Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei!

Er ny her på forumet. Ønsker bare andres synspunkt på hvor lang tid en bør vente før en anskaffer seg ny hund. Jeg måtte ta farvel med min hund igjennom 10,5 år på mandag som var, og er ikke på langt nær ferdig med sørgeprossesen, noe jeg ikke tror kommer tid å skje i nær fremtid. MEN lysten på ha hund i huset er enormt stor for min sønn på 8 år og meg selv. Andre som har vært i denne situasjonen, hvor lang tid tok det før dere fikk ny hund??

Skrevet

Har kun mistet en hund tidligere. Da gikk det to år før det var en ny i hus, men det var mye andre omstendigheter som gjorde at det tok så lang tid. Vi hadde et lengre opphold i utlandet, som egentlig hindret ny hund. Men etter to år så orket ikke min mor, min søster og meg selv å vente lenger, så da kom det raskt en ny i hus.

Den dag i dag tror jeg at jeg hadde sørget for at jeg hadde to hunder som ihvertfall overlappet hverandre.

Skrevet

Tror ikke noen kan gi deg en dato, begynn og kjenn på følelsen etterhvert og kanskje begynn og se etter en ny rase, oppdretter, gjør research og så gjør du alvor utav det når du føler deg klar :)

Skrevet

Når det føles riktig. Noen av oss trenger en ny hund å få tankene på, det betyr ikke at man glemmer den gamle hunden, man kan fint sørge mens man har valpen i hus og glede seg over valpen. Men for andre igjen så blir det helt feil å få ny hund med en gang, man trenger "plassen" til å sørge. Er kun du som kan svare på hva som er riktig for dere.

  • Like 5
Skrevet

De to siste gangene vi har mistet hunder har det tatt henholdsvis 6 mnd og 4 år før "erstatningen" kom i hus, MEN, da hadde vi allerede én hund fra før av. Helt hundeløs har vi ikke vært på over 20 år.

Det blir helt opp til dere hva som føles riktig. Da noen venner av meg mistet sine to hunder med et par mnd mellomrom, tok det fire dager fra den siste hunden døde helt uventet, til ny valp var i hus. For dem ble det bare helt feil å ikke ha hund, og de bare måtte ha ny hund med én gang.

Skrevet

Det varierer veldig fra person til person. Noen vil ha hund med en gang, fordi det hjelper på i sorgprosessen. Andre tåler ikke tanken på ny hund når man har mistet sin, og venter flere år, andre begynner prosessen med å titte på raser, oppdrettere osv i en god stund før man tar valget..

Du må nesten kjenne på det selv. Huske på at man ikke sammenligner med den gamle for mye, for dette blir en helt nytt individ man skal bli kjent med og som er ulik den andre man hadde. Man får aldri den samme hunden igjen, men man kan få mange nye venner som man kan bli like glad i om ikke mer, opp igjennom tiden.

Lykke til! :)

Skrevet

Personlig syns jeg det er lurt å vente til man er ferdig med å sørge over den gamle (og hvor lang tid det tar er vel individuelt).

Da kan den nye hunden få være hund og seg selv, og ikke bare "ikke den gamle" hunden. Mest rettferdig for den nye tenker jeg ;)

Skrevet

Jeg har ikke vært i den situasjonen selv, men jeg for meg er hund en veldig viktig del av livet, så jeg hadde nok begynt å snuse etter kombinasjoner som kunne vært aktuelle. Det tar jo noen ganger lang tid å finne riktig kull, så hvis savnet er så stort så går det jo an å begynne å se litt rundt etter aktuelle raser eller kull (om rase er bestemt.)

Skrevet

Akkurat en sånn type tråd var en av mine første innlegg her inne også for noen år siden. Vi mistet vår gamle kjære 13 åring, og selv om savnet var veldig vondt i nesten to år etterpå, så var det veldig riktig og godt for oss å få en valp bare 4 måneder senere.

Skrevet

Vi mistet familiehunden gjennom 14 år for 8 måneder siden, og da hadde jeg allerede skaffet meg en ny hund slik at de overlappet. Sorgen var stor, men den nye hunden hjalp meg gjennom det - og det var aldri naturlig å sette de to opp mot hverandre. Den nye hunden mistet jeg dessverre for halvannen uke siden, og jeg kjenner at jeg vil ha en liten pause denne gangen (av flere grunner). For meg hadde det ikke føltes riktig å få en ny hund helt ennå, da måtte det eventuelt ha vært en i hus fra før. Så kort fortalt; for meg er det enten overlapping eller en god pause som er tingen. Men alle er forskjellige, og jeg sier som de andre - du vil føle det når tiden er inne. Lykke til! :)

Skrevet

Takk for mange svar. Ser det er ulik "praksis" og det er nok naturlig. Vi (min kone og meg) er enig om å diskutere temaet til etter jul, meeen det kommer små "ytringer" innimellom.. Ser stor helsegevinst i å ha hund (da det ikke eksisterer NOEN unnskyldning for ikke å gå ut) og god motivasjon, samt veldig godt selskap.

Så ny hund blir det nok, heller før enn siden :D

Skrevet

Når jeg tok farvel med min første hund gikk det 3 uker før det kom en ny hund i hus.

Hun skulle riktig bare på besøk en stund for å "avlaste" familien hun bodde hos. Når hun hadde vært en liten stund spurte jeg om de fortsatt ville omplassere henne (de hadde nevnt det før.) Så da ble hun.

Selv om det var kort tid etter at min forrige hund døde, så var det helt riktig for oss å gå videre :)

  • 2 weeks later...
Skrevet

Det gikk 3 uker fra våres forrige hund døde til vi fikk lille Eira i huset. Zorro(gamle hunden) hadde vært syk i flere måneder, men dyrlegen klarte ikke helt å finne ut hva det var med en gang. Jeg hadde allerede bestilt en valp, som da hadde blitt rundt 5 uker gammel da Zorro døde. De tre ukene fra Z døde til vi fikk E var så "tomme" og det var noe som manglet. Et liv uten hund er ikke noe for meg! Som flere har nevnt,så er det nok ganske individuelt hvor lang tid man burde vente med å få seg ny hund, men for min del så hjelper en valp med å fylle "tomrommet" fra den forrige hunden.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...