Gå til innhold
Hundesonen.no

Polarhund


Hundelykke
 Share

Recommended Posts

Hei :)

Jeg har et par spørsmål når det kommer til polarhundene Siberian Husky, Alaskan Malamute og Samojed. Hva skal til for å eie en slik, og hvordan fungerer de i hverdagen? Må man være en erfaren hundeeier for å få en slik, eller fungerer de som førstegangshund? :)

Jeg vet det kan være mye jakt i disse, og at de derfor ikke kan gå løs. Og at de trenger veldig mye trim. Men funker det med lange turer i skog og mark, eller må de helst løpe,løpe, løpe? Og er det mest fysisk trim eller mentalt de trenger?:)

Har også hørt at de trives best ute, og at mange ikke vil være inne. Jeg vil helst ha en hund som kan være inne med meg om natten og slikt, og lurer derfor på dette.

Tenker også at det er en del lyd i disse hundene, at de bjeffer mye. Stemmer dette? :)

Dette ble en del spørsmål. Har ikke tenkt å skaffe meg en riktig enda, men de er jo utrolig vakre vesener, og jeg er derfor veldig nysgjerrig på hvordan de er å ha i hus :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan mest om Siberian Husky, siden det er min rase. Men det er jo en del fellestrekk mellom de polare rasene,og en del store forskjeller både innad i rasene og mellom rasene.

Ja, de har som regel et stort jaktinstinkt og bør derfor holdes i bånd eller forsvarlig inngjerdet. De trenger mye fysisk utfoldelse/trim og elsker å få brukt kroppen sin. Spesielt i skog og fjell i min erfaring. De bør få løpe litt også, men det er jo bare å ta seg en sykkeltur. Alle mine har vært veldig glade i å løpe. Men man må starte forsiktig som med alt annet man skal gjøre med en hund. De er intelligente hunder og litt mentale utfordringer er aldri dumt, men de krever ikke mye av det. Og mange repitisjoner synes de stort sett er drepen, selv om å samarbeide med deg kan være moro. Så korte økter og få repetisjoner er vel stikkord her. Mange Siberians har vist seg veldig gode på å gå spor (det er jo mentalt).

Siberians er ulike, noen har mye lyd - andre nesten ikke noe. Samojeder er bjeffere i langt større grad.

Jeg har skrevet litt om rasen på hjemmesiden min også: http://snofrost.net/SH_rasen.htm

og så kan du jo lese en mer utførlig en på Norsk Siberian Husky Klubb sin side: http://www.siberian-husky.net/om-rasen/

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er aldeles ikke umulig og ha en polarhund for en 'vanlig dødelig'. Jeg kjøpte alaskan malamute som min første hund og det har gått knirkefritt. Men om det er en bra førstegangshund kommer an på så mye. Det kommer an på individet du får og det kommer an på deg som person. Om du setter deg godt inn i hva som kreves og gjør det du kan for og ha en god forståelse av hvordan du skal gjøre ting så er det ikke noe problem.

Mitt inntrykk av malamuten er at den krever litt å bryne seg på som valp/unghund for og ikke kjede seg og starte og ødelegge ting, og de krever litt sosialisering for og bli omgjengelige (med andre hunder), men ellers er de veldig stødige hunder. Jaktinnstinkt og at de ikke er kjempebegeistra for andre hunder (spesielt av samme kjønn) er minuser, ellers er det supre hunder. Trim biten løser man enkelt med og være litt kreativ. Når den er ferdig vokst kan man jo belaste litt ekstra med kløv og trekk for og tømme mer energi enn bare en gå tur, sykkel/ski er også fine midler for og slippe mange timer i skogen på en vanlig dag hvor man har andre syssler.

De liker også og bruke hodet så spor eller litt enkel lydighetstrening er fint :)

Oppsummert så er den fysiske biten overkommelig for de fleste så det som evt er 'utfordringen' er og gi valpen/unghunden et godt grunnlag i forskjellige miljøer og å omgåes andre hunder, samt og bygge en god relasjon, de er jo gjerne litt egenrådige :). Får dere til det så vil dere få en knall hund i en malamute vertfall og jeg regner med det er ganske mye det samme på de andre rasene også :)

Husky og samojed har vell litt mindre samkjønnsagresjon (om jeg ikke tar feil).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eneste rasen jeg har erfaring med, er samojeden, og vår er bare 5 mnd gammel, så det er begrenset hvor mye erfaring jeg faktisk har. Men likevel, vi vurderte alle polarhundene før vi skaffet oss samojed, men valget falt der fordi jeg fikk inntrykk av at det var den minst egenrådige av dem. Men selvsagt - man får med en god porsjon egenrådighet og selvstendighet, men etter hva jeg hørte fra mer erfarne folk, så er samojeden hakket mildere enn de andre. Vår hund er vår første hund, og sålangt går det knirkefritt :)

Det kan være mye lyd i noen individer, men det er mange som ikke bjeffer, men prater istedenfor i ulelignende lyder. Aaaooo aoo aaaooo. Vår er sånn, han prater masse når vi står opp, kommer hjem, han ikke får viljen sin, osv. Men det er uhyre skjeldent at han bjeffer.

Det fysiske er også mye hva du gjør det til. Vender du hunden til 3 timer løping i skogen hver dag, så vil den også kreve det. Vår er sofagris, men ser allerede at han er utrolig utholdende, både i lek med andre hunder, og på turer :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har, som Puttiva, samojed. Valgte samojeden fordi det er en utadvent og kompakt polarhund, som kan kløve og trekke rimelig tungt til tross for at de ikke nødvendigvis er så store, og som jevnt over er mer glad i mennesker og hunder enn de andre to rasene - som etter min erfaring ofte er mer reserverte. Samojeden er en tvers igjennom blid hund, men for noen blir den nok muligens litt overlykkelig; den har liksom ikke den samme "stoltheten" som huskyen og malamuten (med mindre du tar den med ut i skauen eller på fjellet, da kommer polarhundstolheten til sin fulle rett! :ahappy: ).

Hvor mye eller lite en samojed krever av aktivitet, kommer som på alle raser an på linjer (feks Fannhvít som er bruker her inne avler på (helt fantastiske :D ) samojeder med gode trekkegenskaper, de krever nødvendigvis noe mer enn showlinjer hvor avlen fokuserer mer på utseendet og mindre på bruksegenskaper), og på hvor mye aktivitet de er vant til - som Puttiva sier. Men de er nok jevnt over fornøyd med mindre enn både sibirsk husky og alaskan malamute.

Noe du kan tenke over, er hvordan du har lyst til å bruke hunden din. For eksempel, samojeden fungerer godt på korte, raske distanser (spurtdistanser) pga vanvittig eksplosiv styrke, og på lange, rolige turer med tung bør. Vår samojed er mer enn sterk nok for oss, han trekker fullstappa pulk eller meg/samboeren min på ski over flere mil uten problemer, og det er kløvens størrelse som begrenser hvor mye vi kan putte oppi den, ikke vekta. Men for vårt bruk er han for treig når vi løper eller trener på ski. Vi burde nok ha valgt husky, sånn sett - men så er det også det at vi setter veldig pris på hvor vanvittig blid og happµ han er :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner best til alaskan malamute og samojed. Alle de jeg kjenner til har vært og er, vanlige familiehunder, men de fleste av dem har også hatt luftegård/uteplass. Likevel vil jeg ikke si at det er et must, malamuten (og han har skikkelig kraftig pels) til venninnen min vil mye heller ligge inne i sofaen, enn å være ute i luftegården. Jeg har ikke registrert at det er mye lyd i dem, men noe er det. Malamuten både uler og bjeffer med jevne mellomrom, men det har mest med at han vil være inne med flokken.

Disse som jeg kjenner til er mer enn fornøyde med sine daglige turer i bånd. Men da får de også et par timer for dagen, og gjerne flere turer i fjellet i løpet av en uke. Om det er sånn at de MÅ ha masse fjellturer, vil jeg likevel ikke påstå, selv om de nok setter stor pris på det. Polarhunder er hunder som har stort utbytte av å jobbe fysisk, mitt inntrykk er at huskyen er en hund med mer fart og behov for å løpe, mens samojeden og malamuten er litt seigere, men likevel meget utholdene. Naboene våre har nå samojedtispe nummer tre, og alle deres har virket som meget omgjengelige, anvendelige familiehunder. Disse har hatt ytterst lite lyd, de gangene de har vært ute alene, men det har hendt at de har kommet med noen advarende bjeff når jeg har passert hagen deres med hund. Ellers ingen lyd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjøpte min første alaskan malamute (sier første selv om hun er min eneste, for det kommer garantert fler i hus om, forhåpentligvis ikke om altfor lenge heller) sist sommer. Hun er nå 15 mnd gammel, og er en helt utrolig kul hund!

Malamute er jo en stor, kraftig og selvstendig hund med mye energi. Jeg kjenner til individer som fint klarer seg med flere små turer i hverdagen og lengre turer en og annen helg, og jeg kjenner til individer som krever daglig trening og mye mosjon. Min tispe er som sistnevnt. Hun er en energibombe som elsker å springe! jeg trener henne mye med sykkel, og når hun blir litt eldre kommer kløven på på turer flere dager i uka. Hun er av typen som fort kan kjede seg, og da blir hun destruktiv. Jeg har mista oversikten over hvor mye som er gått føyken det siste året, men det er både sengebein, dørterskler og vinduskarmer.. Dette er skjedd mens hun er vært alene hjemme (med min eldste hund), selv om hun har fått en god tur før jeg har dratt.

Jeg har nesten tilgode å se bikkja sliten. Hun kan sovne etter en lang dag med springing i skog med andre bikkjer, men etter kort tid er hun klar for å komme seg ut igjen.

Selv om jeg har en turbo av en malamute kan hun fint slappe av og sove inne. Om jeg er dårlig en dag eller to er det helt greit for bikkja. Hun er rolig inne, og kan oppføre seg på tisseturene hun da får. Så energinivået er hos min hund veldig kontrollerbart. Nå skal det sies at jeg har fått fram mye av energien hennes med å holde høyt tempo og mye aktivitet siden hun var ung.

Som turkamerat er malamuten helt utrolig! De er seige, tåler vær og vind godt, de er ofte flinke til å slappe av når de kan uansett hvor det er, og restituerer seg raskt. Tispa mi er hardfør, og holder humøret oppe på lange fjellturer med ulik belastning uansett vær. Pelsen tåler utrolig mye, og de fleste individene av rasen enser ikke dårlig vær. Om det er varmt er det selvfølgelig viktig å ta hensyn til den tykke pelsen og holde aktivitetsnivået på et akseptabelt nivå for hunden. I sommer lå min hund stort sett ute i skyggen på dagtid, og på kvelden/tidlig natt var vi ute i skogen.

Det er mange som mener at malamuten er stri og kan være aggresiv ovenfor andre hunder. Og ja, klart de kan. Rasen har slitt med sine problemer oppgjennom årene, og det er klart at det er uønsket atferd som henger igjen i flere linjer. Etter å ha møtt mange individer under forskjellige situasjonen, har jeg intrykk at malamuten stort sett er tålmodig og grei ovenfor andre hunder. Min tispe går overens med alt og alle. De fleste malamutene jeg har møtt har også gjort det. Om en er flink med å sosialisere valpen og passe på at den ikke får dårlige opplevelser med andre hunder går det stort sett fint. Det er mange dyktige oppdrettere som jobber mot samkjønnsaggresjon, og som ikke avler på hunder som utagerer eller bøller for mye. Rasen har virkelig utviklet seg i den positive retningen! :)

Å ha en malamute inne er stort sett ikke noe problem. Min bor inne til vanlig, men ligger også mye ute på kjetting. Jeg har ikke mulighet til å sette opp en hundegård her jeg bor nå, og tispa mi er såpass sosial at jeg ikke hadde syns det hadde vært noe hyggelig å sette henne ut alene. Hun trives bra inne, men syns det er deilig å få muligheten til å ligge ute. Det kan bli litt for varmt inne til tider, men det regulerer hun selv med å legge seg på gulvet, og gjerne forran ytterdøra hvor det trekker litt.

Ser du nevner lyd. Min malamute har MYE lyd, men hun bjeffer så og si aldri. Lyd fra henne er bromling, uling og "småprating". Hun sier mye hun, men hun bjeffer altså ikke. Jeg er ikke glad i hunder som bjeffer, men mlamutelyd er ikke noe problem for meg i det hele tatt.

I forhold til jaktinstingt er det ganske store individuelle forskjeller. Noen har mye jakt, andre har neste ikke jekt i seg. Mitt inntrykk er at huskyene har endel mer jakt enn malamuten. Det sier også de som har begge rasene. Tispa mi har jeg løs utenfor båndtvangstider i områder der det ikke er sau. Hun holder seg i nærheten av meg, og har ikke for mye jakt i seg. Hun er vokst opp her på gården jeg bor og er godt vandt til kuer og sauer. De er ikke av interesse for henne. Likevel kan hun bli ganske intens om vi møter på sau som løper fra oss på fjellet. For noen uker siden stakk hun av når hun var i bånd, og kom seg inn i hønsegården til naboen.. Det gikk ikke veldig bra..

Altså, det er bra dere er forbredt på jaktinstinkter :P

Nå skreiv jeg mye, og det er mest om hvordan hverdagen er med min hund. Det finnes mange forskjellige malamuter, og du kan få alt fra rolige, bedaglige hunder, til mer aktive hunder som krever en eier som er mer interessert i å trene hunden fysisk. Dette ligger mye på linjer, men en kan jo også finne slike individuelle forskjeller innenfor samme kull.

Kan også nevne at malamuten ofte er veeldig glad i mat, og derfor ganske enkle å motivere. Mange er også fæle til å stjele mat..

Om dere er aktive mennesker som ønsker en herlig turkamerat vil jeg ikke nøle med å anbefale alaskan malamute!

30082012385-1.jpg

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har virkelig falt for Malamuten! Jo mer jeg leser om den, jo mer faller jeg for den. Før hadde jeg veldig lyst på en hund som kunne løpe løs overalt, men etter å ha lest om malamuten er jeg jo blitt helt forelsket i den.

Om noen hadde hatt lyst til å fortelle om sin hverdag med den hadde det vært supert! hvor mye trim får den hver dag? Takler den noen "rolig dager" om man er syk eller lignende? Og generelt bare hverdagen med en malamute :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan fortelle om mine :)

Jeg har hatt en tispe og en hannhund. De var to veldig forskjellige typer. Tispen var rolig og sindig fra dag 1, mens hannhunden var et sannt h***** fram til den var ca 3 år. Begge to takler fint en rolig dag (eller 3) om jeg er syk, men flere rolige dager kombinert med og være alene kan føre til ødelegging av ting.

Mine to har alltid bodd inne med meg og de trives godt med det. De sover lenge om morgenene og de vil gjerne opp i sofaen for og kose litt. Jeg har aktivisert de mye i valpe/unghund perioden. fra 4 mnd alder er vi på times turer (i valpens tempo og gjerne løs), de har vært med på alt jeg gjør og vi var mye i stallen. Har begynt med trekk rundt 6 mnd alder (men da må vekt og lengde på tur stå i forhold til hundens alder og fysiske form). Har også brukt mye tid bare på og utforske og bli trygg på forskjellige miljøer og lære at man kan slappe av (og gjerne sove ;) ) over alt. Samt at de får litt psykisk trim som lett lydighet og konsentrasjonsøvelser, godbitsøk osv. Mitt tips nr 1. Uansett hvilken rasen man har er og starte tidlig med og lage en vane på at det blir rolige dager, og aktiviteten varierer. Det varierer hvilken aktivitet, hvor mye, hvor lenge, og til hvilken tid på døgnet.

En vanlig dag nå i voksen alder vil bestå av lufting på morningen (10 min), være alene mens jeg er på jobb, trim tur på 60-90 min (sykkel/ski/kløv/skogtur i lang line. Variasjon er cluet), også 15-20 min luftetur på kvelden. Også bruker jeg ofte og gi enten frokost, kvelds eller godbiter slik at de må spore opp maten. Gjerne under veis på tur for variasjon. I helgene så prøver jeg og være mere utendørs :) Mine mutter var iallefall helt fornøyd med en slik hverdag.

Muttene har sine negative sider, og selv om jeg akkurat nå har funnet ut at jeg vil ha noe annet så er det nok den herligste rasen jeg har vært borti og det kommer nok garantert til og komme en i hus igjen, senere :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste kan klare og ha en slik hund. Bare vær forberedt på og legge ned mye tid på sosialisering og miljøtrening, og vær klar over jaktinnstinkter og egenrådighet. Er man forberedt på dette så blir man ikke skuffet. En stødig malamute er verdens beste :) Og bruk litt tid på og finne oppdretter om det blir aktuelt. Ikke ta første og beste.. Det er litt forskjellig avl i denne rasen som i mange andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå veit jeg ikke hvor i landet du holder til, men om du bor på Østlandet, så avholdes hovedutstillingen til malamuteklubben i Oslo på lørdag :) Det er 94 voksne hunder påmeldt, og 9 valper. Bare å komme å titte, også er det sikkert mange som mer en gjerne svarer på spørsmål og lar deg ta litt på hundene deres :)

Du skal gjerne få lov til å hilse på min tispe ihvertfall!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh, hadde jeg på bodd på østlandet hadde jeg gjerne kommet! Men jeg bor på sørlandet, så blir litt langt å reise :/

Ah, skjønner. Om du går inn på malamuteklubbens hjemmesider (namk.no), så kan du se på lokalgruppene klubben har. De har helt sikkert en gruppe på sørlandet et sted som arragerer fellesturer og kløvtester. Ta kontakt med lederen i lokalgruppa, og hør om du kan komme å hilse på. Det får du helt sikkert! :)

Ellers er det mange aktivie malamutegrupper på facebook der det kommer bilder, historier, diskusjoner og invitasjoner til fellesturer. Malamutemiljøet er stort sett koselig og inkluderende :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen generelle tips uansett rase du velger:

Når det gjelder lyd, vær obs på linjer og foreldredyr. Jeg har ni siberian husky, men bor i et boligfelt. Det går bra, fordi hundene er stille. De har ikke behov for å lage mye lyd (og får ikke lov heller). Dette er noe som er noe individforskjeller, og noe "linje" forskjeller. Noen linjer bråker mer enn andre, ser det ut til.

Sjekk gemytt på foreldrene. Synes du det er kjedelig med kranglete hunder? Velg da ikke valp etter kranglete foreldre. Jeg personlig orker ikke ha kranglete hunder. Det tar bort mye av gleden med hundeholdet- det vet jeg selv etter å ha hatt en hund med samkjønnsagresjon i 14 år (annen rase, ikke polarhund). Så- så fremt jeg KAN unngå det, gjør jeg det.

Ønsker du en hund som skal trekke deg/pulk/sykkel? Så sjekk at foreldrene har arbeidshode. De trenger jo ikke nødvendigvis ha gått iditarod eller finnmarksløpet, men at oppdretter bruker dem aktivt er nødvendig for at vedkommende skal vite hvem som har godt trekkhode og ikke og dermed styrer unna dårlige arbeidshoder i avlen. For det er fryktelig kjedelig med en flott polarhund som ikke gidder jobbe i det hele tatt, eller som har slak line store deler av tiden.... selv om man bare skal bruke den som turkamerat, så hadde det jo vært moro om den trakk... NÅ KAN det jo dukke opp individer med dårlig arbeidshode selv etter foreldre som jobber bra, men sjansen er i hvertfall mindre enn om man velger valp etter to foreldre som ikke jobber eller ikke brukes til trekk og dermed ikke har fått vist om de har trekkhode eller ikke.

Og så er det alltid en fordel om oppdretter kjører helseundersøkelser på hundene sine. PÅ min rase er det ikke noe som er "anbefalt" men en del øyelyser likevel.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...