Gå til innhold
Hundesonen.no

Kuma og Tanuki, shibakita


MaritaS
 Share

Recommended Posts

Da har Nuki blitt mann. Jomfrudommen røyk nå i helga. Det ble ikke noe heng, men vi krysser fingrene for at svømmerne er spreke nok til å finne veien selv! Gutten slokna på gulvet idet han kom inn døren og med unntak av et par ganger jeg har vært borte for å sjekke at han lever, så har han ikke rørt seg.. sliten nå :P 

DSC_0640%20ndash%20Kopi_zpsslglitme.jpg

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 144
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fryktelig treg å oppdatere her, men jeg og Kuma hadde ETT mål for 2017, og det var å få storcertet, koste hva det koste ville. Som ungarsk champion trengte han kun stortcertet og første muligheten vår

Lørdag som var ble valpen min champion, 2 år og 7 måneder gammel. Det som er litt ekstra morsomt er at siden det var akitaklubbens utstilling så har championrosetten hans et fint bilde av akita i midt

Da har Nuki blitt mann. Jomfrudommen røyk nå i helga. Det ble ikke noe heng, men vi krysser fingrene for at svømmerne er spreke nok til å finne veien selv! Gutten slokna på gulvet idet han kom inn dør

Posted Images

  • 3 weeks later...

Vi koser oss! 

Matmor (meg) blir bedre og bedre på ski og kan nå faktisk skøyte litt uten å gå på trynet. Tanuki har begynt å pipe noe inn i hampen, men siden det kun er når han skjønner vi skal på ski eller gjøre noe annet kult så kan jeg leve med det. 

Ellers ble vi inspirert av en film med en shiba som gjorde triks, så nå holder begge hundene på å lære seg å løpe tunell mellom bena mine. Kuma er kjempeflink! Tanuki har ikke skjønt at han må bøye seg ned litt, så det ender stort sett opp med at jeg blir "sittende" på ryggen hans... det kommer seg :D

Bilder. Jeg legger ut en masse hundebilder på instagrammen deres, shibakitas (om noen er interesserte).

12472673_10207411622063962_2074727003888

12744049_10207671307235929_2925442165781

12742325_10207670903425834_3333968994949

 

Forrige søndag var vi på vår første weightpull-trening: Siden selen til Tanuki ikke var kommet enda fikk vi låne en av en ambull, så den var litt stor, men den funket fint. Mandag kom selen vår, så nå er vi klare for å bygge litt muskler! Vi har et lite mål om å starte en konkurranse i løpet av året. Om vi starter kommer an på om vi føler oss klare for det, vi stresser ikke.

 Kuma har ikke prøvd seg på weight pull enda da jeg mistenker at han ikke synes det er noe stas, men jeg tenkte ta han med på fellestrening engang for å prøve :D

12705682_10207663862209808_722563151125712751756_10207672525826393_2092558834_o.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
  • 7 months later...

Lenge siden jeg har skrevet her, men tenkte skrive om morgenturen vår. 

Fin morgentur i nydelig vær, med sola som treffer frosten i gresset og alt bare glitrer. Kuma løper løp og storkoser seg med å gjøre Kumating, som å rulle seg i døde mus og ta småstikkere etter ting som lukter godt. Nuki løper i langline og er kjempeflink på innkalling (matmor har jo pølse!).

Så var det denne forbaska elgen da, som hadde kryssa stien ikke så lenge før vi kom (ikke frost i sporet). Gutta setter etter og er borte før jeg rekker å få satt foten på langlina. Så der står jeg da, alene, med pølsa i ene hånda og en stemme som roper til døve ører.

Etter ca. fem minutter tenker jeg at: "føkk it, kan de følge spor så kan **** meg jeg også gjøre det" og begynner å traske etter elgsporet og bikkjesporene. Etter to minutter hører jeg rasling og Kuma kommer sprettende ut av skogen, flinke Kuma.

DSC_0025_zpsaupaiywx.jpg
 
"Hei, matmor. Der er du jo!"
"Så hyggelig å se deg, hvor er bror?"
"Nei, han har jeg ikke sett. Har du pølse, eller?"
Mens Kuma gafler pølse så kobler jeg han og prøver å finne sporet igjen, men nå er vi ute i lyngen og eneste jeg ser er elgsporet, ingen hundespor. Karrer meg opp på en liten høyde med grei utsikt alle veier og bestemmer meg for å bli der. Roper på Nuki mens jeg følger med på Kuma for å se om han hører noe jeg ikke hører. Plutselig etter en evighet, men sikkert ikke mer enn fem minutter, så hører vi begge rasling bak oss og Nuki kommer pesende og sliten, men glad og fornøyd ut av skogen.
 
Tanuki får ALL pølsen jeg har igjen, mens jeg håper at jeg belønner at han kom tilbake og ikke at han var på sporet av noe.. og en karnøfling av Kuma. Jeg sitter og puster litt lettet ut før jeg innser at jeg trenger mer kaffe og vi vender nesen hjem.
 
DSC_0042_zps2wrymmsx.jpg
Vi møtte heldigvis ingen elg, men vi fant dette på samme sted i forrige uke, så vi vet at han er der ;)
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

52 minutter siden, MaritaS skrev:

Lenge siden jeg har skrevet her, men tenkte skrive om morgenturen vår. 

Fin morgentur i nydelig vær, med sola som treffer frosten i gresset og alt bare glitrer. Kuma løper løp og storkoser seg med å gjøre Kumating, som å rulle seg i døde mus og ta småstikkere etter ting som lukter godt. Nuki løper i langline og er kjempeflink på innkalling (matmor har jo pølse!).

Så var det denne forbaska elgen da, som hadde kryssa stien ikke så lenge før vi kom (ikke frost i sporet). Gutta setter etter og er borte før jeg rekker å få satt foten på langlina. Så der står jeg da, alene, med pølsa i ene hånda og en stemme som roper til døve ører.

Etter ca. fem minutter tenker jeg at: "føkk it, kan de følge spor så kan **** meg jeg også gjøre det" og begynner å traske etter elgsporet og bikkjesporene. Etter to minutter hører jeg rasling og Kuma kommer sprettende ut av skogen, flinke Kuma.

DSC_0025_zpsaupaiywx.jpg
 
"Hei, matmor. Der er du jo!"
"Så hyggelig å se deg, hvor er bror?"
"Nei, han har jeg ikke sett. Har du pølse, eller?"
Mens Kuma gafler pølse så kobler jeg han og prøver å finne sporet igjen, men nå er vi ute i lyngen og eneste jeg ser er elgsporet, ingen hundespor. Karrer meg opp på en liten høyde med grei utsikt alle veier og bestemmer meg for å bli der. Roper på Nuki mens jeg følger med på Kuma for å se om han hører noe jeg ikke hører. Plutselig etter en evighet, men sikkert ikke mer enn fem minutter, så hører vi begge rasling bak oss og Nuki kommer pesende og sliten, men glad og fornøyd ut av skogen.
 
Tanuki får ALL pølsen jeg har igjen, mens jeg håper at jeg belønner at han kom tilbake og ikke at han var på sporet av noe.. og en karnøfling av Kuma. Jeg sitter og puster litt lettet ut før jeg innser at jeg trenger mer kaffe og vi vender nesen hjem.
 
DSC_0042_zps2wrymmsx.jpg
Vi møtte heldigvis ingen elg, men vi fant dette på samme sted i forrige uke, så vi vet at han er der ;)

Herlighet, det er beundringsverdig at du klarer å holde roen, når hundene stikker av på den måten.... :lol: :blink: Jeg blir fra meg av bekymring og ganske sinna, når hunden min forsvinner sånn.... Han hadde en periode når han var yngre, da han stadig hadde seg sånn avstikkere. Da fikk jeg prøvd om rope-stemmen min fungerte.... :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 minutter siden, Mardina skrev:

Herlighet, det er beundringsverdig at du klarer å holde roen, når hundene stikker av på den måten.... :lol: :blink: Jeg blir fra meg av bekymring og ganske sinna, når hunden min forsvinner sånn.... Han hadde en periode når han var yngre, da han stadig hadde seg sånn avstikkere. Da fikk jeg prøvd om rope-stemmen min fungerte.... :P 

<3 Er nok mest fordi de sjeldent stikker av sånn at jeg ikke dør på meg, men blir bekymra og oppgitt over meg selv som var for slækk. Han store går egentlig aldri løs, nå er han semi-løs i langline fordi vi trener på innkalling (som tydeligvis ikke sitter bra nok når noe skikkelig fristende dukker opp). Han lille VET jeg ikke stikker av. Han tar seg avstikkere for å sjekke ut ting, men kommer alltid tilbake innen et minutt eller to. Så nå har jeg lært at når de fyker av gårde SAMMEN så øker radiusen til han lille betraktelig ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...
  • 7 months later...

Fryktelig treg å oppdatere her, men jeg og Kuma hadde ETT mål for 2017, og det var å få storcertet, koste hva det koste ville. Som ungarsk champion trengte han kun stortcertet og første muligheten vår var NKK Kristiansand. Jammen kaprer han ikke certet og målet vårt ble nådd nesten før man hadde rukket å bla om kalenderen. Neste utstillingen hans blir nå Japanspesialen 2018 hvor vi planlegger å bli BIS veteran.

15672889_10210513797336405_6179373495084116919_n.thumb.jpg.b266b613719acfc94ae29766ed8eb95d.jpg

Matmor har endelig blitt ferdig utdannet veterinær og fått seg jobb på en klinikk kun ti minutter unna hjemme (noe som er ganske greit når du bor på Stryken - verdens navle). I tillegg til klinikkjobb så prøver hun å starte opp litt for seg selv som hjemkjørende veterinær. Spennende tider (så om du bor på Hadeland og har hunder som trenger behandling, tenk på meg ;) ).

18194846_10211652044031861_2518690095918405254_n.thumb.jpg.4a5a635429065f9bc51fb2022d7f32e3.jpg

Elgkalven er sitt supersnexy selv. Matmor gjør så godt hun kan for å få litt muskler på den pinglete skrotten og prøver nå å spike maten med frysetørket vom, det ser ut til å hjelpe. Utstillingsnerder som vi er, så er målet vårt å bli BIR og kanskje til og med BIG på Norsk Vinner til høsten, så vi holder på å bygge rumpe.

Ganske så awesome til akita å være.

 

 

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 hours ago, Stine said:

Gratulerer som veterinær! Jeg er veldig interessert i å bruke deg! :D Hvilken klinikk?

Aktiv Dyreklinikk i Åneby, evt. Stryken Veterinærkontor (hjemkjøring om du bor i rimelig avstand ;) )

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, MaritaS skrev:

Aktiv Dyreklinikk i Åneby, evt. Stryken Veterinærkontor (hjemkjøring om du bor i rimelig avstand ;) )

Flaks da, bruker Aktiv til "større" ting :D

Alt er relativt :lol: Bruker ca 25-30 min til Stryken :) Men begge mine elsker dyrlegekontor, så har aldri vurdert å få en dyrlege hjem egentlig :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 hours ago, Stine said:

Flaks da, bruker Aktiv til "større" ting :D

Alt er relativt :lol: Bruker ca 25-30 min til Stryken :) Men begge mine elsker dyrlegekontor, så har aldri vurdert å få en dyrlege hjem egentlig :)

Så morsomt. Var ganske så heldig som fikk jobb der synes jeg. Stortrives!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...