Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor går grensen for å kalle det bruks/jakt/gjeteravl?


Guest Jonna
 Share

Recommended Posts

Når det kommer til gjeterhund vil jeg si det er bruksavl om man avler på hunder som brukes til daglig arbeid/sanking selv om de ikke har gjeterhundprøve. Likevel ville jeg sett etter noen med gjeterhundprøve bare for dokumentasjonens skyld, evt at jeg selv får de foreldrene i praktisk arbeid.

Om hunden IKKE brukes i praktisk arbeid med sau, så synes jeg det kreves mer enn en godkjent gjeterhundprøve for å kalle det seriøst gjeterhundavl. En hund som ikke brukes i daglig arbeid med sau bør ha vært med på sanking noen ganger eller ha gått flere godkjente prøver og være godkjent klasse 3 for at jeg personlig kan føle meg trygg på at det er en god gjeterhund som blir brukt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tjaaa.. Skal man se stort på det, så er vel bruksavl egentlig bare en unnskyldning til å avle bikkjer uten å bry seg to sekunder om det ser ut som den rasen de er, kontra utstillingsavl som egentlig bare er en unnskyldning til å avle bikkjer uten å bry seg to sekunder om de innehar de mentale egenskapene rasen skal ha.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå skal ikke jeg egentlig uttale meg om brukshundavl. Men JAKThundavl mener jeg mye om. Og teoretisk sett blir det noe i samme gate? Eller jaktegenskaper ligger nok mer i det genetiske, mens bruksegenskaper kanskje er mer arbeidslyst, som blir foredlet og trent fram til noe konstruktivt. Anyways...

Skal man selge sine valper med et bestemt øyemed, skal foreldrene ha dokumenterte egenskaper. Altså de skal være premiert i relevant prøvegren. Helst flere generasjoner bakover bør ha relevante premieringer.

Selvsagt kan en hund være god som gull, selv om den aldri har stillt til start på en prøve. Men hvem vet det da? Du kan feks skyte masse dyr for en hund som i praksis ikke "gjør en dritt". Du kan skyte dyr for bestemora di, om hun stabber seg gjennom et skogholt, og posten på andre siden skyter dyret hun har støkket ut. Det gir henne ikke jaktegenskaper;-)

Man kan selvsagt velge å si at "dette er en Jakt/brukshundrase, og valpen din vil bli en jakt/brukshund" selv om foreldrene ikke er prøvd/brukt/premiert. Men i praksis er dette ofte ren svindel. For mange kjøper faktisk katta i sekken, og sitter igjen med en ubrukelig hund.

Men dette følger jo gjerne hverandre; kvalitetsbeviste valpekjøpere velger hund fra dokumenterte linjer/foreldre. Og dermed blir det større sjans for premierte avkom, og en god statistikk. Selvsagt kan en "outsider" vise seg å ha gode egenskaper (flaks). Men da har den gjerne havnet hos en som ikke starter på prøver, og det forblir udokumenteret...

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er dypt enig med 2ne her.. men siden man liker å kverulere:

Jeg personlig er i utgangspunktet imot å kalle noe som helst "gjeteravl"/"jaktavl"/"bruksavl" for dette synes jeg er gitt av hunderasen og egenskapene som hører til rasen. Problemet kommer vel egentlig for noen raser når man definerer hva er rase-egenskapene.

AK er et glimrende eksempel synes jeg. I mine øyne så er en AK en brukshund og all AK-avl er bruksavl, men det behøver ikke være "god" bruksavl. Om den er god eller dårlig, er da gitt av hvor bruks-meritterte avlshundene og avkommet er/blir.

Men AK er egentlig en gjeterhund, men så sier man at WK er gjetervarianten av AK.. samtidig som det finnes en rekke AK-er med gjeterhundprøve (ihvertfall i Sverige) og da begynner det å bli for surrete for meg å være prinsipiell.

Så sum summarum: synes 2ne sa det best jeg!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så sum summarum: synes 2ne sa det best jeg!

Morsomt på en måte, siden jeg egentlig ikke svarte på det det ble spurt om ;)

Skal man være litt seriøs, så syns jeg all avl burde være rasehundavl, altså at man avler både for eksteriør og for bruksegenskaper. Nå er det langt mellom rasene som fortsatt brukes til det de opprinnelig var avlet for, som enten har fått andre arbeidsoppgaver, eller som ikke lenger har noen utover det å være hund. Men optimalt så burde man kunne avle sunne, mentalt friske hunder. Optimalt så er ingen rase delt i "show" og "bruks", jeg ser ikke at det er positivt på noen som helst måte at man snevrer inn genpoolen enda mer enn det man alt har gjort når man har delt opp hunder i raser.

Nå har jeg en rase som er såkalt brukshundrase, og en rase som er såkalt selskapshundrase. En skulle tro at det gjengs over var flere som avlet brukbare hunder i brukshundrasen enn det er i selskapshundrasen, men når sant skal sies, så er det bare en håndfull oppdrettere som avler hunder som kan brukes i brukshundrasen, det er ikke noe vanskeligere å finne noe som kan brukes i selskapshundrasen enn det er i brukshundrasen. Det er sånn passe ironisk, er det ikke? Forskjellen er at i brukshundrasen så kan jeg finne bruksavlede hunder, altså hunder fra linjer som faktisk kan bevise at de jobber, enten fordi de er tjenestehunder eller fordi at de konkurrerer på et forholdsvis høyt nivå. Men når de knapt ser ut som den rasen de er registrert som, så er ikke de hundene noe for meg.

Oppdretteren av selskapshunden kunne, om man skulle bruke malen for hva den gjengse sonis mener er bruksavl, for bruksoppdretter :P Hun veit hva bruksegenskaper er, hun mentaltester og jobber med sine avlstisper, hun ønsker at valpekjøperene skal mentalteste sine hunder, og hun selger gjerne til folk som skal ha konkurransehund. Men det er ikke bruksavl. Det er bra hundeavl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I begrepet brukshundoppdrett legger jeg linjer/oppdrett innenfor enkelte raser som er avla for og virkelig brukes feks til bruks eller tjeneste og som viser at de kan. Det samme med gjeterhunder og gjeting og jakthunder og jakt osv. Men og ha et bruksrettet oppdrett blir noe litt annet for meg, og kanskje en betegnelse som jeg bruker mer i forbindelse med litt mindre tradisjonelle bruksraser. Om man har puddel, staff eller mops (eller hvilken som helst annen rase) så kan man jo drive bruksrettet avl og ha et oppdrett som gir hunder med bedre arb evne enn gjennomsnittet for rasen og da kunne jeg kalt det bruksrettet selv om det ikke er en reinspikka brukshund.

Om det hadde gått en generasjon hvor ingen avkom hadde vært ut og skaffet resultater/bevis så hadde jeg fortsatt kalt det en brukshund om den hadde mange generasjoner med arbeidsjern bak seg. Slekta faller jo ikke sammen om 1 generasjon lever som sofapoteter eller turkompisser, genene er jo der. Men flere generasjoner uten målretta avl så er det jo vanskelig og si hva man sitter igjen med da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I rasen min mener de aller fleste at brukshunder har stamtavle slik og sånn, utstillingshunder med stamtavle sånn og slik. Mange brukshunder har aldri startet i noe løp, noen blir knapt nok brukt på tur. Og siden de er "brukshunder" så har de sjelden utstillingsresultater heller.

De fleste hunder av utstillingslinjer blir også brukt, men å si at de har noen bruksegenskaper i behold selv med generasjoner uten testing i løp blir nærmest som å banne i kirken for enkelte av bruksfolket.

For meg er et GODT brukshundoppdrett et oppdrett hvor bruksegenskapene blir gjennomtestet, løp blir startet, hundene blir stilt ut i alle fall 1 gang (evt har oppdretter nok snøring til å holde hundene innenfor standardens rammer selv), hundene blir øyenlyst. Slike oppdrettere finnes, men de er i mindretall.

For egne hunders vedkommende og mitt oppdrett så ville jeg aldri solgt en valp som trekkhund. De trekker jo, de elsker det til og med. De har bedre utholdenhet enn fart (men er jo ikke testet i LD så kan ikke si noe om den delen - ikke er de måbevisst trent eller fartstrent heller så ting kunne sikkert vært noe annerledes om treningen var annerledes). De valpene jeg selger, selger jeg som fritidshunder (evt med utstillingspotensialer). Når jeg til neste sesong har tenkt å prøve gjengen i et løp eller to så er de fortsatt ikke "brukshunder" men utstillingshunder som kan brukes og har et minimum av bevis på nettopp det (utstillingsdelen er godt dokumentert i resultater både på den enkelte hund og i mange ledd bakover).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...