Gå til innhold
Hundesonen.no

Tråden om hest og ridning.


Crow
 Share

Recommended Posts

'Vår' (har ham på helfor) vakre Viking, kaldblodstraver på snart 4. Han er så utrolig snill og god at det er ikke ord for det. Stort sett veldig lydig , men litt rampete innimellom sånn det skal være hehe. Ikke fått ridd ham enda, han er påbegynt innridning bare, så ei skal starte med det for oss i mars, jeg har ikke ridd inn en hest før så overlater det til noen som kan . Nå er han ute med vogn da flere dager i uka. Syns han er så pen og er helt forelsket .

602997_10151161870045771_521981115_n_zps

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 71
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mine to vakre grå jenter Tesh og Godis (Nes Golbahar)

ååå, skummel tråd kjenner jeg.. Jeg har drevet med hest siden jeg var bitteliten, har vært i stallen stort sett dag og natt i mange mange år. Desverre har knærne mine sakt at nok er nok, og nå kan j

Min vakre Nabih i dag

Posted Images

Morsomt, jeg var også på Solheim. Red en unghest der som jeg aldri glemmer. Han var ganske lik Drømmehesten (hun var absolutt ingen drøm, men den hesten jeg har vært mest glad i). Han var til salgs, og jeg vurderte det sterkt, men var heldigvis fornuftig og lot være.

Islandshester er herlige, og jeg skal definitivt ha en en gang!

Artig! :) Ser på hjemmesiden dems hvor utrolig mye de har forandret der. De hadde ikke ridehall når vi var der blant annet. Jeg ridde en fjording som het Lisa, og en døl som het Molly på tur.

Egentlig syns jeg islandshester er helt perfekt størrelse. Ikke for store, men ikke så små at de ikke klarer å bære deg. Jeg føler meg ganske høyt opp når jeg sitter på en liten hest, ser ikke det før etterpå på bilder hvor små de faktisk er :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ÅH hester :wub:

Jeg har ridd i alle år og hatt egen hest i 6 av de. Hest er/var min store lidenskap og jeg elsket hestene mine over alt på jord. Savner dem hver dag. Det var tiden og pengene som tok slutt...

Den brune heter Vidocq (Vidar) og jeg hadde han fra han var 4. Den røde heter Suzett og jeg hadde henne fra hun var 14. MIn først hest <3 Hun er desverre død nå :(

(gurimalla jeg savner de vakre hestene mine........)

post-11181-0-61992200-1359137297.jpg

post-11181-0-61558700-1359137298.jpg

post-11181-0-85853000-1359137299.jpg

post-11181-0-79085900-1359137300.jpg

post-11181-0-06522000-1359137303_thumb.j

post-11181-0-77210600-1359137345_thumb.j

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så koselig å lese om hestehistoriene deres og se bildene. Det er absolutt pirkken over i'en med hest i livet.

Mine første hester jeg passet, har jeg ikke digitale bilder av. Jeg skal få scannet de inn en gang.

Den ene het Piccasso, men vi kalte ham bare for Rulle fordi han var så rund og go. Han er den snilleste hesten jeg noen gang har møtt. Han elsket selskap i boksen og jeg stelte så godt med ham som jeg bare kunne. Fjernet spindelvev, spylte boksen og møkket så ofte jeg kunne. Han var smart også, for han hadde en teknikk for å komme seg ut av boksen og tusle inn på fòr-rommet der havresekken stod. Veldig lurt :P
Han kunne jeg hoppe opp på, gå under, mellom bena og gjøre nøyaktig hva jeg ville med. Han bare koste seg. Og så kunne han susse :wub: "Få suss da", sa vi. Og Rulle kom med mulen borti trutemunnen :wub: Helt svart var han, med en hvit stjerne.

Samtidig var jeg hestepasser på Silver, en liten, hvit ponni som kanskje ikke alltid var den greieste å ha med å gjøre. Han stod på spilt, og jeg husker jeg ønsket meg en boks til han så han slapp å bare stå der og henge. Og så lovet jeg meg selv at OM jeg skulle ha meg hest noen gang, så skulle den ikke være hvit ihvertfall. For den var jo gul mesteparten av tiden :hmm:

Jeg hadde et par hester på fòr også, men de knyttet jeg meg ikke sånn til. Den ene var ganske gal, så det er et under at jeg har alle deler av kroppen intakt egentlig. Den andre var ikke ferdig innridd og hadde en uerfaren eier. Ikke helt det jeg ønsket meg. Men snill og god var han.


To hester som har betydd mye for meg i flere år, er Lissi og Bernard. Lissi er også svart og blank i pelsen, hun hadde et klokt uttrykk og kunne godt lede flokken på tur. Innimellom stoppet hun og så bakover om alle hang på, og så fortsatte hun selv. Fin dame det.

Men den godeste er Bernard. Vi har vært mye sammen og jobbet masse som et team. Jeg rir ikke på den stallen lenger, så jeg ser ham ikke mer. Og jeg savner ham veldig, den lille røvern. Han må ris av noen som vet hva de driver med, ellers havner du i bakken. Eller, du kan havne i bakken om du ikke kjenner han og vet hvordan han reagerer. Men rir du ham rett, så er han en drøm!

post-4287-0-94460800-1359142502.gif

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å, er det du Sophie! Kjenner jo igjen deg også fra hesteforum, hehe :) Visste ikke at du var hundemenneske og at du hadde setter også :D

Spre gjerne ordet om araberen min, han må bort fort :(

ÅH så det ER den Frida jeg lurte på om det var, kjente jo igjen araberen da vet du! Artig :) Veldig synd at han må vekk da! Jeg kan ikke skryte av å være så aktiv på forum lengre da, men det var jo veldig artig så lenge det varte på FH. Av en eller annen grunn har jeg liksom mer å skrive om hest - her er jeg bare inne og leser. Men det endrer seg kanskje :) Det ligger forresten en liten presentasjon av fuglehundene - den ene gikk til og med agility i sine "gamle" dager :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mer å si om hund enn hest, hehe :) Men leser mest, lærer mye av det også :)

Mammaen til Bris har bronsemerket i agility, så Bris får matche det og konkurrere litt i LP etterhvert :)

Kan legge inn bilde av min første hest, vakre Jameel. Han var hesten i mitt liv, det er langt mellom hester som han. Bare snill og god, så rolig og med en helt fantastisk utstråling. "Alle" falt for han. Han var hestenes Ferdinand. Han måtte slippe ganske tidlig pga spatt :/

078copy.jpg

114copy.jpg

Nabih

321copy.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, han måtte avlives for 2,5 år siden :( Det siste han gjorde var å være vennen til ei 10 år gammel jente som hadde han på fôr sammen med moren. Hun var så søt og ydmyk. Da hun kom for å prøve han og satte på han grima da vi tok han inn spurte hun om jeg ville leie han inn. Så søt og klar over at det var min hest, tok ingenting for gitt, om dere skjønner.

Han hadde spatt i mange år, men til slutt syntes han det var ubehagelig å reise seg og han falt da de løftet opp et bakbein. Mest sannsynlig kom en nerve i klem slik at han mistet balansen.

Moren til jenta var veterinær så hun avsluttet livet hans. Han sovnet mens han spiste gulrøtter og fikk kos og hadde bare kjente mennesker rundt seg. De gravla han på gården og han fikk et kjempefint skilt laget av den lille jenta med navnet sitt på.

Jeg fikk ikke vært der, kanskje greit, for det var veldig tungt :(

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, han måtte avlives for 2,5 år siden :( Det siste han gjorde var å være vennen til ei 10 år gammel jente som hadde han på fôr sammen med moren. Hun var så søt og ydmyk. Da hun kom for å prøve han og satte på han grima da vi tok han inn spurte hun om jeg ville leie han inn. Så søt og klar over at det var min hest, tok ingenting for gitt, om dere skjønner.

Han hadde spatt i mange år, men til slutt syntes han det var ubehagelig å reise seg og han falt da de løftet opp et bakbein. Mest sannsynlig kom en nerve i klem slik at han mistet balansen.

Moren til jenta var veterinær så hun avsluttet livet hans. Han sovnet mens han spiste gulrøtter og fikk kos og hadde bare kjente mennesker rundt seg. De gravla han på gården og han fikk et kjempefint skilt laget av den lille jenta med navnet sitt på.

Jeg fikk ikke vært der, kanskje greit, for det var veldig tungt :(

Liker, pga det siste :) Po ble også tatt der han bodde aller sist, en stall han virkelig koste seg på. Han fikk gå på sommerbeite hele sommern, og ble tatt når det var på tide og ta de inn. Han er gravlagt på sommerbeite :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg red i 15 år. Jeg eide aldri min egen hest, men jeg hadde mange gode hester på for, som jeg fikk delta på kurs og konkurrere med. Forskjellige omstendigheter gjorde at jeg måtte slutte en periode, så kjøpte jeg hund, og etter det har jeg aldri funnet tiden til å starte med hest igjen. Men det er fortsatt et stort savn hver gang jeg bare ser en hest... Jeg har så lyst på hest. En vakker dag kanskje :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er hestejente to the bone, og etter mange år som fôrrytter/stellejente/rideskoleelev kjøpte jeg min egen superguling Embla i 05. I 08 økte vi hestebestanden og varmblodsvalakken The Sportsbar dukket opp på stallen. Jeg har ikke akkurat konkurrert noe særlig, men har knotet meg gjennom et par, tre, fem, sju, tolv klubbstevner i sprang og dressur. Sportsbaren ble etter hvert en habil flygegamp, og Embla er en god allrounder (selv om hun er kat 2-ponni og jeg hest-rytter). Sportsbar måtte dessverre avlives i sommer pga beinskade, men Embal er fortsatt min stødige følgesvenn, og skal etter planen fortsette å være det til hun ikke er mer (er 16 år i år, så håper det blir leeeenge til).

Og en masse bildeknips av finingene mine er jo en selvfølge :D

Sporty

527171_3649086189963_2038658107_n.jpg

247205_3867041198702_1046434825_n.jpg

404708_3867067199352_812000140_n.jpg

Embla

Med whips på armen!

270090_4072324730662_895075345_n.jpg

424576_3840071644480_244560367_n.jpg

429199_3840067204369_5888880_n.jpg

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, han måtte avlives for 2,5 år siden :( Det siste han gjorde var å være vennen til ei 10 år gammel jente som hadde han på fôr sammen med moren. Hun var så søt og ydmyk. Da hun kom for å prøve han og satte på han grima da vi tok han inn spurte hun om jeg ville leie han inn. Så søt og klar over at det var min hest, tok ingenting for gitt, om dere skjønner.

Han hadde spatt i mange år, men til slutt syntes han det var ubehagelig å reise seg og han falt da de løftet opp et bakbein. Mest sannsynlig kom en nerve i klem slik at han mistet balansen.

Moren til jenta var veterinær så hun avsluttet livet hans. Han sovnet mens han spiste gulrøtter og fikk kos og hadde bare kjente mennesker rundt seg. De gravla han på gården og han fikk et kjempefint skilt laget av den lille jenta med navnet sitt på.

Jeg fikk ikke vært der, kanskje greit, for det var veldig tungt :(

Åååh :cry: Hormonella har ikke godt av å lese sånt. :hug: Høres ut som han fikk en veldig fin avsluttning da.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er hestejente to the bone, og etter mange år som fôrrytter/stellejente/rideskoleelev kjøpte jeg min egen superguling Embla i 05. I 08 økte vi hestebestanden og varmblodsvalakken The Sportsbar dukket opp på stallen. Jeg har ikke akkurat konkurrert noe særlig, men har knotet meg gjennom et par, tre, fem, sju, tolv klubbstevner i sprang og dressur. Sportsbaren ble etter hvert en habil flygegamp, og Embla er en god allrounder (selv om hun er kat 2-ponni og jeg hest-rytter). Sportsbar måtte dessverre avlives i sommer pga beinskade, men Embal er fortsatt min stødige følgesvenn, og skal etter planen fortsette å være det til hun ikke er mer (er 16 år i år, så håper det blir leeeenge til).

ÅÅÅ er det deg :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så trist å miste dem jeg er glad i!

Treneren min holdt på å trene hesten til en på stallen, men det var visst klin gærn og kom aldri til å bli bra. Den kastet nemlig av hver eneste som satte seg opp på ham. Jeg var der dagen treneren haltet seg tilbake til stallen og sa at denne hesten var han ferdig med, den hadde ikke livets rett lenger. "Dum" som jeg er ba jeg om en sjanse til å prøve ham og det endte med at vi utviklet et kjempeflott bånd, og vårt beste resultat i konkurranse var 2. plass i Mexikansk mesterskap i feltritt.

Dessverre kom jeg til stallen en dag til en hest vi trodde hadde kolikk, det gikk 5 dager før han datt sammen en siste gang. Det siste han gjorde var å bruke sine siste krefter på å løfte hodet og se meg rett inn i øynene. Selvom det var ekstremt vondt å miste ham, så var det på en måte godt å være der for ham til siste stund! Godeste Azucar!

2865_165930900261_315612_n.jpg

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den hesten som har betydd aller mest for meg er varmblodstraveren Lord. Han ble reddet fra en grusom mann som stengte han inne fordi han var en "udugelig avdanka hingst", så han fikk ikke gå ute, det var jo forbeholdt hoppene. Men allikevel ble han trent og pisket til blods :( Han var så tynn at det tok 1 år å få han tilbake til normalvekt. Vi to bygde et veldig sterkt bånd, og han var en like god støtte for meg som jeg var for han. Mine naboer kjøpte han for å gi han en god pensjonisttilværelse, og der levde han godt fra han var 16 til han døde hele 28 år gammel. Siste gangen jeg besøkte meg danset han for meg i paddocken, og jeg får fortsatt tårer i øyekroken når jeg tenker tilbake på tiden vi hadde sammen. Når jeg har nok penger skal han foreviges på skulderen min.

Lord :heart:

IMG_0615.jpg

Marco var en herlig westefaler dressurhest jeg var så heldig å ha på fôr:

IMG_2109.jpg

Jeg konkurrerte også en del med rideskolehestene, her er en av mine favoritter Sebastian:

sebastian1.jpg

Den siste hesten jeg red var Simon. Han red jeg inn helt alene, snill som dagen var lang! Men litt liten etter min smak. Det er nå 6 år siden...

SP_A0338.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg savner hestelivet :( Fikk aldri drevet mye med hest egentlig, gikk et halvår på rideskole og var to somre på rideleir (Sagaøya/Skavhaugen gård ved Elverum), ellers ble det mest turridning hos venninner med hest. Jeg er dessverre altfor allergisk, og har ikke muligheten til å engang være i en stall i mer enn et kvarter uten å tetne helt :( Men det var fint å lese om andres hesteliv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg savner hestene mine :cry:

Vakre vakre Suzett. Hun var helt fantastisk. Så utrolig snill, men også veldig sær. Det var ikke mange som klarte å ri på henne, hun ble fort stresset om rytteren var for lite følsom. Hun ELSKET å få lov å løpe fort. Hun hoppet så pent så pent når jeg endelig lærte meg å ri henne. Hun var god som gull. Jeg drømmer om henne om natten enda det er 4 år siden jeg hadde henne nå. Våkner og kommer på at hun er død. Den knuser hjertet mitt at hun brakk beinet på hengeren og at jeg aldri kan se henne igjen annet enn i drømme. Godt å tenke på at hun slapp å lide lenge.

Vidocq. Vakker vakker vakker. Han kom til meg som unghest, spjælingen som steilet når man leide han og hadde verdens største personlighet, sjarmerte alle på sin vei. Hoppet fantastisk. Han var hesten jeg aldri kunne drømt om at jeg skulle få æren av å eie. Hver gang jeg så han ble jeg bare fylt av en varme og stolthet. En gang skal han tilbake til meg.

post-11181-0-15337500-1359284186.jpg

post-11181-0-14561000-1359284189_thumb.j

post-11181-0-22286000-1359284193.jpg

post-11181-0-35369500-1359284195.jpg

post-11181-0-91498100-1359284197.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Med denne innstillingen kommer du til å få mange overraskelser i hundeholdet ditt i årene som kommer:) 
    • Tenker at du først og fremst må stikke fingeren i jorda å innse hva slags gener valpen din har. Alle disse tre rasene har grunnleggende mye jaktinstinkt. Alt beror seg ikke på at du er flink til å trene hunden din i valpestadiet. Om du har valp etter foreldredyr/linjer med mye stress og lite impulskontroll har du mildt sagt en jobb foran deg Jeg hadde aldri, ALDRI stolt på min amerikanske bulldog alene rundt små dyr eller katter. Det ville høyst sannsynlig blitt blodbad. Ikke fordi han var slem, ond eller dårlig trent. Men fordi han hadde ett voldsomt jaktinstinkt. Jo før du innser at det mest sannsynlig kan være tilfelle med din hund og, dess bedre er det. Tilrettelegg for minimalt med triggere for hunden din og å holde dyra skilt når du ikke hjemme eller kan følge godt med på interaksjonen mellom dem er mitt beste tips til deg. Pluss, trene på impulskontroll og konsentrasjon. Atferden på hunden din kommer garantert til å forandre seg når den går igjennom de forskjellige kjønnsmodningsfasene - kanskje spesielt dersom du har hannhund.  Fortsett å trene gjennom hele livet til hunden din så minimerer du sjansen for at noe går galt. 
    • Jeg meldte en bekymring til mattilsynet i sommer. Hadde masse bevis på at dyrene ikke hadde det bra, hadde samtaler på telefon, SMS, mailkorrespondanse med saksbehandler fra Mattilsynet, pluss jeg lagde egen googledisk-folder med bilder og videoer av forholdene som hun/de fra Mattilsynet hadde fri tilgang til. Jeg vet også at Mattilsynet var der i hvert fall en gang på befaring. Det endte i at eieren fortsatt har dyrene, noe jeg syntes er heeelt hårreisende.  Hundene hadde tak over hodet, tilgang til mat og vann - så da var det ikke skjellig grunn til omplassering. På tross av at de konstant sto ute, sloss så blodet sprutet og ikke ble møkka for... Nå har jeg flytta, men da jeg fortsatt bodde i området stod det to voksne pluss fire/fem valper i samme hundegård. Alle utenom den ene var forholdsvis store driv- og jakthunder på rundt 25/30 kilo. Tror også at Mattilsynet har sykt mye å gjøre, med lite ressurser til å gjennomføre alt, at de kun har mulighet til å befare bekymringer der dyr er døende eller har veldig, veldig kummerlige livsforhold. Det du beskriver er selvfølgelig helt ******, men trolig ikke nok til at Mattilsynet kommer til gjøre noe.. Dessverre.
    • Som jeg nevnte så er alle rasene i blandingen kjente for å ha sterkt jaktinstinkt. Noe av denne kunnskapen kommer for min del fra Linn som har hatt ambull i mange år, og vi kjenner begge både oppdrettere og aktive hundesportsfolk med alle disse rasene og er aktive i sine respektive raseklubber. Det betyr ikke at det er umulig, men definitivt en langt større utfordring enn om du hadde kjøpt en labrador eller en cocker spaniel. Og det synes jeg oppdretter burde visst om med en slik kombinasjon, men tiltroen min til oppdrettere som blander slike raser er heller ikke veldig stor.  Det er jo uansett bra om det går fint, og så lenge man er bevisst på hva slags hund man har så er det bedre.
    • Hvor har du det fra??? Mage hunder blir feilaktig kalt for kattedrepere, uten at det er noe hold i det. Ja, hundene våre, uansett rase, har jaktinstinkt i større eller mindre grad, men at ambull er så mye verre enn mange andre hunder, har jeg vanskelig for å tro.  Nå kan jeg uansett fortelle at det gjøres store fremskritt her i huset. Hunden har lært seg å sitte når kattene passerer, og han viser en mye lavere interesse for de nå enn i begynnelsen. Han kan fint ligge rolig i ene enden av sofaen og en av kattene ligger i den andre delen uten at de gjør noe stort nummer av hverandre. Så jeg syns vi er på rett vei 🙂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...