Gå til innhold
Hundesonen.no

Omplassering eller avliving?


taffel
 Share

Recommended Posts

Selv jeg som har vært hjemmeværende i ganske mange år nå, hadde slitt med å ha en hund som aldri kunne være hjemme alene, så jo, jeg ville kalle seperasjonsangst "masse issues".

I mine øyne er det kun et issue - men til gjengjeld et stort et! Det holder ikke å "bare" være hjemmeværende, da det ikke er ensbetydende med å aldri forlate huset. Ikke uten grunn at jeg ser relativt mørkt på det å skulle finne noen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

ANgst er definert som sykdom i menneskeverden i hvertfall. Og her virker det som det er kraftig angst. Det er ikke all angst som kan kureres selv med gode medisiner og iherdig og god trening desverre. Ut fra det jeg leser så ville jeg ikke overtatt en så angsfylt hund selv om det "bare" er angst for å være alene. Jeg vil ha mulighet til å ta med meg hunden rundt uten at den lager baluba. Så jeg ville tenkt grundig mellom saken og sett på avliving som et av alternativene. Når er det hunden har hatt nok antall hjem. Kan du virkelig finne noen som har mulighet til å trene han opp til å takle det å være hjemme alene bare san litt og hvertfall i bilen for da hadde det blitt litt lettere. Den som har kunskapen og tiden til dette er gull vert for at hu8nden skal leve videre men vil denne personen gjøre det for det krever enormt mye av den i tid og penger. Men med gis bort annonsen så har du prøvd å finne det riktige hjemmet og emr kan du jo ikke gjøre

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ANgst er definert som sykdom i menneskeverden i hvertfall. Og her virker det som det er kraftig angst. Det er ikke all angst som kan kureres selv med gode medisiner og iherdig og god trening desverre. Ut fra det jeg leser så ville jeg ikke overtatt en så angsfylt hund selv om det "bare" er angst for å være alene. Jeg vil ha mulighet til å ta med meg hunden rundt uten at den lager baluba. Så jeg ville tenkt grundig mellom saken og sett på avliving som et av alternativene. Når er det hunden har hatt nok antall hjem. Kan du virkelig finne noen som har mulighet til å trene han opp til å takle det å være hjemme alene bare san litt og hvertfall i bilen for da hadde det blitt litt lettere. Den som har kunskapen og tiden til dette er gull vert for at hu8nden skal leve videre men vil denne personen gjøre det for det krever enormt mye av den i tid og penger. Men med gis bort annonsen så har du prøvd å finne det riktige hjemmet og emr kan du jo ikke gjøre

Målet er ikke å finne noen som kan trene bort angsten - men å finne et sted hvor han ikke trenger å være alene. En familie som av ulike grunner alltid har noen hjemme, eller som har en jobb hvor det er ok å ha med hund (og hvor det i tillegg alltid er noen hjemme på fritiden). Sjansen for å finne noen som er egnet er veldig liten, det er jeg smertelig klar over, men jeg har ikke samvittighet til å ikke forsøke. Han kommer ikke til å plasseres hos hvem som helst, og jeg er ganske kresen. Jeg nøyer meg ikke med en "grei" magefølelse - jeg skal være hundre prosent sikker i hjertet mitt om at han får det bra der, og at det skal fungere. Noe annet er uaktuelt.

Han er urolig i bilen også, så om eventuell ny eier skal ha ham med på jobb, så skal jeg forsikres om at han er med PÅ jobben - og ikke bare på parkeringsplassen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg veit ikke jeg.. for en slik hund er det en uutholdelig lidelse å være alene. Og før eller siden, uansett antall familemedlemmer etc såvil det kunne være situasjoner hvor omstendighetene plutselig innebærer bisken må være alene. Jeg har hatt hund med seprasjonsangst - og den angsten er ikke noe å kimse med altså.

Siden den har vært omplassert så mange ganger, siden separasjonsangst er en såpass alvorlig lidelse, siden det er omtrent komplett umulig å kunne si at hunden aldri noensinne skal være alene i resten av sitt liv, og siden det innebærer regelrett tortur for en slik hund å være alene, hadde jeg gitt hunden den største gaven jeg kunne gi den - å la den slippe :(

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Målet er ikke å finne noen som kan trene bort angsten - men å finne et sted hvor han ikke trenger å være alene. En familie som av ulike grunner alltid har noen hjemme, eller som har en jobb hvor det er ok å ha med hund (og hvor det i tillegg alltid er noen hjemme på fritiden). Sjansen for å finne noen som er egnet er veldig liten, det er jeg smertelig klar over, men jeg har ikke samvittighet til å ikke forsøke. Han kommer ikke til å plasseres hos hvem som helst, og jeg er ganske kresen. Jeg nøyer meg ikke med en "grei" magefølelse - jeg skal være hundre prosent sikker i hjertet mitt om at han får det bra der, og at det skal fungere. Noe annet er uaktuelt.

Han er urolig i bilen også, så om eventuell ny eier skal ha ham med på jobb, så skal jeg forsikres om at han er med PÅ jobben - og ikke bare på parkeringsplassen.

Du må huske på det at en hund med så stor separasjonsangst trenger trening på å mestre å være med eier hele tiden trening på å kunne være alene når eier går i dusjen også videre. Ingen ting blir bra men ny eier går noen skritt bakover før dem går forover fordi en hund med separasjonsangs skal bli kjent med en ny eier og dens rutiner så her trengs det mye trening for at den skal bli rolig i gitte situasjoner

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må huske på det at en hund med så stor separasjonsangst trenger trening på å mestre å være med eier hele tiden trening på å kunne være alene når eier går i dusjen også videre. Ingen ting blir bra men ny eier går noen skritt bakover før dem går forover fordi en hund med separasjonsangs skal bli kjent med en ny eier og dens rutiner så her trengs det mye trening for at den skal bli rolig i gitte situasjoner

Det har du helt rett i, det bil måtte bli endel trening i starten for å få ham på et nivå tilsvarende med det han er her hos meg nå.

Siden den har vært omplassert så mange ganger, siden separasjonsangst er en såpass alvorlig lidelse, siden det er omtrent komplett umulig å kunne si at hunden aldri noensinne skal være alene i resten av sitt liv, og siden det innebærer regelrett tortur for en slik hund å være alene, hadde jeg gitt hunden den største gaven jeg kunne gi den - å la den slippe :(

Jeg skulle ønske jeg var uenig.. :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

etter å ha passet en hund med seperasjonsangst en liten uke vil jeg si det er en BIG issue. Bare å handle mat blir et prosjekt som må planlegges nøye. Det er som å ha en liten unge som ikke kan være alene et sekund , bare at denne ungen kan du ikke ta med deg på de fleste steder du MÅ til en gang i blandt. Lege , butikk , jobb , banken etc. Sorry , men det er et jækla styr.

Faren er at nye eiere ikke helt forstår at hunden ALDRI kan være alene og at de synes det blir for vanskelig når de innser det og omplasserer igjen. Dette er ikke en hund man kan sende på kennel hvis det er noe heller liksom, Så man vier faktisk det neste tiåret 100% til bikkja og er avhengig av hundevakter for den minste ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

etter å ha passet en hund med seperasjonsangst en liten uke vil jeg si det er en BIG issue. Bare å handle mat blir et prosjekt som må planlegges nøye. Det er som å ha en liten unge som ikke kan være alene et sekund , bare at denne ungen kan du ikke ta med deg på de fleste steder du MÅ til en gang i blandt. Lege , butikk , jobb , banken etc. Sorry , men det er et jækla styr.

Faren er at nye eiere ikke helt forstår at hunden ALDRI kan være alene og at de synes det blir for vanskelig når de innser det og omplasserer igjen. Dette er ikke en hund man kan sende på kennel hvis det er noe heller liksom, Så man vier faktisk det neste tiåret 100% til bikkja og er avhengig av hundevakter for den minste ting.

Det er sånn jeg har hatt det i elleve måneder, og jeg vet førstehånds at det er et styr. Til nå har jeg klart å formidle det ganske klart til de som har tatt kontakt, og de har pent takket for seg og sagt nei. Tror jeg at jeg finner noen? Ærlig talt, nei. Men føler jeg at jeg skylder hunden å lete likevel? Ja. Hos en familie som virkelig forstår begrensningene kunne han fått det strålende. Og det samme ville familien!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil kalle det alt annet enn lett! - selv om avgjørelsen man tar er til det beste for både hund og eiere.

Hvis man først ikke kan hunden ville jeg lett tatt avgjørelsen for å avlive istedenfor å prøve og omplassere..

At det ikke er lett å avlive er en annen ting..

Sent from my GT-I9100

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan være ute av leiligheten en halvtime før han setter i gang, men når han ser meg gå nedover gata starter han med en gang - og holder på nonstop til jeg kommer tilbake.

Men dere, hvis han kan være OK en halvtime er det virkelig en så "lost cause" at avliving er eneste løsningen?

Jeg har (heldigvis) ingen erfaring med hunder som har separasjonsangst men trodde det var så ille at hunden hadde problemer når man forlater rommet, liksom...

Uansett - jeg ville forstå om man avliver en slik hund. Det er IKKE lett å finne supre hjem til "normale" hunder - og da selvsagt ennå værre å finne seriøse folk til hunder med problemer. Men likevel synes jeg at avliving er en ganske fryktelig løsning på et problem, så jeg ville forsøkt veldig mye før det ble det endelige svaret på problemet og det er fint at det her også gjøres nettopp det.

Lykke til!

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde det vært en søt liten "fanghund" hadde det vært en ting. De er lette å ha med på armen når du er ute på ærend, og mange aksepterer at slike små er med på jobben. Men et "stort beist" er ikke like velkomment over alt, og en slik en, som i tillegg gauler og fråder når du henter kaffe, har lunsjpause eller må i møter, blir raskt et problem. Og seriøst, hva slags liv er det for en stor hund å bo hos folk som ALLTID er hjemme? Det er vel kanskje ikke snakk om at du da får kontakt med folk som er aktive og kan gi hunden det den krever fysisk og mentalt i tillegg..? Hvis hunden ikke engang er komfortabel med å ligge i bilen mens man handler eller legger opp treningsoppgaver..? Nei, vet du hva, jeg hadde tatt siste reis jeg altså. Du har gitt hunden en sjanse, investert det du kan av ekspertise og innsats, og det funker ikke. Da skal hunden slippe å pines mer, spør du meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville latt hunden slippe enn å måtte dra til enda en ny plass. Jeg syns det er trist når det blir slikt, for hundens del, men også for den som sitter igjen tilslutt å må ta dette ekkle valget.. Synd det går så langt. En velfungerende hund ville lett å fått nytt hjem (og blitt der), men slike hunder som har problemer blir gjerne sendt rundt, de som virkelig trenger det stabilt. Så da ville jeg heller satt en stopper for det enn å "plage" hund og nye eiere med problemer og bekymringer. 1 gang er ok å prøve, men da er det nok.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er den vanskelige avgjørelsen tatt :cry:

De siste dagene skal nytes så godt man bare kan.. Eneste positive her er at hunden ikke vet hva han går til - han er bare fornøyd med å bli skjemt bort med god mat og fast plass i sofaen..

Så veldig vondt, så veldig trist - og så veldig riktig. Han kommer aldri å være angst igjen. I all elendigheten, er ikke det en god tanke tross alt? For angst er fælt. La han ha herrens glade dager nå, men jeg vet ikke om du får kost deg så mye - sånt har en tendens til å ligge og gnage i fremre hjernebark hele tiden.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...