Gå til innhold
Hundesonen.no

Mannen min vil ikke lenger ha hundene våres og viser det TYDELIG...oppgitt matmor!


Camilla
 Share

Recommended Posts

Som folk skriver, så må dere sette dere ned og snakke orntlig sammen. Spør hva som plager han og hvorfor han misliker hundene så mye sånn plutselig. Det er noen som blir lei av hundehold, og det er en ærlig sak, men da må han si det. Du tar ansvaret for hundene og gjør jobben, og han må respektere deg og ikke si stygge ting om hundene som sårer deg. Dere må prøve å finne et komprimiss.

Feks. Jeg tar meg av hundene, du lar de være ifred og sier ifra hvis du har noen problemer med noe (før det går for langt)

Dere kan også avgrense området i huset og feks ha hundene i gangen/kjøkkenet, så han får litt avstand. Så kan dere ta de ut og kose med dem når han er i godt humør. Så lenge du bruker nok tid på aktivisering av hundene, kan de fint klare seg på litt avstand inne i huset.

Uansett må kommunikasjon til. Du må fortelle hva du føler og hva du syns, og han må fortelle hvordan han føler det, og sammen finne en gyllen middelvei som dere begge syns fungerer. Å la han få vilja si og kvitte seg med hundene, vil nok ikke gjøre det noe lykkeligere akkurat. Men samtidig må du respektere at han er lei og ønsker avstand. Kanskje prøve å få litt hundepass regelmessig? Så kan dere finne på noe sammen alene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 89
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hei, TS her! Ble helt overveldet av diskusjonen temaet har satt i gang J Må bare si tusen takk for ALLE svar! Synes egentlig alle har hatt gode synspunkter, god jeg kjenner ikke helt igjen mannen

Det høres ikke ut som han har det bra med seg selv. Det er lettere å ta det utover hundene enn å gå inn i seg selv for å se hva det er han ikke trives med. Det siste krever veldig mye, ikke sant. Han

Det KAN faktisk vere så enkelt som at han ikkje har forstått kor sårande det er, og at ein slik "kald skulder" var det han trengte. Slik eg kjenner menn (på meg sjølv ) så er den påfølgjande oppførsla

Som småbarnsmor selv er jeg ofte enig med Mari om at en bør prioritere de tobeinte fremfor de firbeinte og anstrenge seg for å la barnet vokse opp med begge foreldrene, men i akkurat dette tilfellet hadde jeg vel lurt litt på hvor god rollemodell denne fyren hadde vært for barnet vårt?

Snålt, for jeg kan ikke huske å ha sagt at TS skal hverken bli eller gå når det kommer til akkuat dette forholdet.

Jeg tenker at vi har fått et veldig snevert bilde av denne fyren, at vi vet altfor lite til å kunne si noe som helst helhetlig om dette forholdet.

Men jepp, i mitt forhold er det nok rom til å kunne ha en dårlig periode uten at jeg bailer. Om man ikke har det godt inni seg, så er det lett å si ting og gjøre ting man egentlig ikke kan stå inne for. Så lenge man anerkjenner og gjør en innsats så tåler vi det for en periode. Noen trenger hjelp til å anerkjenne og gjøre en innsats, noen vet ikke engang at de har det vondt.

Når det kommer til sønnen min så synes jeg det er veldig viktig at han opplever at vi som foreldre gjør feil. At vi kan prate om det, be om unnskyldning og ordne opp. Sinne, frustrasjon, sorg og skam, dette er alle følelser som barnet kommer til å erfare akkurat slik vi foreldre gjør. De følelsene er ikke farlige i seg selv og de trenger ikke nødvendigvis dempes. De trenger gode forbilder om hvordan å takle de også, akkurat slik de skal veiledes i de gode følelsene. Jeg tror dette er viktig for å ruste barnet for livet.

Jeg har ingen illusjoner om at jeg 1, alltid er rettferdig ovenfor hunden, eller 2, alltid er rettferdig ovenfor barnet. Det er ikke noe jeg tar på vei over. Det viktigste er hvordan man takler det.

Dette betyr selvsagt ikke at jeg tolererer alt eller lar meg eller barn bli tråkket på. Det er helt essensielt at et forhold skal være bygget på gjensidig respekt og omtanke. Men, for meg, så er en del av den gjensidige respekten å gi rom også for livets bølgedaler. At man kan ha det rævva. At man kan ha det konge. Tykt og tynt. Det har verdi for meg.

Hvordan akkurat dette forholdet er har jeg ikke peiling på, det vet TS best. For meg høres det ut som en lidende sjel i denne mannen, og for meg ville det vært riktig å gi ham en sjanse. Andre velger annerledes, og det kan være akkurat like riktig.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns det er helt utrolig hvor drastisk folk her noen ganger blir når det er en mann som er litt vanskelig eller har problemer med hund(ene)! Kvitte seg med mannen, hallo?! Hun skriver jo at han ellers er en bra mann som hjelper til hjemme, de har et barn etc.

Ja, for hvem sier jeg bare. Om det ble et mann eller hund-dilemma her i gården så hadde hunden røket hur fort som helst.

Skal jeg ta fra sønnen min det å vokse opp i et hjem med to foreldre for en hund som kan få det absolutt like godt hos noen andre? Nei, den dagen håper jeg at jeg har beina på jorden. Livet går i opp og ned, mannen min blir ikke kastet ut til fordel for en hund bare fordi vi er i en bølgedal.

Jeg hadde kasta ut en mann som var ufin med bikkjene mine bare fordi han hadde sår i sjela si eller whatever. Det har noe med respekt å gjøre, respekt for meg, respekt for mine livsvalg, respekt for liv, klare å tøye temperamentet sitt så det ikke går utover en uskyldig tredjepart. Jeg hadde heller ikke ønsket en sånn mann som rollemodell til mine barn, og hvis lista ikke er spesielt høy når det kommer til å slenge ut og drite i hvor det treffer hen, så hvem veit hvordan det blir om han blir skikkelig pissed - kanskje det ikke bare er bikkjene det går utover neste gang, liksom. Og jeg er for gammel til å gidde å finne meg i sånt bullshit.

Det er min mening. Jeg forventer ikke at alle skal være enig med meg, men å si at man lett kaster ut tobeinte i en konflikt om/med hunder, blir en overforenkling. Det sier litt om folk når de lar sinnet sitt gå utover et dyr.

Er jeg den eneste her som blir sint og roper av og til? *rødmesmiley*

Jeg har to tenåringer i hus, så jo, det blir jeg. Noen ganger har jeg lyst til å slå de også. Men jeg gjør det ikke, fordi jeg er voksen og ikke en barnehageunge uten impulskontroll. Jeg sparker ikke Nora ut av sofaen heller bare fordi at livet mitt suger og jeg er pisse sur den dagen. For igjen. Impulskontroll. Det er som regel noe man vokser på seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det kommer til sønnen min så synes jeg det er veldig viktig at han opplever at vi som foreldre gjør feil. At vi kan prate om det, be om unnskyldning og ordne opp. Sinne, frustrasjon, sorg og skam, dette er alle følelser som barnet kommer til å erfare akkurat slik vi foreldre gjør. De følelsene er ikke farlige i seg selv og de trenger ikke nødvendigvis dempes. De trenger gode forbilder om hvordan å takle de også, akkurat slik de skal veiledes i de gode følelsene. Jeg tror dette er viktig for å ruste barnet for livet.

Helt enig i innlegget ditt og spesielt dette. Vi foreldre gjør våre feil og vi har våre dårlige perioder. Det er liksom slik livet er. Ved at også barna ser at verden(heller ikke mor og far) ikke er et glansbilde og at man kan ordne opp i utfordringene, så vil de lære at bare for man møter motgang, så er det ikke verdens ende. Man møter utfordring, løser den og kommer styrket utav det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig i innlegget ditt og spesielt dette. Vi foreldre gjør våre feil og vi har våre dårlige perioder. Det er liksom slik livet er. Ved at også barna ser at verden(heller ikke mor og far) ikke er et glansbilde og at man kan ordne opp i utfordringene, så vil de lære at bare for man møter motgang, så er det ikke verdens ende. Man møter utfordring, løser den og kommer styrket utav det.

Mens jeg foretrekker at barna mine ikke lærer at det er greit å la sinne og frustrasjon gå utover uskyldige tredjeparter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig i innlegget ditt og spesielt dette. Vi foreldre gjør våre feil og vi har våre dårlige perioder. Det er liksom slik livet er. Ved at også barna ser at verden(heller ikke mor og far) ikke er et glansbilde og at man kan ordne opp i utfordringene, så vil de lære at bare for man møter motgang, så er det ikke verdens ende. Man møter utfordring, løser den og kommer styrket utav det.

Det er da ingen motsetning mellom det og det du du siterer fra Karpe.

Tråden handler om en mann som i sin dårlige periode, der han ikke er et glansbilde, er ufin med både hundene og kona si. Han har tydeligvis et godt stykke igjen til han møter utfordringen, løser den og kommer styrket ut av den, og i mens så påvirker han det barnet dere ikke syns fortjener en splittet familie, bare fordi at pappaen ikke klarer å styre temperamentet sitt. Det er mulig ikke du ser motsetningene her, men det gjør jeg.

Endret av 2ne
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mens jeg foretrekker at barna mine ikke lærer at det er greit å la sinne og frustrasjon gå utover uskyldige tredjeparter.

Selvfølgelig er ikke det greit - det er derfor man også i slike tilfeller møter utfordringen, løser den og kommer styrket utav den. Man tar altså opp dette naturligvis, det er vel endel av utfordringen som må løses.

Edit2: At han bør møte utfordringene er jo riktig, men man gjør det altså sammen(når han tydeligvis ikke klarer det alene). Det er her man bør være den støtten en partner bør være, slik at man ev får løst utfordringen. At han ikke er alene, men har støtte i en vanskelig tid - slik man bør støtte alle sine kjære. Nei, man støtter ikke adferden, men man møter utfordringen sammen. Nei, han bør ikke oppføre seg slik, det er absolutt ikke en akseptabel adferd og da bør hun ta en prat med han. Se om man finner årsaken - hvis ikke bedring og god kommunikasjon, så bør man vurdere 3part som kan hjelpe kanskje.

Men slik det høres utifra TS (slik jeg tolker det) så er det ikke en situasjon som bør vedvare lenge. Det er ingen av partene tjent med.

Edit: la til quote

Tråden handler om en mann som i sin dårlige periode ...

Hehe, PMS? ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tråden handler om en mann som i sin dårlige periode, der han ikke er et glansbilde, er ufin med både hundene og kona si. Han har tydeligvis et godt stykke igjen til han møter utfordringen, løser den og kommer styrket ut av den, og i mens så påvirker han det barnet dere ikke syns fortjener en splittet familie, bare fordi at pappaen ikke klarer å styre temperamentet sitt. Det er mulig ikke du ser motsetningene her, men det gjør jeg.

Jeg snakket om mitt barn og mitt forhold, det håper jeg var klart, og var også tydelig på at andre kan komme fram til forskjellige men rike riktige valg. Jeg har helt ærlig forsøkt å si minst mulig om hva trådstarter bør gjøre i sitt forhold, for de er fremmede mennesker jeg ikke har nok informasjon om. Jeg er ikke hverken kompetent til eller komfortabel med det. Derfor anbefalte jeg en nøytral tredjepart som kan veilede dem, og at de kommer fram til et kompromiss om hundene. Alt dette =|= å råde TS til å være i er forhold med en uforutsigbar og sint person med manglende impulskontroll sammen med et forsvarsløst barn.

Jeg har ikke sagt noe om TS bør bli i eller forlate forholdet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg snakket om mitt barn og mitt forhold, det håper jeg var klart, og var også tydelig på at andre kan komme fram til forskjellige men rike riktige valg. Jeg har helt ærlig forsøkt å si minst mulig om hva trådstarter bør gjøre i sitt forhold, for de er fremmede mennesker jeg ikke har nok informasjon om. Jeg er ikke hverken kompetent til eller komfortabel med det. Derfor anbefalte jeg en nøytral tredjepart som kan veilede dem, og at de kommer fram til et kompromiss om hundene. Alt dette =|= å råde TS til å være i er forhold med en uforutsigbar og sint person med manglende impulskontroll sammen med et forsvarsløst barn.

Jeg har ikke sagt noe om TS bør bli i eller forlate forholdet.

Ok det der var noe drit og skikkelig turnoff fra å diskutere i kjenner jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg snakket om mitt barn og mitt forhold, det håper jeg var klart, og var også tydelig på at andre kan komme fram til forskjellige men rike riktige valg. Jeg har helt ærlig forsøkt å si minst mulig om hva trådstarter bør gjøre i sitt forhold, for de er fremmede mennesker jeg ikke har nok informasjon om. Jeg er ikke hverken kompetent til eller komfortabel med det. Derfor anbefalte jeg en nøytral tredjepart som kan veilede dem, og at de kommer fram til et kompromiss om hundene. Alt dette =|= å råde TS til å være i er forhold med en uforutsigbar og sint person med manglende impulskontroll sammen med et forsvarsløst barn.

Jeg har ikke sagt noe om TS bør bli i eller forlate forholdet.

Jeg har strengt tatt ikke sagt noe om hvorvidt TS bør bli eller forlate forholdet jeg heller, jeg syns bare ikke at man alltid skal holde sammen for barnas skyld, og etter alt himmelpreiket om at man bør stå sammen og støtte hverandre når ting går trått fordi man skal være et godt forbilde <3 <3 <3 osv, så syns jeg vi kanskje kunne være bittelitt oppmerksomme på at det å la frustrasjon og sinne gå utover en uskyldig tredjepart, ikke akkurat er å være et godt forbilde.

Jeg presiserte vel også at det var min mening, og at jeg var klar over at ikke alle var enige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har strengt tatt ikke sagt noe om hvorvidt TS bør bli eller forlate forholdet jeg heller, jeg syns bare ikke at man alltid skal holde sammen for barnas skyld, og etter alt himmelpreiket om at man bør stå sammen og støtte hverandre når ting går trått fordi man skal være et godt forbilde <3 <3 <3 osv, så syns jeg vi kanskje kunne være bittelitt oppmerksomme på at det å la frustrasjon og sinne gå utover en uskyldig tredjepart, ikke akkurat er å være et godt forbilde.

Jeg presiserte vel også at det var min mening, og at jeg var klar over at ikke alle var enige.

Oh, FFS... Jeg skjønner ikke hvorfor du latterliggjør verdier som er viktige for meg. Det er bare unødvendig.

Hva er det egentlig du er uenig med meg i?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som skilsmissebarn kan jeg egentlig bare si meg enig i det 2ne sier, men også det mari sier. Det spørs på hvilken side av grensen man er. Når mine foreldre skilte seg ble verken jeg eller min søster overrasket, vår reaksjon var: "Det var på tide/bedre sent enn aldri". Nå skal det sies at vi ikke var små når dette skjedde. Henholdsvis rundt 15 og 21år, men begge hadde gått å følt på stemningen i huset gjennom hele barndommen. Selvsakt hadde vi desidert aller flest gode tider og minner, men er det noe som skurrer så merker barn det!

Ellers tror det med en nøytral tredjepart kan være en god ide, en flink familieterapaut/samtalepartner er gull verdt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som skilsmissebarn kan jeg egentlig bare si meg enig i det 2ne sier, men også det mari sier.

Jeg skjønner fortsatt ikke hvor uenigheten ligger jeg. Jeg har aldri sagt at man skal bli i et dårlig forhold på grunn av barna. Jeg har sagt at om jeg har fått valget mellom hund og mann så hadde det vært enkelt for meg, og at om hunden lett trumfer gjennom så var neppe forholdet så himla bra fra begynnelsen av.

Det er mystisk for meg at dere virker til å tro at jeg bagatelliserer TSs situasjon, eller sier at den er akseptabel. Jeg føler ikke at jeg gjør noen av delene. Jeg skjønner at jeg må åpne for at jeg har formulert meg klønete, at det er hos meg feilen ligger.

Det jeg derimot reagerer på er at folk her inne sier at TS bør gå fra mannen sin, kun utifra et par innlegg på internett fra bare den ene parten. Samlivsbrudd er et himla stort steg å ta, og det er enda større med en gang det er barn med i bildet.

edit: Byttet ut et ord.

Endret av Mari
  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner fortsatt ikke hvor uenigheten ligger jeg. Jeg har aldri sagt at man skal bli i et dårlig forhold på grunn av barna. Jeg har sagt at om jeg har fått valget mellom hund og mann så hadde det vært enkelt for meg, og at om hunden lett trumfer gjennom så var neppe forholdet så himla bra fra begynnelsen av.

Det er mystisk for meg at dere virker til å tro at jeg bagatelliserer TSs situasjon, eller sier at den er akseptabel. Jeg føler ikke at jeg gjør noen av delene. Jeg skjønner at jeg må åpne for at jeg har formulert meg klønete, at det er hos meg feilen ligger.

Det jeg derimot reagerer på er at folk her inne sier at TS bør gå fra mannen sin, kun utifra et par innlegg på internett fra bare den ene parten. Samlivsbrudd er et himla stort steg å ta, og det er enda større med en gang det er barn med i bildet.

edit: Byttet ut et ord.

Slik jeg ser det er det ikke uenighet mellom deres meninger, men hvordan skal jeg forklare det? Samme sak på forskjellige nivå kanskje?

Jeg mente forøvrig ikke at TS brude gå fra mannen sin i forrige innlegget mitt! Det er ikke opp til meg å verken mene eller dømme slik, det er det kun TS og mannen som kan gjøre. Var kun et innlegg i debatten som det har utviklet seg til, ikke denne presise saken.

Slik jeg har opplevd det så er det en grense når det kommer til slike saker. En grense for hvor mye man kan/vil utsette seg selv og eventuelle uskyldige tredjeparter i. Er man over denne grensen, men nekter/klarer ikke å innse det ja da syns jeg det er på tide å sette seg ned å virkelig tenke litt eller prøve å høre litt på om andre forteller deg det. For er du over denne grensen så vet du det innerst inne selv.

Er du derimot under denne grensen så sier jeg bare stå på! Ingenting er bedre enn om man jobber med det! Problemet forsvinner jo mest sannsynlig ikke av seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis mannen min hadde begynt å sende meg hat-sms'er om hundene mine/våre, hadde jeg blitt skikkelig forbannet. Han kunne bare våge....! Å gjøre noe sånt er det jo bare èn grunn til, og det er å være ekkel mot mottakeren av sms'en, som senderen vet er glad i hundene. Det blir jo som om jeg hadde sendt en sms til en venninne og sagt at jeg hatet mannen hennes. Hvorfor i alle dager skulle jeg gjøre noe sånt? Jo, det er bare en grunn, og det er å såre henne. Jeg synes det virker som mannen i trådstarters situasjon er ute etter å "ta" kona si for noe. Han kanskje sliter i ekteskapet eller hva, men sånne tekstmeldinger...da er man bare ute etter å være slem.

Jeg hadde ikke stilltiende tatt i mot sånne sms'er. De hadde seriøst fått en reaksjon. Og den hadde ikke vært "stakkars deg, er det noe som plager deg, vennen?"....

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uansett om man ville valgt mannen eller hunden så oppfatter jeg det ikke som at noen her hadde tatt den avgjørelsen uten og legge en liten innsats i og finne ut hva som ligger bak. Jeg ville iallefall ikke gjort det. Og jeg vet heller ikke helheten her, men bassert på det som er oppgitt av informasjon i denne tråden så hadde forholdet hunget i en tynn tråd, og det skulle virkelig foreligget noen gode grunner(om det finnes noen) til slik oppførsel. Og nå tenker jeg ikke bare på hundene, JEG hadde ikke funnet meg i og bli behandlet på den måten. Men det er meg, og det kan være helt feil for andre igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff... Dette var en kjedelig situasjon. Jeg skal ikke komme utenfra og fortelle om mannen eller hundene skal få bli, men det er jo helt klart noe galt her. En ting er at han er irritert på hundene, noe annet er det at han hyler og skriker, sender sms'er og sparker etter hundene. Hva er det for en slags oppførsel? Det spiller ingen rolle om det er hundene, oppvasken eller vedkløyving som er problemet. Man skal da vel uansett ha en viss respekt for hverandre? Det virker som om det er noen grunnleggende kommunikasjonsproblemer mellom dere. Hvis han virkelig er glad i deg og du virkelig er glad i han så skal dere greie dette sammen.

Snakk sammen! Vis hvor mye dette betyr for deg (så han SKJØNNER DET) og prøv å forklar han hvor mye det sårer deg når han oppfører seg på den måten han gjør. Hvis det er problemer med hundens atferd så er jo dette noe som dere kan jobbe med sammen. I et ekteskap handler det jo om å støtte hverandre (etter min mening).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oh, FFS... Jeg skjønner ikke hvorfor du latterliggjør verdier som er viktige for meg. Det er bare unødvendig.

Hva er det egentlig du er uenig med meg i?

Øh.. Jeg er ikke helt sikker på hvilke verdier du mener jeg latterliggjør, men det jeg var uenig i, er at man er nødvendigvis er et godt forbilde bare fordi at man holder sammen.

Er det noe bedre forbilde å lære de å stikke fra alt av problemer og motgang?

Ja, Snusken, det var akkurat det jeg sa, og det er akkurat det man gjør om man ikke finner seg i å bli behandlet respektløst, og ikke finner seg i at humørsvingninger skal gå utover husdyra. Helt riktig, du har skjønt det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Øh.. Jeg er ikke helt sikker på hvilke verdier du mener jeg latterliggjør,

:rolleyes2:

men det jeg var uenig i, er at man er nødvendigvis er et godt forbilde bare fordi at man holder sammen.

Det er det ingen uenighet i, 2ne. Det har det aldri vært.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner veldig godt hva Mari mener jeg. Å si at man bør gå fra barnefaren pga uenighet om hund blir helt feil.

Ikke vet jeg om det bare er hundene som er problemet , det høres ikke sånn ut , men jeg ville prøvd alt for å løse situasjonen før jeg gikk så drastisk til verks. Når jeg bestemte meg for å gå fra faren til min sønn var det av hensyn til både meg og ungen. Forholdet var såpass dårlig at det var bedre for alle parter å avslutte kjæresteforholdet og heller prøve å bygge en ny relasjon som foreldre.

Dette er ikke ukomplisert , det er et evig savn hos begge når ungen er hos den andre parten og det er hjerteskjærende å se hvordan den uskyldige tredjeparten i perioder sliter med mye savn og en utrygghet fordi han alltid er redd for at de han er glad i skal bli borte.

Han har fått en liten dukke som han trøster og forteller at er lei seg før han sier at han kommer tilbake slik at dukken ikke trenger være lei seg lengre.

Tydeligere kan det ikke sies for en som ikke er 2 år en gang , og jeg ville strekt meg lengre enn langt for at han skulle slippe å ha det slik hvis jeg hadde trodd det var et håp om at jeg og faren kunne hatt det ok sammen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men poenget var egentlig ikke å velge mellom mannen og hunden, men at når en mann (eller kvinne, for den saks skyld) lar sitt sure møkkahumør gå utover ikke bare meg (som evt samboer av en sånn en), men også uskyldige tredjeparter i huset (som f.eks hundene) fremfor å gidde å ta tak i hva det nå enn er som plager han, så er vedkommende så usympatisk og ufin at jeg ikke ville delt livet mitt med han (eller henne) lenger. Som flere har nevnt her inne, så er neppe hovedproblemet de to hundene de har i huset, men om så var, så er det bedre måter å løse sånne uenigheter på enn å forsure livet til de man har rundt seg. Derav min kommentar om å være voksen og moden.

Det er ikke et valg mellom mann og hund, det er et valg av hva slags mennesker man gidder å ha i livet sitt, hva man trives med, og hva man orker å finne seg i.. Selv om det er barn i bildet. Og jeg hadde ikke ville ha en mann i livet mitt som fremfor å ta opp hva nå en slags problem han måtte ha med meg, heller går og slenger dritt og furter. Jeg ville heller ikke hatt en i livet mitt som heller diskuterte problemet mitt/vårt på et internett-forum fremfor å ta det opp med meg (og ikke gidd å si noe om hvordan det er i langvarige forhold, for jeg er gammel nok til å ha vært i et par av de).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
    • Jeg er ganske forelska om dagen 😂❤️    Vi har jo 3 tisper også - Utrolig morsomme og herlige vesen! Men hannhund er virkelig noe for seg selv! ❤️   Nils hadde en strålende valpekarriere, til helga skal han til Nkk Sandefjord og prøve seg som junior - Vi er forberedt på at alt kan skje 😂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...