Den store baby(og barne)tråden <3

[Mari]

Helt enig med sonen-Annette.

Jeg har forandret meg siden jeg fikk barn, akkurat slik jeg hadde forandret meg de siste tre årene om jeg ikke hadde fått barn.

Interessene mine er annerledes, hverdagen er helt drastisk annerledes, prioriteringene er annerledes, ja, det er ikke mye som er så innmari likt egentlig. Men jeg har jo ikke blitt et annet menneske heller. Jeg tenker at det er naturlig at ting endres når man får barn, og det er ikke noe galt med det.

Rak, det er umulig å forberede seg sånn egentlig. Man vet jo ikke hva slags barn man får og hvor enkel overgang til å bli forelder blir. Men jeg tenker at det man kan gjøre er det du allerede gjør nå, tenke at livet blir noe annet og bare ta hver dag som den kommer. Uansett hvordan det føles i begynnelsen, så kan du vite med sikkerhet at det kommer til å bli veldig bra. Noen har det slik fra dag en, for andre tar det litt tid, slik som soelvd skriver. Men man kommer dit uansett, og man ville aldri, aldri, ALDRI valgt det vekk.

Wednesday, noen grunn til RISIKO! annet enn tvillingsvangerskap?

[Wednesday]

Wednesday, noen grunn til RISIKO! annet enn tvillingsvangerskap?

Det er litt ekstra risiko i med at de deler morkake, visstnok. Fikk ikke helt tak i hva det var utover det. Men vi måtte gjøre det klart når vi ringer at de må sjekke hva som er skrevet om meg og sånt. De skal ha lav terskel for å ta meg inn.

[Mud]

Herregud, det er så flaut med barn noen ganger.

Noen ganger ler jeg inni meg, som når Ask høylytt forklarte meg at det var synd på et par chihuahuaer som ble bært i bag bak oss, siden de ikke kunne gå, bare bjeffe.

Andre ganger har jeg lyst til å tape igjen kjeften hans. Som når han roper "Nå kommer den EKLE dama igjen! "når hun som ser til hestene kommer over tunet. Hun har aldri pratet med han en gang, men det at hun kommer på vår eiendom og peller på det han mener er våre hester er visst nok.

Og når han høylytt sier "Se, et troll! " når det dukker opp mindre pene mennesker i butikken etc etc... Herregud, jeg blir så flau noen ganger. ..

[Mari]

Det er litt ekstra risiko i med at de deler morkake, visstnok. Fikk ikke helt tak i hva det var utover det. Men vi måtte gjøre det klart når vi ringer at de må sjekke hva som er skrevet om meg og sånt. De skal ha lav terskel for å ta meg inn.

Da synes jeg at i stedet for å bli bekymret så skal du bli beroliget. De tar deg på alvor. Det er litt som når jeg ringte min søster og fortalte at H skulle legges inn på sykehuset, og jeg var helt frynsete. "Så bra!" sa hun, "der vet de hvordan de skal behandle ham, der er de eksperter på akkurat barn!" Sånn er det med deg også, på føden kan de tvillingfødsler, de kan tvillingfødsler som deler morkake også! Helt supert om du blir lagt inn, og helt supert at du har lav terskel for å ringe. (Det siste skriver du ikke, men jeg går ut fra det )

[Wednesday]

Da synes jeg at i stedet for å bli bekymret så skal du bli beroliget. De tar deg på alvor. Det er litt som når jeg ringte min søster og fortalte at H skulle legges inn på sykehuset, og jeg var helt frynsete. "Så bra!" sa hun, "der vet de hvordan de skal behandle ham, der er de eksperter på akkurat barn!" Sånn er det med deg også, på føden kan de tvillingfødsler, de kan tvillingfødsler som deler morkake også! Helt supert om du blir lagt inn, og helt supert at du har lav terskel for å ringe. (Det siste skriver du ikke, men jeg går ut fra det )

Jeg ser at du har et poeng Det går nok godt! Det pleier tross alt det Og ja, jeg ringer ved første tegn på noe som helst!

[Mari]

Jepp! Det beste som kunne skjedd med deg er den røde RISIKO!-ringen.

Gleder meg sånn til å se de to søte små du driver og ruger på!

[Raksha]

Så bra de tar ting alvorlig, wed! Og jeg er så spent på når de kommer, mer spent på det enn når min kommer egentlig Rare greier.

Mari: takk for fine ord JEg stresser heldigvis ikke med det, syns det er litt rart og, faktisk - at jeg ikke stresser med det. For jeg er jo kontrollfreak til de grader ellers. Men akkurat der så er det visst helt greit å bare vente og se hvordan ting blir. Og vissheten om at vi er klare, og dette BLIR bra, selv om det kan være vanskelig i perioder, den er god å ha.

Veldig glad for denne tråden, for da vet både jeg og Bonden at det faktisk er like normalt med noen skikkelig tunge og tøffe perioder, som med veldig enkle og lette perioder. Veldig godt at dere er så åpne, både dere som har hatt det heftig tøft og dere som har det mye lettere.

[Gjest]

Jeg visste heller ikke hva jeg gikk til og klarte ikke forberede meg. Vi har da taklet det meste likevel, dag for dag.

Det med middag hos svigers er jo lurt fordi de har ork til å lage skikkelig mat. (håper de lager noe du liker og tåler!) Men vær litt obs på at tidspunkt tilpasses babyen og dere så det ikke blir masse stress med det. J ble mye verre enn vanlig om vi prøvde oss med for mye kveldsbesøk feks. Og er du litt sår og hormonell som jeg var kan det hende du trenger litt tid bare dere 3. Men forhåpentligligvis blir det bare til god hjelp da. Du kan jo og tenke på at det kanskje bare er deg som gjelder i starten, du vil bli litt mindre mobil med en baby som trenger mye kroppskontakt og kanskje vil amme ofte om det blir det dere skal. Her kunne ikke pappaen bidra så mye i starten som vi hadde trodd, men det gikk over etter en stund.

[Guest 2ne]

Herregud, det er så flaut med barn noen ganger.

Noen ganger ler jeg inni meg, som når Ask høylytt forklarte meg at det var synd på et par chihuahuaer som ble bært i bag bak oss, siden de ikke kunne gå, bare bjeffe.

Andre ganger har jeg lyst til å tape igjen kjeften hans. Som når han roper "Nå kommer den EKLE dama igjen! "når hun som ser til hestene kommer over tunet. Hun har aldri pratet med han en gang, men det at hun kommer på vår eiendom og peller på det han mener er våre hester er visst nok.

Og når han høylytt sier "Se, et troll! " når det dukker opp mindre pene mennesker i butikken etc etc... Herregud, jeg blir så flau noen ganger. ..

Jeg syns kommentaren om chihuahuaene var morsom jeg Men noen ganger er det flaut og pinlig å være mamma ja, og det hender de sier ting man har lyst til å klaske til de for når de er langt eldre enn A - du er herved advart. Guttebarnet f.eks, var vel 8-9 år da han så på min daværende kjærste og spurte "hvorfor har du ikke en penere kjærste enn det, mamma?". Nei, han likte ikke kjærsten min noe større den dagen. Forholdet dems ble bedre etterhvert, men den dagen var det ikke spesielt trivelig for noen av oss.

Sånn ang hvordan man forbereder seg til å bli mamma, så tror jeg kanskje ikke det går an. Man bare blir det, også bare er man det, og tar det derfra. Jeg tror kanskje vi som har hund (og andre dyr, for den saks skyld) til en viss grad er bedre forberedt enn de som ikke har det. Vi har alt ansvar for et liv, vi forsaker allerede ting fordi vi har det ansvaret.

Ikke misforstå, det er ikke det samme å ha et dyr som det er å ha et barn. Jeg veit det er en haug med hundeeiere (og sikkert eiere av andre dyr også) som mener at dyrene deres er akkurat det samme som barna våre er for oss, men det er det ikke. Det kan ikke sammenlignes, selv om det kan sammenlignes, og jeg klarer ikke å forklare forskjellen. Det bare er en forskjell. Men vi som hadde dyr først, veit at ansvaret for et liv er stort. Sånn ca.

I dag klarer jeg ikke helt å se for meg hvordan livet mitt ville vært uten barn. Sikkert fordi jeg ble mor som 20åring, nesten hele mitt voksne liv har dreid seg om oss, eller dem. Men jeg er ikke bare mammaen deres, jeg har ikke mista meg selv. Jeg har bare blitt voksen og utviklet meg sånn fordi at sånn er livet mitt, eller hvordan jeg skal forklare det.

[Mud]

Jeg syns kommentaren om chihuahuaene var morsom jeg Men noen ganger er det flaut og pinlig å være mamma ja, og det hender de sier ting man har lyst til å klaske til de for når de er langt eldre enn A - du er herved advart. Guttebarnet f.eks, var vel 8-9 år da han så på min daværende kjærste og spurte "hvorfor har du ikke en penere kjærste enn det, mamma?". Nei, han likte ikke kjærsten min noe større den dagen. Forholdet dems ble bedre etterhvert, men den dagen var det ikke spesielt trivelig for noen av oss.

Sånn ang hvordan man forbereder seg til å bli mamma, så tror jeg kanskje ikke det går an. Man bare blir det, også bare er man det, og tar det derfra. Jeg tror kanskje vi som har hund (og andre dyr, for den saks skyld) til en viss grad er bedre forberedt enn de som ikke har det. Vi har alt ansvar for et liv, vi forsaker allerede ting fordi vi har det ansvaret.

Ikke misforstå, det er ikke det samme å ha et dyr som det er å ha et barn. Jeg veit det er en haug med hundeeiere (og sikkert eiere av andre dyr også) som mener at dyrene deres er akkurat det samme som barna våre er for oss, men det er det ikke. Det kan ikke sammenlignes, selv om det kan sammenlignes, og jeg klarer ikke å forklare forskjellen. Det bare er en forskjell. Men vi som hadde dyr først, veit at ansvaret for et liv er stort. Sånn ca.

I dag klarer jeg ikke helt å se for meg hvordan livet mitt ville vært uten barn. Sikkert fordi jeg ble mor som 20åring, nesten hele mitt voksne liv har dreid seg om oss, eller dem. Men jeg er ikke bare mammaen deres, jeg har ikke mista meg selv. Jeg har bare blitt voksen og utviklet meg sånn fordi at sånn er livet mitt, eller hvordan jeg skal forklare det.

Jeg gru/gleder meg allerede. .. Han sier mye hysterisk morsomt, men han tar jo overhodet ikke hensyn til andres følelser for å si det sånn...

Jeg husker faktisk heller ikke helt livet før Ask føles det som

[Guest 2ne]

Jeg gru/gleder meg allerede. .. Han sier mye hysterisk morsomt, men han tar jo overhodet ikke hensyn til andres følelser for å si det sånn...

Jeg husker faktisk heller ikke helt livet før Ask føles det som

Nei, hele den greia med å forklare at andre ble lei seg når de sa mindre pene ting, selv om de kanskje var sanne, var forholdsvis vanskelig og slitsom, syns jeg å huske. En av pappaene til ei i klassen til datterbarnet er mørkhudet, som i nesten helt sort, og datterbarnet ble ganske forskrekket over at det gikk an å se så mørk ut, husker jeg. Han tok seg tid til å prate med henne til forskrekkelsen gikk over, og fortalte at det var en ganske vanlig reaksjon hos små barn, men allikevel.. Sånt er litt pinlig.

Nei, man blir litt sånn Livet før Barn og Livet etter Barn. Hva gjorde man egentlig før man fikk barn, liksom? Men jeg syns egentlig ikke at barn er altoppslukende heller, jeg har gjort ting ved siden av, hundehobbyen er ganske tidkrevende den og, men fokuset blir et helt annet når man har barn i hus.

[Raksha]

Jeg visste heller ikke hva jeg gikk til og klarte ikke forberede meg. Vi har da taklet det meste likevel, dag for dag.

Det med middag hos svigers er jo lurt fordi de har ork til å lage skikkelig mat. (håper de lager noe du liker og tåler!) Men vær litt obs på at tidspunkt tilpasses babyen og dere så det ikke blir masse stress med det. J ble mye verre enn vanlig om vi prøvde oss med for mye kveldsbesøk feks. Og er du litt sår og hormonell som jeg var kan det hende du trenger litt tid bare dere 3. Men forhåpentligligvis blir det bare til god hjelp da. Du kan jo og tenke på at det kanskje bare er deg som gjelder i starten, du vil bli litt mindre mobil med en baby som trenger mye kroppskontakt og kanskje vil amme ofte om det blir det dere skal. Her kunne ikke pappaen bidra så mye i starten som vi hadde trodd, men det gikk over etter en stund.

Ja har tenkt endel på deg, faktisk, at du ble så innmari "bundet", og tenker at jeg må faktisk forberede meg på at sånn blir det. Heldigvis er svigerfar stort sett flink til å lage mat jeg spiser og tåler (liker er noe helt annet, han er ingen god kokk ) Men tidspunktene er overhodet ikke diskuterbare siden svigermor SKAL ha middagen klar når hun kommer fra dialyse. Da er hun sliten og sulten, og da skal middagen helst stå på bordet, ellers får stakkars gubben grisekjeft. Litt mer fleksibelt de dagene hun ikke er det.

Men jeg driver å pønsker på å lage meg et lager med enkle middager som vi kan ha i frysern, som Bonden kan smelle sammen til meg, eller jeg selv om baby sover. Pastasauser, elgkarbonader, elgkjøttkaker osv osv. Vi har jo frysern full i elg. Og ha lette middager tilgjengelig, både til bare oss og til svigers da. Nå er formen såpass grei at det er mulig å ha en kjøkkendag liksom.

[Guest 2ne]

Det jeg gjorde når mine var små, var å mose all maten med gaffelen (kan gjøres med en hånd) og så spise den (også noe man kan med en hånd). Syns ikke det var noe stress å få i meg mat selv om jeg ammet Det var nesten verre når de begynte å spise selv, for da måtte maten deres gjøres i stand først, og så passe på at de fikk i seg mat i stedet for å søle det utover. Da ble maten min kald

[Tricolor]

Jeg ammet også samtidig som jeg spiste selv dersom baby var sulten. Med eller uten fremmede ved bordet. Vi har hatt mange avløsere i spedbarnsperiodene, unge gutter og ei jente i ny og ne. De fikk værsågod tåle at baby også spiste. Ingen har reagert på det.

[tm100021]

Hei, jeg heter Jaran og skal bo hos mamman min til jeg er 45.

[Raksha]

Har muligens en mistanke om at svigermor kommer til å rynke på nesa over amming ved middagsbordet

Men er jo ikke verre enn at Bonden tar med enn tallerken med mat inn til meg etterpå foreksempel.

[Mari]

Ha ha, Lill! Herlig!

[ElZorro]

Da er vi på plass i Bergen. Tuva og jeg fløy, siden hun takler maks en time i bilstolen uten å bli sinna. Men å fly med Tuva var jo selvfølgelig ingen walk in the park det heller.. Jeg er overbevist om at T egentlig er en to-åring fanget i en babykropp, hun skulle jo vaffal ikke sitte på fanget mitt, hun skulle s t å , og helst ikke være med mammaen sin what so ever... Jaja..

Hun syntes ikke det var så stas med å måtte bo i fremmed hus hos besteforeldre heller, men det gikk seg da litt til til slutt. Nå ligger vi her i ei stoor seng, seriøst, jeg elsker å ha henne ved siden av meg, samsoving er gull!

For meg er verden snudd fullstendig på hodet nå som jeg er mor, jeg husker jeg tenkte "jammen jeg må jo få lov til å tisse!" Det dreit T i for å si det slik, hun ville sove oppe på mammaen sin hun. Helst i et par timer i slengen og faktisk.. Men jeg føler meg som samme person, jeg har ikke mistet meg selv og jeg føler meg ikke som bare mamma (selv om det er strengt tatt akkurat det jeg er, altoppslukende som disse månedene har vært med et barn som trenger masse masse fysisk nærhet, sover lite, spiser mye og trenger overraskende mye stimuli).

Rak: Jeg hadde definitivt laget masse middager å hatt i fryseren, det er ikke å få tid til å spise maten som er problemet, men å lage den (for de som ikke har tilgang på mannen hele tiden). Jeg har spist musli til frokost, lunsj og middag mer enn en gang denne våren, for å si det slik.

[Mud]

Hei Jaran! Du er søt!

[Aya]

Rak - jeg hadde også hatt et matlager klart i fryseren. Masse porsjonsmat som bare kan hives i mikroen. Du trenger jo næring også, så det å kunne spise f.eks et par elgkarbonader til lunsj er jo veldig bra. Dessuten tror jeg det er lurt å forberede seg på at det KAN hende du ikke ønsker å spise med svigers i starten. Det kan jo hende, som Marie sa, at du har veldig behov for å bare være dere. Jeg er iallfall sånn at uansett hvor godt jeg kommer overens med familien orker jeg ikke folk og prat og måtte være oppegående foran andre enn kjæresten alltid hvis jeg er syk, sliten eller uopplagt. Jeg tenker også at det har litt med den familiefølelsen dere skal etablere også, at det kan være hyggelig å ha sjansen til å spise sammen bare dere selv i en travel spedbarnsperiode

EDIT: Beklager hvis dere føler at jeg ikke egentlig har noe her i tråden å gjøre, jeg har jo ikke barn enda (dessverre ). Jeg er bare så babysyk, og denne tråden bare bobler over av babylykke og familiekos, så jeg klarer ikke holde meg unna

[Mud]

Jeg husker faktisk ikke helt hvordan jeg gjorde det med mat til meg jeg. ..

Men jeg gikk ned 35 kg på 10 mnd så jeg regner med jeg ikke hadde en god løsning. Har aldri vært så tynn som før A ble "stor"..

[tm100021]

Tror jeg må gjøre noe feil, for jeg har god tid til å spise. Desverre Drittkg, blæææ.

[*Marianne*]

Jeg husker faktisk ikke helt hvordan jeg gjorde det med mat til meg jeg. ..

Men jeg gikk ned 35 kg på 10 mnd så jeg regner med jeg ikke hadde en god løsning. Har aldri vært så tynn som før A ble "stor"..

Husker heller ikke hvordan jeg gjorde det med mat, men jeg gikk opp i vekt, så noe må jeg jo ha fått i meg... Men jeg husker at jeg aldri husket å få med meg vannflaska mi før jeg satt meg ned og ammet, og L spiste så lenge av gangen, at det var flere ganger jeg satt der og tørstet (eller maste på mannen om å hente). Så moralen er; husk vannflaske (og en klut).

[ElZorro]

EDIT: Beklager hvis dere føler at jeg ikke egentlig har noe her i tråden å gjøre, jeg har jo ikke barn enda (dessverre ). Jeg er bare så babysyk, og denne tråden bare bobler over av babylykke og familiekos, så jeg klarer ikke holde meg unna

Parantesen din sier jo sitt. Denne tråden er for alle! Gamle mammaer (mihi ), unge mammaer, wannabe (ah, en liten pun!) mammaer og bestemødre og og og

Kaffe er min venn! Puh. Bestemødre på trilletur er gull!

[Mari]

Du har da vært både baby og barn, Aya. Dette må være den perfekte tråden for deg med førstehåndserfaring!

Her skal man selv bestemme hva man skal ha på ja. Så drar vi ut da. I juli...