Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

'Vår' (har ham på helfor) vakre Viking, kaldblodstraver på snart 4. Han er så utrolig snill og god at det er ikke ord for det. Stort sett veldig lydig , men litt rampete innimellom sånn det skal være hehe. Ikke fått ridd ham enda, han er påbegynt innridning bare, så ei skal starte med det for oss i mars, jeg har ikke ridd inn en hest før så overlater det til noen som kan . Nå er han ute med vogn da flere dager i uka. Syns han er så pen og er helt forelsket .

602997_10151161870045771_521981115_n_zps

  • Like 1
  • Svar 71
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mine to vakre grå jenter Tesh og Godis (Nes Golbahar)

ååå, skummel tråd kjenner jeg.. Jeg har drevet med hest siden jeg var bitteliten, har vært i stallen stort sett dag og natt i mange mange år. Desverre har knærne mine sakt at nok er nok, og nå kan j

Min vakre Nabih i dag

Posted Images

Skrevet
Morsomt, jeg var også på Solheim. Red en unghest der som jeg aldri glemmer. Han var ganske lik Drømmehesten (hun var absolutt ingen drøm, men den hesten jeg har vært mest glad i). Han var til salgs, og jeg vurderte det sterkt, men var heldigvis fornuftig og lot være.

Islandshester er herlige, og jeg skal definitivt ha en en gang!

Artig! :) Ser på hjemmesiden dems hvor utrolig mye de har forandret der. De hadde ikke ridehall når vi var der blant annet. Jeg ridde en fjording som het Lisa, og en døl som het Molly på tur.

Egentlig syns jeg islandshester er helt perfekt størrelse. Ikke for store, men ikke så små at de ikke klarer å bære deg. Jeg føler meg ganske høyt opp når jeg sitter på en liten hest, ser ikke det før etterpå på bilder hvor små de faktisk er :P

Skrevet

ÅH hester :wub:

Jeg har ridd i alle år og hatt egen hest i 6 av de. Hest er/var min store lidenskap og jeg elsket hestene mine over alt på jord. Savner dem hver dag. Det var tiden og pengene som tok slutt...

Den brune heter Vidocq (Vidar) og jeg hadde han fra han var 4. Den røde heter Suzett og jeg hadde henne fra hun var 14. MIn først hest <3 Hun er desverre død nå :(

(gurimalla jeg savner de vakre hestene mine........)

post-11181-0-61992200-1359137297.jpg

post-11181-0-61558700-1359137298.jpg

post-11181-0-85853000-1359137299.jpg

post-11181-0-79085900-1359137300.jpg

post-11181-0-06522000-1359137303_thumb.j

post-11181-0-77210600-1359137345_thumb.j

  • Like 2
Skrevet

Så koselig å lese om hestehistoriene deres og se bildene. Det er absolutt pirkken over i'en med hest i livet.

Mine første hester jeg passet, har jeg ikke digitale bilder av. Jeg skal få scannet de inn en gang.

Den ene het Piccasso, men vi kalte ham bare for Rulle fordi han var så rund og go. Han er den snilleste hesten jeg noen gang har møtt. Han elsket selskap i boksen og jeg stelte så godt med ham som jeg bare kunne. Fjernet spindelvev, spylte boksen og møkket så ofte jeg kunne. Han var smart også, for han hadde en teknikk for å komme seg ut av boksen og tusle inn på fòr-rommet der havresekken stod. Veldig lurt :P
Han kunne jeg hoppe opp på, gå under, mellom bena og gjøre nøyaktig hva jeg ville med. Han bare koste seg. Og så kunne han susse :wub: "Få suss da", sa vi. Og Rulle kom med mulen borti trutemunnen :wub: Helt svart var han, med en hvit stjerne.

Samtidig var jeg hestepasser på Silver, en liten, hvit ponni som kanskje ikke alltid var den greieste å ha med å gjøre. Han stod på spilt, og jeg husker jeg ønsket meg en boks til han så han slapp å bare stå der og henge. Og så lovet jeg meg selv at OM jeg skulle ha meg hest noen gang, så skulle den ikke være hvit ihvertfall. For den var jo gul mesteparten av tiden :hmm:

Jeg hadde et par hester på fòr også, men de knyttet jeg meg ikke sånn til. Den ene var ganske gal, så det er et under at jeg har alle deler av kroppen intakt egentlig. Den andre var ikke ferdig innridd og hadde en uerfaren eier. Ikke helt det jeg ønsket meg. Men snill og god var han.


To hester som har betydd mye for meg i flere år, er Lissi og Bernard. Lissi er også svart og blank i pelsen, hun hadde et klokt uttrykk og kunne godt lede flokken på tur. Innimellom stoppet hun og så bakover om alle hang på, og så fortsatte hun selv. Fin dame det.

Men den godeste er Bernard. Vi har vært mye sammen og jobbet masse som et team. Jeg rir ikke på den stallen lenger, så jeg ser ham ikke mer. Og jeg savner ham veldig, den lille røvern. Han må ris av noen som vet hva de driver med, ellers havner du i bakken. Eller, du kan havne i bakken om du ikke kjenner han og vet hvordan han reagerer. Men rir du ham rett, så er han en drøm!

post-4287-0-94460800-1359142502.gif

Skrevet
Å, er det du Sophie! Kjenner jo igjen deg også fra hesteforum, hehe :) Visste ikke at du var hundemenneske og at du hadde setter også :D

Spre gjerne ordet om araberen min, han må bort fort :(

ÅH så det ER den Frida jeg lurte på om det var, kjente jo igjen araberen da vet du! Artig :) Veldig synd at han må vekk da! Jeg kan ikke skryte av å være så aktiv på forum lengre da, men det var jo veldig artig så lenge det varte på FH. Av en eller annen grunn har jeg liksom mer å skrive om hest - her er jeg bare inne og leser. Men det endrer seg kanskje :) Det ligger forresten en liten presentasjon av fuglehundene - den ene gikk til og med agility i sine "gamle" dager :)

  • Like 1
Skrevet

Jeg har mer å si om hund enn hest, hehe :) Men leser mest, lærer mye av det også :)

Mammaen til Bris har bronsemerket i agility, så Bris får matche det og konkurrere litt i LP etterhvert :)

Kan legge inn bilde av min første hest, vakre Jameel. Han var hesten i mitt liv, det er langt mellom hester som han. Bare snill og god, så rolig og med en helt fantastisk utstråling. "Alle" falt for han. Han var hestenes Ferdinand. Han måtte slippe ganske tidlig pga spatt :/

078copy.jpg

114copy.jpg

Nabih

321copy.jpg

Skrevet

Ja, han måtte avlives for 2,5 år siden :( Det siste han gjorde var å være vennen til ei 10 år gammel jente som hadde han på fôr sammen med moren. Hun var så søt og ydmyk. Da hun kom for å prøve han og satte på han grima da vi tok han inn spurte hun om jeg ville leie han inn. Så søt og klar over at det var min hest, tok ingenting for gitt, om dere skjønner.

Han hadde spatt i mange år, men til slutt syntes han det var ubehagelig å reise seg og han falt da de løftet opp et bakbein. Mest sannsynlig kom en nerve i klem slik at han mistet balansen.

Moren til jenta var veterinær så hun avsluttet livet hans. Han sovnet mens han spiste gulrøtter og fikk kos og hadde bare kjente mennesker rundt seg. De gravla han på gården og han fikk et kjempefint skilt laget av den lille jenta med navnet sitt på.

Jeg fikk ikke vært der, kanskje greit, for det var veldig tungt :(

  • Like 2
Skrevet
Ja, han måtte avlives for 2,5 år siden :( Det siste han gjorde var å være vennen til ei 10 år gammel jente som hadde han på fôr sammen med moren. Hun var så søt og ydmyk. Da hun kom for å prøve han og satte på han grima da vi tok han inn spurte hun om jeg ville leie han inn. Så søt og klar over at det var min hest, tok ingenting for gitt, om dere skjønner.

Han hadde spatt i mange år, men til slutt syntes han det var ubehagelig å reise seg og han falt da de løftet opp et bakbein. Mest sannsynlig kom en nerve i klem slik at han mistet balansen.

Moren til jenta var veterinær så hun avsluttet livet hans. Han sovnet mens han spiste gulrøtter og fikk kos og hadde bare kjente mennesker rundt seg. De gravla han på gården og han fikk et kjempefint skilt laget av den lille jenta med navnet sitt på.

Jeg fikk ikke vært der, kanskje greit, for det var veldig tungt :(

Liker, pga det siste :) Po ble også tatt der han bodde aller sist, en stall han virkelig koste seg på. Han fikk gå på sommerbeite hele sommern, og ble tatt når det var på tide og ta de inn. Han er gravlagt på sommerbeite :heart:

  • Like 1
Skrevet

Jeg red i 15 år. Jeg eide aldri min egen hest, men jeg hadde mange gode hester på for, som jeg fikk delta på kurs og konkurrere med. Forskjellige omstendigheter gjorde at jeg måtte slutte en periode, så kjøpte jeg hund, og etter det har jeg aldri funnet tiden til å starte med hest igjen. Men det er fortsatt et stort savn hver gang jeg bare ser en hest... Jeg har så lyst på hest. En vakker dag kanskje :wub:

Skrevet

Jeg er hestejente to the bone, og etter mange år som fôrrytter/stellejente/rideskoleelev kjøpte jeg min egen superguling Embla i 05. I 08 økte vi hestebestanden og varmblodsvalakken The Sportsbar dukket opp på stallen. Jeg har ikke akkurat konkurrert noe særlig, men har knotet meg gjennom et par, tre, fem, sju, tolv klubbstevner i sprang og dressur. Sportsbaren ble etter hvert en habil flygegamp, og Embla er en god allrounder (selv om hun er kat 2-ponni og jeg hest-rytter). Sportsbar måtte dessverre avlives i sommer pga beinskade, men Embal er fortsatt min stødige følgesvenn, og skal etter planen fortsette å være det til hun ikke er mer (er 16 år i år, så håper det blir leeeenge til).

Og en masse bildeknips av finingene mine er jo en selvfølge :D

Sporty

527171_3649086189963_2038658107_n.jpg

247205_3867041198702_1046434825_n.jpg

404708_3867067199352_812000140_n.jpg

Embla

Med whips på armen!

270090_4072324730662_895075345_n.jpg

424576_3840071644480_244560367_n.jpg

429199_3840067204369_5888880_n.jpg

  • Like 3
Skrevet
Ja, han måtte avlives for 2,5 år siden :( Det siste han gjorde var å være vennen til ei 10 år gammel jente som hadde han på fôr sammen med moren. Hun var så søt og ydmyk. Da hun kom for å prøve han og satte på han grima da vi tok han inn spurte hun om jeg ville leie han inn. Så søt og klar over at det var min hest, tok ingenting for gitt, om dere skjønner.

Han hadde spatt i mange år, men til slutt syntes han det var ubehagelig å reise seg og han falt da de løftet opp et bakbein. Mest sannsynlig kom en nerve i klem slik at han mistet balansen.

Moren til jenta var veterinær så hun avsluttet livet hans. Han sovnet mens han spiste gulrøtter og fikk kos og hadde bare kjente mennesker rundt seg. De gravla han på gården og han fikk et kjempefint skilt laget av den lille jenta med navnet sitt på.

Jeg fikk ikke vært der, kanskje greit, for det var veldig tungt :(

Åååh :cry: Hormonella har ikke godt av å lese sånt. :hug: Høres ut som han fikk en veldig fin avsluttning da.

  • Like 1
Skrevet

Hest har jeg hatt i alle år :-)

Har nå en 5 år gammel paint vallak, som er noe av det rareste og søteste jeg har vært borti.

Ace'n;

post-10128-13592165117197_thumb.jpg

post-10128-13592166019667_thumb.jpg

  • Like 3
Skrevet
Jeg er hestejente to the bone, og etter mange år som fôrrytter/stellejente/rideskoleelev kjøpte jeg min egen superguling Embla i 05. I 08 økte vi hestebestanden og varmblodsvalakken The Sportsbar dukket opp på stallen. Jeg har ikke akkurat konkurrert noe særlig, men har knotet meg gjennom et par, tre, fem, sju, tolv klubbstevner i sprang og dressur. Sportsbaren ble etter hvert en habil flygegamp, og Embla er en god allrounder (selv om hun er kat 2-ponni og jeg hest-rytter). Sportsbar måtte dessverre avlives i sommer pga beinskade, men Embal er fortsatt min stødige følgesvenn, og skal etter planen fortsette å være det til hun ikke er mer (er 16 år i år, så håper det blir leeeenge til).

ÅÅÅ er det deg :D

Skrevet

Det er så trist å miste dem jeg er glad i!

Treneren min holdt på å trene hesten til en på stallen, men det var visst klin gærn og kom aldri til å bli bra. Den kastet nemlig av hver eneste som satte seg opp på ham. Jeg var der dagen treneren haltet seg tilbake til stallen og sa at denne hesten var han ferdig med, den hadde ikke livets rett lenger. "Dum" som jeg er ba jeg om en sjanse til å prøve ham og det endte med at vi utviklet et kjempeflott bånd, og vårt beste resultat i konkurranse var 2. plass i Mexikansk mesterskap i feltritt.

Dessverre kom jeg til stallen en dag til en hest vi trodde hadde kolikk, det gikk 5 dager før han datt sammen en siste gang. Det siste han gjorde var å bruke sine siste krefter på å løfte hodet og se meg rett inn i øynene. Selvom det var ekstremt vondt å miste ham, så var det på en måte godt å være der for ham til siste stund! Godeste Azucar!

2865_165930900261_315612_n.jpg

  • Like 1
Skrevet

Den hesten som har betydd aller mest for meg er varmblodstraveren Lord. Han ble reddet fra en grusom mann som stengte han inne fordi han var en "udugelig avdanka hingst", så han fikk ikke gå ute, det var jo forbeholdt hoppene. Men allikevel ble han trent og pisket til blods :( Han var så tynn at det tok 1 år å få han tilbake til normalvekt. Vi to bygde et veldig sterkt bånd, og han var en like god støtte for meg som jeg var for han. Mine naboer kjøpte han for å gi han en god pensjonisttilværelse, og der levde han godt fra han var 16 til han døde hele 28 år gammel. Siste gangen jeg besøkte meg danset han for meg i paddocken, og jeg får fortsatt tårer i øyekroken når jeg tenker tilbake på tiden vi hadde sammen. Når jeg har nok penger skal han foreviges på skulderen min.

Lord :heart:

IMG_0615.jpg

Marco var en herlig westefaler dressurhest jeg var så heldig å ha på fôr:

IMG_2109.jpg

Jeg konkurrerte også en del med rideskolehestene, her er en av mine favoritter Sebastian:

sebastian1.jpg

Den siste hesten jeg red var Simon. Han red jeg inn helt alene, snill som dagen var lang! Men litt liten etter min smak. Det er nå 6 år siden...

SP_A0338.jpg

Skrevet

Jeg savner hestelivet :( Fikk aldri drevet mye med hest egentlig, gikk et halvår på rideskole og var to somre på rideleir (Sagaøya/Skavhaugen gård ved Elverum), ellers ble det mest turridning hos venninner med hest. Jeg er dessverre altfor allergisk, og har ikke muligheten til å engang være i en stall i mer enn et kvarter uten å tetne helt :( Men det var fint å lese om andres hesteliv :)

Skrevet

Jeg savner hestene mine :cry:

Vakre vakre Suzett. Hun var helt fantastisk. Så utrolig snill, men også veldig sær. Det var ikke mange som klarte å ri på henne, hun ble fort stresset om rytteren var for lite følsom. Hun ELSKET å få lov å løpe fort. Hun hoppet så pent så pent når jeg endelig lærte meg å ri henne. Hun var god som gull. Jeg drømmer om henne om natten enda det er 4 år siden jeg hadde henne nå. Våkner og kommer på at hun er død. Den knuser hjertet mitt at hun brakk beinet på hengeren og at jeg aldri kan se henne igjen annet enn i drømme. Godt å tenke på at hun slapp å lide lenge.

Vidocq. Vakker vakker vakker. Han kom til meg som unghest, spjælingen som steilet når man leide han og hadde verdens største personlighet, sjarmerte alle på sin vei. Hoppet fantastisk. Han var hesten jeg aldri kunne drømt om at jeg skulle få æren av å eie. Hver gang jeg så han ble jeg bare fylt av en varme og stolthet. En gang skal han tilbake til meg.

post-11181-0-15337500-1359284186.jpg

post-11181-0-14561000-1359284189_thumb.j

post-11181-0-22286000-1359284193.jpg

post-11181-0-35369500-1359284195.jpg

post-11181-0-91498100-1359284197.jpg

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...