Gå til innhold
Hundesonen.no

Vanskelig femåring..


PHM
 Share

Recommended Posts

Hei!

Min familie fikk for fem år siden vår første hund. Uten å få skikkelig rådgiving, kjøpte vi en mellomschnauzer. Jeg og mine fem søsken var veldig glade for å få hund, og de første månedene var det mye lek hele dagen. Etter hvert begynte hunden å bjeffe voldsomt mot fremmede mennesker. Vi forstod at hun var overbeskyttende mot oss i "flokken", men trodde dessverre dette bare var valpefakter som ville gå over. Etter hvert ble hun mer og mer beskyttende, også for sin egen mat og godbiter. Nå er hun altså fem år, og hun er alt for beskyttende for oss i familien. Når det kommer "fremmede" på besøk, bjeffer hun, flekker tenner og viser tegn til aggressjon. Hun har aldri bitt noen kraftig, men har hogg til dem for å skremme dem. Etter å ha undersøkt, har jeg forstått at hun er usikker og redd fremmede mennesker, og derfor kan opptre truende. Da hun hadde vært på kennel i sommer, fikk vi tilbakemelding om at hun var redd og usikker og holdt seg til hjørnet av buret. Hvordan får jeg henne til å forstå at hun ikke må "beskytte" oss, og at hun ikke er sjefen? Hun er også lite lydig, og det er ikke mulig å få henne til å komme ved å rope på henne eller plystre. Så snart hun forstår at det er godbiter i hånden, kan hun gjøre hva som helst - men ikke ellers. Hvordan går jeg frem for å få henne til å føle seg underdanig, men ikke redd? Hvilke delmål bør vi sette oss?

Takk for svar :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første tror jeg dere har en svært engstelig hund. Det er nok seg selv hun beskytter, ikke dere. Har hun opplevd kjefting, ukonsekvent "oppdragelse" (noen ganger får hun ligge i sofaen, andre ganger er hun sølete på labbene og får kjeft for det samme?) , mye styring og barns "leking" med henne mens hun var i en sårbar oppvekstfase? Vet hun hva som er forventet av henne, eller er det litt så som så med hvilke regler som egentlig gjelder. Jeg tror ikke du ønsker deg en underdanig hund, men en trygg og selvsikker hund. (Liker ikke alle disse CM frasene, da de får folk til å misforstå hvordan man skal te seg rundt en hund).

Flere spørsmål enn svar her, ser jeg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først bør du forandre måten å tenke på. Jeg går ut fra at du har sett en del Hundehviskeren-episoder ut fra det du skriver (underdanig, ikke sjefen), og til tross for at jeg har sansen for Cesar Millan, så er akkurat den måten å forklare atferd på, litt misvisende. For, hunden din er ikke en dominant hund, hun har påtatt seg rollen som flokkens beskytter fordi hun føler hun må. Det er en ganske stor forskjell på en hund som vil være sjef, og en hund som føler den må ta ansvar. Det har noe med selvtillit å gjøre, hun har rett og slett ikke baller nok til å være en ordentlig sjef.

Dernest, så er løsninga å få henne lydig, og det gjør man lett med godbiter. Det er en svært misforstått oppfatning at hunder skal gjøre som de får beskjed om bare fordi de får beskjed om det. Det er ingen som jobber gratis - ikke folk, og ikke hunder. Man gjør som man får beskjed om fordi man tjener noe på det, og den hyggeligste (og mest tillitvekkende og minst konfliktfulle) måten å lære hunden din å være lydig, er å belønne henne for å være det.

Hunder med sosiale issues er ikke lette å "omskolere". Hun kommer aldri til å bli glad i folk, men du kan lære henne å oppføre seg rundt de. Det er her lydigheten kommer inn - jo mer lydig hunden din blir, jo lettere er det å kontrollere henne rundt mennesker hun ikke kjenner. All lydighet du trener med henne, vil hjelpe. Jo mer du lærer henne at det lønner seg å høre på deg, jo mer kontroll vil du ha over henne.

Ressursforsvar er forholdsvis naturlig hos hunder, og jo mer konflikter det ligger rundt dette med ressurser, jo vanskeligere blir det for dere å trene det vekk. Det aller beste er å lære hunden din å bytte. Du får det hunden din har, mot at den får noe du har. Det er noe du kan trene på med mindre viktige ting først. Grunnen til at hun reagerer aggressivt når hun har mat eller godbiter, er at hun er usikker på om hun får beholde de, og er villig til å kjempe for å få ha de. Da er det beste å ikke gi henne en grunn til å være usikker. Ikke prøv å ta fra henne noe så sant dere ikke absolutt må (dvs så sant hun ikke spiser noe giftig eller viktig). Hvis dere må ta fra henne noe, prøv å gjør det rolig og bestemt - ikke prøv om du er stressa eller redd for å bli bitt. Akkurat der har CM et kjempepoeng, hunder tror deg når du er rolig og bestemt og tar ting som en selvfølge. Bare husk at du sjeldent kan bløffe en hund, er du nervøs, så merker den det. Gi den alltid noe annet som er veldig godt når du har fått tak i det du vil ta fra hunden. Den får en ny ressurs når du tar fra den gamle. Gi mest mulig ro og fred rundt spising, da blir hun ikke så anspent når hun får maten sin. Hun kan godt lære seg å vente på maten - hvis hun får maten når hun er stressa og gira, så blir hele matsituasjonen stress og oppspilthet. Det bør være en tid for ro.

Ta kontroll over ting hunden syns er gøy, gjør det sånn at det er du som bestemmer når det skal skje. Sånn som f.eks med maten, så skal hunden sitte rolig før den får lov til å spise. Den bør sitte før dere går ut. Den skal sitte før den får leke, eller komme opp i sofaen. Da lærer hunden seg at ingenting skjer hvis hun girer seg opp, og du lærer deg hvordan du kan kontrollere hunden din. Jo mer kontroll du får over ting, jo mer kontroll har du over hunden din.

Jeg ville begynt med å få en lydig og kontrollert hund før jeg begynte å "mase" om mer viktige ting, som ressursforsvar og ufin oppførsel mot folk. Helt enkle lydighetsøvelser gjør både at du får mer kontroll over hunden din, i tillegg til å gi deg følelsen av å mestre henne. Selvtillit er ganske essensielt i forhold til ressursforsvar og problemer med folk - hun må lære å stole på deg, at du kan ta ansvar over henne, at du kan håndtere henne.

Ikke la henne hilse på folk når hun er i gneldremodus. Hvis du ikke klarer å kontrollere henne med lydighet, så gjør det fysisk, enten det er med bånd eller grind (ikke bruk bur, da føler hun seg innestengt), og ikke sett henne sånn at folk må gå i nærheten av henne. Hun får ikke hilse før hun er rolig, og i begynnelsen kommer hun til å bruke lang tid på å roe seg ned - du skal bryte et 5 år gammelt mønster, det tar tid, det. Hvis hun girer seg opp og blir gneldrete igjen, så får hun ikke være sammen med de besøkende. Og, dette er veldig viktig! De besøkende skal ikke snakke med eller til henne. Hun skal overses til hun er rolig, og når hun er rolig, så skal hun hilses på rolig. Ikke noe "heia bisken, så fiiiiin du er, jaaaa, så fiiiiin" med hvinende babystemme.

Men som sagt. Begynn med lydighetsøvelser. Selv de enkleste ting vil være til hjelp, selv øvelser du ikke syns har noe med hverdagen å gjøre - poenget er at du skal lære deg å mestre henne, og hun skal lære seg at det lønner seg å høre. Om du kan gå kurs eller trene i en hundeklubb, så er det bare positivt. Og lykke til :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar! Setter pris på at dere tar dere tid til å gi meg så detaljerte og nyttige tilbakemeldinger. Dere kommer med gode poeng som jeg ikke har tenkt på. Jeg kommer til å jobbe videre med det dere nevnte, og skal jobbe hardt for å få det til. Dere har rett i at jeg ser mange Cesar Millan-serier, og har prøvd å lære av ham. Men det er veldig nyttig å høre på dere "vanlige" hundemennesker :) Takk igjen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt schnauzer - mellomschnauzer - som var omtrent som din, bare at min bet. Desverre ble hun trent ganske mye feil og presset mye i situasjoner som forsterket usikkerheten, sikkert litt som din. Da hun var 7 år begynte jeg med klikkertrening på henne, og bortsett fra at hun var litt vel typisk crossover, vanskelig å få til å tilby atferder, så funket det strålende, og de få tingene jeg lærte henne med klikker satt som spikret da hun var 12.

Nå har jeg riesenschnauzer og har tatt med meg mye av det jeg lærte av schnauzeren min i oppdragelsen av henne, det er klart at det er enklere når man får valp enn å "starte på nytt" med en femåring, men hun har aldri fått "tenke selv" eller "ordne opp selv" i situasjoner som hun har syntes har vært vanskelige. Møter med mennesker, ting hun synes har vært skummel har JEG fikset. Jeg har også vist med det at det er jeg som skal passe på oss, ikke hun. Noe som viser veldig godt igjen i dag når hun er 4 år, og helt overbevist om at mamsen kan fikse alle verdensproblemer, og derfor møter verden åpen og blid, kanskje litt for blid. Men heller det enn sint.

Jeg ville lært henne at å ta kontakt med deg er moro. En schnauzer er ikke nødvendigvis veldig lett å motivere, så om hun liker godbiter så har du en god start. Bruk det! Finn ut hvilke gobiter som er helt supre, og hvilke som er "sånn passe". Bruk alltid supre godbiter til inkalling. Inkalling kan du belønne hver eneste gang. Gjør du det, og får en hund som forventer belønning hver eneste gang, så har du større sjanse for at den dagen du ikke har godbiter med deg og MÅ kalle henne inn, så kommer hun.

Har helt sikkert mange andre tips å komme med, men må ha litt mer konkret du lurer på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres ut som min og din mellomschnauzer var/er ganske like! Vi prøvde klikkertrening som valp, men skulle gjerne begynt igjen med det - takk for tipset! Hvordan vil du anbefale at jeg håndterer en situasjon der vi møter en hund eller et menneske på tur der hun enten flekker tenner eller drar veldig i båndet? Eller en annen kjent situasjon er når det kommer noen "fremmede" hjem til oss, og hun bjeffer og styrer på. Da er det umulig å få kontakt med henne uansett hva jeg har i hånden - hun vil da selv ikke være interessert i yndlingssnopet sitt. Hvordan ville du håndtert en slik situasjon?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er nok desverre, var hvertfall, endel dårlig mentalitet på schnauzerne.

På tur ville jeg rett og slett søkt avstand. Snudd og gått en annen vei om mulig til du får en avstand til ting der du får kontakt med henne igjen. Når du ikke inn så er det liksom ikke så mye hun får lært, bare ta henne med deg og gå.

Hjemme er jeg litt mer usikker, der er det sikker andre som har bedre tips, men ville nok prøvd å skåne henne mest mulig og ikke la henne drive på i nærheten av besøkende. Roer hun seg når de setter seg ned? Kan hun hilse og roe seg? Min var hvertfall slik at det var greit så lenge folk satt stille, men nåde dem om de reiste seg for å gå. De siste årene så bodde ikke jeg sammen med hunden, men da hun var på besøk hos meg fikk hun stort sett bare hilse på helt hundevante folk som var vel advart, i andre situasjoner stengte jeg henne rett og slett bort, bak en grind. Min ble bare verre om folk lokket med godbiter og skulle være "venner", eventuelle gobiter måtte komme fra oss hun kjente. Beste var om de overså henne. Da fikk jeg etterhvert kontakt og kunne be henne gå å legge seg og da roet hun seg, til de reiste seg, som sagt. Men jeg fikk aldri trent ordentlig på dette selv rett og slett pga mangel på kunnskap da jeg bodde hjemme med hunden, og mangel på interesse fra resten av familien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En annen ting jeg kom på er som sagt tidligere her - jobb masse med kontakten over der, på min så hadde jeg en skuddsikker "dekk" kommando, som nådde inn i nesten alle situasjoner. Aner ikke hvordan jeg klarte å lære den inn, for jeg har ikke fått det til med senere hunder, men dekk var liksom greia vår. Fikk jeg ikke kallet henne inn, kunne jeg be henne dekke. Da lå hun stort sett til jeg fikk hentet henne. Var mer en ryggmargsrefleks for henne å dekke. :lol:

Jobb med sitt/dekk og bli i flest mulige situasjoner, men husk å starte enkelt sånn at hun hele tiden opplever mestring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jo hunder veldig forskjellige, så det er ikke sikkert dette er den riktige løsningen for dere, men når det kommer til den delen med å få besøk hjemme av fremmede kan jeg jo fortelle hva jeg gjorde med min hund. Han passer jo på huset, og til en viss grad får han lov. Kommer det folk får han lov til å bjeffe èn gang. Da sier jeg "flink gutt det" med rolig stemme. Deretter får han beskjed om å gå å legge seg, og må ligge der helt til jeg sier at han får lov til å hilse. Dvs, når jeg ser at han har roet seg helt ned. Da får han lov til å gå bort for å snuse. De som kommer inn har fått beskjed om å være rolige, la han snuse, og ikke hilse overdrevent på han. Litt kløing bak øret holder lenge. Ikke klappe oppå hodet, ikke sette seg på huk, ikke henge over, og ikke snakke med intens stemme.

Han har gått fra å være veldig usikker og utagerende, til å tolerere alt som kommer inn døra. Han syntes til og med det er stas å bli klappa på når han bare får litt tid på seg. Men jeg må alltid ta kontroll når fremmede folk kommer inn.

I starten gikk jeg tur med han når jeg visste vi skulle få besøk, og timet det sånn at vi kom tilbake når besøket allerede var i hus. På den måten slapp vi konfrontasjonen ved døren, og han ble mer nysgjerrig. Da var han kontrollerbar, og fikk gå rundt å snuse på folk. Da måtte alle ignorere han. Jeg lot han ta noen runder mens jeg fulgte med på kroppsspråket hans og hadde godbiter i lomma til avledning om nødvendig. Hvis jeg så at han stivnet eller ble stille, sa jeg "se her" (som er et av kontaktordene jeg bruker) og da kom han til meg og fikk en godbit. Etter det fikk han beskjed om å legge seg.

Etterhvert som han ble bedre på dette, og han ble mer komfortabel med å ha folk der, fikk de klappe litt (når han selv inviterte til det) og gi han godbiter, men kun når han var avslappa. De fikk ikke gi han noe om han var usikker, kun når han var kontaktsøkende og blid. Når dette ikke var noe stort problem lenger, kom vi tilbake fra turen før gjesten/-e kom. Da lot jeg han ha på halsbånd, slik at jeg hadde noe å ta tak i (et kort bånd på kan også være lurt, om du plutselig må ta tak). Når de da ringte på døren ble han såppas høy at han ikke hørte på kommandoer. Jeg blokket han derfor fra å komme bort til døren, eller sto rolig og holdt han i halsbåndet (mens noen andre åpnet døren og tok seg av besøket). Da fikk han egentlig bare marke seg og bråke så mye han ville... Jeg nådde ikke inn, og ville ikke lage mer stress ut av situasjonen med å korrigere han for bråk, og jeg belønner ikke møkkaadferd eller høyt stress. Ble det helt krise, satte jeg han inn på et annet rom. Deretter gjorde jeg som før. Henten han om han var på rommet, eller ventet til han roet seg ned, ba han om å legge seg, og lot han ligge der til jeg så han var avslappet. Deretter fikk han gå en snuserunde, men da gikk vi tilbake i treningen igjen og folk fikk ikke hilse. Babysteps liksom. Etter hvert har det gått seg til, og vi er nå der som jeg startet inlegget med. Alle kan komme inn, og han er ikke så "seriøs" lenger. Nå er det mer lyd og mindre action. Og det er helt i orden.

Ellers er jeg enig med 2ne. Lydighet lydighet lydighet. Bikkja mi hadde nok aldri blitt bedre om vi ikke hadde trent såppas mye lydighet og kontakt. Vis hunden at du tar og har kontroll, vær rolig, og ha noen skikkelig gode belønninger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...