Gå til innhold
Hundesonen.no

Epilepsi og avl


Willa
 Share

Recommended Posts

Hei,

Jeg fikk et spørsmål idag av en venninne av meg, som også er oppdretter. Hun har dessverre fått en valp fra seg med diagnosen epilepsi. Hunden det er snakk om er 1 år. Venninnen min beholdt en tispe fra dette kullet selv, og ønsker å gå videre på henne senere pga at hun har en spennende stamtavle, er frisk og allerede høyt premiert. Det var 10 valper i kullet, og de andre er friske. Hva er reglene for å avle videre på kullsøsken til en epilepsirammet kullsøster? Jeg kunne ikk svare på det, så håper noen her inne har en pekepinn.

Takker for svar :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Valpen er frisk og høyt premiert? Den er ikke frisk om den har epilepsi

MAn kan være frisk selv om kullsøster har epilepsi.

Synes Red Merle er kjempekategorisk. Det er ikke nødvendigvis noe åpenbart riktig svar på dette.

Det finnes også flere former for epilepsi, hva vet man om arveligheten på epilepsi hos hund? Kan man få epilepsi som resultat av skade? Det kan vel mennesker.

Alle hunder bærer gener for arvelige sykdommer. Noen må vi avle på.

Det er hundre flere spørsmål som er relevant før man utelukker en hund med et sykt kullsøsken.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier som Krutsi at om det er en rase hvor epilepsi er vanlig så ville jeg nok holdt meg unna å avle på tispa. Men når ni av ti valper er i tipp topp shape så er det kanskje en annen sak?

Fant en artikkel om epilepsi og arvelighet som kunne vært kjekt å lese for henne før hun eventuelt bestemmer seg for å avle på tispa: http://tidsskriftet.no/article/895550http://tidsskriftet.no/article/895550 Artikkelen er om mennesker, men man vet jo mer om det enn om hund. Interessant var det i alle fall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere kan ta CT for å se om det finnes sikre tegn på at epilepsien er ervervet eller ikke. Sannynligvis finner dere ikke særlig svar. Dette vil muligens gi en pekepinn for om epilepsien er ervervet.

Utenom det sier jeg NEI til avl på dyr med epilepsi,

Tilført:

Jeg burde ha utdypet den så det ikke skulle misforstås. Hvis det er sannsynlighet for at det er arvelig epilepsi (ikke f eks påvist at det er fra et traume), så er det jo ett fett om det er fra selve dyret eller broren eller søsteren. Omformulerer: en linje med epilepsi bør ikke brukes videre i avl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer jo ann på mange ting...

Først bør man finne ut om om den affiserte hunden har arvelig eilepsi eller om den er utløst av noe annet.
Så bør man jo finne ut om rasen har mye eller lite epilepsi, og om det er mye i nær slekt - og da må man grave altså ;)
Så bør man sjekke opp hva raseklubb anbefaler, ev hva andre raseklubber anbefaler...

Om hundene det er snakk om er ett år bør man kanskje sette valpeplanene på is i noen år, frem til kullsøsken er minst 4 år, for å se om andre får epilepsi, så kan man heller vurdere på nytt om ingen flere har det.
Også må man jo gjøre tilsvarende undersøkelser på hannhund, slik at man ikke avler for tett på linjer som man vet gir epilepsi.

Jeg tok en hund ut av avl pga epilepsi. Hun er en super hund på alle måter, og jeg kjenner det svir enda;) Men jeg ønsket ikke å risikere å avle valper etter denne hunden. Senere fant vi ut at hun trolig reagerer på gluten, og dette utløser anfall, men uansett er det ikke greit å avle på, også fordi det ikke er helt usannsynlig med epilepsi i følge hva jeg vet med tanke på linjer osv. Søsteren hennes har hatt to kull, ett før og ett etter at søsterens sykdom ble kjent.
I mine øyne hadde det holdt i massevis med det første kullet, man "gambler " ikke med sånt :/

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

hos mennesker er det i hvertfall sånn at man ikke er sikker på arvgangen på epilepsi. Og er epilepsi medfødt? eller er det ervervet? det kan være forhold under drektighet/graviditet, fødsel og tidlig i livet som gjør at hunden(mennesket) får epilepsi. Det kan også være resultat av en skade senere

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ivertfall ventet en stund til før jeg konkluderte med at alle andre i kullet er friske, epilepsi kan dukke opp når som helst så er det at de er friske ved 1 års alder behøver ikke og bety at det ikke ligger der og ulmer. De kan være friske også selvfølgelig, men se det an litt. Og sjekk slekta forøvrig og sjekk hvordan det er med epilepsi på rasen viss dere ikke vet det. Det er noe herk vertfall så det er veldig dumt og avle videre på om man har beviser som tyder på at det kan være et arvelig tilfelle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som flere er sier, arvegangen på epilepsi er svært varierende, og det kan oppstå av skader enten prenatalt, under fødsel eller postnatalt. Ofte finner man ikke årsaken til det heller.

Men, jeg ville rådet venninnen din til å ikke ha det første kullet før tispa nærmer seg 4 år, nettopp for å ha litt mer kontroll på om søsknene utvikler noe. Sjekk hannhunderlinjer med lupe i tillegg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er heller ikke spørsmålet. Det er snakk om en kullsøster av en hund med epilepsi.

Jeg burde ha utdypet den så det ikke skulle misforstås.

Hvis det er sannsynlighet for at det er arvelig epilepsi (ikke f eks påvist fra et traume), så er det jo ett fett om det er fra selve dyret eller broren eller søsteren. Omformulerer: en linje med epilepsi bør ikke brukes videre i avl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På for eksempel riesen SP er epilepsi svært arvelig, så på den rasen skal valpe etter kombinasjoner som gir epilepsi tas ut av avl. Skal ikke banne på at foreldredyra blir tatt ut.

Dersom dette er et odd tilfelle som ikke er kjent på rasen (virkelig ikke kjent, ikke bare ikke snakket om) og det kun er den ene valpen, så er det jo naturlig å tenke at det er resultat av et traume. Men helt sikker blir man jo ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv en hund med epilepsi. Hun fikk dog ikke diagnosen før hun var 8 år (er nå 10), og hadde et kull når hun var 2,5 (altså før jeg visste om epilepsien). Ingen av hennes (3) valper har (iallefall foreløpig, de er nå 7 år) fått epilepsi.
Hun har også søsken som har gått i avl, og hverken hennes søsken eller deres valper har epilepsi. Jeg vet heller ikke om noen andre i hennes "linje" med samme symptomer.

Det er viktig å vite at epilepsi ikke er en sykdom. Det er et syndrom. Det er en vesentlig forskjell.
Epilepsi er altså symptomet på at noe annet er galt.
I over halvparten av tilfellene finner man aldri årsaken, kun symptomet, slik som er tilfellet med min hund, trass nøye utredninger.

Hvorfor noen får epilepsi er det heller ingen klare svar på. Noe forskning viser at det kan skyldes oksygenmangel under fødsel, infeksjoner eller utviklingsforstyrrelser i hjernen, Dette i seg selv er jo ikke nødvendigvis arvelig belastet, men man ser allikevel at det i noen familier/ linjer er hyppigere forekomst av symptomet.

Man skal også være forsiktig med å utelukke all familie fra videre avl, dersom det ikke er indikasjoner på at en linje er spesielt sterkt belastet.

Astrid Indrebø (vetrinær fagsjef i NKK) utrrykker følgende i artikkelen "Avlsstrategi og etiske grunnregler" i Hundesport nr 8. 2008 :

"Uforholdmessig strenge restriksjoner i hundeavlen, såkalte utryddelsesprogram eller bekjempningsprogram, kan i enkelte tilfeller tvert i mot ha negativ effekt på hundenes funksjonelle helse. Strenge restriksjoner kan være med å utrydde de dyktigste og mest samvittighetsfulle oppdretterne og de beste og mest funksjonelle hundene – istedenfor sykdommen de var ment å utrydde! Slike strenge restriksjoner kan også lett medføre at frekvensen av andre sykdommer øker; dette kan være sykdommer som er langt mer alvorlige for hundens funksjonelle helse enn den sykdommen man i utgangspunktet hadde som målsetning å bekjempe.
For strenge restriksjoner vil resultere i for sterk seleksjon av avlsdyr; resultatet blir at kun et lite antall hunder blir brukt i avl – noe som igjen resulterer i at enkelte hunder får et uforholdsmessig stort antall avkom i forhold til størrelsen på rasepopulasjonen (matadoravl). Dette øker risikoen for redusert genetisk variasjon i rasen og økt innavlsgrad – en såkalt genetisk flaskehals. Matadoravl vil lett kunne resultere i en opphopning av uønskede gener i rasen, da det ikke finnes noen mulighet til å forsikre seg om at disse avlsmatadorene er fri for alle uønskede gener."


Hundeavl er ikke lett. Det viktigste er dog å være åpen og ærlig, gjøre undersøkelser og tenke nøye igjennom de valg man gjør.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundeavl er ikke lett. Det viktigste er dog å være åpen og ærlig, gjøre undersøkelser og tenke nøye igjennom de valg man gjør.

Jeg synes det er veldig viktig det du skriver der, for det gir mennesker valget (til en viss grad, selvfølgelig). Jeg hadde virkelig satt pris på å vite at for eksempel kullbroren har epilepsi av ukjent årsak før jeg kjøpte hund.. for da hadde jeg med stor sannsynlighet hoppet over på andre linjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis det er sannsynlighet for at det er arvelig epilepsi (ikke f eks påvist fra et traume), så er det jo ett fett om det er fra selve dyret eller broren eller søsteren. Omformulerer: en linje med epilepsi bør ikke brukes videre i avl.

Jeg hadde virkelig satt pris på å vite at for eksempel kullbroren har epilepsi av ukjent årsak før jeg kjøpte hund.. for da hadde jeg med stor sannsynlighet hoppet over på andre linjer.

Jeg synes man skal være forsiktig med å si at en linje er belastet med epilepsi ut fra et enkelt tilfelle.

Og selv om man ikke får påvist at det er fra traume så kan man ikke automatisk si at det sannsynligvis er arvelig heller?

Man skal ikke hoppe til konklusjoner hverken i den ene eller andre retningen.

Jeg hadde ikke automatisk blitt skremt vekk fra en slik parring. Et kullsøsken i et kull på 10 valper, så lenge resten av slekten ikke har forhøyet forekomst av epilepsi. Men det forutsetter at jeg hadde hatt bred kunnskap om linjene, kunnskap jeg selv stolte godt på. Dessverre er det mye som blir dysset ned når det kommer til sykdom i rasehundavl.

Som sagt, alle hunder bærer anlegg for genetiske sykdommer.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes man skal være forsiktig med å si at en linje er belastet med epilepsi ut fra et enkelt tilfelle.

Og selv om man ikke får påvist at det er fra traume så kan man ikke automatisk si at det sannsynligvis er arvelig heller?

Man skal ikke hoppe til konklusjoner hverken i den ene eller andre retningen.

Jeg hadde ikke automatisk blitt skremt vekk fra en slik parring. Et kullsøsken i et kull på 10 valper, så lenge resten av slekten ikke har forhøyet forekomst av epilepsi. Men det forutsetter at jeg hadde hatt bred kunnskap om linjene, kunnskap jeg selv stolte godt på. Dessverre er det mye som blir dysset ned når det kommer til sykdom i rasehundavl.

Som sagt, alle hunder bærer anlegg for genetiske sykdommer.

Arvegang og epilepsi er ganske interessant lesestoff. For eksempel er denne grei lhttp://tidsskriftet.no/article/895550

Jeg skriver ikke at en linje er belastet av epilepsi ut fra ett tilfelle. Jeg skriver at JEG ville gått på en annen linje, og at jeg hadde satt pris på at oppdretterne var ærlige og informerte meg i forkant slik at jeg fikk muligheten til å velge det vekk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra det første jeg quotet deg så det ut som du dro likhetstegn mellom det ene individet og en hel linje. Det var derfor jeg ville få klarhet.

I linken din står det at arveligheten er lav for øvrig, i det vesle jeg giddet å skumme.

Det er selvsagt helt greit at du ville valgt vekk en slik kombinasjon, men det er ikke sikkert at det var feil at den ble gjort alikevel. Alle hunder bærer shitty gener, selv de friskeste og fineste hunder i verden. Om forekomsten er lav i slekten og i rasen, tja, selv om den kun er lavere enn gjennomsnittet, så kan det berike en rase å gjøre en kombinasjon på tross av søskenets status.

Eller det kan introdusere mer epilepsi. Det vet man ikke. Man risikerer noe uansett hva man velger. Hva konsekvensen er beror helt på hvor åpen og ærlig oppdretter er. Med sine valpekjøpere, om forekomsten, om status innen rasen og ikke minst i hvordan h*n tar videre valg etter denne kombinasjonen.

Mitt tantebarn har svært alvorlig epilepsi. Hun har det pga av en genetisk sykdom. Men hennes foreldre og søsken kan alikevel få barn uten å være redd for at barna får samme sykdommen. Noen ganger oppstår denne sykdommen som resultat av arv, i andre tilfeller (som i mitt tantebarns) er det en mutasjon som har skylden.

Det er ikke enkelt dette. Som jeg skrev tidligere, det er ikke et udiskutabelt riktig svar på et slikt spørsmål. Spesielt på en sykdom som kan komme av så mangt.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har avlet på en hund med epilepsi - vel å merke før den fikk ep ...

Altså; min første tispe hadde et kull når hun var 2 år gml. Jeg beholdt en valp fra dette kullet. Når tispa var 2,5 år fikk hun sitt første ep. anfall. Og det var ingen tvil om at dette var klassisk, arvelig ep. Kullbroren fikk det på omtrent samme tid.

Jeg tenkte jo selvsagt at min flotte tispevalp aldri skulle avles på. Men så ble kullet 1-2-3-4 år gamle. Ingen fikk ep. Alle var friske og sunne, og med svært gode egenskaper. Jakt, eksteriør, helse og gemytt i en pakke. Jeg tok første kull på min tispe fra dette kullet. Samtidig fikk hennes kullsøster et kull hos sin eier.

Kort sagt; jeg har hatt griseflaks! Min tispe fra dette kullet har ikke nedarvet ep. Hun har i dag svært mange barn, barnebarn, olderbarn, tippoldebarn. Det finnes et barnebarn med ep (hvor jeg senere fikk vite at far også har gitt dette - altså trolig en dobling av uheldig gener) Ellers er ep ikke-eksisterende i disse linjene.

Hennes kullsøster, derimot. Hun fikk et kull på 8 valper. 4 av disse fikk ep..... Så ulikt kan ting slå ut. Alt ligger i den genetiske pakka, og den vet vi ikke hvordan ser ut :S

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arvegang og epilepsi er ganske interessant lesestoff. For eksempel er denne grei lhttp://tidsskriftet.no/article/895550

Jeg skriver ikke at en linje er belastet av epilepsi ut fra ett tilfelle. Jeg skriver at JEG ville gått på en annen linje, og at jeg hadde satt pris på at oppdretterne var ærlige og informerte meg i forkant slik at jeg fikk muligheten til å velge det vekk.

Sitat "Arveligheten er likevel generelt lav, med en gjennomsnittlig forekomst på ca. 6 % hos barn av epileptikere.". Jeg hadde to lange dager med forelesninger holdt av fagfolk fra Statens Senter for Epilepsi for litt over et år siden, dette gjaldt riktignok mennesker, men der ble det også sagt at arveligheten er lav, og at årsak veldig veldig ofte er vanskelig å finne ut av. Som Yodel sier, epilepsi er et syndrom, det er et tegn på at noe er galt, som noen ganger er arv, noen ganger traumer, og andre ganger virker det å oppstå omtrent uten grunn. Ihvertfall noe man pdd ikke finner ut av.

Man kan gjøre større skade ved å fjerne for mange individer fra avl, så jeg ville vært forsiktig med å kategorisk si "her må det ikke avles på disse linjene", men heller hatt det veldig langt fremme i hodet når disse planene skal utvikles. Ei venninne sin hund har epilepsi, ingen nær slekt har hittil fått påvist epilepsi, og den hunden har vel blant annet over 50 halvsøsken fordelt i Norge og Sverige, og muligens også i Finland og Danmark, blant annet. Og mange av disse begynner å bli godt voksne nå.

Man skal ikke kimse av epilepsi, men det er ingen grunn til å krisemaksimere heller, men at oppdretter bør være veldig bevisst på det og ikke rushe i vei med ørten kull er det ingen tvil om. For man vet aldri. Men av den grunn er det også dumt å utelukke potensielt godt genmateriale fra avl. Men nå skriver ikke TS noe om rase såvidt jeg kan se, så da er det vanskelig å si mer sikkert. Er det en liten rase ville jeg vært mer troendes til å godta den i avl, er det en svært tallrik rase ville jeg vært mer tvilende, med mindre hunden virkelig er eksepsjonell.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...