Gå til innhold
Hundesonen.no

Store hannhunder omplasseres oftest


MiO
 Share

Recommended Posts

http://www.dyrebar.no/artikkel/store-hannhunder-faar-oftest-nye-hjem-20296690

Store hannhunder får oftest nye hjem

Mange som eier en stor hannhund, gir opp når hunden er to, tre år gammel.

Av Gjermund Glesnes - 08.11.2012 kl. 06:21

224259.jpg

Her går schæferen Joe pent foran Emilie Kayser. Inne i hundegården hadde hun det mer strevsomt med å holde ham. Foto: Gjermund Glesnes

Hundeglamen fyller lufta på gården til Foreningen for omplassering av dyr. Nedover grusveien mellom hundegårdene kommer Emilie Kayser og schæferen Joe. Joe først og Emilie etter, bak et stramt bånd og med en høyrearm så utstrakt at den umulig kan ha så mye som en millimeter mer å gi.

- Jeg har kontroll over ham, forsikrer Emilie så snart hun er forbi de andre hundene og Joe har roet seg ned.

Det er ikke tilfellet med alle som har en stor hund å lufte.

Store hannhunder er en gjenganger hos Foreningen for omplassering av dyr (FOD). De fleste må omplasseres allerede når de er ett til to år gamle. Grunnen er ofte svært enkel: Eieren kan ikke ha hunden fordi den er for stor.

- En del hunder er femti kilo tunge. Det er nesten like mye som mange voksne damer. Dermed er det ikke alle i familien som klarer, eller føler seg komfortable med, å lufte den, sier FOD-gårdens hundeansvarlige, Sindre Engen.

- I sommer har vi hatt to grand danoiser her, på nær sytti kilo, legger han til.

Gården i skogen sør for Oslo har plass til tretti omplasseringshunder. Det siste året har den vært full nesten hele tiden.

Har du en problemhund? Få hjelp tett på nett av atferdsekspert Gry Løberg. Hun svarer torsdag klokka ni. Send inn spørsmål til Gry her.

Krevende

Engen tar VG med inn i innhegningen til de to huskyene Falk og Viking. Viking har helt blå, klare øyne, og at Falk er nydelig hvit i pelsen. De er kjælne og lekne, men det hjelper lite. Huskyer er en av rasene som oftest kommer inn til omplassering.

Sjekklisten

* Har du tilstrekkelig tid til å ta deg av hunden?

* Passer omgivelsene der du bor til å ha hund?

* Tillater borettslaget og evt. utleier kjæledyr?

* Vil hele familien dette? Er alle sjekket for allergi?

* Hvor mye plass har du til hunden?

* Hvem skal lufte hunden? Hvor stor og sterk hund vil de takle?

* Hvor mye tid og krefter har du til å mosjonere hunden?

* Hvor mye mental stimuli har du tid og lyst til å gi hunden?

* Må hunden være mye alene hjemme?

* Hva slags lydnivå tåler naboene?

* Hvor mye pelsstell krever hunden?

* Hvor store veterinærutgifter må du regne med?

- Det er mange som undervurderer huskyene. De krever veldig mye mosjon, og er nokså sterke, sier Engen. Han tror at mange setter ambisjonene altfor høyt. De lover seg selv at de skal stå opp og jogge med hunden hver morgen, men så kommer hverdagen og de har akkurat like lite tid og overskudd til å trene som før.

- En del folk lar utseendet bestemme når de skal kjøpe hund, tror han.

Andre glemmer at det faktisk koster en god del penger å ha et firbeint familiemedlem. De tenker ikke over at hunden skal være del av familien i mange år, og at det hverken fins trygdeordninger eller blå resept for kjæledyr.

Også plassproblemer kommer som en overraskelse på enkelte.

- En stor hund tar mer plass og spiser mer enn en liten. Hvis du bor i en liten leilighet, kan det passe dårlig å ha en femti til seksti kilo tung hund.

For lett

Og en del hunder trives ikke i bymiljø i det hele tatt, minner Sindre Engen om.

Han mener at det er altfor lett å kjøpe et kjæledyr. Og tror at en god del oppdrettere unnlater å stille helt grunnleggende kontrollspørsmål til vordende kunder.

- Vi ser at enkelte hunder som krever mye, har blitt overlatt til folk som har nok med seg selv. Bare de blar opp nok penger, får de kjøpe den, sier Sindre Engen.

- Det kan være at du bør avstå fra å ha hund. De fleste frivillige her på FOD-gården har gjort det. Jeg er for eksempel altfor opptatt med studier, derfor har jeg ikke egen hund, sier Sindre Engen.

224255.jpg

Gjengangere

Disse rasene blir oftest sendt til omplassering gjennom FOD: Schæfer, rottweiler, border collie, husky, dobermann og mastiffer. Foto: Robert Eik

- Oppdrettere har et anvar

Espen Engh, administrerende direktør i Norsk Kennel Klubb (NKK), mener at ikke alle oppdrettere er like opptatt av hundenes beste.

- En seriøs oppdretter vil stille spørsmål. Hvis han ikke gjør det, er det heller ikke ham du bør kjøpe hund av. Og for all del: besøk oppdretteren, og se moren og gjerne også faren til valpene. Da vet du hvor store de blir, hvor hårete de blir, og så videre, sier han.

Han anbefaler folk å tenke grundig gjennom situasjonen både nå og de neste 10-15 årene før de kjøper valpen. NKK har laget en brosjyre som går gjennom de ulike spørsmålene.

- Se det i perspektiv. Du skal ha hunden i kanskje 13 år. Hvilken rolle spiller det da om du venter i to uker ekstra? spør Engh.

LES MER OM DYREBAR, VGs NYE NETT-PORTAL OM KJÆLEDYR

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, dette er jo egentlig "gammelt nytt". Men allikevel, forsåvidt bra at det settes litt fokus på - det er enkelt og greit for mange som anskaffer seg hund uten å vite hva det innebærer.

Bajas var et altfor klassisk eksempel;

http://hundesonen.no/forum/topic/65687-bajas-trenger-et-nytt-hjem-narvikofoten-og-deromkring/

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...