Gå til innhold
Hundesonen.no

Tråden om hest og ridning.


Crow
 Share

Recommended Posts

'Vår' (har ham på helfor) vakre Viking, kaldblodstraver på snart 4. Han er så utrolig snill og god at det er ikke ord for det. Stort sett veldig lydig , men litt rampete innimellom sånn det skal være hehe. Ikke fått ridd ham enda, han er påbegynt innridning bare, så ei skal starte med det for oss i mars, jeg har ikke ridd inn en hest før så overlater det til noen som kan . Nå er han ute med vogn da flere dager i uka. Syns han er så pen og er helt forelsket .

602997_10151161870045771_521981115_n_zps

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 71
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mine to vakre grå jenter Tesh og Godis (Nes Golbahar)

ååå, skummel tråd kjenner jeg.. Jeg har drevet med hest siden jeg var bitteliten, har vært i stallen stort sett dag og natt i mange mange år. Desverre har knærne mine sakt at nok er nok, og nå kan j

Min vakre Nabih i dag

Posted Images

Morsomt, jeg var også på Solheim. Red en unghest der som jeg aldri glemmer. Han var ganske lik Drømmehesten (hun var absolutt ingen drøm, men den hesten jeg har vært mest glad i). Han var til salgs, og jeg vurderte det sterkt, men var heldigvis fornuftig og lot være.

Islandshester er herlige, og jeg skal definitivt ha en en gang!

Artig! :) Ser på hjemmesiden dems hvor utrolig mye de har forandret der. De hadde ikke ridehall når vi var der blant annet. Jeg ridde en fjording som het Lisa, og en døl som het Molly på tur.

Egentlig syns jeg islandshester er helt perfekt størrelse. Ikke for store, men ikke så små at de ikke klarer å bære deg. Jeg føler meg ganske høyt opp når jeg sitter på en liten hest, ser ikke det før etterpå på bilder hvor små de faktisk er :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ÅH hester :wub:

Jeg har ridd i alle år og hatt egen hest i 6 av de. Hest er/var min store lidenskap og jeg elsket hestene mine over alt på jord. Savner dem hver dag. Det var tiden og pengene som tok slutt...

Den brune heter Vidocq (Vidar) og jeg hadde han fra han var 4. Den røde heter Suzett og jeg hadde henne fra hun var 14. MIn først hest <3 Hun er desverre død nå :(

(gurimalla jeg savner de vakre hestene mine........)

post-11181-0-61992200-1359137297.jpg

post-11181-0-61558700-1359137298.jpg

post-11181-0-85853000-1359137299.jpg

post-11181-0-79085900-1359137300.jpg

post-11181-0-06522000-1359137303_thumb.j

post-11181-0-77210600-1359137345_thumb.j

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så koselig å lese om hestehistoriene deres og se bildene. Det er absolutt pirkken over i'en med hest i livet.

Mine første hester jeg passet, har jeg ikke digitale bilder av. Jeg skal få scannet de inn en gang.

Den ene het Piccasso, men vi kalte ham bare for Rulle fordi han var så rund og go. Han er den snilleste hesten jeg noen gang har møtt. Han elsket selskap i boksen og jeg stelte så godt med ham som jeg bare kunne. Fjernet spindelvev, spylte boksen og møkket så ofte jeg kunne. Han var smart også, for han hadde en teknikk for å komme seg ut av boksen og tusle inn på fòr-rommet der havresekken stod. Veldig lurt :P
Han kunne jeg hoppe opp på, gå under, mellom bena og gjøre nøyaktig hva jeg ville med. Han bare koste seg. Og så kunne han susse :wub: "Få suss da", sa vi. Og Rulle kom med mulen borti trutemunnen :wub: Helt svart var han, med en hvit stjerne.

Samtidig var jeg hestepasser på Silver, en liten, hvit ponni som kanskje ikke alltid var den greieste å ha med å gjøre. Han stod på spilt, og jeg husker jeg ønsket meg en boks til han så han slapp å bare stå der og henge. Og så lovet jeg meg selv at OM jeg skulle ha meg hest noen gang, så skulle den ikke være hvit ihvertfall. For den var jo gul mesteparten av tiden :hmm:

Jeg hadde et par hester på fòr også, men de knyttet jeg meg ikke sånn til. Den ene var ganske gal, så det er et under at jeg har alle deler av kroppen intakt egentlig. Den andre var ikke ferdig innridd og hadde en uerfaren eier. Ikke helt det jeg ønsket meg. Men snill og god var han.


To hester som har betydd mye for meg i flere år, er Lissi og Bernard. Lissi er også svart og blank i pelsen, hun hadde et klokt uttrykk og kunne godt lede flokken på tur. Innimellom stoppet hun og så bakover om alle hang på, og så fortsatte hun selv. Fin dame det.

Men den godeste er Bernard. Vi har vært mye sammen og jobbet masse som et team. Jeg rir ikke på den stallen lenger, så jeg ser ham ikke mer. Og jeg savner ham veldig, den lille røvern. Han må ris av noen som vet hva de driver med, ellers havner du i bakken. Eller, du kan havne i bakken om du ikke kjenner han og vet hvordan han reagerer. Men rir du ham rett, så er han en drøm!

post-4287-0-94460800-1359142502.gif

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å, er det du Sophie! Kjenner jo igjen deg også fra hesteforum, hehe :) Visste ikke at du var hundemenneske og at du hadde setter også :D

Spre gjerne ordet om araberen min, han må bort fort :(

ÅH så det ER den Frida jeg lurte på om det var, kjente jo igjen araberen da vet du! Artig :) Veldig synd at han må vekk da! Jeg kan ikke skryte av å være så aktiv på forum lengre da, men det var jo veldig artig så lenge det varte på FH. Av en eller annen grunn har jeg liksom mer å skrive om hest - her er jeg bare inne og leser. Men det endrer seg kanskje :) Det ligger forresten en liten presentasjon av fuglehundene - den ene gikk til og med agility i sine "gamle" dager :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mer å si om hund enn hest, hehe :) Men leser mest, lærer mye av det også :)

Mammaen til Bris har bronsemerket i agility, så Bris får matche det og konkurrere litt i LP etterhvert :)

Kan legge inn bilde av min første hest, vakre Jameel. Han var hesten i mitt liv, det er langt mellom hester som han. Bare snill og god, så rolig og med en helt fantastisk utstråling. "Alle" falt for han. Han var hestenes Ferdinand. Han måtte slippe ganske tidlig pga spatt :/

078copy.jpg

114copy.jpg

Nabih

321copy.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, han måtte avlives for 2,5 år siden :( Det siste han gjorde var å være vennen til ei 10 år gammel jente som hadde han på fôr sammen med moren. Hun var så søt og ydmyk. Da hun kom for å prøve han og satte på han grima da vi tok han inn spurte hun om jeg ville leie han inn. Så søt og klar over at det var min hest, tok ingenting for gitt, om dere skjønner.

Han hadde spatt i mange år, men til slutt syntes han det var ubehagelig å reise seg og han falt da de løftet opp et bakbein. Mest sannsynlig kom en nerve i klem slik at han mistet balansen.

Moren til jenta var veterinær så hun avsluttet livet hans. Han sovnet mens han spiste gulrøtter og fikk kos og hadde bare kjente mennesker rundt seg. De gravla han på gården og han fikk et kjempefint skilt laget av den lille jenta med navnet sitt på.

Jeg fikk ikke vært der, kanskje greit, for det var veldig tungt :(

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, han måtte avlives for 2,5 år siden :( Det siste han gjorde var å være vennen til ei 10 år gammel jente som hadde han på fôr sammen med moren. Hun var så søt og ydmyk. Da hun kom for å prøve han og satte på han grima da vi tok han inn spurte hun om jeg ville leie han inn. Så søt og klar over at det var min hest, tok ingenting for gitt, om dere skjønner.

Han hadde spatt i mange år, men til slutt syntes han det var ubehagelig å reise seg og han falt da de løftet opp et bakbein. Mest sannsynlig kom en nerve i klem slik at han mistet balansen.

Moren til jenta var veterinær så hun avsluttet livet hans. Han sovnet mens han spiste gulrøtter og fikk kos og hadde bare kjente mennesker rundt seg. De gravla han på gården og han fikk et kjempefint skilt laget av den lille jenta med navnet sitt på.

Jeg fikk ikke vært der, kanskje greit, for det var veldig tungt :(

Liker, pga det siste :) Po ble også tatt der han bodde aller sist, en stall han virkelig koste seg på. Han fikk gå på sommerbeite hele sommern, og ble tatt når det var på tide og ta de inn. Han er gravlagt på sommerbeite :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg red i 15 år. Jeg eide aldri min egen hest, men jeg hadde mange gode hester på for, som jeg fikk delta på kurs og konkurrere med. Forskjellige omstendigheter gjorde at jeg måtte slutte en periode, så kjøpte jeg hund, og etter det har jeg aldri funnet tiden til å starte med hest igjen. Men det er fortsatt et stort savn hver gang jeg bare ser en hest... Jeg har så lyst på hest. En vakker dag kanskje :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er hestejente to the bone, og etter mange år som fôrrytter/stellejente/rideskoleelev kjøpte jeg min egen superguling Embla i 05. I 08 økte vi hestebestanden og varmblodsvalakken The Sportsbar dukket opp på stallen. Jeg har ikke akkurat konkurrert noe særlig, men har knotet meg gjennom et par, tre, fem, sju, tolv klubbstevner i sprang og dressur. Sportsbaren ble etter hvert en habil flygegamp, og Embla er en god allrounder (selv om hun er kat 2-ponni og jeg hest-rytter). Sportsbar måtte dessverre avlives i sommer pga beinskade, men Embal er fortsatt min stødige følgesvenn, og skal etter planen fortsette å være det til hun ikke er mer (er 16 år i år, så håper det blir leeeenge til).

Og en masse bildeknips av finingene mine er jo en selvfølge :D

Sporty

527171_3649086189963_2038658107_n.jpg

247205_3867041198702_1046434825_n.jpg

404708_3867067199352_812000140_n.jpg

Embla

Med whips på armen!

270090_4072324730662_895075345_n.jpg

424576_3840071644480_244560367_n.jpg

429199_3840067204369_5888880_n.jpg

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, han måtte avlives for 2,5 år siden :( Det siste han gjorde var å være vennen til ei 10 år gammel jente som hadde han på fôr sammen med moren. Hun var så søt og ydmyk. Da hun kom for å prøve han og satte på han grima da vi tok han inn spurte hun om jeg ville leie han inn. Så søt og klar over at det var min hest, tok ingenting for gitt, om dere skjønner.

Han hadde spatt i mange år, men til slutt syntes han det var ubehagelig å reise seg og han falt da de løftet opp et bakbein. Mest sannsynlig kom en nerve i klem slik at han mistet balansen.

Moren til jenta var veterinær så hun avsluttet livet hans. Han sovnet mens han spiste gulrøtter og fikk kos og hadde bare kjente mennesker rundt seg. De gravla han på gården og han fikk et kjempefint skilt laget av den lille jenta med navnet sitt på.

Jeg fikk ikke vært der, kanskje greit, for det var veldig tungt :(

Åååh :cry: Hormonella har ikke godt av å lese sånt. :hug: Høres ut som han fikk en veldig fin avsluttning da.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er hestejente to the bone, og etter mange år som fôrrytter/stellejente/rideskoleelev kjøpte jeg min egen superguling Embla i 05. I 08 økte vi hestebestanden og varmblodsvalakken The Sportsbar dukket opp på stallen. Jeg har ikke akkurat konkurrert noe særlig, men har knotet meg gjennom et par, tre, fem, sju, tolv klubbstevner i sprang og dressur. Sportsbaren ble etter hvert en habil flygegamp, og Embla er en god allrounder (selv om hun er kat 2-ponni og jeg hest-rytter). Sportsbar måtte dessverre avlives i sommer pga beinskade, men Embal er fortsatt min stødige følgesvenn, og skal etter planen fortsette å være det til hun ikke er mer (er 16 år i år, så håper det blir leeeenge til).

ÅÅÅ er det deg :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så trist å miste dem jeg er glad i!

Treneren min holdt på å trene hesten til en på stallen, men det var visst klin gærn og kom aldri til å bli bra. Den kastet nemlig av hver eneste som satte seg opp på ham. Jeg var der dagen treneren haltet seg tilbake til stallen og sa at denne hesten var han ferdig med, den hadde ikke livets rett lenger. "Dum" som jeg er ba jeg om en sjanse til å prøve ham og det endte med at vi utviklet et kjempeflott bånd, og vårt beste resultat i konkurranse var 2. plass i Mexikansk mesterskap i feltritt.

Dessverre kom jeg til stallen en dag til en hest vi trodde hadde kolikk, det gikk 5 dager før han datt sammen en siste gang. Det siste han gjorde var å bruke sine siste krefter på å løfte hodet og se meg rett inn i øynene. Selvom det var ekstremt vondt å miste ham, så var det på en måte godt å være der for ham til siste stund! Godeste Azucar!

2865_165930900261_315612_n.jpg

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den hesten som har betydd aller mest for meg er varmblodstraveren Lord. Han ble reddet fra en grusom mann som stengte han inne fordi han var en "udugelig avdanka hingst", så han fikk ikke gå ute, det var jo forbeholdt hoppene. Men allikevel ble han trent og pisket til blods :( Han var så tynn at det tok 1 år å få han tilbake til normalvekt. Vi to bygde et veldig sterkt bånd, og han var en like god støtte for meg som jeg var for han. Mine naboer kjøpte han for å gi han en god pensjonisttilværelse, og der levde han godt fra han var 16 til han døde hele 28 år gammel. Siste gangen jeg besøkte meg danset han for meg i paddocken, og jeg får fortsatt tårer i øyekroken når jeg tenker tilbake på tiden vi hadde sammen. Når jeg har nok penger skal han foreviges på skulderen min.

Lord :heart:

IMG_0615.jpg

Marco var en herlig westefaler dressurhest jeg var så heldig å ha på fôr:

IMG_2109.jpg

Jeg konkurrerte også en del med rideskolehestene, her er en av mine favoritter Sebastian:

sebastian1.jpg

Den siste hesten jeg red var Simon. Han red jeg inn helt alene, snill som dagen var lang! Men litt liten etter min smak. Det er nå 6 år siden...

SP_A0338.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg savner hestelivet :( Fikk aldri drevet mye med hest egentlig, gikk et halvår på rideskole og var to somre på rideleir (Sagaøya/Skavhaugen gård ved Elverum), ellers ble det mest turridning hos venninner med hest. Jeg er dessverre altfor allergisk, og har ikke muligheten til å engang være i en stall i mer enn et kvarter uten å tetne helt :( Men det var fint å lese om andres hesteliv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg savner hestene mine :cry:

Vakre vakre Suzett. Hun var helt fantastisk. Så utrolig snill, men også veldig sær. Det var ikke mange som klarte å ri på henne, hun ble fort stresset om rytteren var for lite følsom. Hun ELSKET å få lov å løpe fort. Hun hoppet så pent så pent når jeg endelig lærte meg å ri henne. Hun var god som gull. Jeg drømmer om henne om natten enda det er 4 år siden jeg hadde henne nå. Våkner og kommer på at hun er død. Den knuser hjertet mitt at hun brakk beinet på hengeren og at jeg aldri kan se henne igjen annet enn i drømme. Godt å tenke på at hun slapp å lide lenge.

Vidocq. Vakker vakker vakker. Han kom til meg som unghest, spjælingen som steilet når man leide han og hadde verdens største personlighet, sjarmerte alle på sin vei. Hoppet fantastisk. Han var hesten jeg aldri kunne drømt om at jeg skulle få æren av å eie. Hver gang jeg så han ble jeg bare fylt av en varme og stolthet. En gang skal han tilbake til meg.

post-11181-0-15337500-1359284186.jpg

post-11181-0-14561000-1359284189_thumb.j

post-11181-0-22286000-1359284193.jpg

post-11181-0-35369500-1359284195.jpg

post-11181-0-91498100-1359284197.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...