Gå til innhold
Hundesonen.no

American Akita


ace0
 Share

Recommended Posts

Akkurat som hos shibaen? :P

Er vel LITT mer dramatisk om en am. akita får det for seg å kveste en annen hund eller et rådyr enn om en shiba får ånden over seg (gitt at den andre hunden ikke er mindre, selvsagt)? Dessuten har jeg inntrykk av at am. akitaen er litt mer "bring it!" når det gjelder bråk enn en shiba, som gjerne er mer avventende.
  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat som hos shibaen? :P
Neida, stod lenge og snakket med en oppdretter om dette. H*n har sjelden egne hunder av samme kjønn løse sammen. De er lettlært, som shibaen. Men fikk inntrykk av at de er noe mer samarbeidsvillige og utholdende. Likevel tør ikke denne oppdretteren noen gang å starte lp kl1, ettersom andre folk ikke har kontroll på sine hunder alltid. Det kan få fatale følger med en Am.akita. De gir seg ikke.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Vi har en stor og vakker american akita som nabo. Damen som eier den virker fortvilet hver gang hun går med han ute. Han er en STOR gutt og han er sterk som bare det. Gikk bak dem en gang (hunden så meg lenge før jeg hadde kommet bort til dem) og bikkja gjorde da utfall mot meg. Den gjør utfall mot andre hunder også. Det virker ikke helt som om damen helt vet hva hun skal gjøre med det. Hunden har også en tendens til å tygge på og gjøre utfall mot eieren. Mange ganger har jeg sett den gjøre utfall mot andre hunder også. En utrolig vakker hund er han da!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner flere Am.Akita eiere, både i inn og utland. Og deres oppfattelse av hundene og mitt møte med dem er litt annerledes en det som er skissert her. Jeg har spurt flere av dem hvordan det er å leve med flere eksemplarer av rasen da jeg også synes dette er veldig vakre hunder.

Ja de har stort sett alltid samkjønnsagressjon. Ja dette er store, kraftige og viljesterke hunder. Men når de blir oppdratt med en konsekvent hånd uten at man er for hard, så pleier de da å være helt greie hunder. Noen går også helt fint sammen med hunder av litt mildre gemytt enn det som er typisk for en Am.Akita. Samtlige av de jeg har snakket med sier at de ikke under noen omstendigheter lar to voksne hanner gå sammen, og kun i få tilfeller har to voksne tisper sammen.

Men dette er hunder man må sosialisere, sosialisere og sosialisere ennå litt mer. Så må man miljøtrene og miljøtrene og fortsette å miljøtrene hele hundens liv. I dette ligger det også at man må håndtere de MYE fra de blir født til den dagen de vandrer. Det er mye hund, helt klart. Men de jeg kjenner som selv har rasen sliter ikke med at de tygger på folk. Og de er også helt greie å håndtere blant andre hunder (jeg har jo møtt de fleste på utstillinger). Men det er selvsagt stor forskjell på en Am.Akita og en Berner Sennen f.eks. (som jo også er ganske store hunder, men med et helt annet gemytt).

Selv vil jeg ikke ha hverken Am.Akita eller noen annen av "urjapanerne" nettopp pga at deres gemytt er litt "mye" i forhold til hva jeg ønsker av en hund. Selv den lille Shibaen er "mye" fordi om den er enklere å holde fast i en trøblete situasjon pga størrelsen. De er vel i bunn og grunn ganske likt "skrudd sammen" Shiba, Kai, Shikoku, Hokkaido, Akita og Am.Akita. Bare lokale variasjoner i størrelse og utseende.

Nå er jo Am.Akita ikke lenger "japansk" men det er ikke så lenge siden Am.Akita og Akita var samme rasen; Akita Inu.

Selv har jeg snust på Kai flere ganger, men ender alltid opp med å slå den fra meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner flere Am.Akita eiere, både i inn og utland. Og deres oppfattelse av hundene og mitt møte med dem er litt annerledes en det som er skissert her. Jeg har spurt flere av dem hvordan det er å leve med flere eksemplarer av rasen da jeg også synes dette er veldig vakre hunder. Ja de har stort sett alltid samkjønnsagressjon. Ja dette er store, kraftige og viljesterke hunder. Men når de blir oppdratt med en konsekvent hånd uten at man er for hard, så pleier de da å være helt greie hunder. Noen går også helt fint sammen med hunder av litt mildre gemytt enn det som er typisk for en Am.Akita. Samtlige av de jeg har snakket med sier at de ikke under noen omstendigheter lar to voksne hanner gå sammen, og kun i få tilfeller har to voksne tisper sammen. Men dette er hunder man må sosialisere, sosialisere og sosialisere ennå litt mer. Så må man miljøtrene og miljøtrene og fortsette å miljøtrene hele hundens liv. I dette ligger det også at man må håndtere de MYE fra de blir født til den dagen de vandrer. Det er mye hund, helt klart. Men de jeg kjenner som selv har rasen sliter ikke med at de tygger på folk. Og de er også helt greie å håndtere blant andre hunder (jeg har jo møtt de fleste på utstillinger). Men det er selvsagt stor forskjell på en Am.Akita og en Berner Sennen f.eks. (som jo også er ganske store hunder, men med et helt annet gemytt). Selv vil jeg ikke ha hverken Am.Akita eller noen annen av "urjapanerne" nettopp pga at deres gemytt er litt "mye" i forhold til hva jeg ønsker av en hund. Selv den lille Shibaen er "mye" fordi om den er enklere å holde fast i en trøblete situasjon pga størrelsen. De er vel i bunn og grunn ganske likt "skrudd sammen" Shiba, Kai, Shikoku, Hokkaido, Akita og Am.Akita. Bare lokale variasjoner i størrelse og utseende. Nå er jo Am.Akita ikke lenger "japansk" men det er ikke så lenge siden Am.Akita og Akita var samme rasen; Akita Inu. Selv har jeg snust på Kai flere ganger, men ender alltid opp med å slå den fra meg.
Han jeg hadde et par mnd var snill som dagen er lang. Det var så mye kjærlighet! Det å passere andre hunder husker jeg ikke som noe stort problem, men sånt må trenes på, selvfølgelig. Stort sett veldig enig i det du skriver her, og ser ikke hvor jeg har skrevet noe annet? Og Amerikaneren har vel fortsatt Japan som opprinnelsesland tror jeg? :P
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det samme som Akita Inu? Naboen hadde en slik. Mitt første kjentskap med hund. Men mente at de skiftet rasenavn etterhvert?

Edit: ser ut som det ja. Flott hund, men stor og sterk. Husket at han hoppet opp på meg for å jokke og jeg ble livredd :P Jeg var jo bare ungen da og hunden større enn meg nesten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv vil jeg ikke ha hverken Am.Akita eller noen annen av "urjapanerne" nettopp pga at deres gemytt er litt "mye" i forhold til hva jeg ønsker av en hund.

Det svir i hjertet mitt når du sammenligner den store mastiffen am. akita med de nasjonale, japanske rasene og urhundene, for det er den virkelig ikke. :P

Er det samme som Akita Inu?

Nei, det er to forskjellige raser.

Litt historikk.

Mennesket og hunden har gått hånd i pote siden tidenes morgen. Lokale varianter har oppstått ved tilfeldigheter og gjennom mer eller mindre bevisst avl for å tilpasse hunden til de forskjellige oppgavene.

I likhet med mange andre hunderaser kan også historien om Akita følges langt tilbake i tid. Dens forfedre var jakthunder, vakthunder, kamphunder og samuraienes ledsager og historien strekker seg i hvert fall til 1400 tallet. Hundene i Japan var på den tiden små og middelstore. Diverse krysninger i tiden omkring 1900-tallet frambrakte en stor og kraftig hund men de karakteristiske ørene og den krøllete hallen ble mer eller mindre skadelidende. Vi fikk en rase med klare mastiff tegn.

Navnet Akita er avledet av det japanske embetsdistriktet Akita i den nordlige delen av øya Honshu der rasen har sin opprinnelse. I 1919 ble det igangsatt arbeide med å finne tilbake til den opprinnelige typen. I 1930 fikk Akita (eller Akita Inu som den også kalles, stavelsen "Inu" betyr ikke annet enn hund) sin rasestandard og året etter ble den utropt til "nasjonaleiendom" og det ble blant annet nedlagt forbud mot eksport av rasen. Dette forbudet varte til i 1945 da det igjen ble tillatt å ta med Akita ut av Japan.

Arbeidet med rasen fikk en alvorlig knekk under den andre verdenskrig. Antall individer var svært lavt og for å prøve å bevare mest mulig ble kravet til type senket. Resultatet ble at en lite homogen rase ble spredt ut i verden. Brist i kommunikasjonen og dermed i informasjonen mellom Japan og resten av verden gjennom mange år må vel ta skylden for at vi etter hvert fikk to hovedtyper som skilte seg klart fra hverandre. I bl.a. USA gikk avlen mot større og tyngre hunder mens i Japan var den foretrukne Akitaen noe lettere. Størst forskjell finner vi nok allikevel ved hodet hvor det framkommer en helt klar typeforskjell. Forskjeller mellom Akita og Great Japanese Dog, som den amerikanske Akitaen fikk som navn den 1/1 2000, finner vi også i hvilke farger som er tillatt.

I Norge, og resten av Europa, dukket de første Akitaene opp på slutten av 1960-tallet og ble i hovedsak importert fra Japan. Lite avlsmatriel og kostbar import resulterte i at vi faktisk fikk en egen "nordisk type" som ble noe bortimot en mellomting mellom den "Amerikanske typen" og den "Japanske typen"

På begynnelsen av åtti tallet ble det fart i importen av Akita fra Amerika til England og rasen fikk raskt en stor utbredelse der. Siden det var et enkelt og rimelig alternativ for import, samt at mangelen på avlsmatriel var stort, ble det tatt inn forholdsvis mange Akita fra England til både Norge og resten av Europa. Dermed fikk vi en vridning av type over mot den "Amerikanske typen".

Omkring 1990 kom signalene fra Japan om at vi måtte regne med en innstramming på FCI rasestandarden. Vi måtte regne med at større vekt ble lagt på den japanske, orientalske typen og at en del fargekombinasjoner ville være foretrukket. Det ble avholdt en konferanse og utstilling i Tyskland hvor signalene ble bekreftet av representanter fra den Japanske kennel klubben (JKC).

Mye arbeid er lagt ned for å for å stabilisere den rene linjen av Akita slik rasens opprinnelsesland Japan ønsker den. Importen av Akitaer fra Japan til Europa har økt og det faktum at det i dag er en forholdsvis enkel sak å ta med rabiesvaksinerte hunder mellom EU land og Norge har gitt oss mye større muligheter i arbeidet med å avle fram en korrekt Akita både med tanke på type, sunnhet og gemytt.

Hentet fra Norsk Akita Klubb.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er to ulike raser nå, men det er ikke såå lenge siden de var samme rasen de to Akita rasene. Det er ingen "inu" lenger i FCI, den gangen rasen het det var både Am. og Jap. samme rase. De var samme rase når jeg først møtte disse hundene.

Siden den gang har begge rasene endret seg. Amerikaneren har blitt tyngre og japaneren har blitt mer utpreget i hodet og kanskje noe lettere?

Det var helt sikkert linjeforskjeller hele tiden, men hundene var langt likere enn de er nå ca 10 år seinere

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var helt sikkert linjeforskjeller hele tiden, men hundene var langt likere enn de er nå ca 10 år seinere

Ja, i alle gamle hundebøker ser jo akitaen ut som en hund med am. akita-hode med japansk kropp. :) Poenget mitt var at det er et ganske stort spekter mellom am. akita i ene enden, og kvikke, opprinnelige hunder som feks shiba, kai og shikoku i andre. De tre siste er urhunder og primitive i sin fysiske og mentale framtoning med alt hva det innebærer av instinkter og funksjonelle trekk, mens den første er en stor selskapshund med svært annerledes drifter og framtoning.

Det ene er ikke bedre enn det andre, men en am. akita er IKKE en av de japanske nasjonalrasene/urhundene. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår bestevenninne er en Am akita tispe på 4 år som går med alt av andre hunder og går løs stort sett alltid med grei innkalling. Utholdende og robust og mere opptatt av hvor vi er og hva vi gjør enn å nødvendigvis herje rundt med gutta. Nå har eier hatt CA Ovtcharka før denne og har trent MYE hund,også er det så klart like stor forskjell på individene i denne rasen som i alle andre :) Men denne er en hyggelig veloppdragen velfungerende hund,så de finnes de også :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Støtter Schæfer 😁😁😎😎 Drømmehunden. Hadde aldri orka Malle, sjukt kule hunder men fy for en int3ns rase... 
    • Jeg har bhg barn og har en ungtispe på 9 måneder.  Jeg begynte alene trening hjemme dag 3. Alene mens e går på do, vaskerommet, ut med boss, ect. Noen min i slengen. At en vanlig valp venter i bil i 10 min mens du leverer i bhg kan ikke være noe big deal eller på noe som helst skadelig for valpen.  Ikke alle er uføre og enslige når de skaffer seg valp og kan følge med på alt valpen gjør til enhver stund. De aller fleste er i jobb/skole.  Ta det helt med ro, ikke gjøre noe stor greie utav alene trening. Inn og utav av rom uten valpen, evt valpen i binge/bur og du går å legger ungen/dusjer ect.  Jeg har i hvertfall den holdningen og synes d fungerer fint  
    • Hadde en utrivelig opplevelse i går. Vi fikk hjemmelekser fra forrige privattime, der målet generelt er godt samspill og lydighet uten godbiter fremme, og vi fikk en spesifikk øvelse å fokusere på: hverdagslig lineføring, uten lokking og luring og bestikkelser. Ede skal ganske enkelt bare holde seg i posisjon fordi han aksepterer mitt lederskap, ikke fordi jeg bestikker ham med godis. Jeg har vært litt sløv og reluctant med de leksene, fordi det blir så dårlig stemning. Ede går skyhøyt i stress når jeg er bestemt og stiller krav. Det er ikke bare testing av lederskap og maktkamp, han blir redd. Som om han får angstanfall og hans verden raser sammen av at hans autonomitet trues. Jeg forstår ham. Samtidig er vi nødt til å få på plass lydighet uten godbiter tilgjengelig. Han MÅ noen ganger bare høre etter, med en eneste gang. Derfor må han ALLTID høre etter med en eneste gang, for han evner ikke skille en alvorlig situasjon fra en øvelse. Han er såpass kunnskapsløs om den naturvitenskapelige verden at han prøver hilse fysisk på mennesker inni forbipasserende biler. Fysikk forstår han seg ikke på. ..så instruktøren har rett og min indre pølsetante har feil. En kan ikke bare dille og dalle og shape og lokke og bestikke absolutt ALT med en så stor hund. Noen ganger må en stille KRAV til hunden som hunden må følge opp uten å stille spørsmål.  Lineføring er mange ganger en sånn situasjon, hvor en må kunne KREVE av hunden at den gjør nøyaktig som den får beskjed om.  ..men jeg er for soft til å være streng nok. Ble instruert til å bruke kroppen som blokkering. Rolig, behersket, men dominant, blokkere og presse ham til å rygge bakover om han passerer skotuppene mine, selvstendig fremoversøkende. Jeg vil gjerne ha resultatet. En hund jeg slipper å hele tiden fokusere på i bekymring for at han kan bryte posisjonen når vi manøvrerer på steder det skjer mye.  ..men metoden er ikke my cup of tea med akkurat denne hunden. Har forsøkt lure meg til å bruke shaping for å oppnå det samme, og det går stadig fremover. Ede kan gå et godt stykke uten noe i hånden, med kontakt, uten utbetalinger nå, men vi er langt fra i mål.  For å få fortgang har jeg blandet litt. Litt mindre godis, aldri i hånden, og høyere krav for å få opp fra lomma, samtidig som jeg har satt grenser ved metoden fra instruktør. Stresser han seg opp og ikke adlyder, men fortsetter bryte fremover, så "legger jeg ham i bakken" (høres så ille ut - det er bare en dekk ved litt press i halsbåndet, ikke så mye at han stritter i mot, bare en veiledning) og så må han ligge til han har stresset ned før vi fortsetter. Dette gikk SÅ fint 4/5 av turen i går. Han har forstått at jeg vil han skal holde hodet ved låret mitt, og han var såååå flink gutt til bare sporadiske godiser. Jeg var SÅ fornøyd med fremgangen. Så gikk vi tom for godis. Ede gikk umiddelbart opp i stress. Vi nærmet oss hjemme. Der er det mer godis.   Han.. Han våknet og må tisse. Kommer tilbake for å fullføre når det behager Herren.  ... Altså, det luktet tomt fra lommene og vi var nær hjemme igjen. Edeward identifies as a labrador når det kommer til mat. Han selger sjelen sin for en tørrforkule. Grønnsaker, blåbær, spaghetti, absolutt alt som ikke smaker direkte vondt er nom nom. Han til og med ser ut som The Cookie Monster.  JEG har kommunisert de spillereglene han nå forholder seg til som om de er naturlover. Vårt forhold er transaksjonelt. Jeg ber ham om noe og han gjør det mot betaling i godis. Det er sånn livet er.  Tomt for godis i lommene er en krisesituasjon, det er en force majeure, og det eneste som betyr noe da er å komme seg fortest mulig til nærmeste godis depot. Ede trodde vi hadde en felles forståelse av det der, men dumme, DUMME muttern sakket farten da han som ansvarsbevisst lagkamerat satte den opp for å hjelpe oss ut av knipa. Hun sakket farten og så forvandlet hun seg til et monster av en syk tyrann som holdt ham igjen og blokkerte og presset ham bakover og "la ham i bakken" og stilte seg til å pause på stedet hvil midt på veien uten mål og mening, med tomme lommer, bare et minutt fra matlageret. Ede gikk i harnisk. Han ble RASENDE. Noen øyeblikk der var jeg sikker på han ville BITE BRUTALT. Det der var på liv og død for ham. Han var så sint. Jeg var forberedt på en virkelig stygg slosskamp mellom oss to. Emergency situation modus kicked in og jeg holdt meg heldigvis iskald og rolig og var sta og bestemt i møte med en så rasende hund som jeg aldri har sett i levende live før. Han ville heldigvis bare gi uttrykk for hva han synes om å fjase bort tid på å ikke haste hurtigst mulig til matfatet og lot seg legge i bakken igjen, tydelig opprørt, tydelig skuffet, tydelig sjokkert over det elendige lederskapet til det dumme nautet som ikke forsto alvoret i situasjonen, men han tok det. Han aksepterte lederskapet og la seg ned. Ingen bitt. Vi kom oss hjem. Vel innenfor døren gjorde han alt han kunne for å beklage utbruddet sitt og skape god stemning igjen. Hoppet og jukket (jeg har avledet valpejukking uten å være sur og streng, så han tror nå tydeligvis det er en hyggelig gest) og var tydelig lei seg for episoden og ville forsikre seg om at relasjonen mellom oss to var fin igjen. ..for å få åpnet matskapet.  Det er ikke bare bare.  Den matmotivasjonen hans er en medalje med en bakside. Gull verdt, men det kjemiske symbolet for gull er også Au.  ... Prøver på en litt kortere lineføringstur i kveld, uten å tømme lommene. Viktig at det lukter innhold fra dem, tydeligvis.   
    • Uten å ha fått svar på spørsmålene fra Simira, som er høyst relevante, så lurer jeg på om hun kanskje synes det er kjedelig å bare gå? Hva slags aktiv rase er det? Vorsteher og border collie har svært ulike interesser og behov. Om det er vorsteher type aktiv rase har jeg ingen tips, men om det er den andre typen, så synes jeg selv det KAN hjelpe å gi hunden oppgaver mens vi går, som øvelser fra ulike former for (kreativ) lydighet.  Tilskudd av magnesium og omega 3 fettsyrer, samt større mengder fullspektret lys inn i øynene hjelper også mot stress på mer generelt grunnlag. Merker godt forskjell på valpen min, som sank veldig i stress kort tid etter påbegynt lysterapi og mer tid utendørs sammen med disse tilskuddene. Så økte han veldig i stress igjen da jeg begynte sløve og glemme gi ham omega 3 og magnesium. Da mener jeg ikke stressnivå døgnet gjennom, men peaks når han blir stresset. Tilskuddene tar brodden av det. ..på min. 
    • Det høres ut som du har et godt grunnlag, men det er vanskelig å si uten å se hunden. Noen typer, raser og individer er også bare lettgiret. Alder er også relevant. Hvor gammel er hunden? Er hun fulgt opp hos veterinær, og er frisk? Alle signalene på stress kan også være signaler på smerte og ubehag. Og så er spørsmålet hvordan hun får løpt fra seg og hodearbeid. Kanskje hodearbeidet er for mye, for vanskelig, eller for lite? Løper hun i hundegård, løpetur med deg? Hvordan ser dagsrutinen deres ut?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...