Gå til innhold
Hundesonen.no

Lar du din hund leke med babyen/veldig små barn?


Mirai
 Share

Recommended Posts

LIlle her på snart 3 får går gå rundt hundene og klappe på de. De kan også få ligge å se på at han bygger med lego, men der går grensa. Han har lært å si nei hvis en av hundene slikker han i ansiktet og han ikke vil. Hundene er gigantiske i forhold til han, og jeg vil ikke at han skal gjøre noe de kan reagere på. De er tålmodige men det er grenser. Å leke med hundene er ikke aktuelt for noen særlig andre enn hardbarka hundefolk :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 112
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Selvsagt. De har fått lov til å være rundt henne og inkludert i alt siden hun var født. For å være helt ærlig så hadde det vært himla slitsomt her hjemme om jeg hadde hat

Jeg vet ikke om jeg er veldig lax jeg altså, men absolutt tillot jeg Fyda og Heljar å leke. Leke sammen altså, det er jo implisitt at det vi snakker om er situasjoner som begge får glede av. De hadde

Jeg tenker også det at det ikke nødvendigvis er barnet som skal beskyttes mot hundene, men hundene som må skjermes for hardhendte, bråkete og brå unger.

Posted Images

Skjønner ikke helt hvordan leke det er snakk om?

Jeg har ikke barn, men har tantebarn i alder 3-5.

De får kaste ball og leker til hundene dersom de ønsker. Men har aldri vært snakk om noe herjing. De omgås hundene på akkurat samme måte som andre i familien. Eneste forskjell er at barna gjerne får litt mer oppmerksomhet av hundene, fordi hundene vet at barna deler ut både mat og goderi når de kommer bort :P

Barna vet hvordan hundene skal behandles, og er også flinke til å lære bort reglene til andre voksne og barn.

Jeg er ikke redd for å ha barna sammen med hundene, jeg kan gjerne være på kjøkkenet mens hundene og barna er på naborommet f.eks.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke barn selv men synes det er viktig at mine hunder kan "oppføre seg" rundt niesene og nevøen min og barna til nære venner. Jeg vil ikke la hundene være alene med barn og tillater ikke herjing hverken fra ungene eller hundenes side. Begge niesene mine og nevøen min er så begeistret for hundene, det er kjempekoselig. Niesen på snart halvannet så på bilder av hundene på søsteren min sin mobil og da søsteren min ville legge bort mobilen begynte hun å gråte, så da ringte de meg på facetime på mobilen og fikk se hundene og hun hadde det største gliset noen sinne og hvinte "puuuuuuus" og lo og klappet :) Nevøen min på fem synes det er superstas når vi viser "triksene" til Robert, og vil gjerne være med å få ham til å gjøre ting, så da prøver han selv og sier "Robert, siiiiiiiiiiitt, Robert siiiiiiiiiiitt" og Robert skjønner ingen ting :P Men jeg synes det er viktig at de (både bikkjene og ungene) lærer seg å være rundt hverandre sånn at de kan ha glede av hverandre. Det er jo litt enklere å snakke med femåringen og forklare hva man skal og ikke skal gjøre enn det det er med toåringen.... Men det er utrolig gøy! For han lytter og tar ting til seg og er oppriktig interessert i hva man forteller. Fineste nevøen min :) Ja, dette ble kanskje litt rotete og litt mer skryt av niesene og nevøen min (som alle er verdens beste :) ) enn svar på tråden. Ja, jeg lar bikkjene hilse på små barn og leke med de som er litt større (uten vilter aktivitet) under oppsyn og "veiledning".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kuro får være rolig med små barn og ta imot godbiter fra dem, og får stå i ro og bli klappet på. Men ingen lek, det er han alt for voldsom til. Han har lekt med en 3-åring en gang fordi moren mente det ville gå fint, og da hoppet han opp på henne for å få tak i tauknuten, og etter det har han ikke fått lov. :P Han får heller ikke være sammen med små barn (eller litt større barn) uten tilsyn. Han ville nok aldri skadet dem med vilje, men han skjønner ikke helt at selv om HAN synes noe er gøy, synes ikke nødvendigvis de det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare fordi jeg satt og bladde gjennom fotobøtte-kontoen min for noen dager siden:

RexTone.jpg

Da jeg var ung i forrige årtusen en gang, så hadde vi et makaløst eksemplar av en engelsk setter :P

Fredrik_Tommy-1.jpg

Det er godt å ha egen pelsa varmeflaske når man er liten gutt og syk :aww:

102-0239_IMG.jpg

Hunden som egentlig ikke likte barn, var veldig fascinert av babyer :ahappy:

Og barn som vokser opp med hund, får sånt forhold til de etterhvert:

aCIMG2696.jpg

Veit ikke helt hvem av de som trengte litt TLC, men behovet ble ihvertfall dekket :ahappy:

aCIMG4285.jpg

Litt større barn i drakamp med husets unghund (hun var det da :P )

aCIMG0451.jpg

Tannfektelek er litt urettferdig når den ene har skarpe nåletenner :P

aCIMG0475.jpg

Kan ikke bare leke, må kose litt og ;)

aCIMG0510.jpg

"Hva gjør du? Hva har du? Hva skal du?" :ahappy:

MyGirls.jpg

Jentene mine :heart:

Alle barn fortjener å få vokse opp med hunder, og alle barn og hunder burde få omgås hverandre uten at voksne sitter og holder pusten i skrekk. Det går stort sett bra :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare fordi jeg ble inspirert av 2ne til å kikke i bøtta

309609_10150494156290833_593036043_n.jpg

Enturistallen036.jpg

028-1.jpg

Tatt i ett øyeblikk ingen trodde de ble sett :wub: De var så søte der de planla dette så jeg lot de holde på.

Meg i forrige århundre med Rusky:

http://s34.photobucket.com/user/Margrete/media/dia_0073.jpg.html'>dia_0073.jpg

http://s34.photobucket.com/user/Margrete/media/dia_0055.jpg.html'>dia_0055.jpg

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har noen med datterbarnet ditt jeg og, Margrete, jeg visste bare ikke om det var greit at jeg la de ut her, men jeg sjanser på at det er greit siden du gjorde det jeg? ;)

http://s164.photobucket.com/user/2ne_bucket/media/aCIMG0539.jpg.html'>aCIMG0539.jpg

Margrete sin prinsesse og min Dronning :heart:

http://s164.photobucket.com/user/2ne_bucket/media/aCIMG0542.jpg.html'>aCIMG0542.jpg

Passer på en hund og leker med en annen :ahappy:

http://s164.photobucket.com/user/2ne_bucket/media/aCIMG0543.jpg.html'>aCIMG0543.jpg

Ops :lol:

http://s164.photobucket.com/user/2ne_bucket/media/aCIMG0544.jpg.html'>aCIMG0544.jpg

Opp igjen :D

http://s164.photobucket.com/user/2ne_bucket/media/aCIMG0536.jpg.html'>aCIMG0536.jpg

Ikke fullt så små barn får også leke med hundene :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har noen med datterbarnet ditt jeg og, Margrete, jeg visste bare ikke om det var greit at jeg la de ut her, men jeg sjanser på at det er greit siden du gjorde det jeg? ;)

aCIMG0539.jpg

Margrete sin prinsesse og min Dronning :heart:

åååå :wub: Det er helt i orden det! Kan jeg få stjele?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nydelige bilder! Håper jeg har en samling slike om noen år.

Ser ikke for meg at hunder og bebis får leke, men når de blir større - helt klart. Ser ikke på det som noen krise om basenjien rundvasker bebis, eller salukien legger seg inntil. Men LEKE på hundens premisser med spedbarn er fullstendig uaktuelt.

Men jeg er mye mer bekymra for katter og bebis enn hunder og bebis, faktisk. :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vil jeg også dele et bilde!

2615_59119254470_4097423_n.jpg

Ei stund siden dette :ahappy: Nå var ikke jeg et veldig lite barn her, men liker bildet så godt!

Over til spørsmålet så nja. Jeg lar Milla leke med barn, men ikke Maja. Det er fordi jeg er ganske skeptisk på Maja med andre mennesker, spesielt de som ikke er flinke til å lese kroppsspråk og/eller høre på meg når jeg sier at hun ikke skal løftes osv. Barn kan godt kose med henne altså, men da er jeg alltid i nærheten.. (Med det sagt så er det ikke alle "voksne" som får leke med henne heller :lol: )

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Teo er utrolig tålmodig rundt barn. Han er jo vanligvis veldig aktiv ellers, men rundt barn er han helt fantastisk. Rolig og fornuftig. Synes han det blir for mye, trekker han seg bare unna.

Men han kommer også fra en familie med 6 barn, så han er for så vidt vandt til å ha barn rundt seg. Jeg har ikke barn selv, men har to tantebarn. Den yngste har han ikke møtt enda, så det får man ta når den tid kommer. Men eldste tantebarnet, som nå er 3 år, er han veldig flink rundt. Hun er dog noe skeptisk til Teo i begynnelsen, men nysgjerrig. Men stort sett bryr hun seg ikke så mye om Teo, selv om hun spør etter han innimellom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil også dele:

ingeborgThorvaldsensur.jpg

Barnet er ikke mitt, derfor sensur :) Dette er oppdretters datter, hun ble født 7 uker etter Thorvald og de er begge ca 1 år gamle her. De er gode kompiser de :) Hun er vel det eneste barnet Thorvald er mye med, men han er flink og god med henne lell. Jeg satt barnevakt for henne tidligere i vår, og da dekket hun til teselskap på ryggen hans, holdt på å flire meg ihjel der han tuslet rundt med en hello kitty-tekopp på rumpa :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

http://youtu.be/ytxeNdPEkQo

Edit: Glemte å skrive noe! :P

Ja, mine hunder og mitt barn leker. "Valpen" og ungen har vokst opp sammen, de krangler som søsken iblant, men stort sett har de det veldig fint sammen. Noen ganger er det hundene som stjeler mat, andre ganger deler han gladelig, atter andre ganger er det han selv om er "too much". Iblant ser jeg ungen løpe rundt med en eller annen leke som han gjerne vil at hundene skal løpe etter han for å ta. Andre ganger kaster han ball til dem. Det skjer også at sønnen min på 18 mnd finner ut at hundene trenger mat og fikser det. :lol:

De dagene ingenting fungerer sperrer jeg hundene ute i gangen- det er alltid fordi ungen er for mye, ikke hundene.

Editedit: Kan jo legge inn et par bilder av den fine flokken min også. :D

19209_10152729327955532_935603377_n.jpg

Pannekos er viktig. Dårlig utsnitt fordi hundene ligger oppå meg. :P

461572_10151359769745532_712849011_o.jpg

:wub::wub::wub::wub::wub::wub::wub:

Endret av Kiyomi
  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lar gjerne mine hunder samhandle med barn, men da må enten jeg eller andre som er hundevante være i nærheten. Barn er uforutsigbare, ja langt mer uforutsigbare enn det en voksen og trygg hund er. Men uansett hvor trygg og harmonisk hunden også måtte være stoler jeg aldri 100 % på dem heller. Det ville være mer enn naivt med tanke på at det er snakk om levende vesener. Men barn og hunder er i utgangspunktet helt topp det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

post-747-0-67596000-1366526722_thumb.jpg

Minsten og SuperNova

post-747-0-04452700-1366526389.jpg

Kan du se hvem som er hvem?

post-747-0-93209800-1366525849.jpg

Og gjett hvem som passer på hvem på tur :-)

Så.ja. Caro fikk være sammen med barn så mye HAN ville <3 Jeg var alltid tilstede, ingen fremmede barn fikk leke med ham.. Han var en gammel hund da minstemann ble født, og har nå gått videre til de evige jaktmarker. Så da fikk minstemann hund i bursdagspresang på 6 års dagen.

Det er det øverste bildet. Vi har gått ned 40 kg i hund,men har fått mye hund i liten kropp :-) Hun elsker barn,men jeg er restrektiv, av frykt for at barn skal skade henne.

Og minsten fikk hund fordi JEG kan ikke leve uten, eller det vet jeg ikke... Har aldri prøvd, og vil ikke prøve det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lar gjerne mine hunder samhandle med barn, men da må enten jeg eller andre som er hundevante være i nærheten. Barn er uforutsigbare, ja langt mer uforutsigbare enn det en voksen og trygg hund er. Men uansett hvor trygg og harmonisk hunden også måtte være stoler jeg aldri 100 % på dem heller. Det ville være mer enn naivt med tanke på at det er snakk om levende vesener. Men barn og hunder er i utgangspunktet helt topp det :)
Du om det, stoler unaivt 114% på bikkja mi :)
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men uansett hvor trygg og harmonisk hunden også måtte være stoler jeg aldri 100 % på dem heller. Det ville være mer enn naivt med tanke på at det er snakk om levende vesener. Men barn og hunder er i utgangspunktet helt topp det :)

Det spørs jo hvor mye man tåler og da tenker jeg. Noen avliver over et knurr, andre gir hunden mer slack.

Guttungen min tåler ei ripe i lakken om han er for hardhendt, det er ikke noen biggie. Og jeg tror ikke at harmoniske og velbalanserte hunder går fra å være helt lugne og gode venner med barnet, til plutselig å gå til frontalangrep og skambite fordi barnet stakk fingeren feil sted. Så ja, min forrige hund stolte jeg absolutt på, og som Kanger var jeg heller ikke naiv.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det spørs jo hvor mye man tåler og da tenker jeg. Noen avliver over et knurr, andre gir hunden mer slack.

Guttungen min tåler ei ripe i lakken om han er for hardhendt, det er ikke noen biggie. Og jeg tror ikke at harmoniske og velbalanserte hunder går fra å være helt lugne og gode venner med barnet, til plutselig å gå til frontalangrep og skambite fordi barnet stakk fingeren feil sted. Så ja, min forrige hund stolte jeg absolutt på, og som Kanger var jeg heller ikke naiv.

Nei jeg syns fremdeles det er naivt å stole 100 % på en hund uansett hvor rolig og harmonisk den måtte være. Jeg mener selvsagt ikke at en hund endrer personlighet osv. fra det ene sekundet til det andre, men ting kan oppstå både fysisk og psykisk og i en setting eller en samhandling kan det komme inn stimuli som gjør at hunden av en eller annen grunn reagerer annerledes enn den vanligvis gjør. Det er det som gjør det så spennende med levende individer, men også det som gjør at en må ha en smule respekt og ydmykhet overfor dette. En annen ting er selvsagt at en også må sørge for at de som er sammen med hunden om det nå er barn eller andre lærer seg og respektere denne. Det at hunder kommuniserer med lyd, knurr osv. er bra, det er når de slutter å kommunisere også på den måten det blir ille.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei jeg syns fremdeles det er naivt å stole 100 % på en hund uansett hvor rolig og harmonisk den måtte være. Jeg mener selvsagt ikke at en hund endrer personlighet osv. fra det ene sekundet til det andre, men ting kan oppstå både fysisk og psykisk og i en setting eller en samhandling kan det komme inn stimuli som gjør at hunden av en eller annen grunn reagerer annerledes enn den vanligvis gjør. Det er det som gjør det så spennende med levende individer, men også det som gjør at en må ha en smule respekt og ydmykhet overfor dette. En annen ting er selvsagt at en også må sørge for at de som er sammen med hunden om det nå er barn eller andre lærer seg og respektere denne. Det at hunder kommuniserer med lyd, knurr osv. er bra, det er når de slutter å kommunisere det blir ille.

Jeg synes å bruke ord som "å stole 100%" blir litt absurd. Litt snålt.

Jeg stolte på hunden min, absolutt. Nok til at jeg ikke frika om jeg ikke kunne se de. Om hun skulle reagere annerledes enn tidligere er da ingen krise, det betyr ikke fare. Klart, noe kan skje. Noe kan skje mellom søsken også. Eller om barnet er alene på rommet sitt. Eller sammen med foreldre.

Jeg ser ikke på hund som en mulig trussel, jeg ser på det som et gode, et tilskudd til familien. Men som med alt annet her i verden må man bruke sunn fornuft og se an individene man har med å gjøre. Både hund og barn. I tillegg må man ta avgjørelser på grunnlag av sitt eget komfortnivå, som sagt hadde ikke en ripe i lakken vært noen krise for meg. Og jeg klarer ikke se for meg et scenario i vårt unike samspill (hund, barn og forelder) som kunne ført til noe særlig styggere enn det.

Verden er stappfull av what-ifs, vi lever en hårsbredd fra en tragedie hele livet vårt, men jeg lar ikke det overskygge det livet jeg ønsker å leve. De aller, aller, aller fleste hunder vi har her i landet skader aldri barn, det kunne ikke falt dem inn, og jeg vil tippe at hovedvekten av de lever i hus side om side. Når jeg i tillegg hadde en svært så harmonisk og velbalansert hund sammen med et barn, og de to hadde enormt mye glede av hverandre, da ødelegger jeg ikke det samspillet, den lærdommen (helt unik!), det potensiale for vekst hos barnet ved å henge over de og styre detaljene. Om han tråkker over en grense og får seg et risp. Det kan jeg fint leve med, når jeg så hvilket utbytte de to hadde av hverandre. Han dør ikke av det, og jeg synes helt ærlig ikke at hunden skal det heller.

De lekte sammen. Hadde draleker og diverse. Hun knurra og koste seg, han lo og hang på. Favoritten var at han styrte den fjernstyrte bilen sin mens hun jakten på den, nappet i den og var helt tulling. De hadde stor glede av dette begge to.

Da hun døde insisterte han på å ha med teppet hennes i senga, og han sover sammen med det enda, selv om hunden har vært borte i over et halvt år (guttungen var rett over to år bare). Han snakker om henne enda, om at vi sparket fotball og at Fyda ødela ballen. Når vi nå snart skal få ny hund så inkluderer han allerede henne når han snakker om familien sin. Det blir spekulasjoner selvsagt, men jeg lurer på om alt dette kommer som et resultat av at jeg var såpass avslappet med de to. Lot de finne ut av ting selv, overvåket mye uten å blande meg så innmari mye inn. Det er livet jeg ønsker å leve sammen med min lille familie, så håper jeg at vår neste hund passer like godt inn i det livet. :)

Jeg er ikke naiv av den grunn. Har ingen rosabriller. Det handler iallfall absolutt ikke om å ikke ha hverken respekt eller ydmykhet, det synes jeg er et enormt hopp å ta, og egentlig ganske nedlatende. Jeg klarer å vurdere disse situasjonene selv, jeg har erfaring nok og ikke minst nok kunnskap om hund.

(Det ble litt rar bruk av fortid og samtid i dette innlegget. Men jeg snakker da om en relasjon mellom barnet mitt og en hund som nå er død. Får det liksom ikke helt til å funke når det i tillegg er litt personlig og så generelt i en salig smørje. :) )

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes du har en utmerket tilnærming til temaet Mari, kunnskapsrik - uten å bli "hysterisk" ene eller andre veien. Det er sånn man skulle vært på alle felt i livet (altså såpass åpen og avslappa til å innse at "shit can happen, men bidraget er større".) :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...