Gå til innhold
Hundesonen.no

DCM arvelig hjertesykdom blandt store hunder


13de
 Share

Recommended Posts

Ja, dette gir mening synes jeg. Myopati betyr jo muskelsykdom, at det er muskelvevet som har en sykdom. Jeg leser i det at det er muskelvevet i hjertet som er svekket og etterhvert gir symptomer ved "normal bruk".

Aha - så all DCM er genetisk, men man kan få forstørret hjerte av andre grunner. Det makes sense. Mener Rexie fikk diagnosen DCM, men jeg skal ikke vedde penger på det.

Muskelvevet i hjertet ved HCM og DCM er egentlig ikke svekket, men har vokst seg så mye at det ikke er nok rom for hjerte til å trekke seg godt nok sammen til å effektivt pumpe blodet rundt i kroppen lenger. Begge sykdommer påvirker først og fremst venstre ventrikkel. Detaljene i forskjellene på de to sykdommene har jeg ikke lest meg opp på. Jeg har sett både HCM (mange) og DCM scanning resultater fra katt , og jeg klør meg i hodet over forskjellen. Mulig det har med hvordan muskelfibrene har vokst å gjøre, noe som ikke nødvendigvis syens i tall (er tallene jeg har sett). Har også HCM rapporter på 3 egne katter, alle negative men like er de jo ikke.

Det har blitt diskutert (på menneske og katt) om DCM også kan erverves, men de har ikke blitt helt enige sist jeg sjekket. HCM er ALLTID genetisk og DCM nesten alltid eller alltid.

Jeg har hatt en katt med forstørret hjerte jeg også, pga væskeansamlinger. Viste seg å være kreft. Katten ble avlivet. Vet en del katter har fått forstørret hjerte om de har sykdomen FIP (også genetisk predispondert, men må være i kontakt med et virus i tillegg) disse kattene får væske i brystkassen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med Tøfflus, alt jeg har lest om DCM tilsier at det alltid er arvelig/genetisk betinget. Voksende hjerte kan komme av meget og mangt, men det trenger ikke være DCM.

Sannsynligvis er det polygentetisk, iom at ikke alle i et affisert kull får det eller gir det videre. Sannsynligvis er det også X-kromosomlinket, iom at i alle raser er det overvekt av hanner som rammes. I tillegg er det nok en ressesiv/ufullstendig penetranse link oppi det hele også.

På GD var det et kull på midten av 80-tallet som ble matadoravlet, dvs alle i kullet gikk i avl, og mange av deres avkom også. Det var uvanlig mye DCM (begge kjønn) i ung alder (mellom 2-4) i de kullene der hundene ble linjeavlet, mens i de som ble utavlet var det en og annen (kun hanner) som fikk diagnosen, og da i mye høyere alder enn i de linjeavlede kullene.

I Norden er kun noen få som tar en ultralyd en gang for å ha hjerte"sjekket" , svjv er det ingen som jevnlig sjekker hjertet. I USA har er det enkelte som tar 30 min EKG sammen med doppler årlig, disse får da et eget spesielt nummer i OFFA databasen, om de i tillegg øyelyser årlig og HD/AD rtg hundene (dette kun en gang). Problemet her er jo at så få gjør det at disse hundene blir matadoravlet, og det i et land der innavl allerede er helt normalt...

Valpis er Holtertestet (24-timers EKG) ua, Oabba har jeg planer om å få testet. Det er 4 hanner bakover jeg vet om som har dødd av DCM, men ellers er det høy snittalder på hundene i stamtavla, og lite magedreining, som jeg egentlig synes er skumlere (iom at det skjer så innmari fort og er meget smertefullt for hunden).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med Tøfflus, alt jeg har lest om DCM tilsier at det alltid er arvelig/genetisk betinget. Voksende hjerte kan komme av meget og mangt, men det trenger ikke være DCM.

Sannsynligvis er det polygentetisk, iom at ikke alle i et affisert kull får det eller gir det videre. Sannsynligvis er det også X-kromosomlinket, iom at i alle raser er det overvekt av hanner som rammes. I tillegg er det nok en ressesiv/ufullstendig penetranse link oppi det hele også.

På GD var det et kull på midten av 80-tallet som ble matadoravlet, dvs alle i kullet gikk i avl, og mange av deres avkom også. Det var uvanlig mye DCM (begge kjønn) i ung alder (mellom 2-4) i de kullene der hundene ble linjeavlet, mens i de som ble utavlet var det en og annen (kun hanner) som fikk diagnosen, og da i mye høyere alder enn i de linjeavlede kullene.

I Norden er kun noen få som tar en ultralyd en gang for å ha hjerte"sjekket" , svjv er det ingen som jevnlig sjekker hjertet. I USA har er det enkelte som tar 30 min EKG sammen med doppler årlig, disse får da et eget spesielt nummer i OFFA databasen, om de i tillegg øyelyser årlig og HD/AD rtg hundene (dette kun en gang). Problemet her er jo at så få gjør det at disse hundene blir matadoravlet, og det i et land der innavl allerede er helt normalt...

Valpis er Holtertestet (24-timers EKG) ua, Oabba har jeg planer om å få testet. Det er 4 hanner bakover jeg vet om som har dødd av DCM, men ellers er det høy snittalder på hundene i stamtavla, og lite magedreining, som jeg egentlig synes er skumlere (iom at det skjer så innmari fort og er meget smertefullt for hunden).

Det med at det er polygenetisk har jeg også hørt når det gjaldt GD. Jeg spør meg selv bare om det finns flere varianter av DCM fordi når jeg leste om Dobermann fra den linken her inne: https://www.facebook.com/Dobermann.and.DCM

som jeg klikket videre på og kom her:

http://my.opera.com/Lenis/blog/causative-gene-for-doberman-pinscher-dcm

"Dobermann-DCM has an autosomal dominant transmission meaning that only one parent

needs to be affected, and up to 50% progeny are at risk of developing the disease.

Autosomal dominant

Only 1 copy of the gene, which may be inherited from either parent, is required to produce the trait. The parent with the dominant trait will pass the affected gene to approximately half its progeny, and the trait will be apparent in both the parent and the affected progeny. (These conditions are uncommon because, as long as it is of early onset, ie becomes apparent before breeding age is reached, the disorder can be readily eliminated by avoiding the breeding of affected individuals.)

Unfortunately DCM in Dobermann is primarly an adult onset

There is significant interest in the identification of the causative gene for

Doberman Pinscher DCM and the development of a DNA-based screening test.

It is clear from research carried out over a number of years, particularly in the USA and Canada,

but also by the cardiologists in Edinburgh, that once the Dobermann shows any symptoms of

heart failure, that is the tip of the iceberg"

Jeg har også sett at det er genetisk, altså arvelig.

Har lest litt om undersøkelser i både USA og UK og de er ikke sikker på at det er X-kromosonet, men det er en av teoriene som jeg mener at man i USA ikke kunne bevise, men teorien har vært at det har vært dette og at en tisp også kan bære med seg DCM uten at det er påvist før i f.eks neste generasjon, mens det var antatt at viss en hannhund har DCM i kromosonet at han da utvikler sykdommen.

Når det gjelder mavedreining er jo dette også den store mørke skyggen som alltid ligger i bakhodet hos en GD eier, iallefall gjorde det hos meg hvorfor jeg også henviste til denne sjekklisten en gang tidligere: http://hundesonen.no/forum/topic/65784-mavedreining-hos-store-hunderaser/

Jeg synes at man i klubben kunne foreslått at alle valpekjøpere fikk den med ved valpekjøp til orientering og hjelp.

Forøvrig syns jeg DCM etter å ha lest om dette temaet også virker vel så skremmende, men et tema man skulle beskjeftige seg med siden det er arvelig og da mulig å forebygge til en viss grad, derfor syns jeg det hadde vært interessant å høre netopp med oppdrettere eller klubbmedlemmer for disse rasene om dette er et tema som blir diskutert og om hva man gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

DCM er neppe ren autosomal dominant, for da hadde det vært verdens enkleste sak å bli kvitt det. Men forskjellige raser kan ha forskjellige gener og påvirkninger, uten tvil.

Og det MÅ nesten være X-kromosom med i bildet, ellers hadde det ikke vært så stor forskjell på antall hanner/tisper som får det, hadde det vært Y-kromosomet hadde jo ingen tisper vært bærere eller fått DCM, noe de er/gjør...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

DCM er neppe ren autosomal dominant, for da hadde det vært verdens enkleste sak å bli kvitt det. Men forskjellige raser kan ha forskjellige gener og påvirkninger, uten tvil.

Og det MÅ nesten være X-kromosom med i bildet, ellers hadde det ikke vært så stor forskjell på antall hanner/tisper som får det, hadde det vært Y-kromosomet hadde jo ingen tisper vært bærere eller fått DCM, noe de er/gjør...

Jeg stusset også på det, som sagt, netopp pga at jeg hadde hørt at det var polygenetisk på GD, derfor mistenkte jeg at det kanskje fanns flere varianter.

Har fått dette bekreftet nå, i alle fall etter hva Dr. Meurs sier i denne videoen som er opplysende:

Hun sier at DCM er forskjellig på forskjellige raser, ca 01:40 minutter ut i videoen. Det er også evt flere varianter, noen bare faller død om fra et øyeblikk til et annet, som et hjerteattak, mens andre har et lengre forløp med f.eks pustebesvær, vekttap ect, det var denne siste varianten den GD hadde i den første videoen, viss du så den?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og fortsatt høres dette skremmende likt ut med HCM, Dr. Meurs er forøvrig også en stor person innen forskning av HCM på katt ;)

Drittsykdommer begge to!

Kan i allefall skrive under på at det er noe dritt, ja.

Det med HCM har jeg ikke satt meg inni, grunnen til at jeg tar opp dette er med tanke på at min neste hund kan evt bli en GD og ville høre litt om man gjør noe her. Jeg velger ikke hunderase først og fremst bare pga helsegrunner, men det er ikke morsomt å engste seg om mavedreining og viss man også skal ha DCM i bakhodet vet jeg ikke helt. Syns et par andre raser også virker interessante og de virker litt mindre utsatt for ting og tang (Whippet og RR), men det er ennå ikke tatt noen avgjørelse her og det blir nok ikke en avgjørelse som bare avhenger dette tema, men det KAN jo være at sånne ting gjør utslaget.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...