Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg tenker at når man har bodd sammen så lenge som mennesket og hunden har så skulle det bare mangle at de klarer å plukke opp noen av våre tegn. Vi forstår jo knurring, kanskje de forstår hulking?

Litt opp i samme gata er denne artikkelen om gjesping.

  • Like 1
Skrevet

Jeg synes det er et stort hopp å konkludere med empati når man observerer respons på mennesker som gråter. Nummer en, det virker usannsynlig at en hund skal klarer noe så komplekst som å klare å korrekt tolke en emosjonell atferd som de selv ikke har i sitt artsspesifikke atferdsrepertoar. Nummer to, en reaksjon er ikke nødvendigvis et tegn på en emosjon, iallfall ikke en så spesifikk emasjon.

Jeg tror at mye kan være lært atferd, i form av at hunden tidligere har fått respons på å reagere på gråt, eller det kan være et uttrykk for konfliktdemping, altså at hunden merker en endring i stemning og responderer på dette med en slags smisking.

Jeg sier ikke at det ikke er empati, jeg er bare litt skeptisk til konklusjonen. Men jeg må også innrømme at jeg bare skummet linken. :)

  • Like 2
Skrevet

Jeg tror at mye kan være lært atferd, i form av at hunden tidligere har fått respons på å reagere på gråt, eller det kan være et uttrykk for konfliktdemping, altså at hunden merker en endring i stemning og responderer på dette med en slags smisking. :)

Er ikke det det samme som mennesket gjør da? Vi observerer en endring i atferd hos et individ, og basert på tidligere erfaringer (altså læring), så vet vi hvordan vi skal oppføre oss i en situasjon som krever empatiske evner?

  • Like 2
Skrevet

Er ikke det det samme som mennesket gjør da? Vi observerer en endring i atferd hos et individ, og basert på tidligere erfaringer (altså læring), så vet vi hvordan vi skal oppføre oss i en situasjon som krever empatiske evner?

Jeg mener at empati ikke er en atferd, men en emosjon. Vi har atferd som uttrykker empatien vi føler, og den atferden er i relativt stor grad formet av de rundt oss.

edit: Jeg retter litt på meg selv, empati er vel kanskje ingen følelse, men evnen til å sette seg inn i andres situasjon, altså muligens mer å føle det andre føler.

Jeg er ingen ekspert på dette. Jeg bare synes det var et stort hopp fra å observere en respons til å konkludere med at responsen er motivert av empati.

  • Like 2
Skrevet

Jeg mener at empati ikke er en atferd, men en emosjon. Vi har atferd som uttrykker empatien vi føler, og den atferden er i relativt stor grad formet av de rundt oss.

Empati kommer ikke av seg selv, det må delvis læres det også, emosjoner læres.

Skrevet

Empati kommer ikke av seg selv, det må delvis læres det også, emosjoner læres.

Det er klart. Det finnes vel knapt hverken emosjoner eller atferd uten innblanding av læring.

Skrevet

Men det er forskjell på å lære og utvikle mener jeg. Empati skal ikke læres. Det er ikke slik kunnskap. Empati kan utvikles gjennom å sette barn/unge (sikkert også voksne) i ulike situasjoner. Mennesker vil instinktivt smile når de blir smilt til, og det mener jeg går på det empatiske. En autist kan lære seg å oppføre seg empatisk, men vil ikke nødvendigvis være det. (Ja, jeg vet det er store forskjeller innenfor autisme-begrepet, men bare for å få fram et eksempel.)

Skrevet

Altså for mange år siden mente man at hunder ikke kunne tenke heller. Jeg tror, jeg sier jeg tror, at hunder utvikler empati i en viss grad, men kan nok ikke sette seg inn i en annens sitasjon slik som vi kan.

  • Like 1
Skrevet

Jeg tror noen hunder reagere på gråting osv fordi de merker att noe er annerledes med adferden vår og vill prøve å få den tilbake til det normale.

Hvis jeg er frustrert eller irritert over f.eks PC min noe som kan resultere i endel stygge ord osv, da kommer ofte Caro smygende bort til meg med ørene lagt bakover å "gjør seg fin". Jeg syns det virker som om han kommer bort for å muntre meg opp, enten det eller så vill han bare forsikre seg om att det ikke var han som gjorde noe galt. :P

Det med å slikke tårer tror jeg bare er for smakens skyld. ;)

  • Like 1
Skrevet

Jeg mener at empati ikke er en atferd, men en emosjon. Vi har atferd som uttrykker empatien vi føler, og den atferden er i relativt stor grad formet av de rundt oss.

edit: Jeg retter litt på meg selv, empati er vel kanskje ingen følelse, men evnen til å sette seg inn i andres situasjon, altså muligens mer å føle det andre føler.

Jeg er ingen ekspert på dette. Jeg bare synes det var et stort hopp fra å observere en respons til å konkludere med at responsen er motivert av empati.

Jeg tror ikke jeg er så uenig i det du mener, men det du skrev i første innlegg var litt tvedydig.

Men empati er vell egentlig en følelse? Man skal føle empati, ikke ikke "fake" det. Psykopater kan observere og "fake" empati og sympati, men de føler ingen ting. Litt det samme som de som har aspergers. Mye av de følelsene vi andre tar for gitt, må de bruke logikk og tenke seg frem til en passende respons. Men det betyr ikke at de nødvendigvis føler de følelsene, eller at de kan sette seg inn i en situasjon.

Jeg har absolutt ikke en fasit, men basert på læring og observering så tror jeg at dette må være rett. :D

Skrevet

Jeg tror ikke jeg er så uenig i det du mener, men det du skrev i første innlegg var litt tvedydig.

Men empati er vell egentlig en følelse? Man skal føle empati, ikke ikke "fake" det. Psykopater kan observere og "fake" empati og sympati, men de føler ingen ting. Litt det samme som de som har aspergers. Mye av de følelsene vi andre tar for gitt, må de bruke logikk og tenke seg frem til en passende respons. Men det betyr ikke at de nødvendigvis føler de følelsene, eller at de kan sette seg inn i en situasjon.

Jeg har absolutt ikke en fasit, men basert på læring og observering så tror jeg at dette må være rett. :D

Hehe, jeg synes jeg var klarest i førsteinnlegget jeg, og at jeg knotet det mer til etterpå. :lol:

Men ja, vi er nok i bunn og grunn enige. :)

  • Like 1
Guest Yellow
Skrevet

Jeg er helt sikker på at hunder, eller mange dyrearter generelt, har evne til å føle empati.

Alle har da vel sett dokumentarserier med dyr som ikke viker fra siden til sitt syke barn/sin syke make til tross for at de risikerer sitt eget liv for dette, og til og med enkelte dyr som tar seg av enten andres avkom eller andre dyrearter som f.eks har mistet sin mor. Aper som lever i flokk og pleier og samler mat til den skadde.

Hunder er eksperter på å lese eierens føleser, det er vel alle enige om? Hvorfor skulle de ikke kunne lese og på sin egen måte forstå når du føler deg trist?

Skrevet

Jeg er helt sikker på at hunder, eller mange dyrearter generelt, har evne til å føle empati.

Alle har da vel sett dokumentarserier med dyr som ikke viker fra siden til sitt syke barn/sin syke make til tross for at de risikerer sitt eget liv for dette, og til og med enkelte dyr som tar seg av enten andres avkom eller andre dyrearter som f.eks har mistet sin mor. Aper som lever i flokk og pleier og samler mat til den skadde.

Nå blander du morsinstinkt med empati. Det er ikke det samme.

Guest Yellow
Skrevet

Nå blander du morsinstinkt med empati. Det er ikke det samme.

Alt jeg nevnte hadde da ikke kun med morsinstinkt å gjøre, uansett bare noen få eksempler.

Skrevet

Alt jeg nevnte hadde da ikke kun med morsinstinkt å gjøre, uansett bare noen få eksempler.

Tja. Alt unntatt den siste.
Skrevet

Nå blander du morsinstinkt med empati. Det er ikke det samme.

Men hva med elefanter i flokk som sørger sammen med moren når en elefantunge dør? De gjør det, det har jeg sett på tv :D

Veldig interessant diskusjon forøvrig. Hos mine to hunder er det en tydelig forskjell på reaksjonene når jeg gråter. Sita (mopsen) blir helt desperat etter å slikke tårer, og vil helst sitte hos meg, på fanget, lenge. Uva tar det hele mye mer med ro, men kommer og er nær meg, vil gjerne ligge inntil i sofaen. Jeg tror ikke det betyr at Sita har større (eller i det hele tatt) evne til empati enn Uva. Vet ikke helt om jeg tror det er empati overhodet, men heller smisking og ønske om at denne rare oppførselen min skal slutte.

Guest Yellow
Skrevet

Tja. Alt unntatt den siste.

Og å sørge over sin make, eller risikere livet sitt for denne.

Skrevet

Nå var det først om fremst snakk om hunder. Å blande inn aper i diskusjonen blir litt feil, da disse er atskillig nærmere mennesker enn hva hunder er, og dermed har mer "mennesklige" oppførsel.

Jeg er ingen ekspert, men empati i mine øyner strekker seg lengre enn å ha flokk - og/eller morsinstinkter. Disse to atferdene vil jeg tro kommer som en naturlig del av "survival of the fittest". Se for deg en nå utdødd rase, som på sin tid konkurrerte med Vannbøffelen for en million år siden. Vannbøffelen, i en forsvarsposisjon, samler flokken, og har de yngste individene i midten. (Er det forresten vannbøffel jeg tenker på? :P ). Den nå utdødde rasen gjorde ikke dette, og ble et lettere bytte for løver og sabeltanntigere.

Empati strekker seg som sakt utover dette med familie. Når vi mennesker ser på tv at noen, være seg dyr eller mennesker, lider, så vekker det en følelse i de aller fleste av oss. Dersom en hund eller andre dyr observerer et individ sin lider, av samme rase som de ikke har en flokkbetinget tilhørighet til, så har de ikke de samme empatiske evnene et menneske har.

Det finnes helt sikkert unntak, og menneske med sine mange feil viser også alt for ofte mangel på empati, men dette er i bunn og grunn en mennesklig følelse som faktisk er så avansert og har en slik dybde at jeg ser det som svært usannsynlig at noen dyr av noen slags raser skal kunne kopiere denne til det fulle.

Nå stikker jeg til Kina, så hvis jeg blir motbevist og ikke svarer, så er det ikke fordi jeg er furt altså. :)

Skrevet

Det kan jo være at hundene skjønner at det lønner seg å være kosete/smiskete med eier når eieren gråter og er i det humøret. Vet ikke så mye om hundetrening, men er ikke dette litt likt kinderegg-metode?

Jeg gråter ikke så mye, men jeg skulle tro at om hunden viser meg oppmerksomhet når jeg gjør det, vil jeg kose ganske inderlig med den tilbake - altså gi den en veldig god belønning for at den vasker meg i fjeset.

Skrevet

Nå var det først om fremst snakk om hunder. Å blande inn aper i diskusjonen blir litt feil, da disse er atskillig nærmere mennesker enn hva hunder er, og dermed har mer "mennesklige" oppførsel.

Altså, da vil jeg bare tilføye noe, sånn på siden av diskusjonen, men (pokkern at jeg ikke husker kilden, men jeg leste det i "Cesars regler" i hvert fall, hvor det sto en pålitelig kildehenvisning) hunder kan faktisk gjenkjenne og lese ansiktsuttrykk hos mennesker bedre enn sjimpanser. Vet ikke om det er relevant for denne diskusjonen, men synes det var ganske interessant.

Guest Yellow
Skrevet

Men om ikke dyr hadde noen form for føleser inne i bildet til de andre, hadde de jo heller ikke risikert livet sitt for å berge en annen, om det kun gikk på overlevelsesinstinkt. Da hadde alle forlatt den syke/svake, for å ikke sinke resten av flokken/seg selv.

Det er bevist av studier at hunder har mye større evne til å lese oss enn tamme sjimpanser har med lik trening, så jeg synes det absolutt kan sammenliknes.

Er enig i at våres føleser er mer komplekse, i og med at vi rett og slett har høyere intelligens, men det betyr ikke at dyr ikke føler for andre av den grunn.

Guest Yellow
Skrevet

Altså, da vil jeg bare tilføye noe, sånn på siden av diskusjonen, men (pokkern at jeg ikke husker kilden, men jeg leste det i "Cesars regler" i hvert fall, hvor det sto en pålitelig kildehenvisning) hunder kan faktisk gjenkjenne og lese ansiktsuttrykk hos mennesker bedre enn sjimpanser. Vet ikke om det er relevant for denne diskusjonen, men synes det var ganske interessant.

Jepp, sett dokumentar om det på TV, selvom jeg selvsagt ikke husker hva den het.

Skrevet (endret)

Altså, da vil jeg bare tilføye noe, sånn på siden av diskusjonen, men (pokkern at jeg ikke husker kilden, men jeg leste det i "Cesars regler" i hvert fall, hvor det sto en pålitelig kildehenvisning) hunder kan faktisk gjenkjenne og lese ansiktsuttrykk hos mennesker bedre enn sjimpanser. Vet ikke om det er relevant for denne diskusjonen, men synes det var ganske interessant.

Ja, hunden klarte å skjønne mer enn sjimpansene. Det fant de blant annet ut ved at mennesket satt helt stille og kun så på den beholderen der det var godis i. Sjimpansene skjønte det kun når beholderen ble pekt på, så de trengte tydeligere tegn.

Men det at hundene etter mange år har lært seg å tolke mennesket, betyr vel ikke at de er noe nærmere følelseslivet vårt?

Edit: Havanis: Det kan jo forklares med flokkinstinkter det? Det er jo de med disse instinktene som får videreført genene sine. Det trenger jo ikke ha noe med empati å gjøre.

Endret av :)Kine

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...