Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Zitka
 Share

Recommended Posts

Jeg vet jeg har lært ting gjennom å ha småsøsken som jeg ikke tror jeg ville lært ellers. Iallefall ikke på samme måte.

Nemlig. Akkurat som enebarn vil lære ting som du ikke lærte på samme måte, eller at man lærer enkelte ting best som yngstebarn.

Det ene er ikke bedre enn det andre, bare annerledes. :)

Det finnes unntak her selvsagt. Noen barn passer best som enebarn eller søsken rent personlighetsmessig. Vi er utrolig forskjellige allerede som barn. Det er også noen med at en søskenflokk funker best når dynamikken mellom søsknene er bra. Det er det ingen automatikk i. Det finnes søsken med god kjemi, og det finnes søsken med elendig kjemi som aldri får et god forhold. Det siste er ikke positivt for noen.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Min svigesøster sjekka en eller annen kinesisk kalender hun er overbevist om at stemmer. Den sa 97% sjans for jente eller noe sånt :P

Sjekket den kalenderen med begge mine gutter- og den sa gutt begge gangene.

Mange fine diskusjonstemaer her :)

For å gå inn på dette med kjønn først. Helt siden barndommen var jeg hellig overbevist om at jeg en dag skulle bli mamma til to jenter. Jeg antar at det har noe med at jeg selv har en søster og det er den nærmeste relasjonen man har. Er det ikke slik at damer ofte tror de får jenter mens menn ofte tror (og håper?) de får gutter?

I begge mine svangerskap- og særlig det siste- var jeg 100 % overbevist om at jeg kom til å få jente. Såpass overbevist at jeg gikk til innkjøp av vakre små kjoler, og hadde jentenavnet klart.

Det kjentes faktisk som et lite slag i ansiktet at vi på ultralyd fikk vite at vi ventet nok en gutt. Det stemte da ikke? Uansett hvor lite politisk korrekt det var merket jeg akkuratt da at jeg var litt skuffet- og skammet meg over det faktum at jeg våget å kjenne skuffelse, uansett hvor liten den var- når vi ventet et friskt, velskapt barn. Heldigvis gikk den veldig veldig fort over.

I dag kunne jeg ikke vært lykkeligere. Vi har utrolig nok fått verdens to beste gutter! Hva er oddsen for det liksom? At begge to havnet hos oss? (OG når det er sagt håper jeg alle familier føler det samme som oss- og at hele verden er full av verdens beste barn- for det er den jo?)

Angående søsken.

Minstemann kom som en stor overraskelse. Vi ønsket to, men ikke så kjapt- og ifølge legene var det også en umulighet for meg å bli gravid igjen før jeg hadde gjennomført en operasjon som jeg fikk innkalling til bare noen dager før jeg oppdaget at jeg faktisk var gravid- og derfor måtte avlyse operasjonen.

Etter førstemann fikk jeg heller aldri igjen mensturasjonen før jeg på ny var gravid. Minstemann bare kom han. Vandret inn i magen min og slo rot- imot alle odds. :heart:

Nå er jeg glad han kom akkuratt når han gjorde 2 år (og 6 dager) er en etter min mening perfekt aldersforskjell. De har så stor glede av hverandre. Alltid en lekekamerat. Storebror husker heller ikke mye av tiden som enebarn og føler nok ikke at han må dele oss noe mer enn før. Lillebror har jo på en måte alltid vært her, har han ikke?

Lilllebror har en storebror som alltid passer på- som tar han med på leker, dytter han på huska og passer på at ingen andre barn (enn han selv) skal få lov til å være slem mot eller ta lekene fra lillebroren sin i barnehagen.

I tillegg er det økonomisk utrolig praktisk å ha to gutter - født med to års mellomrom- på samme årstid, Alt kan gå i arv- og enn så lenge er lillebror happy med det.

logistisk sett klarer vi det akkuratt med to. To voksne, to barn. Vi kan ta dem med på bading uten å hyre inn andre voksne. Vi kan trille to vogner. Det holder med en stasjonsvogn.

Men mer? Nei, det hadde nok raknet mye av flyten og logistikken for oss- men vi ser med beundring på de som klarer- og trives- med det.

Personlig merker vi at to er det ideelle for vår familie- men som Mari så riktig påpeker kan det som er rett "balanse" for en familie være noe helt annet for en annen.

Gutta er det beste som har hendt meg- og oss. De vekker følselser i meg som er så sterke og soliide at jeg ikke visste at slikt fantes. De gir livet mitt en annen dimensjon av mening. De utlyser en uskyldighet, kjærlighet og et lys som kan smelte gråstein. De får meg til å bli et barn igjen. Ingen glede er så stor som å kunne glede dem. Som å se at de har det godt.

Samtidig ser jeg til tider med lengsel etter noen minutter med noe privatliv- som ikke lenger eksisterer. Man er på jobb 24 timer i døgnet, og som Loke påpeker- blir man syk finnes det inegn sykedager med barn i huset.

Man kan bli overarbeidet, stresset, irritabel og sint. Det er kontinuerlig noe som må gjøres. Bleier som må skiftes, leker som må ryddes, mat som må lages- ryddes- vaskes opp. Et hus som står på hodet om kvelden når alle dine krefter er brukt opp etter en lang dag på jobben etterfulgt av ettermiddagens gjøremål i huset.

Følelsen av å alltid måtte rushe hjem fra jobb for å rekke å hente i barnehagen. Ha dårlig samvittihet både ovenfor jobben fordi du måtte dra før du egentlig ble ferdig med alt som burde være gjort samtidig som du har dårlig samvittighet over barna fordi du ikke fikk hentet dem tidligere.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned, men tror jeg gir meg nå. Konklusjonen er vel uansett at alle må finne den løsningen der de føler at de som familie har best balanse, om det så er med 0,1,2, 3 eller 8 barn.

Det er ikke bare en dans på roser å få barn. Rosene har som kjent flere vonde torner. Men tornene er en del av det som gjør rosen så inderlig vakker. :wub:

header_img2.png

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk:) Og samme til deg, Marie! :) Vi var som sagt også på ultralyd i dag. Det er vel ikke lov å være skuffa, men jeg må innrømme at en liiiiten skuffelse satt i meg når lille i magen hadde bestemt seg for å krysse beina. Heldigvis en ultralydtime igjen i oktober, satser på mer hell da. Men babyen var frisk og fin, akkurat passe stor, ingen tegn på misdannelser av noe slag. Vinka til oss gjorde h*n også! :wub:

Pff, seff er det jo lov å være skuffa ;) Man gleder seg jo gjerne veldig til å få vite kjønn :lol: Grattis med frisk og fin bebis!

Ellers synes jeg det er mye tabu rundt det å få barn og at man må ikke være skuffet noen gang på noe som helst måte. Alt må være rosenrødt og man må prise seg selv lykkelig. Er ok å huske at det er menneskelig å føle skuffelser, og noen ganger trenger man litt tid til å fordøye ting før man ser hvor bra det egentlig er :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pff, seff er det jo lov å være skuffa ;) Man gleder seg jo gjerne veldig til å få vite kjønn :lol: Grattis med frisk og fin bebis!

Ellers synes jeg det er mye tabu rundt det å få barn og at man må ikke være skuffet noen gang på noe som helst måte. Alt må være rosenrødt og man må prise seg selv lykkelig. Er ok å huske at det er menneskelig å føle skuffelser, og noen ganger trenger man litt tid til å fordøye ting før man ser hvor bra det egentlig er :)

Jeg fascinerer meg mest over folk jeg møter nå for første gang siden nyheten ble sluppet. Så spør de:

"Gleder du deg?" Og jeg svarer i et normalt toneleie at "Ja, vi gleder oss masse, blir spennende å hilse på den lille" eller noe sånt. Så kommer svaret "Du virker ikke så veldig begeistra? Gleder du deg ikke sykt mye?".

Hva forventer folk egentlig? At man med kvalme, tretthet og div plager skal se sånn ut i ni måneder? :bananas:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer, og lykke til:) Ultralyd er spennende. Og skummelt;)

Tusen takk! Ja det var noen nerver på forhånd!

Takk:) Og samme til deg, Marie! :) Vi var som sagt også på ultralyd i dag. Det er vel ikke lov å være skuffa, men jeg må innrømme at en liiiiten skuffelse satt i meg når lille i magen hadde bestemt seg for å krysse beina. Heldigvis en ultralydtime igjen i oktober, satser på mer hell da. Men babyen var frisk og fin, akkurat passe stor, ingen tegn på misdannelser av noe slag. Vinka til oss gjorde h*n også! :wub:

Morsomt at vi skulle samme dag. Gratulerer med frisk baby som jo er det viktigste. :) Tar dere neste ultralyd privat eller er det et tilbud med to?

Gratulerer, Marie! Jeg visste ikke at dere var gravid også. Så spennende!

Tusen takk! :) Jeg har nevnt det i AN, men vet jo at ikke alle kan få med seg alt der!

Vi fikk se en kjempesøt liten baby som drakk fostervann, suttet på tommelen og beveget seg masse. Alt i orden! Det er var godt å få høre. Babyen var litt sjenert så jordmor kunne ikke si noe sikkert, men hun gjettet på en liten jente! :heart:

Ble egentlig veldig stolt og glad over å få se noe så fint inni meg, rart! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For seriøst, det er veldig fint men også litt dårlig gjort å gi et barn søsken, akkurat slik det er veldig fint men også litt dårlig gjort å la et barn være enebarn. Det som gjør det ene bedre enn det andre er kun de enkelte foreldres preferanser og evner, det er jo ikke noe universiell sannhet her.

Seriøst, det har ikke noe med å gjøre noe fint for eller noe dårlig mot barnet sitt. Grunnen til at det ble rost opp i skyene å ha 2 eller flere barn, var at det virket som om man ikke kunne gi barnet sitt nok om man fikk 2 eller flere. Ja, nr 2 (eller 3, 4 eller 5) tar litt av oppmerksomheten, men samspillet mellom de veier opp for det. Omtrent som med bikkjer..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er så koselig å lese i denne tråden! Det begynner å gå opp for meg hvor mye søsteren min (som forresten er 2,5 år eldre enn meg og har totalt annerledes personlighet enn meg, men som jeg allikevel er veldig takknemlig for å ha vokst opp med, og som i dag er en nær venninne like mye som en søster) og jeg må ha betydd for foreldrene våre - og hvor mye vi fremdeles betyr for dem i dag. Jeg er veldig glad for å ha vokst opp i akkurat min familie - jeg er jammen meg heldig som har verdens beste mamma, verdens beste pappa og verdens beste søster. En dag håper jeg at jeg kan være verdens beste mamma for et eller to barn, men det er på ingen måte noe som haster. Først har jeg en utdannelse å bli ferdig med og litt jobberfaring som må på plass, også vil jeg helst finne en som kunne tenke seg å være verdens beste pappa, også.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Seriøst, det har ikke noe med å gjøre noe fint for eller noe dårlig mot barnet sitt. Grunnen til at det ble rost opp i skyene å ha 2 eller flere barn, var at det virket som om man ikke kunne gi barnet sitt nok om man fikk 2 eller flere. Ja, nr 2 (eller 3, 4 eller 5) tar litt av oppmerksomheten, men samspillet mellom de veier opp for det. Omtrent som med bikkjer..

Ja, jeg er klar over det, 2ne. Men jeg ville alikevel si at det er et likeverdig valg å ha et enebarn, også sett fra barnets side.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang søsken diskusjonen så har jeg 3 søsken og det har ikke vært så vanlig i min omgangskrets.

Mamma har alltid villet ha masse dyr og barn. Er veldig glad for det, men ønsker nok ikke så mange selv. :)

Er heldig og har et kjempegodt forhold til søsknene mine. Har en søster og to brødre, og spesielt brødrene mine, selv om de er yngre enn meg, stiller opp såå mye. Og den personen som er mest engasjert i graviditeten etter oss selv, er minste bror. Det er veldig koselig!

Jeg tror at om man har søsken og i tillegg et godt forhold til dem, er det en berikelse.

(Men har ikke noe mening om at det er feil eller dårligere å være enebarn.)

Edit: Det er forresten veldig koselig å lese det fine dere skriver om hvordan det er å være forelder! :wub:

Selv om det ikke bare er rosenrødt, så er det nok det rosenrøde jeg velger å ta til meg akkurat nå hihi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg er klar over det, 2ne. Men jeg ville alikevel si at det er et likeverdig valg å ha et enebarn, også sett fra barnets side.

Selvsagt. Men at man velger å ha mer enn ett barn, betyr ikke at man forsømmer en eller fler av de.

(Jepp, avreagering er for bikkjer)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Morsomt at vi skulle samme dag. Gratulerer med frisk baby som jo er det viktigste. :) Tar dere neste ultralyd privat eller er det et tilbud med to?

Ikke sant. Hvor langt er du på vei? Vi ble flytta en dag tilbake i termin og har termin 18. februar. Er 16+5 på vei, så det er for tidlig for ord. ultralyd. Men han skulle på fire ukers ferie nå og syntes det var for sent med første ultralyd etter det, derfor fikk vi en nå, så får vi en til i midten av oktober. Så sånn sett var det jo greit, sier ikke nei takk til to ultralyder jeg :D

Morsomt at babyen sugde på tommelen, det gjorde vår og. Også vinket h*n - morsomt å ha på bilde til senere :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke sant. Hvor langt er du på vei? Vi ble flytta en dag tilbake i termin og har termin 18. februar. Er 16+5 på vei, så det er for tidlig for ord. ultralyd. Men han skulle på fire ukers ferie nå og syntes det var for sent med første ultralyd etter det, derfor fikk vi en nå, så får vi en til i midten av oktober. Så sånn sett var det jo greit, sier ikke nei takk til to ultralyder jeg :D

Morsomt at babyen sugde på tommelen, det gjorde vår og. Også vinket h*n - morsomt å ha på bilde til senere :)

Å da skjønner jeg, og da var det jo kjempebra at dere får en sjanse til, til å få vite kjønnet. :)

Jeg er 18 + 4 med termin 6 Februar. :) Så ganske likt!

Så koselig å få det med på bildet! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å da skjønner jeg, og da var det jo kjempebra at dere får en sjanse til, til å få vite kjønnet. :)

Jeg er 18 + 4 med termin 6 Februar. :) Så ganske likt!

Så koselig å få det med på bildet! :wub:

Leder med et par uker da, heldiggris :lol: Ja, heldige som får en til, bare så innmari vanskelig å vente :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt. Men at man velger å ha mer enn ett barn, betyr ikke at man forsømmer en eller fler av de.

(Jepp, avreagering er for bikkjer)

Det får du nesten diskutere med de som mener det, og ikke med meg som har full forståelse for at man kan ha mange barn og gi de alt de trenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal vi tro forskningen er enebarn litt smartere, litt tjukkere, og ellers som alle andre :lol:

forskning.no > Større overvektrisiko blant enebarn

27. aug 2012 ... Blant de yngste enebarna, under seks år, er det 30 prosent sjanse for å utvikle

overvekt. Barn i Norden er generelt slankere enn landene i sør.

forskning.no > - Enebarn er som andre barn

12. okt 2010 ... Enebarn blant amerikanske skoleelever er like populære som barn med søsken.

... Nå dokumenterer forskere enda en gang at enebarn er like ...

forskning.no > Søsken gir mindre overvekt

7. mar 2010 ... Barn med søsken har mindre fare for å utvikle overvekt enn enebarn. Dette viser

en fersk kartlegging fra Vekststudien i Bergen. – Andelen barn ...

forskning.no > Smart å være først

22. jun 2007 ... Storebror og storesøster har litt høyere IQ enn sine yngre søsken. Tips en bekjent

! Send tips til: Din e-post: Send. Andreas R. Graven Journalist ...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var på mobilen i stad, så jeg skrev ikke alt jeg skulle.

Grattis med lita snuppe, Marie!

Og grattis med graviditet nummer to til Lill!

Jeg får jo virkelig ikke med meg en dritt... Sorry, jenter!

I dag hentet jeg H ca klokka tre og vi var ute sammen Fyda til litt før 6. Det var veldig koselig. Det er helt utrolig lærerikt å se et lite menneske som finner så mye glede i de bittesmå tingene. Enn å finne en bringebærbusk helt plutselig liksom. Eller å sitte i en vanndam og fylle ei bøtte, og tømme den igjen i dammen to meter unna. For en oppriktig lykke og stolthet! Barn altså, de har liksom skjønt livet sånn sett, at det ikke er målet men reisen, om dere skjønner?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, jeg tror det er mitt levende mareritt :P

Seff. Ingen å krangle med om den siste isen, siste potetgullflakken og siste godteribiten :lol:

På den andre siden, hvis den ene er større og sterkere vil den store og sterke kanskje bli lettere tykk enn søsteren/broren sin siden det barnet da tar dobbel rasjon ved å stjele søskenet sitt godteri også? Så sånn sett blir kanskje de tykkere og :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en oppriktig lykke og stolthet! Barn altså, de har liksom skjønt livet sånn sett, at det ikke er målet men reisen, om dere skjønner?

Vi er der at selv en bryter på veggen kan få fram det største smil. Og i stad, da jeg hørte litt klaging fra soverommet og gikk inn for å sjekke, skulle hun bare smile og gurgle litt ekstra til mamman sin før hun sovna igjen. Jeg trodde virkelig før jeg fikk barn at den der morsfølelsen og alle de sterke følelsene (inkl humørsvingningene som følger med, og hvor mye "mildere" man blir) var bare klisje... Isåfall har jeg nok blitt rammet av den klisjeen jeg og. Å være mamma er virkelig så sterkt som alle sier. Med fare for å bidra til mammaklissepraten;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, å være mamma er virkelig fantastisk :) De små tingene som blir så uendelig store, å få lov til å ta del i ferden på barnas liv... Og ikke minst å kjenne på den kjærligheten, herregud. Jeg trodde ikke det var mulig jeg, før jeg kjente det selv.

Men, til noe annet... Jeg kjenner jeg sliter skikkelig med å engasjere meg i dette svangerskapet. Jeg synes Lyra sin UL var mer spennende enn min egen. Hver legetime og jordmortime føles litt masete ut, og ingen utenom sonen vet at jeg er gravid fordi jeg synes det er mye mas og forventninger fra folk... Misforstå meg ikke! For det var veldig planlagt, vi har mistet et par ganger på ferden og vi gleder oss veldig til den nye bebisen, men jeg kjenner fortsatt at å være gravid ikke helt er min ting. Å måtte snakke med folk om det (i virkeligheten og med mindre det er veldig nære venner) synes jeg er egentlig bare kleint og unaturlig. Her på sonen er det mye lettere, fordi når jeg er ferdig med å skrive det jeg vil kan jeg distansere det fra meg igjen. Jeg synes ikke det å gå gravid er naturlig, flott eller fantastisk på noe måte. For meg er det egentlig j****, miste kontroll over kroppen min, bli "allemannseie" (er man gravid er det helt merkelig fra selv den mest fremmede personen må fortelle deg...) plager histen og pisten... Men vi ønsker oss et barn til og dette er bare noe man må igjennom :)

Tror jeg bare måtte lufte litt av de tankene jeg!

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, å være mamma er virkelig fantastisk :) De små tingene som blir så uendelig store, å få lov til å ta del i ferden på barnas liv... Og ikke minst å kjenne på den kjærligheten, herregud. Jeg trodde ikke det var mulig jeg, før jeg kjente det selv.

Men, til noe annet... Jeg kjenner jeg sliter skikkelig med å engasjere meg i dette svangerskapet. Jeg synes Lyra sin UL var mer spennende enn min egen. Hver legetime og jordmortime føles litt masete ut, og ingen utenom sonen vet at jeg er gravid fordi jeg synes det er mye mas og forventninger fra folk... Misforstå meg ikke! For det var veldig planlagt, vi har mistet et par ganger på ferden og vi gleder oss veldig til den nye bebisen, men jeg kjenner fortsatt at å være gravid ikke helt er min ting. Å måtte snakke med folk om det (i virkeligheten og med mindre det er veldig nære venner) synes jeg er egentlig bare kleint og unaturlig. Her på sonen er det mye lettere, fordi når jeg er ferdig med å skrive det jeg vil kan jeg distansere det fra meg igjen. Jeg synes ikke det å gå gravid er naturlig, flott eller fantastisk på noe måte. For meg er det egentlig j****, miste kontroll over kroppen min, bli "allemannseie" (er man gravid er det helt merkelig fra selv den mest fremmede personen må fortelle deg...) plager histen og pisten... Men vi ønsker oss et barn til og dette er bare noe man må igjennom :)

Tror jeg bare måtte lufte litt av de tankene jeg!

Skjønner deg godt, jeg! Jeg synes rett og slett det er småkleint å fortelle folk at jeg er gravid. Sier det ikke med mindre det er merkelig å ikke nevne det. Som når vi var i banken og hun begynte å snakke om at vi var så flinke til å spare at vi kunne kikke på pensjonssparing. Hadde vært snålt å ikke nevne de ekstra utgiftene vi får liksom. Men jeg kjenner jeg synes det er skikkelig... rart med all den oppmerksomheten. Jeg er ikke sjenert eller noe sånt, men synes det er så rart at alle skal spørre om hvordan det går, mase om større mage, klå på meg og alle får plutselig alle rettigheter til å spørre om ALT mulig rart. Og jeg skammer meg ikke eller noe, jeg bare synes hele greia blir litt klein. Ja, vi skal ha en baby, ja vi gleder oss masse, slutt å mas om ALT. Men, selvsagt, folk er jo bare engasjerte og gleder seg. Og jeg er full av hormoner :lol:

Og jeg tenker sikkert daglig at jeg bare skulle ha holdt kjeft til folk spurte pga magen :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

First of all. Grattis med ny baby på vei Lill! Sånn ellers skjønner jeg deg godt. Graviditet er ventetid. Ventetid på å få tilbake kroppen din, ventetid på å få møte den lille. Jeg både elsket og hatet det. Husker særlig hvor eksepsjonelt lei jeg var mot slutten av mitt siste svangerskap. Men nå er jeg faktisk litt lei meg for at jeg ikke lenger skal få kjenne den fantastiske følelsen det er av å hate levende vesen som vokser inni deg, er en del av deg. Beveger seg, kommuniserer på sin måte.

Også er jeg faktisk lei meg for at jeg ikke får flere fødsler. For på tross av uante smerter var det en fantastisk opplevelse. Det å klare det, og ikke minst å kunne se inn i øynene til ditt barn for første gang og ønske han velkommen til verden. Ingenting, absolutt ingenting kan måle seg med det!

Edit: ser derre masse merkelige symboler her? Istedenfor æøå? Skriver fra paden og ser ut som omnen ble litt rart her?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, å være mamma er virkelig fantastisk :) De små tingene som blir så uendelig store, å få lov til å ta del i ferden på barnas liv... Og ikke minst å kjenne på den kjærligheten, herregud. Jeg trodde ikke det var mulig jeg, før jeg kjente det selv.

Men, til noe annet... Jeg kjenner jeg sliter skikkelig med å engasjere meg i dette svangerskapet. Jeg synes Lyra sin UL var mer spennende enn min egen. Hver legetime og jordmortime føles litt masete ut, og ingen utenom sonen vet at jeg er gravid fordi jeg synes det er mye mas og forventninger fra folk... Misforstå meg ikke! For det var veldig planlagt, vi har mistet et par ganger på ferden og vi gleder oss veldig til den nye bebisen, men jeg kjenner fortsatt at å være gravid ikke helt er min ting. Å måtte snakke med folk om det (i virkeligheten og med mindre det er veldig nære venner) synes jeg er egentlig bare kleint og unaturlig. Her på sonen er det mye lettere, fordi når jeg er ferdig med å skrive det jeg vil kan jeg distansere det fra meg igjen. Jeg synes ikke det å gå gravid er naturlig, flott eller fantastisk på noe måte. For meg er det egentlig j****, miste kontroll over kroppen min, bli "allemannseie" (er man gravid er det helt merkelig fra selv den mest fremmede personen må fortelle deg...) plager histen og pisten... Men vi ønsker oss et barn til og dette er bare noe man må igjennom :)

Tror jeg bare måtte lufte litt av de tankene jeg!

Ei på praksisplassen min er også veldig sånn. Hun vil jo ha barn, men å være gravid syns hun er helt grusomt, hun savner "sin" kropp, liksom. Tror folk flest ikke er klar over at noen bare har det sånn, uten at det er uvanlig i det hele tatt!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...