Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Recommended Posts

Skrevet

Jeg vet jeg har lært ting gjennom å ha småsøsken som jeg ikke tror jeg ville lært ellers. Iallefall ikke på samme måte.

Nemlig. Akkurat som enebarn vil lære ting som du ikke lærte på samme måte, eller at man lærer enkelte ting best som yngstebarn.

Det ene er ikke bedre enn det andre, bare annerledes. :)

Det finnes unntak her selvsagt. Noen barn passer best som enebarn eller søsken rent personlighetsmessig. Vi er utrolig forskjellige allerede som barn. Det er også noen med at en søskenflokk funker best når dynamikken mellom søsknene er bra. Det er det ingen automatikk i. Det finnes søsken med god kjemi, og det finnes søsken med elendig kjemi som aldri får et god forhold. Det siste er ikke positivt for noen.

  • Like 2
  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Skrevet

Min svigesøster sjekka en eller annen kinesisk kalender hun er overbevist om at stemmer. Den sa 97% sjans for jente eller noe sånt :P

Sjekket den kalenderen med begge mine gutter- og den sa gutt begge gangene.

Mange fine diskusjonstemaer her :)

For å gå inn på dette med kjønn først. Helt siden barndommen var jeg hellig overbevist om at jeg en dag skulle bli mamma til to jenter. Jeg antar at det har noe med at jeg selv har en søster og det er den nærmeste relasjonen man har. Er det ikke slik at damer ofte tror de får jenter mens menn ofte tror (og håper?) de får gutter?

I begge mine svangerskap- og særlig det siste- var jeg 100 % overbevist om at jeg kom til å få jente. Såpass overbevist at jeg gikk til innkjøp av vakre små kjoler, og hadde jentenavnet klart.

Det kjentes faktisk som et lite slag i ansiktet at vi på ultralyd fikk vite at vi ventet nok en gutt. Det stemte da ikke? Uansett hvor lite politisk korrekt det var merket jeg akkuratt da at jeg var litt skuffet- og skammet meg over det faktum at jeg våget å kjenne skuffelse, uansett hvor liten den var- når vi ventet et friskt, velskapt barn. Heldigvis gikk den veldig veldig fort over.

I dag kunne jeg ikke vært lykkeligere. Vi har utrolig nok fått verdens to beste gutter! Hva er oddsen for det liksom? At begge to havnet hos oss? (OG når det er sagt håper jeg alle familier føler det samme som oss- og at hele verden er full av verdens beste barn- for det er den jo?)

Angående søsken.

Minstemann kom som en stor overraskelse. Vi ønsket to, men ikke så kjapt- og ifølge legene var det også en umulighet for meg å bli gravid igjen før jeg hadde gjennomført en operasjon som jeg fikk innkalling til bare noen dager før jeg oppdaget at jeg faktisk var gravid- og derfor måtte avlyse operasjonen.

Etter førstemann fikk jeg heller aldri igjen mensturasjonen før jeg på ny var gravid. Minstemann bare kom han. Vandret inn i magen min og slo rot- imot alle odds. :heart:

Nå er jeg glad han kom akkuratt når han gjorde 2 år (og 6 dager) er en etter min mening perfekt aldersforskjell. De har så stor glede av hverandre. Alltid en lekekamerat. Storebror husker heller ikke mye av tiden som enebarn og føler nok ikke at han må dele oss noe mer enn før. Lillebror har jo på en måte alltid vært her, har han ikke?

Lilllebror har en storebror som alltid passer på- som tar han med på leker, dytter han på huska og passer på at ingen andre barn (enn han selv) skal få lov til å være slem mot eller ta lekene fra lillebroren sin i barnehagen.

I tillegg er det økonomisk utrolig praktisk å ha to gutter - født med to års mellomrom- på samme årstid, Alt kan gå i arv- og enn så lenge er lillebror happy med det.

logistisk sett klarer vi det akkuratt med to. To voksne, to barn. Vi kan ta dem med på bading uten å hyre inn andre voksne. Vi kan trille to vogner. Det holder med en stasjonsvogn.

Men mer? Nei, det hadde nok raknet mye av flyten og logistikken for oss- men vi ser med beundring på de som klarer- og trives- med det.

Personlig merker vi at to er det ideelle for vår familie- men som Mari så riktig påpeker kan det som er rett "balanse" for en familie være noe helt annet for en annen.

Gutta er det beste som har hendt meg- og oss. De vekker følselser i meg som er så sterke og soliide at jeg ikke visste at slikt fantes. De gir livet mitt en annen dimensjon av mening. De utlyser en uskyldighet, kjærlighet og et lys som kan smelte gråstein. De får meg til å bli et barn igjen. Ingen glede er så stor som å kunne glede dem. Som å se at de har det godt.

Samtidig ser jeg til tider med lengsel etter noen minutter med noe privatliv- som ikke lenger eksisterer. Man er på jobb 24 timer i døgnet, og som Loke påpeker- blir man syk finnes det inegn sykedager med barn i huset.

Man kan bli overarbeidet, stresset, irritabel og sint. Det er kontinuerlig noe som må gjøres. Bleier som må skiftes, leker som må ryddes, mat som må lages- ryddes- vaskes opp. Et hus som står på hodet om kvelden når alle dine krefter er brukt opp etter en lang dag på jobben etterfulgt av ettermiddagens gjøremål i huset.

Følelsen av å alltid måtte rushe hjem fra jobb for å rekke å hente i barnehagen. Ha dårlig samvittihet både ovenfor jobben fordi du måtte dra før du egentlig ble ferdig med alt som burde være gjort samtidig som du har dårlig samvittighet over barna fordi du ikke fikk hentet dem tidligere.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned, men tror jeg gir meg nå. Konklusjonen er vel uansett at alle må finne den løsningen der de føler at de som familie har best balanse, om det så er med 0,1,2, 3 eller 8 barn.

Det er ikke bare en dans på roser å få barn. Rosene har som kjent flere vonde torner. Men tornene er en del av det som gjør rosen så inderlig vakker. :wub:

header_img2.png

  • Like 9
Skrevet

Takk:) Og samme til deg, Marie! :) Vi var som sagt også på ultralyd i dag. Det er vel ikke lov å være skuffa, men jeg må innrømme at en liiiiten skuffelse satt i meg når lille i magen hadde bestemt seg for å krysse beina. Heldigvis en ultralydtime igjen i oktober, satser på mer hell da. Men babyen var frisk og fin, akkurat passe stor, ingen tegn på misdannelser av noe slag. Vinka til oss gjorde h*n også! :wub:

Pff, seff er det jo lov å være skuffa ;) Man gleder seg jo gjerne veldig til å få vite kjønn :lol: Grattis med frisk og fin bebis!

Ellers synes jeg det er mye tabu rundt det å få barn og at man må ikke være skuffet noen gang på noe som helst måte. Alt må være rosenrødt og man må prise seg selv lykkelig. Er ok å huske at det er menneskelig å føle skuffelser, og noen ganger trenger man litt tid til å fordøye ting før man ser hvor bra det egentlig er :)

  • Like 4
Skrevet

Pff, seff er det jo lov å være skuffa ;) Man gleder seg jo gjerne veldig til å få vite kjønn :lol: Grattis med frisk og fin bebis!

Ellers synes jeg det er mye tabu rundt det å få barn og at man må ikke være skuffet noen gang på noe som helst måte. Alt må være rosenrødt og man må prise seg selv lykkelig. Er ok å huske at det er menneskelig å føle skuffelser, og noen ganger trenger man litt tid til å fordøye ting før man ser hvor bra det egentlig er :)

Jeg fascinerer meg mest over folk jeg møter nå for første gang siden nyheten ble sluppet. Så spør de:

"Gleder du deg?" Og jeg svarer i et normalt toneleie at "Ja, vi gleder oss masse, blir spennende å hilse på den lille" eller noe sånt. Så kommer svaret "Du virker ikke så veldig begeistra? Gleder du deg ikke sykt mye?".

Hva forventer folk egentlig? At man med kvalme, tretthet og div plager skal se sånn ut i ni måneder? :bananas:

Skrevet

Gratulerer, og lykke til:) Ultralyd er spennende. Og skummelt;)

Tusen takk! Ja det var noen nerver på forhånd!

Takk:) Og samme til deg, Marie! :) Vi var som sagt også på ultralyd i dag. Det er vel ikke lov å være skuffa, men jeg må innrømme at en liiiiten skuffelse satt i meg når lille i magen hadde bestemt seg for å krysse beina. Heldigvis en ultralydtime igjen i oktober, satser på mer hell da. Men babyen var frisk og fin, akkurat passe stor, ingen tegn på misdannelser av noe slag. Vinka til oss gjorde h*n også! :wub:

Morsomt at vi skulle samme dag. Gratulerer med frisk baby som jo er det viktigste. :) Tar dere neste ultralyd privat eller er det et tilbud med to?

Gratulerer, Marie! Jeg visste ikke at dere var gravid også. Så spennende!

Tusen takk! :) Jeg har nevnt det i AN, men vet jo at ikke alle kan få med seg alt der!

Vi fikk se en kjempesøt liten baby som drakk fostervann, suttet på tommelen og beveget seg masse. Alt i orden! Det er var godt å få høre. Babyen var litt sjenert så jordmor kunne ikke si noe sikkert, men hun gjettet på en liten jente! :heart:

Ble egentlig veldig stolt og glad over å få se noe så fint inni meg, rart! :wub:

Skrevet

For seriøst, det er veldig fint men også litt dårlig gjort å gi et barn søsken, akkurat slik det er veldig fint men også litt dårlig gjort å la et barn være enebarn. Det som gjør det ene bedre enn det andre er kun de enkelte foreldres preferanser og evner, det er jo ikke noe universiell sannhet her.

Seriøst, det har ikke noe med å gjøre noe fint for eller noe dårlig mot barnet sitt. Grunnen til at det ble rost opp i skyene å ha 2 eller flere barn, var at det virket som om man ikke kunne gi barnet sitt nok om man fikk 2 eller flere. Ja, nr 2 (eller 3, 4 eller 5) tar litt av oppmerksomheten, men samspillet mellom de veier opp for det. Omtrent som med bikkjer..

Skrevet

Jeg syns det er så koselig å lese i denne tråden! Det begynner å gå opp for meg hvor mye søsteren min (som forresten er 2,5 år eldre enn meg og har totalt annerledes personlighet enn meg, men som jeg allikevel er veldig takknemlig for å ha vokst opp med, og som i dag er en nær venninne like mye som en søster) og jeg må ha betydd for foreldrene våre - og hvor mye vi fremdeles betyr for dem i dag. Jeg er veldig glad for å ha vokst opp i akkurat min familie - jeg er jammen meg heldig som har verdens beste mamma, verdens beste pappa og verdens beste søster. En dag håper jeg at jeg kan være verdens beste mamma for et eller to barn, men det er på ingen måte noe som haster. Først har jeg en utdannelse å bli ferdig med og litt jobberfaring som må på plass, også vil jeg helst finne en som kunne tenke seg å være verdens beste pappa, også.

  • Like 5
Skrevet

Seriøst, det har ikke noe med å gjøre noe fint for eller noe dårlig mot barnet sitt. Grunnen til at det ble rost opp i skyene å ha 2 eller flere barn, var at det virket som om man ikke kunne gi barnet sitt nok om man fikk 2 eller flere. Ja, nr 2 (eller 3, 4 eller 5) tar litt av oppmerksomheten, men samspillet mellom de veier opp for det. Omtrent som med bikkjer..

Ja, jeg er klar over det, 2ne. Men jeg ville alikevel si at det er et likeverdig valg å ha et enebarn, også sett fra barnets side.

Skrevet

Ang søsken diskusjonen så har jeg 3 søsken og det har ikke vært så vanlig i min omgangskrets.

Mamma har alltid villet ha masse dyr og barn. Er veldig glad for det, men ønsker nok ikke så mange selv. :)

Er heldig og har et kjempegodt forhold til søsknene mine. Har en søster og to brødre, og spesielt brødrene mine, selv om de er yngre enn meg, stiller opp såå mye. Og den personen som er mest engasjert i graviditeten etter oss selv, er minste bror. Det er veldig koselig!

Jeg tror at om man har søsken og i tillegg et godt forhold til dem, er det en berikelse.

(Men har ikke noe mening om at det er feil eller dårligere å være enebarn.)

Edit: Det er forresten veldig koselig å lese det fine dere skriver om hvordan det er å være forelder! :wub:

Selv om det ikke bare er rosenrødt, så er det nok det rosenrøde jeg velger å ta til meg akkurat nå hihi.

Skrevet

Ja, jeg er klar over det, 2ne. Men jeg ville alikevel si at det er et likeverdig valg å ha et enebarn, også sett fra barnets side.

Selvsagt. Men at man velger å ha mer enn ett barn, betyr ikke at man forsømmer en eller fler av de.

(Jepp, avreagering er for bikkjer)

Skrevet

Morsomt at vi skulle samme dag. Gratulerer med frisk baby som jo er det viktigste. :) Tar dere neste ultralyd privat eller er det et tilbud med to?

Ikke sant. Hvor langt er du på vei? Vi ble flytta en dag tilbake i termin og har termin 18. februar. Er 16+5 på vei, så det er for tidlig for ord. ultralyd. Men han skulle på fire ukers ferie nå og syntes det var for sent med første ultralyd etter det, derfor fikk vi en nå, så får vi en til i midten av oktober. Så sånn sett var det jo greit, sier ikke nei takk til to ultralyder jeg :D

Morsomt at babyen sugde på tommelen, det gjorde vår og. Også vinket h*n - morsomt å ha på bilde til senere :)

Skrevet

Ikke sant. Hvor langt er du på vei? Vi ble flytta en dag tilbake i termin og har termin 18. februar. Er 16+5 på vei, så det er for tidlig for ord. ultralyd. Men han skulle på fire ukers ferie nå og syntes det var for sent med første ultralyd etter det, derfor fikk vi en nå, så får vi en til i midten av oktober. Så sånn sett var det jo greit, sier ikke nei takk til to ultralyder jeg :D

Morsomt at babyen sugde på tommelen, det gjorde vår og. Også vinket h*n - morsomt å ha på bilde til senere :)

Å da skjønner jeg, og da var det jo kjempebra at dere får en sjanse til, til å få vite kjønnet. :)

Jeg er 18 + 4 med termin 6 Februar. :) Så ganske likt!

Så koselig å få det med på bildet! :wub:

Skrevet

Å da skjønner jeg, og da var det jo kjempebra at dere får en sjanse til, til å få vite kjønnet. :)

Jeg er 18 + 4 med termin 6 Februar. :) Så ganske likt!

Så koselig å få det med på bildet! :wub:

Leder med et par uker da, heldiggris :lol: Ja, heldige som får en til, bare så innmari vanskelig å vente :aww:

Skrevet

Selvsagt. Men at man velger å ha mer enn ett barn, betyr ikke at man forsømmer en eller fler av de.

(Jepp, avreagering er for bikkjer)

Det får du nesten diskutere med de som mener det, og ikke med meg som har full forståelse for at man kan ha mange barn og gi de alt de trenger.

Skrevet

Heldige dere som har vært på ul, jeg vil og... Av den enkle grunn til at jeg vil vite at det er helt sikkert bare en der inne :lol:

Ganske greit å få vite det også ja! :lol:

Skrevet

Skal vi tro forskningen er enebarn litt smartere, litt tjukkere, og ellers som alle andre :lol:

forskning.no > Større overvektrisiko blant enebarn

27. aug 2012 ... Blant de yngste enebarna, under seks år, er det 30 prosent sjanse for å utvikle

overvekt. Barn i Norden er generelt slankere enn landene i sør.

forskning.no > - Enebarn er som andre barn

12. okt 2010 ... Enebarn blant amerikanske skoleelever er like populære som barn med søsken.

... Nå dokumenterer forskere enda en gang at enebarn er like ...

forskning.no > Søsken gir mindre overvekt

7. mar 2010 ... Barn med søsken har mindre fare for å utvikle overvekt enn enebarn. Dette viser

en fersk kartlegging fra Vekststudien i Bergen. – Andelen barn ...

forskning.no > Smart å være først

22. jun 2007 ... Storebror og storesøster har litt høyere IQ enn sine yngre søsken. Tips en bekjent

! Send tips til: Din e-post: Send. Andreas R. Graven Journalist ...

  • Like 1
Skrevet

Ganske greit å få vite det også ja! :lol:

Huff, jeg tror det er mitt levende mareritt :P

Skal vi tro forskningen er enebarn litt smartere, litt tjukkere, og ellers som alle andre :lol:

Seff. Ingen å krangle med om den siste isen, siste potetgullflakken og siste godteribiten :lol:

Skrevet

Var på mobilen i stad, så jeg skrev ikke alt jeg skulle.

Grattis med lita snuppe, Marie!

Og grattis med graviditet nummer to til Lill!

Jeg får jo virkelig ikke med meg en dritt... Sorry, jenter!

I dag hentet jeg H ca klokka tre og vi var ute sammen Fyda til litt før 6. Det var veldig koselig. Det er helt utrolig lærerikt å se et lite menneske som finner så mye glede i de bittesmå tingene. Enn å finne en bringebærbusk helt plutselig liksom. Eller å sitte i en vanndam og fylle ei bøtte, og tømme den igjen i dammen to meter unna. For en oppriktig lykke og stolthet! Barn altså, de har liksom skjønt livet sånn sett, at det ikke er målet men reisen, om dere skjønner?

  • Like 2
Skrevet

Huff, jeg tror det er mitt levende mareritt :P

Seff. Ingen å krangle med om den siste isen, siste potetgullflakken og siste godteribiten :lol:

På den andre siden, hvis den ene er større og sterkere vil den store og sterke kanskje bli lettere tykk enn søsteren/broren sin siden det barnet da tar dobbel rasjon ved å stjele søskenet sitt godteri også? Så sånn sett blir kanskje de tykkere og :lol:

  • Like 1
Skrevet

For en oppriktig lykke og stolthet! Barn altså, de har liksom skjønt livet sånn sett, at det ikke er målet men reisen, om dere skjønner?

Vi er der at selv en bryter på veggen kan få fram det største smil. Og i stad, da jeg hørte litt klaging fra soverommet og gikk inn for å sjekke, skulle hun bare smile og gurgle litt ekstra til mamman sin før hun sovna igjen. Jeg trodde virkelig før jeg fikk barn at den der morsfølelsen og alle de sterke følelsene (inkl humørsvingningene som følger med, og hvor mye "mildere" man blir) var bare klisje... Isåfall har jeg nok blitt rammet av den klisjeen jeg og. Å være mamma er virkelig så sterkt som alle sier. Med fare for å bidra til mammaklissepraten;)

  • Like 1
Skrevet

Ja, å være mamma er virkelig fantastisk :) De små tingene som blir så uendelig store, å få lov til å ta del i ferden på barnas liv... Og ikke minst å kjenne på den kjærligheten, herregud. Jeg trodde ikke det var mulig jeg, før jeg kjente det selv.

Men, til noe annet... Jeg kjenner jeg sliter skikkelig med å engasjere meg i dette svangerskapet. Jeg synes Lyra sin UL var mer spennende enn min egen. Hver legetime og jordmortime føles litt masete ut, og ingen utenom sonen vet at jeg er gravid fordi jeg synes det er mye mas og forventninger fra folk... Misforstå meg ikke! For det var veldig planlagt, vi har mistet et par ganger på ferden og vi gleder oss veldig til den nye bebisen, men jeg kjenner fortsatt at å være gravid ikke helt er min ting. Å måtte snakke med folk om det (i virkeligheten og med mindre det er veldig nære venner) synes jeg er egentlig bare kleint og unaturlig. Her på sonen er det mye lettere, fordi når jeg er ferdig med å skrive det jeg vil kan jeg distansere det fra meg igjen. Jeg synes ikke det å gå gravid er naturlig, flott eller fantastisk på noe måte. For meg er det egentlig j****, miste kontroll over kroppen min, bli "allemannseie" (er man gravid er det helt merkelig fra selv den mest fremmede personen må fortelle deg...) plager histen og pisten... Men vi ønsker oss et barn til og dette er bare noe man må igjennom :)

Tror jeg bare måtte lufte litt av de tankene jeg!

  • Like 5
Skrevet

Ja, å være mamma er virkelig fantastisk :) De små tingene som blir så uendelig store, å få lov til å ta del i ferden på barnas liv... Og ikke minst å kjenne på den kjærligheten, herregud. Jeg trodde ikke det var mulig jeg, før jeg kjente det selv.

Men, til noe annet... Jeg kjenner jeg sliter skikkelig med å engasjere meg i dette svangerskapet. Jeg synes Lyra sin UL var mer spennende enn min egen. Hver legetime og jordmortime føles litt masete ut, og ingen utenom sonen vet at jeg er gravid fordi jeg synes det er mye mas og forventninger fra folk... Misforstå meg ikke! For det var veldig planlagt, vi har mistet et par ganger på ferden og vi gleder oss veldig til den nye bebisen, men jeg kjenner fortsatt at å være gravid ikke helt er min ting. Å måtte snakke med folk om det (i virkeligheten og med mindre det er veldig nære venner) synes jeg er egentlig bare kleint og unaturlig. Her på sonen er det mye lettere, fordi når jeg er ferdig med å skrive det jeg vil kan jeg distansere det fra meg igjen. Jeg synes ikke det å gå gravid er naturlig, flott eller fantastisk på noe måte. For meg er det egentlig j****, miste kontroll over kroppen min, bli "allemannseie" (er man gravid er det helt merkelig fra selv den mest fremmede personen må fortelle deg...) plager histen og pisten... Men vi ønsker oss et barn til og dette er bare noe man må igjennom :)

Tror jeg bare måtte lufte litt av de tankene jeg!

Skjønner deg godt, jeg! Jeg synes rett og slett det er småkleint å fortelle folk at jeg er gravid. Sier det ikke med mindre det er merkelig å ikke nevne det. Som når vi var i banken og hun begynte å snakke om at vi var så flinke til å spare at vi kunne kikke på pensjonssparing. Hadde vært snålt å ikke nevne de ekstra utgiftene vi får liksom. Men jeg kjenner jeg synes det er skikkelig... rart med all den oppmerksomheten. Jeg er ikke sjenert eller noe sånt, men synes det er så rart at alle skal spørre om hvordan det går, mase om større mage, klå på meg og alle får plutselig alle rettigheter til å spørre om ALT mulig rart. Og jeg skammer meg ikke eller noe, jeg bare synes hele greia blir litt klein. Ja, vi skal ha en baby, ja vi gleder oss masse, slutt å mas om ALT. Men, selvsagt, folk er jo bare engasjerte og gleder seg. Og jeg er full av hormoner :lol:

Og jeg tenker sikkert daglig at jeg bare skulle ha holdt kjeft til folk spurte pga magen :lol:

  • Like 1
Skrevet

First of all. Grattis med ny baby på vei Lill! Sånn ellers skjønner jeg deg godt. Graviditet er ventetid. Ventetid på å få tilbake kroppen din, ventetid på å få møte den lille. Jeg både elsket og hatet det. Husker særlig hvor eksepsjonelt lei jeg var mot slutten av mitt siste svangerskap. Men nå er jeg faktisk litt lei meg for at jeg ikke lenger skal få kjenne den fantastiske følelsen det er av å hate levende vesen som vokser inni deg, er en del av deg. Beveger seg, kommuniserer på sin måte.

Også er jeg faktisk lei meg for at jeg ikke får flere fødsler. For på tross av uante smerter var det en fantastisk opplevelse. Det å klare det, og ikke minst å kunne se inn i øynene til ditt barn for første gang og ønske han velkommen til verden. Ingenting, absolutt ingenting kan måle seg med det!

Edit: ser derre masse merkelige symboler her? Istedenfor æøå? Skriver fra paden og ser ut som omnen ble litt rart her?

  • Like 1
Skrevet

Ja, å være mamma er virkelig fantastisk :) De små tingene som blir så uendelig store, å få lov til å ta del i ferden på barnas liv... Og ikke minst å kjenne på den kjærligheten, herregud. Jeg trodde ikke det var mulig jeg, før jeg kjente det selv.

Men, til noe annet... Jeg kjenner jeg sliter skikkelig med å engasjere meg i dette svangerskapet. Jeg synes Lyra sin UL var mer spennende enn min egen. Hver legetime og jordmortime føles litt masete ut, og ingen utenom sonen vet at jeg er gravid fordi jeg synes det er mye mas og forventninger fra folk... Misforstå meg ikke! For det var veldig planlagt, vi har mistet et par ganger på ferden og vi gleder oss veldig til den nye bebisen, men jeg kjenner fortsatt at å være gravid ikke helt er min ting. Å måtte snakke med folk om det (i virkeligheten og med mindre det er veldig nære venner) synes jeg er egentlig bare kleint og unaturlig. Her på sonen er det mye lettere, fordi når jeg er ferdig med å skrive det jeg vil kan jeg distansere det fra meg igjen. Jeg synes ikke det å gå gravid er naturlig, flott eller fantastisk på noe måte. For meg er det egentlig j****, miste kontroll over kroppen min, bli "allemannseie" (er man gravid er det helt merkelig fra selv den mest fremmede personen må fortelle deg...) plager histen og pisten... Men vi ønsker oss et barn til og dette er bare noe man må igjennom :)

Tror jeg bare måtte lufte litt av de tankene jeg!

Ei på praksisplassen min er også veldig sånn. Hun vil jo ha barn, men å være gravid syns hun er helt grusomt, hun savner "sin" kropp, liksom. Tror folk flest ikke er klar over at noen bare har det sånn, uten at det er uvanlig i det hele tatt!

  • Like 1
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...