Bør en aggresiv hund få leve??

[Renate A]

Jeg lurer på deres mening rundt agresive hunder som biter eller som oppfører seg truende mot mennesker, skal de ha livets rett??

Man kan bruke munnkurv, men er dette sikkert nok? Tenk om hunden stikker av fra eier. (feks ut døren uten munnkurven)

Har vi ikke sett nok eksempler på hundebitt til at vi burde ta til fornuft og la hundene få slippe når de biter?

Dette er IKKE en Pitbull osv diskusjon, men en diskusjon om hvor ligger vår terskel når det gjelder agresive hunder?

[Calina]

Min mening; gi dem en kule og bli ferdig med det! Hverken agressive eller nervøs/agressive hunder har det særlig godt med seg selv inni hodet sitt,og bør få slippe.

[Djervekvinnen]

Er hunden er trussel for omgivelsene så mener jeg at hunden bør avlives. Kan ikke ha farlige hunder i vårt samfunn.

[Betty]

Min mening; gi dem en kule og bli ferdig med det! Hverken agressive eller nervøs/agressive hunder har det særlig godt med seg selv inni hodet sitt' date='og bør få slippe.[/quote']

Helt enig!

Jeg syns vi mennesker ikke bør være egoistiske, og gjøre det som er best både for hunden og samfunnet.

[Renate A]

Bra det er flere som er enige med meg her. =D>

[TonjeM]

Tja Renate, det der er diksutert oppad vegger og nedad stolper på Canis før, men jeg må innrømme jeg synes det er et interessant spørsmål.

For det første er det ikke så enkelt med dette med "aggressiv", hvor mye er det? Jeg tror de fleste hunder kan presses til å både true og bite mennesker gitt de "rette" forholdene. Jeg har en basenji, jeg anser som agressiv. Hun ville sikkert kunne tenkes å bite hvis noen fremmed insisterte på å klappe, kose, holde henne fast - og som ikke respekterte hennes advarsler (basenjien er real på sitt vis, hun gir alltid advarsler - man får imidlertid ikke så lang tid av henne på å reagere - trekker man seg ikke når hun knurrer, følger hun fort opp med et skinnangrep. Jeg antar at hun ville følge opp det med et ordentlig bitt ganske kjapt - men det vet jeg ikke - situasjonen har aldri oppstått og oppstår forhåpentligvis aldri). At jeg allikevel tør ha ansvaret for henne, er at jeg vet skulle hun uheldigvis komme på frifot så ville hun ikke nærme seg mennesker i det hele tatt - hun er redd mennesker. Hunder som kunne tenkes å gå løs på mennesker "av seg selv", synes jeg imidlertid er mer tvilsomt - slike så jeg helst ikke fantes. Å passe på som en smed er vel og bra, men uhell skjer så lett og man kan ikke ta høyde for alt her i verden!

[Renate A]

Tja Renate' date=' det der er diksutert oppad vegger og nedad stolper på Canis før, men jeg må innrømme jeg synes det er et interessant spørsmål.[/quote']

Vi er ikke på Canis nå....

Jeg tenker på hunder som går løs på mennesker og som biter uten å bli provosert.

[Tini]

Samme mener jeg...

[Calina]

Tja Renate, det der er diksutert oppad vegger og nedad stolper på Canis før, men jeg må innrømme jeg synes det er et interessant spørsmål.

For det første er det ikke så enkelt med dette med "aggressiv", hvor mye er det? Jeg tror de fleste hunder kan presses til å både true og bite mennesker gitt de "rette" forholdene. Jeg har en basenji, jeg anser som agressiv. Hun ville sikkert kunne tenkes å bite hvis noen fremmed insisterte på å klappe, kose, holde henne fast - og som ikke respekterte hennes advarsler (basenjien er real på sitt vis, hun gir alltid advarsler - man får imidlertid ikke så lang tid av henne på å reagere - trekker man seg ikke når hun knurrer, følger hun fort opp med et skinnangrep. Jeg antar at hun ville følge opp det med et ordentlig bitt ganske kjapt - men det vet jeg ikke - situasjonen har aldri oppstått og oppstår forhåpentligvis aldri). At jeg allikevel tør ha ansvaret for henne, er at jeg vet skulle hun uheldigvis komme på frifot så ville hun ikke nærme seg mennesker i det hele tatt - hun er redd mennesker. Hunder som kunne tenkes å gå løs på mennesker "av seg selv", synes jeg imidlertid er mer tvilsomt - slike så jeg helst ikke fantes. Å passe på som en smed er vel og bra, men uhell skjer så lett og man kan ikke ta høyde for alt her i verden!

Du har rett i at det finnes grader - og det er vanskelig for mange å sette hvor grensen skal gå.

Selv har jeg blitt bitt, og har sett hunden min, og andres bli bitt, pluss at jeg har opplevd hunder som ikke klarte å gå normalt på fortauet engang, for de var så redde for alt rundt seg.

samtlige er døde nå - enkelt og greit. Formeg hvertfall. Jeg orker nemlig aldri mer å gå å passe på som en smed til alle døgnets tider, og tenke "kommer det noe rundt den svingen? hvor skal jeg gå på tur idag, så vi treffer minst mulig folk?" osv, osv...

Nå har jeg en hund som funker uansett hvor han er og hva jeg sitter ham til (så langt hvertfall), og det er utrooolig deilig!

[Renate A]

Du har rett i at det finnes grader - og det er vanskelig for mange å sette hvor grensen skal gå.

Selv har jeg blitt bitt, og har sett hunden min, og andres bli bitt, pluss at jeg har opplevd hunder som ikke klarte å gå normalt på fortauet engang, for de var så redde for alt rundt seg.

samtlige er døde nå - enkelt og greit. Formeg hvertfall. Jeg orker nemlig aldri mer å gå å passe på som en smed til alle døgnets tider, og tenke "kommer det noe rundt den svingen? hvor skal jeg gå på tur idag, så vi treffer minst mulig folk?" osv, osv...

Nå har jeg en hund som funker uansett hvor han er og hva jeg sitter ham til (så langt hvertfall), og det er utrooolig deilig!

Nettop det jeg mener =D> , en hund burde kunne fungere i samfunnet uten at man må passe på hvor man går og hvem man møter.

Den dagen Chicka hadde blitt sånn så skulle jenta mi få slippe, da har hun det ikke godt med seg selv.

[Nina]

Hvis min hund biter uten å bli provosert på noen måte så bærer det rett til dyrlegen med han... En hund som biter helt uten grunn har det ikke godt med seg selv, og passer da best i hundehimmelen.

[Mud]

Tja Renate, det der er diksutert oppad vegger og nedad stolper på Canis før, men jeg må innrømme jeg synes det er et interessant spørsmål.

For det første er det ikke så enkelt med dette med "aggressiv", hvor mye er det? Jeg tror de fleste hunder kan presses til å både true og bite mennesker gitt de "rette" forholdene. Jeg har en basenji, jeg anser som agressiv. Hun ville sikkert kunne tenkes å bite hvis noen fremmed insisterte på å klappe, kose, holde henne fast - og som ikke respekterte hennes advarsler (basenjien er real på sitt vis, hun gir alltid advarsler - man får imidlertid ikke så lang tid av henne på å reagere - trekker man seg ikke når hun knurrer, følger hun fort opp med et skinnangrep. Jeg antar at hun ville følge opp det med et ordentlig bitt ganske kjapt - men det vet jeg ikke - situasjonen har aldri oppstått og oppstår forhåpentligvis aldri). At jeg allikevel tør ha ansvaret for henne, er at jeg vet skulle hun uheldigvis komme på frifot så ville hun ikke nærme seg mennesker i det hele tatt - hun er redd mennesker. Hunder som kunne tenkes å gå løs på mennesker "av seg selv", synes jeg imidlertid er mer tvilsomt - slike så jeg helst ikke fantes. Å passe på som en smed er vel og bra, men uhell skjer så lett og man kan ikke ta høyde for alt her i verden!

Sånn tenkte jeg og helt til min hund plutselig og uten forvarsel krysset den grensen og gikk uprovosert til angrep på et lite barn som passerte.Jeg var fullstendig overbevist om at jeg skulle klare å kontrollere omgivelsene frem til han ble "kurert".(Nå var det faktisk etterhvert en ganske stor mulighet for at han ble frisk) Men etter å ha vært millimeter fra å havne på forsiden av alle landets aviser endret jeg brått den oppfatningen.Nå skal det sies at min hund var rundt 2 år når han plustelig endret "strategi" uten å varsle meg på forhånd,ikke en uvanlig alder å begynne å vise frem hva man "tør",jeg tror ikke dermed at "alle" fryktaggresive hunder krysser den grensen en gang..De fleste gjør det vel ikke..Men jeg vet at veien til hundehimmelen ville vært kort for Loke hvis han begynnte å vise slike tendenser.Jeg skal aldri mer ha en hund jeg er redd skal bite noen hvis jeg ikke passer på..

[Fanny]

Jag har världens sötaste och goaste hund som står och viftar på svansen brevid mig just nu. En riktigt mysig och go liten tjej som gärna sitter i folks knä och ger dem pussar. Hon är fantastisk på många sätt, men hon är aggressiv mot människor. Hon gör utfall, och hon biter. Hon kan skrämmas rejält. Däremot skadar hon inte, jag anser henne vara totalt ofarlig. Hon kan nog göra hål på en jacka, men det har hittils inte hänt vad jag vet. Det är möjligt att hon har tillfogat något litet, litet sår - men i så fall inte på någon som varit oförberedd på det.

Det här beteendet började när hon var fyra månader gammal. Någonting var lite fel med min lilla hund redan från början. När hon var sex månader var hon som värst, och då fanns det folk som nämnde avlivning. I min tankevärld har det alternativet aldrig existerat. Jag avlivar inte en ofarlig hund med stor förbättringspotential för att omgivningen tycker det. Jag vet också att det finns farligare hundar som jag inte heller tycker ska avlivas. Många bruksraser med lite skärpa kan säkert bli farliga i vissa lägen, jag tycker ändå att de har en plats i samhället. Hundar måste ha rätt att få använda sitt språk. Hundar är inte disney-figurer!

Missy är nu mycket bättre. I höst har hon knappt gjort några utfall (men lyckades bita svärmor under första besöket...) och jag är övertygad om att hon är på god väg att bli 100% bra och mycket tillgänglig. Jag är enormt glad att de flesta jag pratat med har varit stöttande och positiva istället för att prata om avlivning. Det är lätt att tycka att alla hundar ska vara som den egna hunden om man bara har haft erfarenhet av en typ av hund...

[ThomasS]

Jeg respekterer Fannys syn og synes slett ikke at lille Missy-mus skal avlives.

Derimot er jeg imponert over Fannys stahet og innsats, for dette er ikke noe som ville "gått over av seg selv" om man ikke er bevisst på det hele tiden og jobber skikkelig med det.

Man lærer utrolig mye av en sånn hund, og denne erfaringen vil jo komme andre til gode når det finnes instruktører som Fanny.

Jeg synes det er flott at noen er villige til å legge ned tilstrekkelig tid og innsats på slike hunder og kan se potensialet i dem. Men det er også et stort ansvar som Fanny tar på seg og utøver på en imponerende måte.

En slik hund passer ikke hos hvem som helst, og jeg må innrømme at jeg selv neppe ville hatt den tålmodigheten som skal til for å lykkes med en slik hund.

[Mud]

Jag har världens sötaste och goaste hund som står och viftar på svansen brevid mig just nu. En riktigt mysig och go liten tjej som gärna sitter i folks knä och ger dem pussar. Hon är fantastisk på många sätt, men hon är aggressiv mot människor. Hon gör utfall, och hon biter. Hon kan skrämmas rejält. Däremot skadar hon inte, jag anser henne vara totalt ofarlig. Hon kan nog göra hål på en jacka, men det har hittils inte hänt vad jag vet. Det är möjligt att hon har tillfogat något litet, litet sår - men i så fall inte på någon som varit oförberedd på det.

Det här beteendet började när hon var fyra månader gammal. Någonting var lite fel med min lilla hund redan från början. När hon var sex månader var hon som värst, och då fanns det folk som nämnde avlivning. I min tankevärld har det alternativet aldrig existerat. Jag avlivar inte en ofarlig hund med stor förbättringspotential för att omgivningen tycker det. Jag vet också att det finns farligare hundar som jag inte heller tycker ska avlivas. Många bruksraser med lite skärpa kan säkert bli farliga i vissa lägen, jag tycker ändå att de har en plats i samhället. Hundar måste ha rätt att få använda sitt språk. Hundar är inte disney-figurer!

Missy är nu mycket bättre. I höst har hon knappt gjort några utfall (men lyckades bita svärmor under första besöket...) och jag är övertygad om att hon är på god väg att bli 100% bra och mycket tillgänglig. Jag är enormt glad att de flesta jag pratat med har varit stöttande och positiva istället för att prata om avlivning. Det är lätt att tycka att alla hundar ska vara som den egna hunden om man bara har haft erfarenhet av en typ av hund...

? :? Jeg syntes da Missy virket trivelig jeg da?Hun må ha blitt mye bedre!Med Pan begynnte problemene når han var ca 13-14 uker.Jeg fikk helt sjokk når den lille valpen plutselig gikk til angrep på meg hvis jeg tok på han eller kom for nærme for brått.Man tror jo ikke hunder fra et godt oppdrett og med litt bevisste eiere skal oppføre seg sånn liksom...Jeg husker jeg følte det fryktelig urettferdig at folk som kjøpte hunder på impuls og lot bikkja gå for lut og kaldt vann hadde mer harmonisk bikkje en meg.Du får ha lykke til med Missy da Hun er i gode hender

[Kathrine]

Jeg kan vertfall si det at jeg aldri ville hatt en hund som jeg var redd for kunne bitt meg eller noen andre.

[Fanny]

Jeg husker jeg følte det fryktelig urettferdig at folk som kjøpte hunder på impuls og lot bikkja gå for lut og kaldt vann hadde mer harmonisk bikkje en meg.Du får ha lykke til med Missy da Hun er i gode hender

Visst känns det många gånger fruktansvärt orättvist. Min gamla border collie var den bästa hund jag känner. Fantastiskt stabil, skottfast, arbetsglad, otroligt social, stor kamplust, älskade lek etc. När jag köpte en valp som var nära släkt med henne hade jag nog förväntat mig att få en liten kopia av henne. Det blev tvärt om. En liten, lättskrämd sak som ofta tycker att anfall är bästa försvar. Skotträdd, ljudkänslig... Hon har många goda sidor också. Hon fungerar fint så länge hon är lös för det mesta, problemen uppstår mest i koppel. Och ja, hon är mycket bättre, men inte bra.

[Renate A]

Jag har världens sötaste och goaste hund som står och viftar på svansen brevid mig just nu. En riktigt mysig och go liten tjej som gärna sitter i folks knä och ger dem pussar. Hon är fantastisk på många sätt, men hon är aggressiv mot människor. Hon gör utfall, och hon biter. Hon kan skrämmas rejält. Däremot skadar hon inte, jag anser henne vara totalt ofarlig. Hon kan nog göra hål på en jacka, men det har hittils inte hänt vad jag vet. Det är möjligt att hon har tillfogat något litet, litet sår - men i så fall inte på någon som varit oförberedd på det.

Det här beteendet började när hon var fyra månader gammal. Någonting var lite fel med min lilla hund redan från början. När hon var sex månader var hon som värst, och då fanns det folk som nämnde avlivning. I min tankevärld har det alternativet aldrig existerat. Jag avlivar inte en ofarlig hund med stor förbättringspotential för att omgivningen tycker det. Jag vet också att det finns farligare hundar som jag inte heller tycker ska avlivas. Många bruksraser med lite skärpa kan säkert bli farliga i vissa lägen, jag tycker ändå att de har en plats i samhället. Hundar måste ha rätt att få använda sitt språk. Hundar är inte disney-figurer!

Missy är nu mycket bättre. I höst har hon knappt gjort några utfall (men lyckades bita svärmor under första besöket...) och jag är övertygad om att hon är på god väg att bli 100% bra och mycket tillgänglig. Jag är enormt glad att de flesta jag pratat med har varit stöttande och positiva istället för att prata om avlivning. Det är lätt att tycka att alla hundar ska vara som den egna hunden om man bara har haft erfarenhet av en typ av hund...

Vi har hatt et par hunder i min oppvekst som har vist seg å være agresive, de har måttet bøte med livet.

Vi fikk en på omplassering som ikke var god (opdretter fikk den tilbak pga skillsmisse og vi ble spurt om vi ville prøveå ha den), han ga vi opp etter at han bet kusinen min, da hadde det gått ALTFOR langt mener jeg når hunden biter.

Jeg skjønner jo at man vil kurere hunden sin og at man er veldig glad i den, men hva om den biter et barn?? Hvordan samvittighet sitter man igjen med da??

Chicka er ikke begeistret for barn, men gjør ikke utfall mot dem, hun går bort fra dem, den dagen hun hadde vist seg å være truende ovenfor barn, så måtte jeg ta det vanskelige valget.

Jeg kunne aldri klart å stå med ansvaret for en hund som hadde bitt ett barn og som kanskje kunne gjøre det igjen.

[Ricco]

Det er ikke ett lett spørsmål dette... På en måte så høres det så enkelt ut... Om min hund ikke er en A4 hund, så avliver jeg den... (sier ikke det er sånn, bare virker sånn) Jeg hadde nok gått litt i dybden og prøvd om jeg kunne finne ut litt mer hvorfor hunden er sånn. (må samtidig si at jeg har avlivet 2 hunder selv)

Er det medfødt feil, er hunden en "tikkende bombe", eller er det noe som er påført og kan trenes vekk...

Men misforstå meg rett, om jeg hadde en hund som helt uprovosert hadde bitt (og da snakker jeg ikke om å nappe litt) så hadde jeg tatt den med en gang. Hadde ikke begynt å utforske hvorfor hunden gjorde det, og gitt den en mulighet til å bite noen.

[Mud]

For meg så er det forskjell på en hund som gjør utfall og glefser for å true i en situasjon de føler ubehagelig og en hund som stormer i mellom alle de dempende signalene på under 3 sekunder før den angriper i fullt alvor (Pan).I den perioden Pan var som"best"(periodevis fra han var 1 år til han var nesten 2)holdt han pusten og vek unna før han han knurret -hvis folk ikke tok signalene så hadde det nok smellt kraftig ,slik han var da følte jeg det var forsvarlig å la han leve. Jeg hadde ingen betenkeligheter med å ta han med inn på steder hvor det tusset av mennesker,han ignorerte de fullstendig og holdt seg hos meg.Kikket noen på han gjemte han seg bak bena mine.Han ville aldri løpt bort til fremmede mennesker hvis han hadde kommet seg løs og jeg var etterhvert svært dyktig på å kontrollere omgivelsene.Jeg er enig med TonjeM at en hund som oppsøker f olk for så å være aggresiv blir noe helt helt annet.Det samme med en usikker hund i en barnefamilie...Loke er vel mer i faresonen enn Pan var på den tiden hvis han er løs på egenhånd;han ville selvfølgelig (som den "labradoren" han er) overfalle det første og beste mennesket han møter og hvis det mennesket holder han fast og påfører han ubehag vil han glefse og snerre ganske voldsomt(dette har jeg "testet" ut med et lite hull i tinningen som resultat),Pan på den andre siden ville aldri latt seg fange i første om gang

Men så kan man lure på om slike hunder har et godt liv.Jeg mener at min Pan hadde ikke det ,men nå var jo han fysisk syk først og fremst viste det seg.Men med så store fysiske og mentale lidelser under hele oppveksten er jeg ikke sikker på om han noensinne hadde fått et godt liv selv om han tilslutt hadde blitt helt smertefri.

[Guest Belgerpia]

Dette med aggresjon er i aller høyeste grad ett definisjonsspørsmål.

Om vi ba hver og en av dere å definere hva dere anser å være en agressiv hund så ville dere alle svare "hunder som angriper umotivert" - men hva betyr det?

Hvem bestemmer hva "umotivert" er?

Jeg har hatt hund noen år nå - men ennå er jeg ikke så god at jeg vet hva hunden min tenker - og så vidt jeg vet så har heller ingen andre funnet ut hvordan og hva en hund tenker - så hvordan i all verden kan vi si at en hund biter "umotivert" - vi aner jo ikke hva som foregår i hodet på hunden - eller er det noen der ute som er så geniale at de har løst gåten? I så fall bør dere pr. omgående gjøre det kjent - dere vil i så fall bli rike.

Javisst - vi kan anta og tro - og det er det vi alle - inkludert folk som har betalt for å forske på akkurat dette - gjør - tror, antar og mener - men det er ingen som vet med sikkerhet hva som foregår i ett hundehode - så det som for oss kan virke tilsynelatende umotivert trenger ikke å være det for hunden.

En her bor med en BC som hun åpent innrømmer at er uttaggerende - som følge av angst. En belgereier sier at hun VET hvordan Loke ville reagert i en gitt situasjon osv.

Jepp - vi lærer oss å kjenne våre hunder, og vi lærer å tilpasse oss etter det. Lokes eier er nok litt mer føre var enn mange andre, hun VET hva som kan trigge en belger, og det sitter langt inne når du først har levd med ett sånt spetakkel - i så måte kommer nok aldri Loke til å bli satt i situasjoner som vil trigge uønsket adferd sålenge hun kan unngå det.

Ei heller vil BC'en bli satt i slike situasjoner om eier kan unngå det.

Hvordan man vet det?

Fordi det er ikke bare hunden i ett forhold som er tilpassningsdyktig - vi eiere er også det - og eiere av gjeterhundraser med litt odd oppførsel i langt større grad enn mange andre. Man blir litt snodig av å ha sånne hunder.

Jeg har bodd med nevrotisk belger i 10 år - hun bet ALDRI og viste ALDRI tegn til aggressjon eller forsvar - og da mener jeg ADLRI - men hun var ett nevrotisk vrak av en hund og fortsatt den dag i dag så reagerer jeg med ondt blikk dersom en eller annen fjortis smeller med tyggisen sin - fordi slike lyder skremte vannet av min svarting....... Vi tilpasser oss og venner oss til ting.

For meg blir det feil når vi snakker om umotivert angrep - for vi vet faktisk ikke hva som motiverer hunden - for de ser ting vi ikke ser.

Ta gamlefar her for eksempel, for noen få år siden hadde vi en annen hannhund boende her (samme rase) - han var ung og ble hele tiden oppmuntret av den kloke gamle, de herjet som gale ute i skogen og det gikk vilt for seg - plutselig i løpet av brøkdelen av ett sekund opphørte leken og de gikk hver for seg for å bæsje........ Hva stoppet leken? Hvor var signalet for stopp?

Dette var bare ett av mange eksempler på hvordan de signaliserte seg imellom helt uten at det var mulig å oppdage. Ett annet eksempel var når ungdommen ble tenåring og full av hormoner. Han drømte nok om å utfordre den gamle (som da ikke var så gammel altså) - og av og til ble han nok litt ivrig i tjenesten og gjorde ting den gamle satte liten pris på - og brått opphørte herjingen og det gjorde den UTEN at den gamle hverken knurret eller glefset - vi så ikke engang at han leet på ørene og halen var der den alltid har vært og fortsatt er........ den dag i dag operer han på samme måte med en ungdom vi har her en periode nå. Vi klarer ikke å se kommunikasjonen, men det er INGEN tvil om at de kommuniserer - signalene er imidlertid umulig å se... Nettopp av den grunn så får også den gamle lov å "pryle" ungdommen når han finner det på sin plass - for jeg er rimelig sikker på at han har "sett" noe som vi ikke har sett - for det er antagelig absurd mye kommunikasjon fra hundene vi ikke oppfatter eller ser - selv om vi forsøker.

Så - angriper en hund virkelig "umotivert"?

Min mening er nei - og da mener jeg nei samme søren - det er alltid en grunn selv om vi ikke er i stand til å oppfatte den.

Hva mener så jeg om aggressive hunder og deres rett til liv?

Jeg er i prinsippet veldig veldig streng på dette. Omtalte BC i tidligere innlegg ville vært død hadde den vært min hund - Pan ville nok ikke blitt så gammel som hos sin eier heller. Jeg kan forstå at en hund får to sjanser - men når det blir ett mønster og man hele tiden må gå på tå hev så mener jeg at det blir uholdbart for omgivelsene - i alle fall om man hele tiden drar hunden ut i settinger man vet at den komme til å gjøre utfall og bite i liksom.

Jeg er forøvrig villig til å tåle mer fra unge hunder - men også der går en grense, for meg går den grensen når hunden biter uten å signalisere TYDELIG at det er det den har til intensjon å gjøre. (det vi mennesker er så flinke til å kalle "tilsynelatende umotivert"). Og om en hund i en slik setting biter barn - ja da er jeg ikke nådig og det blir liksom helt uvesentlig hva barnet har gjort - en hund har ALLTID flere valg, den kan knurre og gå bort - den kan knurre og varsle tydelig - og en hund som ikke først og fremst velger andre alternativer enn å bite - den har etter min mening ikke livets rett.

[Fanny]

Eftersom ämnet har kommit upp på mer än ett forum har jag skrivit lite mer ingående om Missy i vår blogg. Välkomna att läsa och förfasas...

http://www.blogtown.se/diary.php?year=2005...&id=klickerklok

[Mud]

En belgereier sier at hun VET hvordan Loke ville reagert i en gitt situasjon osv.

Jepp - vi lærer oss å kjenne våre hunder, og vi lærer å tilpasse oss etter det. Lokes eier er nok litt mer føre var enn mange andre, hun VET hva som kan trigge en belger, og det sitter langt inne når du først har levd med ett sånt spetakkel - i så måte kommer nok aldri Loke til å bli satt i situasjoner som vil trigge uønsket adferd sålenge hun kan unngå det.

Jeg håper da ikke du trodde jeg mente Loke var aggresiv?Det er han overhodet ikke,men han vil forsvare seg kraftig i en situasjon han følte seg truet i hvis han ikke hadde en fluktmulighet -i motsetning til feks en husky som sannsynligvis ville lagt seg flat.Og ting går litt fort unna med en belger (som du jo vet.. )så det er ikke sikkert en uerfaren hadde fått med seg alle advarslene på forhånd eller rukket å reagere på dem.Jeg tror heller ikke han hadde bitt i fullt alvor med mindre det mennesket skulle være så idiotisk å ikke slippe krapylet etter det første spetakkelet.Jeg må få presisere at det var det jeg mente..Jeg går vel egentlig ut i fra at du misforsto meg rett

[Mud]

Eftersom ämnet har kommit upp på mer än ett forum har jag skrivit lite mer ingående om Missy i vår blogg. Välkomna att läsa och förfasas...

http://www.blogtown.se/diary.php?year=2005&month=12&day=29&id=klickerklok

Det var veldig intressant lesing.Så godt at hun blir så mye bedre så fort..

Jeg gjorde mye feil det første året med Pan fordi vi rett og slett ikke leste hunden riktig og derfor brukte feil taktikk noe som til slutt gjorde han værre .Men det virker da som du har funnet en formel som virker for Missy=D>

[TonjeM]

Wow! Spennende - så mange momenter!

Dette med "tilsynelatende umotivert", der har Belgerpia noen kjempepoeng. At vi ikke forstår motivasjonen eller ser opptakten til et angrep, betyr ikke at hunden gjør noe umotivert - jeg tror det er uhyre sjeldent at et hunde-angrep er direkte umotivert. Det viktigste er vel imidlertid å kunne forutsi når en "skranglehund" kan tenkes å gå på.

Da basenjien min begynte med sine agressive tendenser i 10 måneders alderen - før det viste hun bare redsel (og da burde jo klokkene ha ringt hos meg, men jeg var simpelthen ikke så kyndig at jeg skjønte det), virket det på oss i starten som "ut av det blå" agresjon. Etterhvert gjenkjente man jo situasjonene, og grundig lesing om basenjiens ikke-tamme natur og bakgrunn hjalp også noe enormt. Basenjien vår er 100 % forutsigbar hun, hun signaliserer faktisk i god tid - advarer svært tidlig - men det er bitte bitte små tegn - litt stramming i munnviken, ørene glir kanskje litt ned, blir bittelitt strammere i kroppen i diverse kombinasjoner. Fremmede ser ikke dette i det hele tatt, de merker ingenting før hun faktisk knurrer men basenjien har da sagt fra ganske lenge i forveien hun. Kommer hun til knurr, så går det fort - men da er hun jo over i de "store faktene" og "snakke med høy sint stemme" og lunta er blitt kort. Familien min og jeg leser henne nå veldig greit, men det har tatt sin tid å komme dit. Og enda tror jeg ikke vi får med oss alt - hunder har nok vanvittig mye mer språk enn vi mennesker i det hele tatt er i stand til å få med oss. Når flatten terger basenjien, så er det noen ganger helt greit og han fortsetter i det uendelige - og andre ganger prøver han seg bare en gang for så å tusle slukøret ut av rommet - jeg klarer ikke å se forskjellen på basenjien i det hele tatt - men Kark skjønner det tydeligvis!

Jeg synes ikke at agresjon i seg selv er avlivnings grunn - se på Fannys lille Missy (veldig spennende lesning Fanny - gid man hadde litt bilder av hunder i disse situasjonene - eller rettere sagt like før så kunne man godt dypt til verks med dette å lese hunden - kanskje det finnes noen almenngyldige "nøkkelsignaler" av mer subtil karakter enn det man vet om pr i dag?) - hun er t.o.m. en hund som blir bedre! Basenjien vår tror jeg aldri kommer å bli bedre. I likhet med Pan så gikk også hun lenge med fysiske problemer - hun hadde hypotyrose og hadde nok hatt det i 4 år minst før hun ble diagnostisert. Da hadde hun imidlertid allerede utviklet sin måte å "overleve på", en lærdom som sitter så dypt at jeg tror ikke det kan avlæres. En liten digresjon: når det gjelder slikt er det jo egentlig forferdelig med de positive metodene! Takket være slike metoder, kunne vi håndtere og leve med basenjien enda hun var syk. Metodene kamuflerte på en måte hvor ille hun egentlig hadde det, fordi de mildner så veldig selv den hissigste hunden!

Nå er det ikke moro med aggressive hunder, det er jo enormt viktig at eier tar ansvar. Om en agressiv hund bør avlives eller ikke, synes jeg heller bør avgjøres av om hvordan hunden oppfører seg skulle den være ute løs alene. For uansett hvor ansvarlig man er som eier, så kan det skje uhell - helt uten at eier har skyld i det - shit happens! Hadde en episode for 1 års tid siden hvor noen håndverkere låste seg inn i leiligheten vår uten at vi var hjemme (de mente å være greie mot oss, at vi skulle slippe å måtte ta oss fri fra jobb for noe som tok dem bare 2 minutter og de hadde vært der masse før i forbindelse med en vannskade vi hadde fått). Da sprang basenjien ut! Jeg var kvalm av skrekk for hva som kunne skje med basenjien, men jeg slapp å være kvalm av skrekk for at hun skulle skade noen - stor forskjell det! Så hvis hunden ikke utgjør en fare for omverden skulle den plutselig være alene ute i verden, så synes jeg det er OK - er den derimot farlig - ja da stiller det seg annerledes.

Det er kanskje et greit kriterium, men egentlig ikke. Hjemme hos oss har vi i høst vært plaget av en omstreifende Berner Sennen hannhund, han virker ganske ung og er kanskje i verste snørralder. Uansett er han grusomt ubehagelig å møte når man kommer med hannhund selv. Han kommer i hurtig trav, stiv kropp, høy hale, lavt hode mens han brøler og så traver han rett på og legger hodet på nakken til ens egen hund mens han knurrer fra "dypet". Vemmelig! Jeg har møtt han et par ganger, og jeg får ikke jaget han bort - det bryr han seg ikke om. Begge gangene har jeg tilfeldigvis hatt med basenjien, og hun fikser han uten videre. Så heldige var ikke de med gordonsetter-hannen borti gata - han ble skikkelig tygd på av Berner Sennenen - kjempe dyrlege-regning og rasende eiere. Den hannhunden er imidlertid veldig trivelig mot mennesker, har sett han leke med ungene i nabolaget når han er på "alenetur" og en riktig vennlig og snill gutt er han. Burde han avlives? Han skader vitterligen hannhunder han treffer på når han er alene, men er ellers tilsynelatende en veldig grei type.

Eller min egen tomsete flattgutt. Skulle han være alene ute på tur, så grøsser jeg. Tanken på hoiende barn i en akebakke uten noen tilstede til å kunne si nei til Kark, får meg til å kaldsvette - hyperaktiv, overvennlig livat flatcoat på frifot? Han finnes ikke aggressiv mot folk eller hunder, men i likhet med Annettes "pseudolabrador" så ville også han drive oppsøkende virksomhet som ville kunne være svært skremmende for de som er hunderedde. Da er det langt "bedre" med den paranoide basenjien vår.. men det er hun som er den aggressive hunden!