Gå til innhold
Hundesonen.no

Tråden om hest og ridning.


Crow
 Share

Recommended Posts

'Vår' (har ham på helfor) vakre Viking, kaldblodstraver på snart 4. Han er så utrolig snill og god at det er ikke ord for det. Stort sett veldig lydig , men litt rampete innimellom sånn det skal være hehe. Ikke fått ridd ham enda, han er påbegynt innridning bare, så ei skal starte med det for oss i mars, jeg har ikke ridd inn en hest før så overlater det til noen som kan . Nå er han ute med vogn da flere dager i uka. Syns han er så pen og er helt forelsket .

602997_10151161870045771_521981115_n_zps

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 71
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mine to vakre grå jenter Tesh og Godis (Nes Golbahar)

ååå, skummel tråd kjenner jeg.. Jeg har drevet med hest siden jeg var bitteliten, har vært i stallen stort sett dag og natt i mange mange år. Desverre har knærne mine sakt at nok er nok, og nå kan j

Min vakre Nabih i dag

Posted Images

Morsomt, jeg var også på Solheim. Red en unghest der som jeg aldri glemmer. Han var ganske lik Drømmehesten (hun var absolutt ingen drøm, men den hesten jeg har vært mest glad i). Han var til salgs, og jeg vurderte det sterkt, men var heldigvis fornuftig og lot være.

Islandshester er herlige, og jeg skal definitivt ha en en gang!

Artig! :) Ser på hjemmesiden dems hvor utrolig mye de har forandret der. De hadde ikke ridehall når vi var der blant annet. Jeg ridde en fjording som het Lisa, og en døl som het Molly på tur.

Egentlig syns jeg islandshester er helt perfekt størrelse. Ikke for store, men ikke så små at de ikke klarer å bære deg. Jeg føler meg ganske høyt opp når jeg sitter på en liten hest, ser ikke det før etterpå på bilder hvor små de faktisk er :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ÅH hester :wub:

Jeg har ridd i alle år og hatt egen hest i 6 av de. Hest er/var min store lidenskap og jeg elsket hestene mine over alt på jord. Savner dem hver dag. Det var tiden og pengene som tok slutt...

Den brune heter Vidocq (Vidar) og jeg hadde han fra han var 4. Den røde heter Suzett og jeg hadde henne fra hun var 14. MIn først hest <3 Hun er desverre død nå :(

(gurimalla jeg savner de vakre hestene mine........)

post-11181-0-61992200-1359137297.jpg

post-11181-0-61558700-1359137298.jpg

post-11181-0-85853000-1359137299.jpg

post-11181-0-79085900-1359137300.jpg

post-11181-0-06522000-1359137303_thumb.j

post-11181-0-77210600-1359137345_thumb.j

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så koselig å lese om hestehistoriene deres og se bildene. Det er absolutt pirkken over i'en med hest i livet.

Mine første hester jeg passet, har jeg ikke digitale bilder av. Jeg skal få scannet de inn en gang.

Den ene het Piccasso, men vi kalte ham bare for Rulle fordi han var så rund og go. Han er den snilleste hesten jeg noen gang har møtt. Han elsket selskap i boksen og jeg stelte så godt med ham som jeg bare kunne. Fjernet spindelvev, spylte boksen og møkket så ofte jeg kunne. Han var smart også, for han hadde en teknikk for å komme seg ut av boksen og tusle inn på fòr-rommet der havresekken stod. Veldig lurt :P
Han kunne jeg hoppe opp på, gå under, mellom bena og gjøre nøyaktig hva jeg ville med. Han bare koste seg. Og så kunne han susse :wub: "Få suss da", sa vi. Og Rulle kom med mulen borti trutemunnen :wub: Helt svart var han, med en hvit stjerne.

Samtidig var jeg hestepasser på Silver, en liten, hvit ponni som kanskje ikke alltid var den greieste å ha med å gjøre. Han stod på spilt, og jeg husker jeg ønsket meg en boks til han så han slapp å bare stå der og henge. Og så lovet jeg meg selv at OM jeg skulle ha meg hest noen gang, så skulle den ikke være hvit ihvertfall. For den var jo gul mesteparten av tiden :hmm:

Jeg hadde et par hester på fòr også, men de knyttet jeg meg ikke sånn til. Den ene var ganske gal, så det er et under at jeg har alle deler av kroppen intakt egentlig. Den andre var ikke ferdig innridd og hadde en uerfaren eier. Ikke helt det jeg ønsket meg. Men snill og god var han.


To hester som har betydd mye for meg i flere år, er Lissi og Bernard. Lissi er også svart og blank i pelsen, hun hadde et klokt uttrykk og kunne godt lede flokken på tur. Innimellom stoppet hun og så bakover om alle hang på, og så fortsatte hun selv. Fin dame det.

Men den godeste er Bernard. Vi har vært mye sammen og jobbet masse som et team. Jeg rir ikke på den stallen lenger, så jeg ser ham ikke mer. Og jeg savner ham veldig, den lille røvern. Han må ris av noen som vet hva de driver med, ellers havner du i bakken. Eller, du kan havne i bakken om du ikke kjenner han og vet hvordan han reagerer. Men rir du ham rett, så er han en drøm!

post-4287-0-94460800-1359142502.gif

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å, er det du Sophie! Kjenner jo igjen deg også fra hesteforum, hehe :) Visste ikke at du var hundemenneske og at du hadde setter også :D

Spre gjerne ordet om araberen min, han må bort fort :(

ÅH så det ER den Frida jeg lurte på om det var, kjente jo igjen araberen da vet du! Artig :) Veldig synd at han må vekk da! Jeg kan ikke skryte av å være så aktiv på forum lengre da, men det var jo veldig artig så lenge det varte på FH. Av en eller annen grunn har jeg liksom mer å skrive om hest - her er jeg bare inne og leser. Men det endrer seg kanskje :) Det ligger forresten en liten presentasjon av fuglehundene - den ene gikk til og med agility i sine "gamle" dager :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mer å si om hund enn hest, hehe :) Men leser mest, lærer mye av det også :)

Mammaen til Bris har bronsemerket i agility, så Bris får matche det og konkurrere litt i LP etterhvert :)

Kan legge inn bilde av min første hest, vakre Jameel. Han var hesten i mitt liv, det er langt mellom hester som han. Bare snill og god, så rolig og med en helt fantastisk utstråling. "Alle" falt for han. Han var hestenes Ferdinand. Han måtte slippe ganske tidlig pga spatt :/

078copy.jpg

114copy.jpg

Nabih

321copy.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, han måtte avlives for 2,5 år siden :( Det siste han gjorde var å være vennen til ei 10 år gammel jente som hadde han på fôr sammen med moren. Hun var så søt og ydmyk. Da hun kom for å prøve han og satte på han grima da vi tok han inn spurte hun om jeg ville leie han inn. Så søt og klar over at det var min hest, tok ingenting for gitt, om dere skjønner.

Han hadde spatt i mange år, men til slutt syntes han det var ubehagelig å reise seg og han falt da de løftet opp et bakbein. Mest sannsynlig kom en nerve i klem slik at han mistet balansen.

Moren til jenta var veterinær så hun avsluttet livet hans. Han sovnet mens han spiste gulrøtter og fikk kos og hadde bare kjente mennesker rundt seg. De gravla han på gården og han fikk et kjempefint skilt laget av den lille jenta med navnet sitt på.

Jeg fikk ikke vært der, kanskje greit, for det var veldig tungt :(

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, han måtte avlives for 2,5 år siden :( Det siste han gjorde var å være vennen til ei 10 år gammel jente som hadde han på fôr sammen med moren. Hun var så søt og ydmyk. Da hun kom for å prøve han og satte på han grima da vi tok han inn spurte hun om jeg ville leie han inn. Så søt og klar over at det var min hest, tok ingenting for gitt, om dere skjønner.

Han hadde spatt i mange år, men til slutt syntes han det var ubehagelig å reise seg og han falt da de løftet opp et bakbein. Mest sannsynlig kom en nerve i klem slik at han mistet balansen.

Moren til jenta var veterinær så hun avsluttet livet hans. Han sovnet mens han spiste gulrøtter og fikk kos og hadde bare kjente mennesker rundt seg. De gravla han på gården og han fikk et kjempefint skilt laget av den lille jenta med navnet sitt på.

Jeg fikk ikke vært der, kanskje greit, for det var veldig tungt :(

Liker, pga det siste :) Po ble også tatt der han bodde aller sist, en stall han virkelig koste seg på. Han fikk gå på sommerbeite hele sommern, og ble tatt når det var på tide og ta de inn. Han er gravlagt på sommerbeite :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg red i 15 år. Jeg eide aldri min egen hest, men jeg hadde mange gode hester på for, som jeg fikk delta på kurs og konkurrere med. Forskjellige omstendigheter gjorde at jeg måtte slutte en periode, så kjøpte jeg hund, og etter det har jeg aldri funnet tiden til å starte med hest igjen. Men det er fortsatt et stort savn hver gang jeg bare ser en hest... Jeg har så lyst på hest. En vakker dag kanskje :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er hestejente to the bone, og etter mange år som fôrrytter/stellejente/rideskoleelev kjøpte jeg min egen superguling Embla i 05. I 08 økte vi hestebestanden og varmblodsvalakken The Sportsbar dukket opp på stallen. Jeg har ikke akkurat konkurrert noe særlig, men har knotet meg gjennom et par, tre, fem, sju, tolv klubbstevner i sprang og dressur. Sportsbaren ble etter hvert en habil flygegamp, og Embla er en god allrounder (selv om hun er kat 2-ponni og jeg hest-rytter). Sportsbar måtte dessverre avlives i sommer pga beinskade, men Embal er fortsatt min stødige følgesvenn, og skal etter planen fortsette å være det til hun ikke er mer (er 16 år i år, så håper det blir leeeenge til).

Og en masse bildeknips av finingene mine er jo en selvfølge :D

Sporty

527171_3649086189963_2038658107_n.jpg

247205_3867041198702_1046434825_n.jpg

404708_3867067199352_812000140_n.jpg

Embla

Med whips på armen!

270090_4072324730662_895075345_n.jpg

424576_3840071644480_244560367_n.jpg

429199_3840067204369_5888880_n.jpg

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, han måtte avlives for 2,5 år siden :( Det siste han gjorde var å være vennen til ei 10 år gammel jente som hadde han på fôr sammen med moren. Hun var så søt og ydmyk. Da hun kom for å prøve han og satte på han grima da vi tok han inn spurte hun om jeg ville leie han inn. Så søt og klar over at det var min hest, tok ingenting for gitt, om dere skjønner.

Han hadde spatt i mange år, men til slutt syntes han det var ubehagelig å reise seg og han falt da de løftet opp et bakbein. Mest sannsynlig kom en nerve i klem slik at han mistet balansen.

Moren til jenta var veterinær så hun avsluttet livet hans. Han sovnet mens han spiste gulrøtter og fikk kos og hadde bare kjente mennesker rundt seg. De gravla han på gården og han fikk et kjempefint skilt laget av den lille jenta med navnet sitt på.

Jeg fikk ikke vært der, kanskje greit, for det var veldig tungt :(

Åååh :cry: Hormonella har ikke godt av å lese sånt. :hug: Høres ut som han fikk en veldig fin avsluttning da.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er hestejente to the bone, og etter mange år som fôrrytter/stellejente/rideskoleelev kjøpte jeg min egen superguling Embla i 05. I 08 økte vi hestebestanden og varmblodsvalakken The Sportsbar dukket opp på stallen. Jeg har ikke akkurat konkurrert noe særlig, men har knotet meg gjennom et par, tre, fem, sju, tolv klubbstevner i sprang og dressur. Sportsbaren ble etter hvert en habil flygegamp, og Embla er en god allrounder (selv om hun er kat 2-ponni og jeg hest-rytter). Sportsbar måtte dessverre avlives i sommer pga beinskade, men Embal er fortsatt min stødige følgesvenn, og skal etter planen fortsette å være det til hun ikke er mer (er 16 år i år, så håper det blir leeeenge til).

ÅÅÅ er det deg :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så trist å miste dem jeg er glad i!

Treneren min holdt på å trene hesten til en på stallen, men det var visst klin gærn og kom aldri til å bli bra. Den kastet nemlig av hver eneste som satte seg opp på ham. Jeg var der dagen treneren haltet seg tilbake til stallen og sa at denne hesten var han ferdig med, den hadde ikke livets rett lenger. "Dum" som jeg er ba jeg om en sjanse til å prøve ham og det endte med at vi utviklet et kjempeflott bånd, og vårt beste resultat i konkurranse var 2. plass i Mexikansk mesterskap i feltritt.

Dessverre kom jeg til stallen en dag til en hest vi trodde hadde kolikk, det gikk 5 dager før han datt sammen en siste gang. Det siste han gjorde var å bruke sine siste krefter på å løfte hodet og se meg rett inn i øynene. Selvom det var ekstremt vondt å miste ham, så var det på en måte godt å være der for ham til siste stund! Godeste Azucar!

2865_165930900261_315612_n.jpg

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den hesten som har betydd aller mest for meg er varmblodstraveren Lord. Han ble reddet fra en grusom mann som stengte han inne fordi han var en "udugelig avdanka hingst", så han fikk ikke gå ute, det var jo forbeholdt hoppene. Men allikevel ble han trent og pisket til blods :( Han var så tynn at det tok 1 år å få han tilbake til normalvekt. Vi to bygde et veldig sterkt bånd, og han var en like god støtte for meg som jeg var for han. Mine naboer kjøpte han for å gi han en god pensjonisttilværelse, og der levde han godt fra han var 16 til han døde hele 28 år gammel. Siste gangen jeg besøkte meg danset han for meg i paddocken, og jeg får fortsatt tårer i øyekroken når jeg tenker tilbake på tiden vi hadde sammen. Når jeg har nok penger skal han foreviges på skulderen min.

Lord :heart:

IMG_0615.jpg

Marco var en herlig westefaler dressurhest jeg var så heldig å ha på fôr:

IMG_2109.jpg

Jeg konkurrerte også en del med rideskolehestene, her er en av mine favoritter Sebastian:

sebastian1.jpg

Den siste hesten jeg red var Simon. Han red jeg inn helt alene, snill som dagen var lang! Men litt liten etter min smak. Det er nå 6 år siden...

SP_A0338.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg savner hestelivet :( Fikk aldri drevet mye med hest egentlig, gikk et halvår på rideskole og var to somre på rideleir (Sagaøya/Skavhaugen gård ved Elverum), ellers ble det mest turridning hos venninner med hest. Jeg er dessverre altfor allergisk, og har ikke muligheten til å engang være i en stall i mer enn et kvarter uten å tetne helt :( Men det var fint å lese om andres hesteliv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg savner hestene mine :cry:

Vakre vakre Suzett. Hun var helt fantastisk. Så utrolig snill, men også veldig sær. Det var ikke mange som klarte å ri på henne, hun ble fort stresset om rytteren var for lite følsom. Hun ELSKET å få lov å løpe fort. Hun hoppet så pent så pent når jeg endelig lærte meg å ri henne. Hun var god som gull. Jeg drømmer om henne om natten enda det er 4 år siden jeg hadde henne nå. Våkner og kommer på at hun er død. Den knuser hjertet mitt at hun brakk beinet på hengeren og at jeg aldri kan se henne igjen annet enn i drømme. Godt å tenke på at hun slapp å lide lenge.

Vidocq. Vakker vakker vakker. Han kom til meg som unghest, spjælingen som steilet når man leide han og hadde verdens største personlighet, sjarmerte alle på sin vei. Hoppet fantastisk. Han var hesten jeg aldri kunne drømt om at jeg skulle få æren av å eie. Hver gang jeg så han ble jeg bare fylt av en varme og stolthet. En gang skal han tilbake til meg.

post-11181-0-15337500-1359284186.jpg

post-11181-0-14561000-1359284189_thumb.j

post-11181-0-22286000-1359284193.jpg

post-11181-0-35369500-1359284195.jpg

post-11181-0-91498100-1359284197.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei,  Kjøpte akkurat en flexi classic L. 5m. bånd. Den fungerer helt greit, men vurderer et annet alternativ neste gang jeg kjøper. Det jeg kunne tenke meg er låste posisjoner uten å holde inn knapp i tillegg til et enda mer robust tapebånd og et noe større håndtak. Noen anbefalinger? Jeg har en nokså sterk staff-presa blanding på. 35 kg., som tidvis kan dra noe. Ser nå at jeg skulle flyttet denne til utstyrstråden, men vet ikke om det er mulig.  På forhånd takk for svar😊
    • Ede har endelig lært å sette pris på vanntette potesokker, og vil nå heller gå med enn uten. Trenger ikke bestikke med godis for å få dem på lenger, han husker nå at det er langt mer komfortabelt å gå ut på iskaldt klissvått og ekle grussteiner med dem på enn å gå barbeint.  Han ga uttrykk for å ville ha dem av inne på kjøpesenteret, da han selv la merke til at bakken var tørr, varm og stenfri der inne, men klagde ikke, bare gjorde meg oppmerksom på at han kunne tenkt seg å få de av der inne.  Nytt for dagen var å reise på rullebånd. Det har vi ikke prøvd før. Kunne gått meget bedre. Min feil. Trodde han ville forstå greia og bli med av, men han ble usikker da vi nærmet oss toppen, satte seg tilbake istedenfor å bli med frem, så jeg måtte panikk løfte-dra-heise ham over kanten i en faderlig fart, noe som selvsagt stresset ham. Not a good introduction.  Vi tok samme greia ned også, hvor han var helt kewl med å stå på båndet i bevegelse etter å ha blitt løftet på Ante fare og ble nervøs da han så slutten nærme seg, men virket som han synes det var helt ok å bli hjulpet over kanten med et muntert: "Whoppsie!" og en stor bit Nom Noms trøkket i ansiktet på landing. Han spiste det ivrig, så håper den sammenhengen med rullebåndet ble en sterkere neural pathway.   Videre på miljøtreningslisten har vi rulletrapp.. 😰 Det må gjøres. Rakk ikke øve opp den vanlige trappen i dag, fordi vi hadde ærender, men i morgen har vi ingenting annet å gjøre, så muttern får kle på seg, ta med sitteunderlag, pledd, varm drikke, kanskje niste, just in case, for om det ikke løsner etter noen forsøk med bare de øverste trinnene og gradvis økning, så kan vi sitte i den trappen og henge og ha det dødsens kjedelig til han finner ut at det lønner seg å gå den opp og vi får full fest.  Flashy blinkende helikopter med lyd hadde Mr. T on staircases ingen issues med. Gikk rundt det på baksiden mot veggen og så inn i cockpit og synes ikke det var noe uvanlig med det der.  Har forøvrig passert masse små og større unger også, både inne og ute og han begynner bli kjempeflink til å se, men ikke røre nå, på tross av de mange flørtende blikkene som inviterer til kos og lek.  De minste barna har jeg vært litt nervøs for skal trigge jakt når de plutselig løper, så jeg har vært veldig på alerten, men det eneste som utløste jakt i ham og strammet båndet var en dinglende skulderstropp på en bag. Så ut som en biteleke. Bykset, men fikk ikke nå frem til den. Med unntak av den har han vært eksemplarisk og avbrutt intensjoner om å undersøke andre mennesker på kontaktlyd hver gang jeg så ham vurdere det og var nervøs for et byks mot noen. — Food before Feckers, any day. Noen ganger også mom over nom. Han bryr seg om og tar min veiledning selv når han er mett og ikke vil ha mer. Vi begynner få et bånd utover måltidene 🥳
    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...