Gå til innhold
Hundesonen.no

Angst for å hoppe ned fra stoler etc.


Symra&Pippin
 Share

Recommended Posts

Jeg trodde det var bare Symra som hadde dette nykket, men nå ser jeg jo at Selma er akkurat likedan, og da begynner jeg å lure på hva dette handler om. De hopper altså opp på en liten kjøkkenstol ellere noe sånt, og så er det plutselig umulig å komme seg ned. Begge kan sitte og pistre helt til noen kommer og stiller seg ved siden av, da er det plutselig trygt å hoppe ned. Noen som aner hva dette er? Har det plutselig blitt et kjempeproblem å bedømme avstanden ned til gulvet? Trenger de mer plass for å ta sats?

Hunder er rare.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pax var slik i en periode og ville ikke hoppe ned fra sofaen på kontoret (ca 35 cm). Da viste det seg at det var "lysflekken" fra lyset som kom inn vinduet som var akkurat der han skulle lande. Virket som det gjorde det vanskelig å bedømme avstanden. Når jeg stillte meg ved siden av skygget jeg for sola, og da var det greit.

I tillegg førte denne lysflekken til at han tryna et par ganger, og da ville han jo i hvert fall ikke hoppe ned selv om jeg sto der. Så jeg la ei matte på strategisk sted, og "tvang" han til å hoppe ned til han kom over denne tullete dilla. Nå har han ingen problemer med det lengre. Tullebikkja mi det ;p

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde det var bare Symra som hadde dette nykket, men nå ser jeg jo at Selma er akkurat likedan, og da begynner jeg å lure på hva dette handler om. De hopper altså opp på en liten kjøkkenstol ellere noe sånt, og så er det plutselig umulig å komme seg ned. Begge kan sitte og pistre helt til noen kommer og stiller seg ved siden av, da er det plutselig trygt å hoppe ned. Noen som aner hva dette er? Har det plutselig blitt et kjempeproblem å bedømme avstanden ned til gulvet? Trenger de mer plass for å ta sats?

Hunder er rare.

hopper de ut av biler ol da ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Begge hopper ut av biler og opp og ned fra alt mulig annet uten problemer. Ingen av dem er spesielt engstelige for slikt, og de har ikke vondt i beina. Det er noe med å sitte på små stoler og hoppe ned på harde gulv!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde nok gjort det samme som Belgerpia, gått min vei så kan bikkja finne ut av det :P

Og spør som en over: hvordan går det ned fra sofa, ut av bil, o.l.?

Jeg vet at hvis Monti hadde hoppa opp på en stol her hadde han hatt store problemer med å hoppe ned igjen. Han hadde nok gjort det ette rlitt skjelving, siden han ikke eier grenser, men han hadde slitt. Jeg har alltid tenkt at sånne ting som stol er fordi det for det første er en liten overflate, noe som gjør at de kanskje føler de ikke står støtt og riktig til å hoppe, plus at stolen kanskje skjelver litt under de. Sånn er det jo forsåvidt med meg også, jeg synes det er greit med en stødig grunn når jeg hopper ned fra noe, ikke en skjelvende stige eller stol (jeg ser sikkert morsom ut når jeg skal ned fra den stolen etter å ha skifta lyspære :lol: ). I tillegg er det jo gjerne eklere å hoppe ned på gulv man vet er harde og glatte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Luna begynte allerede som liten å skli ned fra sofaen. Satte frambeina i gulvet og gled ned fra sofaen. Vi var litt bekymret for hoftene hennes i begynnelsen, men etter å ha fått bekreftet at hun er A i HD så har vi forstått at det bare er "latskapen lenge leve" :D Men hun er ikke så glad i å hoppe ned fra ting, om det er stoler eller benker eller bil eller hva det nå skal være hvis underlaget er glatt og hardt. Men har ikke løftet henne siden hun var valp, og hun har da alltid funnet en løsning.

Jeg hadde nok gjort som Belgerpia og soelvd har nevnt tidligere, la de finne ut av det selv, blir de sultne nok eller kjeder seg nok, kommer de seg ned :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Minner meg litt om min hund, som plutselig ikke klarer å hoppe inn i bilen vår etter at vi hadde hjulpet den opp en gang eller to "for å være snille". Pep og så usikker ut, så på oss med store hjelpeløse øyne. Tok evigheter å få han inn i bilen helt til han til slutt fant ut at vi ikke kom til å hjelpe mer. Da var det ikke noe problem.

Men om noen andre enn oss åpner bildøra for han er det samme forestillingen om igjen! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...