Gå til innhold
Hundesonen.no

Dilemma... Hund og barn kan ikke være sammen (langt)


Gaia
 Share

Recommended Posts

Har ei tispe på snart 9 år. Hun har alltid vært "sær" og aldri likt fremmede folk, situasjoner osv. men vi har lært oss å leve med det (ja har gått på mye kurs og fått individuell veiledning for å hjelpe på situasjonen). Har vært slik fra hun var valp men har blitt verre med årene. De siste 5 årene har hun ikke villet være i andre rom enn "sitt eget", ute går det bra om ikke det for mye støy fra eks. biler om vi går langs veien. I skogen er hun i sitt ess og trives godt sammen med oss voksne. Hun har alltid vært glad i leker og blokkerer alt rundt seg når hun finner på at hun vil ha noe/leke. hun har bitt oss både til blods og gul og blå for å få ta i en leke el. vi har, men vi har gjort tiltak for å unngå dette. (ikke bære ting, følge godt med om vi har noe i hendene.) Vi har derfor i utgangspunktet kun brukt leker som belønning i trening, spor osv.

Vi har fått et barn som nå er 1,5 år. De har omgått hverandre på tur, da med minsten i vogn eller bæresele. Nå som barnet har blitt eldre går hun. En dag i hagen plukket hun opp en blomst og hunden gikk rett mot for å få tak i dette hun hadde i hendene. Nytter ikke å få hunden til å slutte annet enn å gå fysisk inn for å stoppe, og måtte sette henne i et annet gjerde. Etter dette har vi aldri hatt barnet og hunden løs sammen.

Her om dagen var vi i hagen og borte med gjerdet til hunden da jentungen liker å prate med hunden og klappe gjennom gjerdet. Hunden liker også å være i nærheten av meg ute. Det tok vel et kvart sekund at jentungen bøyde seg og plukket opp et gresstrå og så satt tennene til hunden i gjerdet for å få tak i dette... Heldigvis var barnet ca 40 cm ifra så traff ikke, men ble jo redd og må innrømme at det ble jeg også... Hunden er jo min lille snuppe og jeg er veldig glad i henne, men etter den hendelsen syntes jeg det er vanskelig å kombinere hund og barn på en positiv måte. Ser for meg tennene i gjerdet hele tiden og har ikke latt barnet se hunden etter dette.

Syntes det er trist for hunde da det dessverre blir slik at det blir mindre tid, kan ikke gå tur sammen på ettermiddager osv og jeg og samboer må dele oss slik at en tar barnet og en tar hunden.

Går og tenker på hvordan jeg kan løse dette når jeg ikke lenger har tillit til at hunden min kan finne på å bite, selv om det ikke er pga agressivitet. Er umulig å styre barnet hele tiden også, plutselig finner hun en kongle i skogen...

Har ikke lyst til å ha en negativ situasjon med bitt, og minnes godjenta mi med en slik hendelse.

Uff, var mye dette men merker at tankene hele tiden ruller. (nå er kanskje hunden syk også som jeg har skrevet om i et annet innlegg, men disse situasjonene har ikke noe med hverandre å gjøre)

Noen som har råd..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Du har glemt noe viktig. Det er jo en "jursvulst" som du lurer på inne i bildet og hun høres jo nærvøs ut. Du må nok se hele bildet på hunden altså nervøsiteten som gjerne gir utslag i mangt og det at hunden kan være syk. En syk hund kan ha adferdsendringer som første signal

Ta en tur til vetrinæren for utrednign, men det høres ut som hundeholdet ikke er trivlig lengere og da blir det noe feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun har alltid vært glad i leker og blokkerer alt rundt seg når hun finner på at hun vil ha noe/leke. hun har bitt oss både til blods og gul og blå for å få ta i en leke el. vi har, men vi har gjort tiltak for å unngå dette. (ikke bære ting, følge godt med om vi har noe i hendene.) Vi har derfor i utgangspunktet kun brukt leker som belønning i trening, spor osv.

Jeg ser dere har tatt tak i problemet med å tilpasse med å unngå. Hva med å få kyndig hjelp hvor dere trener på dette istedet?

Hvor bor dere? Jeg ser for meg at dere trenger kyndig veiledning fra en dyktig hundetrener hvis dere velger for eksempel inntrening med f eks omvendt lokking som kan være til hjelp. Det krever en del mer av dere å gå inn med atferdsendring (trening) enn å "bare" tilpasse.

Inntil videre støtter jeg forslag om bruk av munnkurv i de situasjonene hvor dere ikke kan kontrollere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Munnkurv har jeg faktisk aldri tenkt før. Ser at det vil eliminere trusselen om bitt ift. barnet. Minuset vil vel være at kvaliteten på turene blir dårligere for hunden? Er glad i å plukke opp ting i skogen og bære med seg.

Hører kanskje med i historien at vi har 2 hunder. Kastrert (pga sykdom) hannhund på 6 år. Han er stikk motsatt og elsker å være sammen med oss (men også tispa da). Han og jentungen går veldig bra sammen og kan ligge og kose seg sammen. Han er ikke interessert i leker og tar heller aldri barnets leker inne. Hundene er veldig knyttet til hverandre og blir urolige om de ikke er sammen dersom begge er hjemme. Så vi har derfor som oftest hannhunden sammen med tispa på "rommet deres", om ikke tispa ikke er hjemme. Vi går regelmessig tur med en og en så de er vant til å være alene også, og har også familie som liker å "låne" med seg en av dem.

Jeg tenker litt på dette med tilpassning, som vi har blitt vant til å gjøre. Samboer mener at om tispa hadde bodd hos andre hadde hun nok blitt avlivet som 3 åring da hun ikke fungerer i en familiesammenheng. Vi har lenge vært 2 voksne og hunden har jo ikke bestemt at vi skulle få barn... Tid er sånn sett ikke problem, vi tilpasser dagene slik at alle får det de trenger av trim, trening osv. men klart det tar tid. Ikke noe problem å ha barnet med på tur med hannhunden.

Tenker av og til litt på yngste hunden, han liker å være i familiesituasjoner og blir jo "frarøvet" dette men er likevel overbevist om at han trives sammen med tispa.

Jeg tror ikke den potensielle sykdommen påvirker tispa, men skal selvfølgelig snakke litt med dyrlegen om dette når vi skal til undersøkelse.

Har dårlig samvittighet ift. tispa (og litt hannhunden) som ikke kan være med oss, men hun ønsker jo heller ikke dette så tror hun trives i sin boble.

Vi har trent mye på å få henne fra å gå i "jaktmodus", gav vel opp da hun var 3-4 og tilpasset slik at vi ikke har hatt noe i hendene. Psyken hennes har alltid vært dårlig men vi har gått kurs og trent lydighet, spor, rundering og agility, noe hun har mestret ganske bra. Trener fremdeles spor og rundering ifm tur. Det meste som foregår ute går greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har dere prøvd og trene impulskontrollen hennes på leker? Feks, ha en leke i hånden, når hun prøver og ta den forsvinner den, når hun da forhåpentligvis gir opp etterhvert kan hun få den eller annen leke som belønning for at hun lot den være. Har ikke gjort det med leker før, men bruker og gjøre det med mat, prøver de og ta maten jeg har i hånda forsvinner handa eller jeg lukker den slik at maten blir utilgjengelig, når de trekker seg unna, tilbyr kontakt e.l. istedet for og fokusere på maten får de tilsvarende godbit fra den andre handa.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere kan jo på turer stoppe og skjerme barnet og la tispa plukke opp ting. Og ellers ha munnkurv på. Dere kan jo også gå en lang familietur hvor hun har munnkurv og så gå en kortere tur med henne alene hvor hun kan plukke opp det hun måtte føle for og får lov til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Spørsmålet dere burde stille dere er om dere har så god livskvalitet som dere ønsker for dere, barnet og hundene. Hvis det er slik at en hund kontrollerer hele familiens gjøren, laden og aktivitet så er det neppe positivt for noen. Jeg er en kyniker, selv om jeg skjønner at dere er glade i hunden, så tror jeg livet deres blir mye enklere uten den hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker det samme som gråtass. Dere har tilrettelagt for at denne hunden skal ha det best mulig og den har fått 9 år med dere som den kanskje ikke ville fått hos noen andre. Med et barn inne i bildet er det kanskje på tide å vurdere å avlive hunden. Det er vanskelig å ha full kontroll hele tiden.

Eller så må dere fortsette å holde de fra hverandre, munnkurv, osv. Men helt ærlig så er ikke munnkurv veldig hyggelig (har brukt det selv), og jeg tenker at livskvaliteten til hunden allerede er redusert, ref: "De siste 5 årene har hun ikke villet være i andre rom enn "sitt eget", ute går det bra om ikke det for mye støy fra eks. biler om vi går langs veien." og da tenker jeg at hennes tid er omme. Enn så trist og vondt det er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eh, synes du skal være forsiktig med å uttale deg så konkret om munnkurv, Grim. Selv om DU har opplevd munnkurv som uhyggelig, betyr det ikke at all bruk av munnkurv er uhyggelig. For noen hunder er munnkurv fullstendig uproblematisk og irrelevant for livskvalitet. Det er noe man må se an hver situasjon i forhold til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde rett og slett ikke orket et slikt hundehold . Jada, jeg vet alt om hvor glad man blir i de litt kørka hundene, men nå er livet deres tross alt blitt ganske endret siden småttisen kom. Som seg hør og bør. Jeg tror ikke det finnes en enkel løsning på leke maniien hennes, det bunner nok ut i de andre problemene.

Å bruke munnkurv kan jeg ikke se er en optimal løsning, hun vil uansett kunne skade barnet i forsøkene sine på å nå hva enn det er hun vil ha.

Hadde det vært en unghund kunne man kanskje omplassert , men 9 år er en hederlig alder tross alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for mange tilbakemeldinger.

Ja vi har trent impulskontroll slik du nevner Malamuten, men ikke de siste årene da vi ikke kom noen vei.

Er usikker på munnkurv, kanskje fordi jeg ikke er vant med det. Kjenner litt på det at det bør være en grense for hvor mye vi bør tilpasse. (har kanskje allerede tilpasset for mye?)

Har vært inne på tanken med å avslutte, men syntes det er vanskelig. Omplassering er ikke aktuelt for lille snuppa mi, er som nevnt en sær og engstelig jente og kan ikke se for meg at hun skal kunne klare fremmede boliger, folk, miljø osv.

Syntes det er trist for hannhunden å ikke kunne være mer sammen med oss. Vi er gjerne i hagen med ham mens tispa står på baksiden av huset, det går greit sålenge de ser hverandre (er gjerde rundt hagen). Da ligger han utstrekt mens jentungen ligger ved siden av og koser og klapper, eller han følger avslappet med på at vi leker i sandkassen el. Får dårlig samvittighet for hun som står bortenfor, men dessverre heller ikke kan være med på dette.

Merker at vi må få gjort noe ihvertfall snart og ta en avgjørelse den ene eller andre veien, er ikke godt å gå med så mange tanker :/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eh, synes du skal være forsiktig med å uttale deg så konkret om munnkurv, Grim. Selv om DU har opplevd munnkurv som uhyggelig, betyr det ikke at all bruk av munnkurv er uhyggelig. For noen hunder er munnkurv fullstendig uproblematisk og irrelevant for livskvalitet. Det er noe man må se an hver situasjon i forhold til.

Eh, jeg snakket ikke om alle tilfeller - jeg snakket om at munnkurv neppe gjør livskvaliteten til denne hunden noe bedre. Og jeg nevnte min egen fordi det er en hund som hadde problemer - og det ble ikke noe hyggeligere med munnkurv. At happygolucky-bikkjer fint kan gå med kurv uten å rynke på nesa tviler jeg ikke på.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
    • Dette albumet har flere låter han liker. Artisten har gitt ut flere: https://music.youtube.com/playlist?list=PLQKkIV10JKf_ZFZxjvkB-LUc00Kyiifhz&si=Hc2-qFcJVQEsqZ_G
    • Om økonomien er stram låner man bøker på biblioteket. 100% positiv hverdagslydiget (eller Hverdagslydighet fra valp til voksen som den nye versjonen heter), På talefot med hunden, eller andre gode hundebøker. Men ta en titt på fra Bølle til bestevenn-seriene, Maren bruker mye metoden der med å få hunden til å legge seg og være trygg i sengen sin.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...