Gå til innhold
Hundesonen.no

Det er ikke enkelt å spise sin mat..


jlkm
 Share

Recommended Posts

..når den ligger på fat.

For Knutsen og Ludviksen var matpakke et problem. For Gaia er fat og matskåler blitt et problem i det siste. Hun er to år, har alltid spist av matskåla si. Men de siste ukene, om maten serveres i skål, å nei hvilken skjebne! Grin, surk, graving rundt, dytting på skåla, mer surk - helt til vi vipper maten ut av skåla og utover gulvet, da er alt i sin skjønneste uorden og bespisningen tar til. Det går i alle fall ikke an å spise mat som ligger i skål lengre!
Og når Gaia får gode ideer, gjør hun ikke noe halvveis heller. Gulvteppe er bare å glemme, nå kan det kun spises av kaldt, hardt gulv, helst vinyltypen - billig laminat går også greit.

Vi synes nå selvfølgelig at dette mest av alt er litt moro. Dumme bikkje, kan da vel få ha det sånn om det er så viktig, og det går da greit så lenge hun stort sett får tørrfor.
Vom får hun frosset på verandaen uansett, og andre godbiter nytes best i sofaen, så her er liksom ikke skåla noe tema allikevel.

Men man undres jo, hva i alle dager kan ha skjedd? Har noen opplevd noe liknende?

:)


http://youtu.be/v9F9NU84flY

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ganzie var slik en stund, spiste litt, skvatt unna, skulte på maten og var generelt litt rar. Helt til jeg oppdaget at hun tråkket på brystpelsen sin når hun spiste på en spesiell måte :teehe:

Nå spiser hun med smekke eller pelsen satt opp i knute :teehe:

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha! Lo høyt når jeg leste Ganzie sitt svar her. Mozza var også sånn en periode, det gikk plutselig over etter at jeg stussa øreduskene hennes litt... Aner ikke om de kom borti kanten eller noe, uansett hadde hun fått for seg at det ikke gikk an.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg opplever stadig noe greier med maten og inntak av denne med Sirkus Samurai, så mye og så ofte at jeg nesten ikke tenker over det lenger. :P

Aiko var jo spisevegrer fram til hun blei kastrert, og milde makter som jeg sleit med å få trollbolla til å spise! Hun kan fortsatt henfalle til tilbedelse av maten, dvs at hun "skraper" nesa langs bakken i små vipp mot matskåla, og ofte ender det med at den blir skjøvet rundt (før jeg oppdager det og tar den vekk). Imouto oppfører seg nærmest alltid svært avventende til maten, for den kan jo tross alt inneholde cyanid eller stryknin, må vite. Hun må ofte lures bort til maten, og når hun ser og lukter at det er helt vanlig mat, kan hun aller nådigst ta seg noen munnfuller. Hun foretrekker det lett frossent og delt opp i små al bondigas, aller helst kasta en og en oppi matskåla hennes, til nøds alt servert i en haug så lenge maten er brutt opp og "luftig", men aller best er det selvsagt å dra den ut på parketten og tygge i seg utenfor skåla.

Dersom de får en skål med tørrfôr, pleier de å hente seg en og en kule som de forsiktig tygger hull på i senga si eller på et teppe, før de henter en ny. Sånn kan de holde på ganske lenge før de velger å stole på at jeg heller ikke i dag har tenkt til å la dem møte den sanne død i form av forgiftning.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aiko var jo spisevegrer fram til hun blei kastrert, og milde makter som jeg sleit med å få trollbolla til å spise! Hun kan fortsatt henfalle til tilbedelse av maten, dvs at hun "skraper" nesa langs bakken i små vipp mot matskåla, og ofte ender det med at den blir skjøvet rundt (før jeg oppdager det og tar den vekk).

Haha, det gjør Thorvald iblant og :P Og innimellom må han ta pause for å vaske fjeset i senga. Ser like teit ut hver gang :lol: Han er litt hobbyanorektiker i perioder, men spiser for det meste greit, så da får han bare skape seg iblant hvis det gjør ham glad :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flir.. husker basenjien min, hun spiste aldri "ny" mat hvis ikke noen hadde testet først og bevist spiseligheten. Det ga seg utslag i en del pussigheter, feks den gangen vi var hos foreldrene mine og moren min hadde kjøpt wienerbrød til bikkjene (til bikkjene!!! Vi mennesker fikk bare kaffe vi!) og basenjien ville ikke ha noe wienerbrød nei, sånt hadde hun jo aldri smakt før. Jeg viste ikke moren min trikset med å smake på wienerbrødet selv først og demonstrere spiseligheten i praksis (hun sjekket alltid pusten på en for å "lukte" mer på den fremmede maten.. eller for å forsikre seg om at man hadde spist maten?)

Eller når lille basenji fanget skogsmus ute og kom og avleverte dem og så bedende på en - "jeg har egentlig lyst å spise den, men jeg har ikke smakt sånn før - kan ikke du ta et jafs sånn at jeg vet den kan spises?"

Verst var den egenskapen dog, da jeg skulle ha henne over på V&H. Hun snuste på det, hadde fryktelig lyst på det - men hadde altså ikke spist sånt før. Jeg lot som jeg prøvesmakte - da var hun oppe og sjekket pusten min - og mitt skuespill var avslørt. Så jeg krøp til korset.. :x Men det var verdt det da, V&H var så bra for lille basenji!

  • Like 20
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flir.. husker basenjien min, hun spiste aldri "ny" mat hvis ikke noen hadde testet først og bevist spiseligheten. Det ga seg utslag i en del pussigheter, feks den gangen vi var hos foreldrene mine og moren min hadde kjøpt wienerbrød til bikkjene (til bikkjene!!! Vi mennesker fikk bare kaffe vi!) og basenjien ville ikke ha noe wienerbrød nei, sånt hadde hun jo aldri smakt før. Jeg viste ikke moren min trikset med å smake på wienerbrødet selv først og demonstrere spiseligheten i praksis (hun sjekket alltid pusten på en for å "lukte" mer på den fremmede maten.. eller for å forsikre seg om at man hadde spist maten?)

Eller når lille basenji fanget skogsmus ute og kom og avleverte dem og så bedende på en - "jeg har egentlig lyst å spise den, men jeg har ikke smakt sånn før - kan ikke du ta et jafs sånn at jeg vet den kan spises?"

Verst var den egenskapen dog, da jeg skulle ha henne over på V&H. Hun snuste på det, hadde fryktelig lyst på det - men hadde altså ikke spist sånt før. Jeg lot som jeg prøvesmakte - da var hun oppe og sjekket pusten min - og mitt skuespill var avslørt. Så jeg krøp til korset.. :x Men det var verdt det da, V&H var så bra for lille basenji!

Hahhahahahhahahaha!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå lo jeg godt her ja!

Tinka er vel den hunden jeg har hatt med størst særheter. Der skal nemlig en munnfull hentes fra skålen før den slippes på gulvet og spises derifra.

Har prøvd å si nei til henne, men hun er så godt trent at da slipper hun alt hun har i munnen, og da får hun jo "viljen" sin. Vet dog ikke om hun gjør dette hjemme hos IA det, men hos meg gjøres det ihvertfall sånn. Og det er jo ikke noe problem egentlig, så lenge hun spiser opp smulene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en spisevegrende liten teiting. Hun "graver ned" maten, med nesa, helt manisk. Derfor er det nulltolleranse her i huset på godbiter rundt om. I bilburet må jeg sjekke før lange bilturer at det ikke ligger noe spiselig der, eller tett på buret, for da vi kommer fram, så har jeg en særs misfornøyd stabij, uten pels, og med brannsår på nesa.

Gjennomsnittlig får jeg i henne mat ca hver 3 dag. Hun blir heller ikke tilbydd mat hver dag, for det eskalerer dess mer hun har tilgang på mat, og jeg ser ingen grunn til å state at "ja men se nå, når får du mat i dag, og hvis du ikke vil ha den, så prøver vi igjen om 12 timer, og vil du ikke ha da, så prøver vi noen timere senere igjen, and so on, ok?". Neeh. Jeg har måtte gitt opp den hysteriske delen av meg hva fòring angår. Med mindre bikkja bikkjer under 15 kg, så holder jeg på "min greie", nemlig at hun får mat når hun har gått lenge nok til å faktisk ha blitt sulten nok til å fullføre et måltid.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Storm skal ikke spise sin egen mat - farens er jo sååå mye bedre! I alle fall når begge fores samtidig; da er han mer opptatt av å stjele hans enn forsyne seg av sin egen.

Ellers merker jeg meg at han ikke har den glupske appetitten og får mat " dann og vann" - så lenge han øker i vekt så er jeg fornøyd. Han er også midt i tannfelling så han er litt trøblete i magen for tiden så kanskje derfor han ikke har så stor matlyst.

Det å grave ned mat/brødskiver/whatever spiselig er typisk stabijen :) Amigo er ram på det og går ofte med blødende nese.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nico må først sjekke om de andre har fått noe annet (og bedre) enn han, før han kan smake veldig forsiktig på sin mat. Som regel spiser han et par biter før han finner ut at bitene ligger for tett, at han ikke klarer å ta en og en lenger. Hvis maten faller sammen kan han ikke spise den. Skål er også blitt veldig skummelt. Her må jeg enten lure ham ved at han må stå fint (later som vi trener til utstilling - eller "late som", vi gjør jo det) hvorpå det er "flink gutt!" og en godbit! Da er maten god nok. To andre skjønner ikke hvorfor de ikke kan få, for de står jo også "såå fint" må vite! Eller så må den serveres på papptallerken med god avstand mellom bitene. Og alt dette med to glupske pirajaer som håper han skal bare gi opp og gå vekk (det er jo det han selv også helst har lyst til) slik at de kan få maten hans. Men han trenger masse, så jeg styrer på... De andre to innhalerer maten, så der er det ingen problem...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 months later...
Dersom de får en skål med tørrfôr, pleier de å hente seg en og en kule som de forsiktig tygger hull på i senga si eller på et teppe, før de henter en ny. Sånn kan de holde på ganske lenge før de velger å stole på at jeg heller ikke i dag har tenkt til å la dem møte den sanne død i form av forgiftning.

Lille jenta mi driver med det samme. Hver gang hun skal spise henter hun en og en kule, spiser den i senga si eller buret før hun jafser i seg resten. Vi har alltid lurt på hva som kan være grunnen, kanskje vi har litt ''trust-issues'' her hjemme. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje litt OT, men jeg har tilsvarende erfaringer med katter. Flere katter jeg har hatt (samt de jeg har nå) nekter å spise hvis man kan se bunnen i skåla. Det er nok mat igjen, men det er noe med at man ikke skal se bunnen. Heller jeg over en tre-fire kuler i skålen, så går det greit.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dagens første økt ble en skikkelig lang og innholdsrik en ifht de veldig korte vi pleier ha. Åpnet med spede leave it's fra sitt og ligg, som fungerte fint. Så trente vi mange sitt-stå overganger for hoftene, med noen ligg innimellom for variasjon. Han gjorde så perfekte sitt-ligg-stå de første øktene, så jeg begynte legge på verbale cues tidlig, og han hadde i går forstått at de betyr rumpa i bakken, dekk og stå på alle fire, som jeg ble super begeistret for og ga uttrykk for med hele meg. Full fest med utilslørt begeistring. Det var dumt, for nå i dag var han så ivrig fra min feedback i går kveld, det likner ikke lenger de superfine, kontrollerte, direkte overgangene han gjorde til perfekte posisjoner. Nå er han skikkelig gira, hopper opp i stå, tar noen skritt her og der, setter seg skjevt, la seg på hofta - jeg ble usikker på om jeg skulle belønne dette nå og fikse det siden. Sluttet være begeistret, han ble frustrert, så måtte avbryte etter en ok sitt og en ok dekk jeg prøvde fake mer entusiasme for, men klarte selvsagt klebbe til mestringsgleden han følte og ble så ivrig av. Det er ikke alltid så lett. Fant frem "kassen" (redusert til en plate fordi han ble sliten av å stå på en 15 cm forhøyning) og hadde noen nydelige øyeblikk med full forståelse av at dette handler om å flytte bakbeina. Vi gikk flere runder motsols, perfectly in tune på hver vår side av platen, men så tenkte muttern at det var på tide å gå tilsvarende medsols. Instant forvirring over at muttern plutselig begynte bevege seg feil vei, vi var jo i en god flyt og godisen haglet. Den plutselige jammingen av fôrautomaten utløste så sterk frustrasjon, da den løsnet igjen fordi han begynte bevege bakparten medsols synes han ikke dette var noe gøy lenger, han var bare frustrert, la seg ned og gnagde på platen, og kasseøkten var over.  Tilbake til leave its fra sitt, for å få ham ned i stress, og så måtte siste bitene av frokosten settes av til tissetur.  I gangen og på tur ut døren fikk fikk han holde meg i bånd, hengende fra en leke i lommen min, og det synes han var kjenpestas. Fikk han endelig med meg helt bort til gresset for å tisse der istedenfor på den frosne gårdsplassen, fordi han har skjønt at det er ekkelt å bade de digre kjempelabbene sine i tiss som flyter utover isen, mye bedre på gresset. 10 poeng fra muttern for den innsikten der.  Vel inne fikk vi den perfekte slutten på økten da jeg byttet til meg den leken han fikk fra lommen min med en bitepute. Fristet og herjet ham litt opp med den før han fikk gripe og endelig ville han kampe! Dype og fulle grep, trakk og rykket og ristet til og med på hodet. Ikke voldsomt, veldig forsiktig, bare spede baby gentleman forsøk, men endelig tegn til at han kan utvikle kampeglede. Han har nemlig ikke villet kampe i det hele tatt denne første uken, noe som har bekymret meg fordi jeg synes det er en knallfin belønning, og han er jo en Fluffmaster K9 4071b. Beskrivelsen utenpå esken sa den skulle like dette. Etter en uke uten noen vilje til å kampe kom det altså endelig en vilje og glede på en skikkelig munnfull bitepute, og jeg fikk også hans første brum. Like stor begivenhet for meg som første ord fra en menneskebaby. Super avslutning på en ellers variererende morgenøkt.  Et bilde hører vel med:  
    • Ingen bilder i dag, hvilket er et tegn på en god dag Vi har øvd korte økter av utgangsstilling og lineføring, fiklet med labber og klør, tatt på potesokker og gått litt både inne og ute med dem. Vi har hatt besøk og unintentionally øvd på å sove som en stein under kaffeslabberas, etter at det forsmådde besøket som kom ens ærend for å hilse på valp bare ble tilsett usle 20 minutter med lek og kos før han la seg til en software update, Windows style, hvorpå de ble sittende i to timer og vente på restart og få med seg en tissetur før de måtte dra.  Tissetur er en begivenhet. Baby Einstein forstod allerede på dag 2 her at å tisse er det mest lønnsomme han kan gjøre. Litt prøving og feiling med å tisse inne måtte til for å oppdage at det ikke var lønnsomt sånn som ute. Han var assertive vokal og høylytt om å bli snytt for lønn da jeg ikke betalte han for det de første gangene han tisset inne etter mange vellykkede turer ute, men så skjønte han at å begynne skvette noen dråper foran meg inne var nøkkelen til å komme ut i full fart, uten noen sommel med teit påkledning, for å innkassere deilige kjøttboller(*), og ikke bare en gang. Lille Ede på 10 uker, som tydelig har conscious kontroll på knipemuskulaturen, han fant ut helt av seg selv at om han skvettet bare litt inne og knep igjen for å spare det flytende gullet, så kom vi oss skikkelig fort ut. Ute var det god forretning å tisse LITT, stoppe strålen for å innkassere, tisse en ny minidam på samme sted for å innkassere igjen - og etter flere vellykkede forsøk med den strategien der, med dobbel jackpot på fôrautomaten, så rasjonerte han de neste gangene ut skvetten i tre omganger og forsøkte fortvilet også en fjerde, men da var det tomt, og det var han tydelig skuffet og frustrert av.  Fôrautomaten hans luktet lunta allerede etter noen få turer med to tett påfølgende skvetter, men da han la på de tredje forduftet all tvil og svindelforsøkene hans ble sanksjonert med økt betaling for den første skvetten og ingen ekstra betaling for mer enn en skvett. Tok heldigvis bare noen få repetisjoner av den for å få tømt hele blæra i en skvett igjen. *Puh* Han der kommer så til å ta innersvingen på meg igjen og igjen gjennom trening og utvikling. Ikke dum. Uncanny intelligent til så liten å være.  Han er forøvrig typen som synes det er teit med repetisjoner av samme øvelse. 3-5 ganger og så setter han seg ned og ser på meg med DET blikket, som om han lurer på om jeg er helt nedsnødd, og jeg må finne på nye oppgaver til ham, som han er rett med på med ny iver. Få repetisjoner og variasjon er virkelig nøkkelen til treningsglede med han her, noe som er utfordrende for meg fordi alle steg for steg oppskrifter jeg har basert meg på tidligere er lagt på mange flere repetisjoner av hver, og færre øvelser av gangen før en får cue på dem og går videre. Her må jeg gjøre masse forskjellige øvelser med få repetisjoner av hver, og jeg er veldig usikker på når jeg tør begynne sette cues på noen.  Heldigvis har det løsnet litt med klikkertreningen, da. Han var så passiv med meg i starten, etter å ha fått klekkelig godt betalt for kontakt i begynnelsen, han bare satt der og så på meg og ga meg ingenting å begynne shape fra i to dager. Ble utålmodig og begynte lokke han gjennom øvelser, for så å innse at jeg kan jo ikke den metoden. Helt nytt for meg som er flasket opp på Canis Forlag. Tidligere hunder var mer aktive og kunne klikkes til alt, så jeg har ikke tatt meg bryet med å følge godt med og ta mentale notater om hvordan progresjonen bør gå gjennom lokking, for jeg trengte jo ikke det 🙄 Det å innse hvor hjelpesløs og blank jeg var når klikkertrening ikke var en åpen vei å gå fratok meg selvtillit, som vibbet over på Ede, og vi hadde et par katastrofale økter hvor INGENTING fungerte, før jeg prøvde spille musikk for ham.  DET var magisk. Han initielle reaksjon ved første musikkopplevelse her var å løfte hele kroppen og ørene mens han stirret mot lydkilden i noen sekunder, og løp så logrende mot høytaleren. Skulle ha filma, men glemmer som regel det fordi jeg har bare to hender og er opptatt med hunden.  Ved neste diskokveld valgte jeg danse selv, for å forsterke inntrykket av rytmen for ham, og belønnet ham ivrig og entusiastisk med en godbiter for hver minste lille bevegelse han gjorde. Resultatet var en super happy valp som kom ut av passiv modus og vi hadde the time of our life so far sammen.    Over helgen nå har vi booket oss inn på treningsrom med balanseputer og diverse, hvor planen med det er økt kroppsbevissthet og motorisk utvikling.  Frem til da har vi utover håndtering og miljøtrening på tapetet: •Gå sideveis, forhåpentligvis med litt mer kreative justeringer etterhvert som vi mestrer •Sitt-stå repetisjoner (begge for utvikling og styrking av hoftemuskulatur, forebyggende) •Få cue på utgangsstilling fordi jeg bestemte meg for å høre på Leslie McDevitt om å ha en default behavior på cue før vi begynner med *leave it*. Hun klasker seg sikkert på panna av meg, fordi det er en teit låst posisjon å trene leave it fra ifht en langt mer fleksibel *sitt*, men jeg har et resonnement bak å velge gjøre det sånn med utgangsstilling først, og heller vente med å få *sitt der du er nå* på cue senere. Innvendiger og innspill er hjertelig velkomne, det er derfor jeg skriver her og ikke bare for meg selv     *)kjøttboller av fullfor med riktig balanse av næringsstoffer, ja. Tar ingen sjanser når det kommer til næringsinntaket gjennom vekstfase. Zero "treats" før han fyller 18 mnd, hvorpå han kan få litt "øl", type reinskav, sardiner og ostebiter. Ingen "sprit" (f.eks. grillpølse) før han er 21. Skjønner ikke hvordan det kan være lovlig å selge junkfood "treats" uten riktig balanse av næringsstoffer til valper. 
    • Haha! Ingen trening nødvendig før problematferd melder seg, for det er bra butikk for trenere?  Vær glad, Simira, du ikke er så mye på sosiale medier. Det kom en mottrend mot positiv trening. Yngre betamales med behov for et utløp for ubevisste mindreverdighetskomplekser har gjenopplivet den gamle skolen av dominansmyter og har skremmende stor suksess med struping og banking og tvang. Ikoner med store fanskarer, som DogDaddy (elller noe i den duren) med horder av unge menn som digger og forsvarer. Du hadde fått så mark og spader og fnatt og ikke klart holde deg fra å gå i dialog med dem, og du hadde bare gått i stykker innvendig etterhvert av hvordan de er fullstendig uimottakelige, ikke bare for etiske prinsipper og dyrevelferd, men beinharde vitenskapelige FÆKTS om treningsmetoder og relasjonsbygging og motivasjon. Den såkalte femininiseringen av samfunnet har trigget en stygg motkultur, og det går utover hunder.    Edit: Vi TRENGER maskuline machomenn som promoterer positive metoder med barske og bøse raser. All verdens kvinnelige trenere når ikke inn til det miljøet der, og det er stort. 
    • Vel, jeg regner med de får motbør i kommentarfeltet. Det er ikke alt jeg er enig med Maren eller Hun om hund med, men de har mye sunn påvirkning på hundemiljøer rundt om. Jeg er ikke mye på sosiale media, og som relativt ny bruker av snapchat er jeg veldig skeptisk til mangelen på åpent kommentarfelt der. På instagram kommer jo kommentarfeltkrigerene fram for hva som helst, og man får ihvertfall flere synsvinkler på ting (på godt og vondt), men på snap er det ingen som kan motsi et innlegg. Er det slik på Tiktok også?
    • Veldig fasinerende med den instagrammen som går rundt, med de fra en hundeskole som sier at det er ikke noe vits å lære eller gå på kurs med valpen før den er 9 mnd.  Det er så trist at slikt figurerer, og folk tror jo på det... sukk Ellers så er valpen drittvalp i dag, hjelper ikke at jeg jobber full dag i tilleggg. Blir gøy å komme hjem
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...