Gå til innhold
Hundesonen.no

Trenger dyktig person på hundespråk og agressjon på Østlandet


MonicaT
 Share

Recommended Posts

Som jeg har nevnt i en annen tråd så har min hund og min samboers hund plutselig barket sammen.

Og vi trenger hjelp av noen som er dyktige på hund, språk, agressjon og adferd som kan hjelpe oss. Vi klarer ikke løse dette på egenhånd og trenger dermed hjelp.

Rådet vi fikk fra 3 ulike personer fungerte ikke, så da får vi tilkalle eksperter.

Vet du om noen jeg kan kontakte?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nina Haaland er jeg veldig fornøyd med.

Har hørt mye bra om Tess Erngren, men har ikke personlig erfaring.

Kommer litt an på "type" hundeperson du vil ha. Har hørt en del bra om Østlie også, men han bruker ikke nødvendigvis positive metoder. Men dere er vel oppegående nok til at dere tåler direkte tale og greier å håndtere hundene slik dere ønsker selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hørt mye bra om Tess Erngren, men har ikke personlig erfaring.

Kommer litt an på "type" hundeperson du vil ha. Har hørt en del bra om Østlie også, men han bruker ikke nødvendigvis positive metoder. Men dere er vel oppegående nok til at dere tåler direkte tale og greier å håndtere hundene slik dere ønsker selv.

Tess er veldig flink på trening og aktivisering, og ikke minst på det å forklare hvorfor ting skjer, men ikke spesielt handlekraftig når det gjelder å løse negative situasjoner, synes jeg. Feks har ei venninne av meg jevnlig gått hos henne siden hunden hennes begynte å monge seg, uten noen som helst form for bedring. Min venn har insistert på positive treningsmetoder og knapt turt å ta i hunden, men innså til slutt at hun måtte prøve noe annet enn å stå rolig og vente på at han skal slutte med idiotoppførsel. Etter to kurs hos Østlie trur jeg at hun endelig begynner å tørre å være sterk nok for hunden i vanskelige situasjoner til at han takler dem på en tilfredsstillende måte.

Men Tess er jo litt mer tilgjengelig enn Terje, så det kan jo være vel verdt å teste de ulike for å se hva som kan gi en varig løsning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan kanskje ta kontakt med disse folkene: http://rotvelta.no/

Jeg vet ihvertfall at Terje er veldig flink når det gjelder de tingene du nevner :) Han går også stadig skole for å bli enda flinkere, og er i gang med en slags utdanning som "hundepsykolog" nå. De driver jo også hovedsakelig med fuglehund :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tess er veldig flink på trening og aktivisering, og ikke minst på det å forklare hvorfor ting skjer, men ikke spesielt handlekraftig når det gjelder å løse negative situasjoner, synes jeg. Feks har ei venninne av meg jevnlig gått hos henne siden hunden hennes begynte å monge seg, uten noen som helst form for bedring. Min venn har insistert på positive treningsmetoder og knapt turt å ta i hunden, men innså til slutt at hun måtte prøve noe annet enn å stå rolig og vente på at han skal slutte med idiotoppførsel. Etter to kurs hos Østlie trur jeg at hun endelig begynner å tørre å være sterk nok for hunden i vanskelige situasjoner til at han takler dem på en tilfredsstillende måte.

Men Tess er jo litt mer tilgjengelig enn Terje, så det kan jo være vel verdt å teste de ulike for å se hva som kan gi en varig løsning.

Nå mener jeg at man fint kan sette grenser (tilog med TA i hunden!) og løse mye teit adferd og fortsatt bruke positive metoder. Positive metoder er ikke implisitt at man står med ryggen til og ignorerer mens hunden tygger på naboungen og river ned huset rundt en.... Nina Haaland er flinkere på den delen (altså at man ikke kan ignorere bort alle problemer). Men har fått litt inntrykk av at Tess er mer på den linja, ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå mener jeg at man fint kan sette grenser (tilog med TA i hunden!) og løse mye teit adferd og fortsatt bruke positive metoder. Positive metoder er ikke implisitt at man står med ryggen til og ignorerer mens hunden tygger på naboungen og river ned huset rundt en.... Nina Haaland er flinkere på den delen (altså at man ikke kan ignorere bort alle problemer). Men har fått litt inntrykk av at Tess er mer på den linja, ja.

Nå var ikke meninga å begynne en diskusjon om hva positive treningsmetoder betyr, jeg delte simpelthen egen erfaring både med en hundetrener, en bruker av to forskjellige hundetrenere sin erfaring og hennes definisjon og forståelse av hva det å trene positivt innebærer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Men nå har jo faktisk ikke TS sagt noe som helst om at hun ønsker trenere med positiv innfallsvinkel.. Hun vil ha hjelp til å løse ett problem.

Monica: ikke sikkert jeg kan hjelpe dere, men om du er intressert kan jeg jo komme en dag så kan jeg se hva jeg ser og evt finne tiltak. Ta kontakt på PM i såfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Metode spiller ingen rolle, jeg vil bare få løst problemet og helst med noen som har erfaring fra slike problemer.

De er ikke bare litt sinna på hverandre, men skikkelig sinna. Så må finne ut om det finnes noen løsning.

Og det håper jeg det gjør, for omplassering er ikke noe særlig alternativ.

Gråtass, sender deg PM om det blir aktuelt

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå ba du ikke om råd, men jeg benytter nå sjansen til å stille noen spørsmål og komme med innspill når du først er her på tråden.Jeg vet ikke om du har en egen tråd om akkurat dette.

Jeg har vanket i bullemiljøet i all evig tid føles det sånn, og dette er ikke en unormal problemstilling der. Jeg har også hatt to hanner selv med lav toleransegrense for slossing og har lært mye av den erfaringen (mest om mitt egne overdrevne kontrollbehov og unødvendige tiltak).

Tåler de å se trynet av hverandre? Gå båndturer sammen, se hverandre på hver side av en barnegrind?

De er så "kulturelle" disse problemstillingene, om man kan si det sånn. Så avhengig av hva man er vant til, om du skjønner? Jeg ser det slik at du er vant til hunder som går overens helt uproblematisk, at det er normen, så når det blir trøbbel så blir kontrasten så innmari stor. Fallhøyden blir enorm, skuffelsen og kanskje også sinnet kommer fram. Ting kan derfor også se så mye mer uløselig enn det det er. Det er jo så vondt å sitte med den vonde klumpen i magen når det kommer til hundene våre, som er så viktige for oss og som vi er så stolte av. Cluet er å kjenne på de følelsene og så forsøke å sette de følelsene til side

Det aller første tipset jeg har er å forstå at dette kan ta tid. Kanskje du klarer å slappe av mer da. Dere skal ta museskritt fram mot en fredlig sameksistens. Bittesmå skritt, et etter et. Og i mellomtiden så skal hundene holdes skilt selvsagt. Barnegrind er et ypperlig hjelpemiddel, da trenger man ikke stue en hund helt vekk om du skjønner. Det er triveligere for alle. Men det forutsetter at hundene tåler å se hverandre, det er det ikke alle som gjør med en gang.

Jeg forstår at omplassering ikke er et alternativ, det synes jeg er kjempebra! Men da må dere også åpne for at hundeholdet kanskje blir litt annerledes enn det dere hadde planlagt. Garantert for en periode, og kanskje for alltid. Kanskje hundene ikke kan leve sammen helt fritt, kanskje dere må inn og være i forkant, ta forhåndsregler og rett og slett styre tingenes tilstand mere. Eksempler er at dere må være nøye med å fjerne triggere, dere må styre endel med lydighet når hundene er løse sammen, og dere må forklare hundene hva som er akseptabelt og ikke.

Igjen tar dette tid, det er en prosess å lære disse triggerne, det er en prosess å lære hva som funker og ikke, og det er ikke minst en prosess for hundene å lære nye regler og et annet individ godt å kjenne.

Jeg merker at du stresser med dette, at du er lei deg for at ting ikke fungerer og også at du er litt nervøs. Det forstår jeg innmari godt. Man blir skuffet over en hund man vet egentlig "kan" bedre, og når hunder virkelig sloss så er det veldig stygt og det kan være direkte skummelt å se sin gode venn forvandles til noe en ikke kjenner igjen. Alle disse følelsene er helt ok og legitime. Men jeg tror det vil hjelpe deg å tenke at "ok, slik er det akkurat nå, men det skal ikke være sånn for alltid".

Som du vet er hundene våre kjempeflinke til å lese oss, flere av mine har vært flinkere til å lese meg enn det jeg selv er for å si det sånn. Det er jo rent utrolig egentlig. Jeg tror at om dere kommer til en slags midlertidig aksept, så vil utgangspunket for å jobbe med dette være annerledes, og dermed også bedre for hundene.

Så prat med samboeren din, se om dere klarer å tenke at "jepp, nå er de bitre fiender, det er det de forteller oss. Da får vi også høre på dem og ta konsekvensen av det." La de få space fra hverandre. Skill de, ikke push grensene. La de få rom til å falle på plass. Om de ikke tåler trynet av hverandre, så skal de slippe det akkurat nå, da er det nok å forholde seg til lukten av hverandre. Det er kjipt og slitsomt å leve med et sluse-system, men tenk at det er midlertidig, og husk å gi hundene nok oppmerksomhet hver for seg.

Når de faller til ro og klarer å være seg selv igjen ved å ha den andre i hus, da kan dere forsøke å introdusere noe nytt. En barnegrind hvor de kan se hverandre, men ikke komme bort til hverandre. Igjen gi dem tid til å slappe av i den andres nærvær. Når de slapper av og faller til ro, så kan de får lov til å såvidt snuse på hverandre gjennom grinden. En snus eller to, så bryt og send den ene til plassen sin. Aldri stivt og stirrete, det skal være av nysgjerrighet og åpenhet. Raske møter mellom avslappete hunder, som aldri rekker å utvikle seg til noe annet. Alt dette foregår over dagesvis, sannsynligvis ukesvis.

Poenget er hele tiden å dytte toleransegrensen bittelitt, før det rekker å smelle, før de rekker å bryske seg. Kun rolig sameksistens hele veien. De skal ikke å erfare å sloss, brumme, bryske Og dette skal dere styre med lydighet. De skal ha så få erfaringer som mulig med aggresjon seg i mellom, for du vet med deg selv at det er de negative erfaringene som setter seg, sant? Vi trenger alle mange ganger flere positive erfaringer for å veie opp for de få negative. Det skal være huskeregelen din.

Det ene museskrittet etter det andre, først med lukkete dører, så med barnegrinder uten kontakt, så litt kontakt mellom grind, så turer sammen i bånd med avstand mellom, så mindre avstand, så sammen i stua i hvert sitt bånd, så en løs i stua og en i bånd, så løse sammen uten tispa, så løse sammen med tispa. Skjønner du greia? Samtidig må dere være veldig nøye med å observere. Hva er triggere? Er det mat? Lokasjon (f.eks liggeplass), tilhørlighet til eier, tispa? Osv osv. Det er mye rart en hund kan synes er viktig nok til å sloss for. Vær åpen for det.

Og tenk at kanskje er det situasjoner de aldri blir fortrolige med. Men at det alikevel går an å leve med det! Kanskje er det situasjoner de ikke kan være løse sammen under. F.eks om det kommer besøk og hundene blir oppspilte, det kan være nok til å forårsake press og spente tilstander og de tar det ut over hverandre. Eller i situasjoner som involverer mat. Eller når tispa får løpetid.

Tent at det er kanskje ikke verdens undergang, for dere kommer inn i disse rutinene også. Det tar ikke lange tiden før disse situasjonene håndteres med den største selvfølge, som om dere ikke har gjort noe annet.

Og husk også, det er lov til å ta noen skritt tilbake. Dere kommer til å drite dere ut, gå for fort fram fordi dere er så motiverte etter å komme i mål, eller overvurdere hundene litt. Det er helt mennesklig Ta disse hendelsene som lærdom og ikke skuffelse. Ordne opp mellom hundene, kjapt og effektivt uten kjeft og smell, forsøk å være nøytrale. Og så ta et par skritt tilbake i treningen.

Det er helt greit å gjøre feil, i feil ligger det så utrolig mye kunnskap! Det er like mye god erfaring i feilene som i seirene. De er frustrerende der og da, så uendelig frustrerende disse feilene, vi møter oss selv så innmari på en måte og det kan være tøft. Men på sikt er de kjempenyttige, og dere vil lære dere hundene deres å kjenne på en ny, kjempegod og vutrolig nyttig måte.

Enda en ting dere alltid skal huske på. Dette er ikke noe dere kan noe for, dere har ikke gjort noe galt og viktigst av alt, det er ikke noe galt med hundene deres. Sånt som dette skjer innimellom helt uten at noen skal eller kan klandres. Hunder er hunder, noen ganger møter de en arkefiende. Sånn er det bare. Prøv å ikke være skuffet over de, jeg skjønner at det er lettere sagt enn gjort. Det er lett å tenke, "Åååh, kan dere ikke bare være venner da! Det er jo ikke slik dere egentlig er!" (eller noe i den banen), men heller aksepter at nei, akkurat nå kan de ikke det. Punktum, liksom, og ta det heller derfra.

Jeg tror den holdningen vil gi dere ro og et godt utgangspunkt til å jobbe konstruktivt og ikke dytte på for fort.

Til slutt, jeg er ikke i tvil om at dere kommer i mål med dette! Kanskje ikke akkurat til dere hadde sett for dere, kanskje dere må justere rutinene litt, men med realistiske forventinger, riktig innstilling og god tid er jeg helt sikker på at dere ender opp med et trivelig hundehold hvor både hunder og mennesker trives. :) Jeg ønsker dere masse lykke til!

  • Like 15
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk Mari

Er vel noe sånt jeg ser for meg også. Samboern min håper vel at det skal løses raskt, men dette vil nok ta tid. Derfor det hadde vært fint med noen som kunne hjelpe oss, slik at vi begge forstår det bedre.

Som sagt, hundene har vært venner helt frem til etter den ene kom hjem fra parring. Da forandret noe seg og de begge oppførte seg litt snodig. Bare små ting, men likevel. Så barket de sammen på tur 2.januar og etter dette har de vært adskilt.

De har ligget i hvert sitt bur. Om de ser hverandre er det som oftes knurring fra begge parter eller at de unngår å se i den retningen den andre er.

Vi fikk tips om å gå tur med de løse for å se hva som skjedde. Og da barket de sammen når de var i nærheten av oss. Tredje gangen skilte vi de og koblet. Vi kan gå tur i bånd sammen, men må holde en viss avstand uten at de knurrer (stort sett min som knurrer).

Vi trenger nok å slappe av alle fire (som du nevner), roe oss ned og så starte forsiktig på nytt.

Tispa er sterilisert og 11,5 år. Hun holder seg helt unna gutta så jeg tror ikke hun er noe de sloss over. For meg virker det mer som rang eller ressurs ovenfor oss. Og akkurat nå har vel ingen av oss lydigheten som skal til for å avbryte de heller. Så vi har litt å jobbe med.

Om de på sikt ikke blir venner så kan omplassring være et alternativ, men det er siste utvei.

Jeg håper at vi skal unngå det

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som sagt, hundene har vært venner helt frem til etter den ene kom hjem fra parring. Da forandret noe seg og de begge oppførte seg litt snodig. Bare små ting, men likevel. Så barket de sammen på tur 2.januar og etter dette har de vært adskilt.

De har ligget i hvert sitt bur. Om de ser hverandre er det som oftes knurring fra begge parter eller at de unngår å se i den retningen den andre er.

Vi fikk tips om å gå tur med de løse for å se hva som skjedde. Og da barket de sammen når de var i nærheten av oss. Tredje gangen skilte vi de og koblet. Vi kan gå tur i bånd sammen, men må holde en viss avstand uten at de knurrer (stort sett min som knurrer).

Jeg må innrømme at jeg syntes det var altfor, altfor tidlig å slippe dem sammen da jeg så du hadde fått det anbefalt. Rolig tilnærming uten muligheter for sammenbarking er veien å gå.

Jeg bor nå i et hushold hvor vi har 4 hunder, hvorav alle er sammen, men kontakten mellom Aiko og Dany er på et minimum, fordi Aiko ikke ønsker å ha noe med Dany å gjøre. Det hender likevel at de stjeler seg til en suss i ny og ne som vi avleder så ikke Aiko skal få lyst til å stramme opp Dany, og de ligger på sofaen sammen helt avslappa. De kan også ligge tett ved hverandre på kjøkkengulvet, med Aiko i full ignorering av Dany som også er flink til å gi dragen rom. :) Imouto og Dany har mye mer kontakt, og oppsøker også hverandre aktivt, men der skjærer det seg litt pga personlighet, hvor Imouto jo er en "in your face" shiba, mens Dany smisker og underkaster seg. De liker likevel å susse, ligger på sofaen sammen og det kommer ofte små danseforsøk fra Imouto så Dany får forelskede øyne. De røde farer og Dany er aldri løse sammen, men det er helt uproblematisk å gå på tur i bånd, også for en person med alle 4 bikkjene (det bare blir en helvetes kobbel-knute og trekk-kraft, haha!). Jeg nevner dette for å vise deg at det går an å ha et hundehold hvor det ikke er fri flyt mellom husholdningas bikkjer, uten at det trenger å gå på trivselen løs, eller livskvaliteten til noen av bikkjene. Dere må bare ikke ha hastverk... Det tok ca 1.5 mnd før Aiko ga seg med terror etter at Imouto hadde fått første løpetid og de hadde vært adskilte, og siden har det aldri vært noe tema. :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk SEC

Jeg forstår veldig godt hva dere sier og er enig. Men så får samboer beskjed om at jo lengre de holdes adskilt jo verre blir det

Så det er derfor jeg er litt oppsatt på at noen som kan dette kommer og snakker til oss begge og vi deretter kan legge en plan.

Jeg kommer til å ringe to stykker som er anbefalt her inne og høre litt med de.

Så får vi ta det derfra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forventer ikke at dere skal ha lydighet til å avbryte de om de sloss altså. Jeg tenker at dere bør ha lydighet nok til å avbryte om de begynner å stivne/stirre. Og da med en nøytral kommando, "gå og legg deg." ikke noe nei eller stopp eller sånt.

Dete skal bruke nøytrale kommandoer og ikke forsøke å oppdra dem til hvordan de skal oppføre seg mot hverandre, den kampen vil dere tape. Dere skal bare bryte om dere ser ting som ikke er akseptabelt, men helt nøytralt og rolig.

Å ha de i bur tror jeg kanskje blir veldig kunstig og anstrengt for dem begge. Da er det mye bedre med en barnegrind i en døråpning, og ha såpass kontroll at de ikke får gå bort til hverandre uten at de er avslappet og rolig. Du vet hva du skal se etter på kroppsspråk? Jeg ser for meg følgende typiske scenario bare for å illustrere:

Din hun ligger på den andre siden av barnegrinda, på en behaglig hundeseng og slapper av. Den andre hunder ligger på stua og koser seg. Den reiser seg og går litt rundt slik hunder gjerne gjør, går mot grinda og stopper opp og ser på din hund. Tyngdepunktet ligger på bakre del av kroppen hans, halen er litt lav, står ut fra kroppen og logrer svakt. Ørene er avslappet. Din hund våkner og ser opp på ham, snuser ut i lufta og reiser seg så opp. To muligheter utspiller seg:

1) Nå ser du at kroppstyngden på sambos hund endrer seg, han står nå med tyngden på frambena, ørene peker mer opp og framover, halen legges mer over ryggen og du ser han strammer rygg, nakke og magemuskler. Det er din cue "Pluto, gå og legg deg".

2) Du ser at sambos hund ikke endrer kroppsspråk, og din egen hund ser også ganske avslappet ut, de nærmer seg hverandre og møtes snute mot snute gjennom grinda. Din cue er den samme "Fint. Pluto, gå og legg deg."

Begge disse møtene er positive. Nå har du tatt over kontrollen i disse møtene. Hundene vil etterhvert lære seg at det er du som bestemmer om det blir konflikter eller ikke, og det på en ryddig og ikke-konfronterende måte. De kommer garantert til å føle at det er en befrielse. For hunder vil jo ikke sloss, de er generelt veldig fredlige dyr, og det er situasjoner som er det som fører til trøbbel.

Du skriver at dere kan gå i bånd sammen, det er kjempebra! Det er en naturlig måte for dem å tilnærme seg hverandre på, hvor de kan fokusere på noe annet og bare bli vant med at den andre er i nærheten uten at det utgjør noen trussel. Gjør mye av dette! Blir det knurring så er der for nær hverandre, da trenger de litt mer rom. Et lite tips, selv om turene går fint og uten knurring så ikke la de stå og lukte på samme flekk, det er ofte en trigger blandt hannene.

Jeg tenker at det ikke er så viktig hvorfor det har blitt som det har blitt, dere trenger ikke ha så mye fokus på det. For framgangsmåten er den samme uansett hva som ligger bak konflikten. Prøver dere å lete for mye etter grunner og plassere de i en forklaringsmodell, så går det litt på bekostning av den aksepten jeg heller skulle sett at dere hadde. For dere vil aldri med sikkerhet kunne si hvorfor de når har blitt uvenner, og dermed bør dere ikke legge så stor verdi i nettopp det heller.

Se heller framover nå, og start slik jeg har skissert. Fram med barnegrind og ut av burene. Tren kontakt med de, og spesielt det med å avbryte de når fokuset deres er et annet sted, og akkurat det tror jeg dere best trener inn på en lystig måte slik at dere ikke ender opp med å legge mer press i en evt presset situasjon.

Igjen, jeg tror dere er vant med å kunne ta som en selvfølge at ting går helt greit uten humpler i veien. Derfor oppfatter dere dette som noe som er vanskelig å håndtere, og dere føler presset. For om de hadde sin første slosskamp for bare 9 dager siden så kan vi neppe kalle dette er stort problem enda. :) Akkurat nå er det bare uvant for dere, og en stor omstilling, og det kan jeg forstå. LItt tabber har blitt gjort slik at de har fått muligheten til å sloss flere ganger, sånn sett er dere et par skritt bak utgangspunktet vil jeg tro, men det er jo ikke umulig å rydde opp i. Nå er det på tide å starte på nytt.

Jeg tror absolutt at slik du beskriver ståa så blir ikke omplassering noe alternativ. Men jeg ville lempet på forventningene om dere legger lista at de skal gå løs med hverandre 24/7 uten at dere trenger å tenke på noe som helst. Det er kanskje urealistisk nå som de har fått muligheten til å sloss flere ganger. Men det trenger heldigvis ikke bety omplassering det! :)

Biter de seg fast når de sloss? Kan du å effektivt skille to hunder som har bitt seg fast slik at det blir minimalt med skader og dårlig erfaringer?

Angående det at dess lengre de er atskilt dess verre blir det, vel, det gjelder jammen ikke for alle. Noen hunder trenger den avstanden til å roe gemyttene og få adrenalinet til å legge seg. Få trygghet nok til å kunne starte med blanke ark. Dere har nå erfart at det ikke fungerer for deres hunder at de slippes sammen for fort. Da spiller det ingen rolle hva andre folk sier, når det er hundene dere må lytte til.

Og adskilt og adskilt. Hva er ikke adskilt da, å ha de løse sammen? På hver sin side av ei barnegrind kan de se hverandre, de kan lukte hverandre og ja, de kan faktisk kommunisere. Men dere eliminerer sjangsen for at de får sloss.

Det er kanskje adskilt, men da må man åpne for at det er nyanser også her. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en stor omstilling og uvant. Vi har begge hatt lite problemer med hundene våre og dette er ikke noen morsom situasjon. Det hjelper sikkert ikke at vi plages med dette.

Normalt nå ligger de i hvert sitt bur i stua hvor de ikke ser hverandre. Min hund ligger bak sofaen mot terrasse døra og der må Dirk gå forbi når han skal ut i hagen. Da går Dirk så langt unna han kan og ser en annen vei. Ikke noe knurring. Buret til Dirk er i andre enden av stua. Når Amigo har vært ute så kommer han gjerne inn på fire stive bein og speider etter Dirk og kan knurre. (han ser ikke Dirk).

Jeg ser for meg at ved å sette opp en grind nå så må vi være super gode på å lese språk og raske, for jeg tror de med stor sannsynlighet vil prøve seg begge to.

Så da handler det om hvor raske vi er til å gripe inn. Jeg har heller ikke veldig god lydighet på Amigo når han blir stivbeint.

(han fryser litt fast og lukker øra). Den ene hunden er uten hale og Amigo har ofte høy hale.

Når vi har gått tur sammen så har den ene gått ut først og den andre etterpå. Går vel med ca 50meter avstand eller på hver side av veien. Kommer Dirk for nærme så blir Amigo stiv, høy hale og knurrer. Da har vi bare rolig gått videre og hatt mer avstand. Ikke latt de stå og snuse på samme flekk.

Jeg klarte ikke å skille de alene og såvidt vi klarte det når vi var to stykker. De blokkerer veldig. Amigo måtte sy 5 sting i ansiktet. Virker ikke som de biter seg fast, men mye sår.

Veldig gode innspill Mari og jeg tar dette videre

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan dere sette opp en "dobbel grind" så de får bevege seg fritt, men har et par grinder i mellom (feks et rom/gang i mellom) slik at de ikke har mulighet til fysisk kontakt ved grindene?

Jeg har hatt min andel hunder som ikke går sammen. Tidligere løste vi det med hundegårder ute, bur og grinder inne. Nå har vi alle hundene inne, og ingen hundegårder ute. Det har gjort at jeg har luket vekk de som absolutt ikke fungerer i flokken (omplassert) Vi har dog et lite "uromoment" som får bli. Hun fungerer fint med alle andre hunder i rolige settinger. Blir det en stressituasjon kan det smelle. Og da har man brått 7 stk. som går på en (for alle vet hvem som starter) Vi er heldige som har to etasjer, som vi lett har skillt med grind, og "uromomentet" har fått 2.etg. for seg selv sammen med barnet i huset. De trives flott sammen. Den øvige flokken fungerer fantastisk uten "uromomentet", men har ingen problemer med å omgås henne i tursammenheng, eller enkeltvis. Jeg slipper henne bare ikke sammen med hele gjengen. Man må nesten bare se ann - hvor godt man greier å dele opp, og hvor praktisk man kan gjøre det;-)

Man kan ikke forvente at alle bikkjer lever herrens glade dager sammen. Noen smeller - og smeller så godt at det ikke er sjans for mer enn å greie å ha den andre på en viss avstand uten å klikke. Man kan selvsagt få dem til å gå sammen i perioder, men det vil trolig smelle igjen. Derfor - tenk praktisk :)

En ting er de bitre fiendene, som viser sin avsky med store bokstaver. Den andre varianten er de som tilsynelatende er perlevenner, men som plutselig smeller, kun ved ørsmå forvarsler. Jeg har hatt begge variantene. Sistnevnte synes jeg er værst, da man gjerne får et så kort forvarsel på "smellen" at man ikke rekker å reagere.... Men det har uten unntak vært tisper, hanhunden er langt mer reale og lette og lese.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare en ting med grinder, vær sikker på at ikke en av dem hopper over/gjennom for å angripe.

Men det er håp - ta det stiller og rolig. Da gutta mine slåss som verst - så ble basenjien innmari usikker av å ikke ha kontroll på hvor lukisen var hele tiden, så der måtte de se hverandre. Ellers gikk basenjien inn hver eneste dør og rundt hvert eneste hjørne i helspenn, med bust fra halerot til midt på hodet og knurrende.

Mine er ikke bestevenner enda, med mindre de drar på utforsking bare dem to, ute. Da er det brått bestisser og stoler 110% på hverandre - men de respekterer hverandre og gir hverandre rom. Det som også har endret seg er at der det før smalt - kan jeg nå stoppe dem med stemmen. Jeg vet ikke om de noen gang blir bestevenner inne igjen, slik de var som valper - men så lenge de går rimelig greit over ens (skiller ved foring) så er det liksom greit. Men det har tatt endel tid og krefter for å få dem slik. Og det er ikke noe artig når det står på.

Hååper det løser seg for dere også :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Gråtass" er iallefall en person jeg har veldig stor tillit til når det gjelder problematferd og, vel, egentlig det meste når det kommer til hun. Hvis hun vil hjelpe dere ville jeg tatt imot den hjelpen så fort som mulig. Hun gir også klare tilbakemeldinger, noe jeg personlig synes er veldig greit. Ellers ville jeg kontaktet Terje Østlie. Jeg, som har hatt noenlunde samme problem, tenker at det er veldig okey å få en realistisk og kompetent person på besøk som kan observere, gi tips og konkrete tilbakemeldinger uten å rosamale noe. Det tror jeg iallefall disse to vil gjøre. Lykke til Monica! Det er en utrolig pyton, ekkel og vond situasjon å være i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...