Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Fikk klar beskjed om at jeg var egoistisk jeg da jeg sa nei til en unge som ville klappe schäferen min. Av de svært lite hyggelige foreldrene.

Folk er veldig rare :blink: .

Skrevet

Fikk klar beskjed om at jeg var egoistisk jeg da jeg sa nei til en unge som ville klappe schäferen min. Av de svært lite hyggelige foreldrene.

Folk er veldig rare :blink: .

Ja, men innimellom treffer man på gullkorn :) Jeg kommer aldri til å glemme jenta på rundt 5 år som ville hilse på Valpis, og det var mora hennes som kom fram og spurte om det var greitt. Jada sa jeg, hun kan få hilse om hun står stille og lar hunden komme bort til seg og snuse litt først, og ikke klapper den på hodet, for hunden er litt redd unger. Mora gikk tilbake til dattera og mannen, fortalte hva jeg hadde sagt og jenta nikka ivrig. Jeg slapp ut kobbelet på Valpis, hun gikk sakte bort og snuste på jenta som strålte som en sol. Hun klappa ikke før Valpis hadde snust på alle sammen, og da på brystet og halsen. Hun fikk gi Valpis noen godbiter og strøk henne på ørene. Med klump i halsen satt jeg meg på huk og takket jenta for at hun var så flink med hunden min, og da svarte hun med et barns selvfølgelighet : Det var jo ikke vanskelig :)

Samme med Dratinis Junior, Valpis bjeffet som en fjott når han kom ut av bilen min (de hadde lånt den) men han bare overså henne til hun roet seg, kom inn i huset og begynte å studere det store akvariumet. Det tok kort tid før hun snuste på ham, han la armen på ryggen hennes, og så tittet de på de artige fiskene ilag.

Slike gullkorn av folk har gjort at Valpis nå er veldig grei rundt unger, hun oppsøker de ikke, men det er helt greitt at de er nær henne og klapper og koser. Jeg fikk tatt en billedserie i våres som for meg er gull verdt, hun ligger avslappet på sia mens ei jente koser med henne og Oabba.

  • Like 8
Skrevet

Men HVOR mye skal man passe på? Uhell kan skje den beste. Nå sier jeg ikke at denne eieren var ansvarlig, men si at du hadde hatt en hund som var tenkendes til å bite vilt fremmede. Selvfølgelig hadde den alltid vært i bånd når du gikk tur, men hva om båndet røyk eller du glapp det selv? Uhell kan skje alle. Selvfølgelig var det eiers feil sånn sett, men ikke nødvendigvis eiers feil at hunden var skrullete, som det ser ut som om de fleste mener.

Du glipper ikke båndet på en drittbikkje. Du har radarøyne og ører og er alltid føre vâr. Hunden er ditt ansvar og har du driti deg ut èn gang, har ikke hunden livets rett.

Men hvor mye skal omgivelsene måtte ta hensyn til idiotbikkjer da? Selv om de blir spurt liksom? ER det ok å ha idiotbikkjer i samfunnet, samme hvor ansvarlig eier de har?

Nei, jeg mener at både hunden, eierne og omgivelsene har best av å slippe å leve et liv i evig frykt for at noe skal gå fryktelig galt. Men hva gjør man når man har verdens beste, mest omtenksomme (hun lister seg f.eks ned skrenter, finner den enkleste veien, snur seg hele tiden for å se at jeg kommer meg helskinnet ned) og storsinnete tollertulling, men hun liker bare ingen andre. Jeg vet jeg burde tatt henne for lenge siden, men klarer det ikke. Noen ganger skulle jeg ønske at hun ble syk eller skadet, så valget kunne blitt litt enklere :no: Tror det var Akela som i sin tid sa at disse gærne bikkjene som vi sliter litt ekstra med, kryper så inderlig langt inn i hjertet på oss samtidig. Vanskelig ...

  • Like 2
Skrevet

Du glipper ikke båndet på en drittbikkje. Du har radarøyne og ører og er alltid føre vâr. Hunden er ditt ansvar og har du driti deg ut èn gang, har ikke hunden livets rett.

Da er du isåfal overmenneskelig Ida, som aldri gjør noen glipper. :)

Skrevet

Man er ikke overmenneske selv om man klarer holde kontroll på en hund som ikke er som alle andre. Er man sitt ansvar bevisst så sørger man for at "uhell" ikke skjer. Og som Ida skriver: Hunden er ditt ansvar og har du driti deg ut èn gang, har ikke hunden livets rett.

Og selv om bikkja er født idiot, for at mentalitet er arvelig vet man jo, så er det like fullt ut eiers skyld om h*n har en slik hund og ikke har kontroll på hunden og sørger for at "uhell" ikke skjer!

Selv hadde jeg ikke villet hatt en slik hund som Ida har, jeg har hatt det én gang før, aldri igjen, men, det er sant, de tar sabla stor plass i hjertet vårt.

  • Like 1
Skrevet
Og omgivelsene må da klare å la være å klappe en hund, om de blir pent advart på forhånd om at den vil bite?

Men problemet er jo - som vi alle har hørt om, evt opplevd selv, er jo at omgivelsene ikke alltid oppfører seg slik vi ønsker eller ber om.

Jeg tenker at man kan forvente vanlig høflighet, at man får gå i fred når man ber om det.

Det blir litt samme svar som over: Vi VET jo at folk ikke nødvendigvis har vanlig høflighet... Vi kan faktisk ikke forvente at samfunnet tilpasser seg oss, samme hvor høflige vi kunne ønsket at folk skulle vært.

Tror det var Akela som i sin tid sa at disse gærne bikkjene som vi sliter litt ekstra med, kryper så inderlig langt inn i hjertet på oss samtidig. Vanskelig ...

Det er mulig jeg ikke har noe hjerte eller er svært lite følsom, for de drittbikkjene jeg har hatt har aldri fått særlig stor plass i hjertet mitt, og det har vært en lettelse når de ikke har vært mer. Det ER belastende å ha ei drittbikkje.

Skrevet

Da er du isåfal overmenneskelig Ida, som aldri gjør noen glipper. :)

Nei, man gjør ikke det når man har ei sånn bikkje. Ikke om man har hodet på rett plass. Da må man faktisk være på vakt 24/7, man må tenke gjennom ting nøyere enn man ellers ville gjort, være beredt og alltid klar til å takle alle situasjoner. Man bør ikke gjøre glipper med sånne bikkjer...

  • Like 3
Skrevet

Da er du isåfal overmenneskelig Ida, som aldri gjør noen glipper. :)

Joa, jeg har mistet båndet i skogen når jeg skifter grep, leter etter godbit, fipler med et av de andre båndene eller skal ta mobilen. Hun stopper og venter og ser litt oppgitt på meg. "Er du klar over at du mista meg?". Men aldri når jeg ikke bør. Aldri. Nå har jeg sju og et halvt års trening i å forebygge, forutse, avlede, avverge og unnskylde utfall og tull, så jeg tror jeg vet hva jeg snakker om. Hun er jo ikke et udyr som flyr på alt hun ser, men det er unødvendig å tvile på at jeg vet hva jeg snakker om.

  • Like 6
Skrevet

Jeg vurderer sterkt munnkurv til en av mine jeg,og det før han gjør stor skade. Føre var...

Og det fatter jeg ikke at ikke flere gjør,sånn som eieren av den ambullen :| .Heller munnkurv på tur enn å risikere krav om avliving tenker jeg.

  • Like 3

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...