Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg tenker at når man har bodd sammen så lenge som mennesket og hunden har så skulle det bare mangle at de klarer å plukke opp noen av våre tegn. Vi forstår jo knurring, kanskje de forstår hulking?

Litt opp i samme gata er denne artikkelen om gjesping.

  • Like 1
Skrevet

Jeg synes det er et stort hopp å konkludere med empati når man observerer respons på mennesker som gråter. Nummer en, det virker usannsynlig at en hund skal klarer noe så komplekst som å klare å korrekt tolke en emosjonell atferd som de selv ikke har i sitt artsspesifikke atferdsrepertoar. Nummer to, en reaksjon er ikke nødvendigvis et tegn på en emosjon, iallfall ikke en så spesifikk emasjon.

Jeg tror at mye kan være lært atferd, i form av at hunden tidligere har fått respons på å reagere på gråt, eller det kan være et uttrykk for konfliktdemping, altså at hunden merker en endring i stemning og responderer på dette med en slags smisking.

Jeg sier ikke at det ikke er empati, jeg er bare litt skeptisk til konklusjonen. Men jeg må også innrømme at jeg bare skummet linken. :)

  • Like 2
Skrevet

Jeg tror at mye kan være lært atferd, i form av at hunden tidligere har fått respons på å reagere på gråt, eller det kan være et uttrykk for konfliktdemping, altså at hunden merker en endring i stemning og responderer på dette med en slags smisking. :)

Er ikke det det samme som mennesket gjør da? Vi observerer en endring i atferd hos et individ, og basert på tidligere erfaringer (altså læring), så vet vi hvordan vi skal oppføre oss i en situasjon som krever empatiske evner?

  • Like 2
Skrevet

Er ikke det det samme som mennesket gjør da? Vi observerer en endring i atferd hos et individ, og basert på tidligere erfaringer (altså læring), så vet vi hvordan vi skal oppføre oss i en situasjon som krever empatiske evner?

Jeg mener at empati ikke er en atferd, men en emosjon. Vi har atferd som uttrykker empatien vi føler, og den atferden er i relativt stor grad formet av de rundt oss.

edit: Jeg retter litt på meg selv, empati er vel kanskje ingen følelse, men evnen til å sette seg inn i andres situasjon, altså muligens mer å føle det andre føler.

Jeg er ingen ekspert på dette. Jeg bare synes det var et stort hopp fra å observere en respons til å konkludere med at responsen er motivert av empati.

  • Like 2
Skrevet

Jeg mener at empati ikke er en atferd, men en emosjon. Vi har atferd som uttrykker empatien vi føler, og den atferden er i relativt stor grad formet av de rundt oss.

Empati kommer ikke av seg selv, det må delvis læres det også, emosjoner læres.

Skrevet

Empati kommer ikke av seg selv, det må delvis læres det også, emosjoner læres.

Det er klart. Det finnes vel knapt hverken emosjoner eller atferd uten innblanding av læring.

Skrevet

Men det er forskjell på å lære og utvikle mener jeg. Empati skal ikke læres. Det er ikke slik kunnskap. Empati kan utvikles gjennom å sette barn/unge (sikkert også voksne) i ulike situasjoner. Mennesker vil instinktivt smile når de blir smilt til, og det mener jeg går på det empatiske. En autist kan lære seg å oppføre seg empatisk, men vil ikke nødvendigvis være det. (Ja, jeg vet det er store forskjeller innenfor autisme-begrepet, men bare for å få fram et eksempel.)

Skrevet

Altså for mange år siden mente man at hunder ikke kunne tenke heller. Jeg tror, jeg sier jeg tror, at hunder utvikler empati i en viss grad, men kan nok ikke sette seg inn i en annens sitasjon slik som vi kan.

  • Like 1
Skrevet

Jeg tror noen hunder reagere på gråting osv fordi de merker att noe er annerledes med adferden vår og vill prøve å få den tilbake til det normale.

Hvis jeg er frustrert eller irritert over f.eks PC min noe som kan resultere i endel stygge ord osv, da kommer ofte Caro smygende bort til meg med ørene lagt bakover å "gjør seg fin". Jeg syns det virker som om han kommer bort for å muntre meg opp, enten det eller så vill han bare forsikre seg om att det ikke var han som gjorde noe galt. :P

Det med å slikke tårer tror jeg bare er for smakens skyld. ;)

  • Like 1
Skrevet

Jeg mener at empati ikke er en atferd, men en emosjon. Vi har atferd som uttrykker empatien vi føler, og den atferden er i relativt stor grad formet av de rundt oss.

edit: Jeg retter litt på meg selv, empati er vel kanskje ingen følelse, men evnen til å sette seg inn i andres situasjon, altså muligens mer å føle det andre føler.

Jeg er ingen ekspert på dette. Jeg bare synes det var et stort hopp fra å observere en respons til å konkludere med at responsen er motivert av empati.

Jeg tror ikke jeg er så uenig i det du mener, men det du skrev i første innlegg var litt tvedydig.

Men empati er vell egentlig en følelse? Man skal føle empati, ikke ikke "fake" det. Psykopater kan observere og "fake" empati og sympati, men de føler ingen ting. Litt det samme som de som har aspergers. Mye av de følelsene vi andre tar for gitt, må de bruke logikk og tenke seg frem til en passende respons. Men det betyr ikke at de nødvendigvis føler de følelsene, eller at de kan sette seg inn i en situasjon.

Jeg har absolutt ikke en fasit, men basert på læring og observering så tror jeg at dette må være rett. :D

Skrevet

Jeg tror ikke jeg er så uenig i det du mener, men det du skrev i første innlegg var litt tvedydig.

Men empati er vell egentlig en følelse? Man skal føle empati, ikke ikke "fake" det. Psykopater kan observere og "fake" empati og sympati, men de føler ingen ting. Litt det samme som de som har aspergers. Mye av de følelsene vi andre tar for gitt, må de bruke logikk og tenke seg frem til en passende respons. Men det betyr ikke at de nødvendigvis føler de følelsene, eller at de kan sette seg inn i en situasjon.

Jeg har absolutt ikke en fasit, men basert på læring og observering så tror jeg at dette må være rett. :D

Hehe, jeg synes jeg var klarest i førsteinnlegget jeg, og at jeg knotet det mer til etterpå. :lol:

Men ja, vi er nok i bunn og grunn enige. :)

  • Like 1
Guest Yellow
Skrevet

Jeg er helt sikker på at hunder, eller mange dyrearter generelt, har evne til å føle empati.

Alle har da vel sett dokumentarserier med dyr som ikke viker fra siden til sitt syke barn/sin syke make til tross for at de risikerer sitt eget liv for dette, og til og med enkelte dyr som tar seg av enten andres avkom eller andre dyrearter som f.eks har mistet sin mor. Aper som lever i flokk og pleier og samler mat til den skadde.

Hunder er eksperter på å lese eierens føleser, det er vel alle enige om? Hvorfor skulle de ikke kunne lese og på sin egen måte forstå når du føler deg trist?

Skrevet

Jeg er helt sikker på at hunder, eller mange dyrearter generelt, har evne til å føle empati.

Alle har da vel sett dokumentarserier med dyr som ikke viker fra siden til sitt syke barn/sin syke make til tross for at de risikerer sitt eget liv for dette, og til og med enkelte dyr som tar seg av enten andres avkom eller andre dyrearter som f.eks har mistet sin mor. Aper som lever i flokk og pleier og samler mat til den skadde.

Nå blander du morsinstinkt med empati. Det er ikke det samme.

Guest Yellow
Skrevet

Nå blander du morsinstinkt med empati. Det er ikke det samme.

Alt jeg nevnte hadde da ikke kun med morsinstinkt å gjøre, uansett bare noen få eksempler.

Skrevet

Alt jeg nevnte hadde da ikke kun med morsinstinkt å gjøre, uansett bare noen få eksempler.

Tja. Alt unntatt den siste.
Skrevet

Nå blander du morsinstinkt med empati. Det er ikke det samme.

Men hva med elefanter i flokk som sørger sammen med moren når en elefantunge dør? De gjør det, det har jeg sett på tv :D

Veldig interessant diskusjon forøvrig. Hos mine to hunder er det en tydelig forskjell på reaksjonene når jeg gråter. Sita (mopsen) blir helt desperat etter å slikke tårer, og vil helst sitte hos meg, på fanget, lenge. Uva tar det hele mye mer med ro, men kommer og er nær meg, vil gjerne ligge inntil i sofaen. Jeg tror ikke det betyr at Sita har større (eller i det hele tatt) evne til empati enn Uva. Vet ikke helt om jeg tror det er empati overhodet, men heller smisking og ønske om at denne rare oppførselen min skal slutte.

Guest Yellow
Skrevet

Tja. Alt unntatt den siste.

Og å sørge over sin make, eller risikere livet sitt for denne.

Skrevet

Nå var det først om fremst snakk om hunder. Å blande inn aper i diskusjonen blir litt feil, da disse er atskillig nærmere mennesker enn hva hunder er, og dermed har mer "mennesklige" oppførsel.

Jeg er ingen ekspert, men empati i mine øyner strekker seg lengre enn å ha flokk - og/eller morsinstinkter. Disse to atferdene vil jeg tro kommer som en naturlig del av "survival of the fittest". Se for deg en nå utdødd rase, som på sin tid konkurrerte med Vannbøffelen for en million år siden. Vannbøffelen, i en forsvarsposisjon, samler flokken, og har de yngste individene i midten. (Er det forresten vannbøffel jeg tenker på? :P ). Den nå utdødde rasen gjorde ikke dette, og ble et lettere bytte for løver og sabeltanntigere.

Empati strekker seg som sakt utover dette med familie. Når vi mennesker ser på tv at noen, være seg dyr eller mennesker, lider, så vekker det en følelse i de aller fleste av oss. Dersom en hund eller andre dyr observerer et individ sin lider, av samme rase som de ikke har en flokkbetinget tilhørighet til, så har de ikke de samme empatiske evnene et menneske har.

Det finnes helt sikkert unntak, og menneske med sine mange feil viser også alt for ofte mangel på empati, men dette er i bunn og grunn en mennesklig følelse som faktisk er så avansert og har en slik dybde at jeg ser det som svært usannsynlig at noen dyr av noen slags raser skal kunne kopiere denne til det fulle.

Nå stikker jeg til Kina, så hvis jeg blir motbevist og ikke svarer, så er det ikke fordi jeg er furt altså. :)

Skrevet

Det kan jo være at hundene skjønner at det lønner seg å være kosete/smiskete med eier når eieren gråter og er i det humøret. Vet ikke så mye om hundetrening, men er ikke dette litt likt kinderegg-metode?

Jeg gråter ikke så mye, men jeg skulle tro at om hunden viser meg oppmerksomhet når jeg gjør det, vil jeg kose ganske inderlig med den tilbake - altså gi den en veldig god belønning for at den vasker meg i fjeset.

Skrevet

Nå var det først om fremst snakk om hunder. Å blande inn aper i diskusjonen blir litt feil, da disse er atskillig nærmere mennesker enn hva hunder er, og dermed har mer "mennesklige" oppførsel.

Altså, da vil jeg bare tilføye noe, sånn på siden av diskusjonen, men (pokkern at jeg ikke husker kilden, men jeg leste det i "Cesars regler" i hvert fall, hvor det sto en pålitelig kildehenvisning) hunder kan faktisk gjenkjenne og lese ansiktsuttrykk hos mennesker bedre enn sjimpanser. Vet ikke om det er relevant for denne diskusjonen, men synes det var ganske interessant.

Guest Yellow
Skrevet

Men om ikke dyr hadde noen form for føleser inne i bildet til de andre, hadde de jo heller ikke risikert livet sitt for å berge en annen, om det kun gikk på overlevelsesinstinkt. Da hadde alle forlatt den syke/svake, for å ikke sinke resten av flokken/seg selv.

Det er bevist av studier at hunder har mye større evne til å lese oss enn tamme sjimpanser har med lik trening, så jeg synes det absolutt kan sammenliknes.

Er enig i at våres føleser er mer komplekse, i og med at vi rett og slett har høyere intelligens, men det betyr ikke at dyr ikke føler for andre av den grunn.

Guest Yellow
Skrevet

Altså, da vil jeg bare tilføye noe, sånn på siden av diskusjonen, men (pokkern at jeg ikke husker kilden, men jeg leste det i "Cesars regler" i hvert fall, hvor det sto en pålitelig kildehenvisning) hunder kan faktisk gjenkjenne og lese ansiktsuttrykk hos mennesker bedre enn sjimpanser. Vet ikke om det er relevant for denne diskusjonen, men synes det var ganske interessant.

Jepp, sett dokumentar om det på TV, selvom jeg selvsagt ikke husker hva den het.

Skrevet (endret)

Altså, da vil jeg bare tilføye noe, sånn på siden av diskusjonen, men (pokkern at jeg ikke husker kilden, men jeg leste det i "Cesars regler" i hvert fall, hvor det sto en pålitelig kildehenvisning) hunder kan faktisk gjenkjenne og lese ansiktsuttrykk hos mennesker bedre enn sjimpanser. Vet ikke om det er relevant for denne diskusjonen, men synes det var ganske interessant.

Ja, hunden klarte å skjønne mer enn sjimpansene. Det fant de blant annet ut ved at mennesket satt helt stille og kun så på den beholderen der det var godis i. Sjimpansene skjønte det kun når beholderen ble pekt på, så de trengte tydeligere tegn.

Men det at hundene etter mange år har lært seg å tolke mennesket, betyr vel ikke at de er noe nærmere følelseslivet vårt?

Edit: Havanis: Det kan jo forklares med flokkinstinkter det? Det er jo de med disse instinktene som får videreført genene sine. Det trenger jo ikke ha noe med empati å gjøre.

Endret av :)Kine

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...