Det er ikke enkelt å spise sin mat..

[jlkm]

..når den ligger på fat.

For Knutsen og Ludviksen var matpakke et problem. For Gaia er fat og matskåler blitt et problem i det siste. Hun er to år, har alltid spist av matskåla si. Men de siste ukene, om maten serveres i skål, å nei hvilken skjebne! Grin, surk, graving rundt, dytting på skåla, mer surk - helt til vi vipper maten ut av skåla og utover gulvet, da er alt i sin skjønneste uorden og bespisningen tar til. Det går i alle fall ikke an å spise mat som ligger i skål lengre!
Og når Gaia får gode ideer, gjør hun ikke noe halvveis heller. Gulvteppe er bare å glemme, nå kan det kun spises av kaldt, hardt gulv, helst vinyltypen - billig laminat går også greit.

Vi synes nå selvfølgelig at dette mest av alt er litt moro. Dumme bikkje, kan da vel få ha det sånn om det er så viktig, og det går da greit så lenge hun stort sett får tørrfor.
Vom får hun frosset på verandaen uansett, og andre godbiter nytes best i sofaen, så her er liksom ikke skåla noe tema allikevel.

Men man undres jo, hva i alle dager kan ha skjedd? Har noen opplevd noe liknende?




http://youtu.be/v9F9NU84flY

[Ganzie]

Ganzie var slik en stund, spiste litt, skvatt unna, skulte på maten og var generelt litt rar. Helt til jeg oppdaget at hun tråkket på brystpelsen sin når hun spiste på en spesiell måte

Nå spiser hun med smekke eller pelsen satt opp i knute

[Gjest]

Haha! Lo høyt når jeg leste Ganzie sitt svar her. Mozza var også sånn en periode, det gikk plutselig over etter at jeg stussa øreduskene hennes litt... Aner ikke om de kom borti kanten eller noe, uansett hadde hun fått for seg at det ikke gikk an.

[SandyEyeCandy]

Jeg opplever stadig noe greier med maten og inntak av denne med Sirkus Samurai, så mye og så ofte at jeg nesten ikke tenker over det lenger.

Aiko var jo spisevegrer fram til hun blei kastrert, og milde makter som jeg sleit med å få trollbolla til å spise! Hun kan fortsatt henfalle til tilbedelse av maten, dvs at hun "skraper" nesa langs bakken i små vipp mot matskåla, og ofte ender det med at den blir skjøvet rundt (før jeg oppdager det og tar den vekk). Imouto oppfører seg nærmest alltid svært avventende til maten, for den kan jo tross alt inneholde cyanid eller stryknin, må vite. Hun må ofte lures bort til maten, og når hun ser og lukter at det er helt vanlig mat, kan hun aller nådigst ta seg noen munnfuller. Hun foretrekker det lett frossent og delt opp i små al bondigas, aller helst kasta en og en oppi matskåla hennes, til nøds alt servert i en haug så lenge maten er brutt opp og "luftig", men aller best er det selvsagt å dra den ut på parketten og tygge i seg utenfor skåla.

Dersom de får en skål med tørrfôr, pleier de å hente seg en og en kule som de forsiktig tygger hull på i senga si eller på et teppe, før de henter en ny. Sånn kan de holde på ganske lenge før de velger å stole på at jeg heller ikke i dag har tenkt til å la dem møte den sanne død i form av forgiftning.

[Aslan]

Aiko var jo spisevegrer fram til hun blei kastrert, og milde makter som jeg sleit med å få trollbolla til å spise! Hun kan fortsatt henfalle til tilbedelse av maten, dvs at hun "skraper" nesa langs bakken i små vipp mot matskåla, og ofte ender det med at den blir skjøvet rundt (før jeg oppdager det og tar den vekk).

Haha, det gjør Thorvald iblant og Og innimellom må han ta pause for å vaske fjeset i senga. Ser like teit ut hver gang Han er litt hobbyanorektiker i perioder, men spiser for det meste greit, så da får han bare skape seg iblant hvis det gjør ham glad

[13de]

He he, dette var en skikkelig morsom tråd, fikk meg en god latter nå, er spendt på om det er flere eksempler på dette:-)

[TonjeM]

Flir.. husker basenjien min, hun spiste aldri "ny" mat hvis ikke noen hadde testet først og bevist spiseligheten. Det ga seg utslag i en del pussigheter, feks den gangen vi var hos foreldrene mine og moren min hadde kjøpt wienerbrød til bikkjene (til bikkjene!!! Vi mennesker fikk bare kaffe vi!) og basenjien ville ikke ha noe wienerbrød nei, sånt hadde hun jo aldri smakt før. Jeg viste ikke moren min trikset med å smake på wienerbrødet selv først og demonstrere spiseligheten i praksis (hun sjekket alltid pusten på en for å "lukte" mer på den fremmede maten.. eller for å forsikre seg om at man hadde spist maten?)

Eller når lille basenji fanget skogsmus ute og kom og avleverte dem og så bedende på en - "jeg har egentlig lyst å spise den, men jeg har ikke smakt sånn før - kan ikke du ta et jafs sånn at jeg vet den kan spises?"

Verst var den egenskapen dog, da jeg skulle ha henne over på V&H. Hun snuste på det, hadde fryktelig lyst på det - men hadde altså ikke spist sånt før. Jeg lot som jeg prøvesmakte - da var hun oppe og sjekket pusten min - og mitt skuespill var avslørt. Så jeg krøp til korset.. Men det var verdt det da, V&H var så bra for lille basenji!

[Kaja]

Flir.. husker basenjien min, hun spiste aldri "ny" mat hvis ikke noen hadde testet først og bevist spiseligheten. Det ga seg utslag i en del pussigheter, feks den gangen vi var hos foreldrene mine og moren min hadde kjøpt wienerbrød til bikkjene (til bikkjene!!! Vi mennesker fikk bare kaffe vi!) og basenjien ville ikke ha noe wienerbrød nei, sånt hadde hun jo aldri smakt før. Jeg viste ikke moren min trikset med å smake på wienerbrødet selv først og demonstrere spiseligheten i praksis (hun sjekket alltid pusten på en for å "lukte" mer på den fremmede maten.. eller for å forsikre seg om at man hadde spist maten?)

Eller når lille basenji fanget skogsmus ute og kom og avleverte dem og så bedende på en - "jeg har egentlig lyst å spise den, men jeg har ikke smakt sånn før - kan ikke du ta et jafs sånn at jeg vet den kan spises?"

Verst var den egenskapen dog, da jeg skulle ha henne over på V&H. Hun snuste på det, hadde fryktelig lyst på det - men hadde altså ikke spist sånt før. Jeg lot som jeg prøvesmakte - da var hun oppe og sjekket pusten min - og mitt skuespill var avslørt. Så jeg krøp til korset.. Men det var verdt det da, V&H var så bra for lille basenji!

Hahhahahahhahahaha!

[SiriEveline]

Nå lo jeg godt her ja!

Tinka er vel den hunden jeg har hatt med størst særheter. Der skal nemlig en munnfull hentes fra skålen før den slippes på gulvet og spises derifra.

Har prøvd å si nei til henne, men hun er så godt trent at da slipper hun alt hun har i munnen, og da får hun jo "viljen" sin. Vet dog ikke om hun gjør dette hjemme hos IA det, men hos meg gjøres det ihvertfall sånn. Og det er jo ikke noe problem egentlig, så lenge hun spiser opp smulene.

[Jankaa]

Jeg har en spisevegrende liten teiting. Hun "graver ned" maten, med nesa, helt manisk. Derfor er det nulltolleranse her i huset på godbiter rundt om. I bilburet må jeg sjekke før lange bilturer at det ikke ligger noe spiselig der, eller tett på buret, for da vi kommer fram, så har jeg en særs misfornøyd stabij, uten pels, og med brannsår på nesa.

Gjennomsnittlig får jeg i henne mat ca hver 3 dag. Hun blir heller ikke tilbydd mat hver dag, for det eskalerer dess mer hun har tilgang på mat, og jeg ser ingen grunn til å state at "ja men se nå, når får du mat i dag, og hvis du ikke vil ha den, så prøver vi igjen om 12 timer, og vil du ikke ha da, så prøver vi noen timere senere igjen, and so on, ok?". Neeh. Jeg har måtte gitt opp den hysteriske delen av meg hva fòring angår. Med mindre bikkja bikkjer under 15 kg, så holder jeg på "min greie", nemlig at hun får mat når hun har gått lenge nok til å faktisk ha blitt sulten nok til å fullføre et måltid.

[jaktlykke]

Storm skal ikke spise sin egen mat - farens er jo sååå mye bedre! I alle fall når begge fores samtidig; da er han mer opptatt av å stjele hans enn forsyne seg av sin egen.

Ellers merker jeg meg at han ikke har den glupske appetitten og får mat " dann og vann" - så lenge han øker i vekt så er jeg fornøyd. Han er også midt i tannfelling så han er litt trøblete i magen for tiden så kanskje derfor han ikke har så stor matlyst.

Det å grave ned mat/brødskiver/whatever spiselig er typisk stabijen Amigo er ram på det og går ofte med blødende nese.

[Mollymor]

Nico må først sjekke om de andre har fått noe annet (og bedre) enn han, før han kan smake veldig forsiktig på sin mat. Som regel spiser han et par biter før han finner ut at bitene ligger for tett, at han ikke klarer å ta en og en lenger. Hvis maten faller sammen kan han ikke spise den. Skål er også blitt veldig skummelt. Her må jeg enten lure ham ved at han må stå fint (later som vi trener til utstilling - eller "late som", vi gjør jo det) hvorpå det er "flink gutt!" og en godbit! Da er maten god nok. To andre skjønner ikke hvorfor de ikke kan få, for de står jo også "såå fint" må vite! Eller så må den serveres på papptallerken med god avstand mellom bitene. Og alt dette med to glupske pirajaer som håper han skal bare gi opp og gå vekk (det er jo det han selv også helst har lyst til) slik at de kan få maten hans. Men han trenger masse, så jeg styrer på... De andre to innhalerer maten, så der er det ingen problem...

[lostivalpejungelen]

Dersom de får en skål med tørrfôr, pleier de å hente seg en og en kule som de forsiktig tygger hull på i senga si eller på et teppe, før de henter en ny. Sånn kan de holde på ganske lenge før de velger å stole på at jeg heller ikke i dag har tenkt til å la dem møte den sanne død i form av forgiftning.

Lille jenta mi driver med det samme. Hver gang hun skal spise henter hun en og en kule, spiser den i senga si eller buret før hun jafser i seg resten. Vi har alltid lurt på hva som kan være grunnen, kanskje vi har litt ''trust-issues'' her hjemme.

[Tabris]

Kanskje litt OT, men jeg har tilsvarende erfaringer med katter. Flere katter jeg har hatt (samt de jeg har nå) nekter å spise hvis man kan se bunnen i skåla. Det er nok mat igjen, men det er noe med at man ikke skal se bunnen. Heller jeg over en tre-fire kuler i skålen, så går det greit.

[jlkm]

Hehe, vittig. Snedig de dyrene.. Gaia har nå forøvrig begynt å spise av matskåla si igjen. Forklar det den som kan ..

Sent from my iPhone using Tapatalk