Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva syns dere om å "blottstille" barna i sosiale media?


Recommended Posts

Skrevet

Synes det er greit frem til barnet er sånn ca 1 år, før det har det jo ikke fått sjel og sånn.

Neida, jeg synes det er helt utrolig at man kan henge ut sine egne barn på den måten, det samme gjelder egentlig resten av familien. Synes det er illojalt av tenåringer å skrive dritt om foreldrene sine på nett og, greit at man krangler og "hater" dem der og da, men hold det til virkeligheten da, og vennekretsen.

  • Like 3
Skrevet

Når det gjelder illustrasjonen/ facebookeksempelet: Sånt skriver man rett og slett ikke om andre mennesker, og spesielt ikke om (egne eller andres) barn. Enkelt og greit.

Skrevet

Jeg synes artikkelen er totalt overdrevet. Jeg legger ut bilder av min sønn på fb, men ved hjelp av et lite tastetrykk er bildene utilgjengelige for alle unntatt venner. De aller fleste på vennelista mi er hundefolk, gamle skolevenner, familie eller kollegaer. Fol som uansett sannsynligvis hadde ved et eller annet tidspunkt fått et bilde av lille gull trykket oppunder ansiktet uansett.

Ellers er jeg ekstremt nøye på at han ikke figurerer med fult navn i noen sosiale medier, det gjør han nemlig søkbar. Så lenge ungen er søkbar endrer alt seg. Det kunne heller aldri falt meg enn i lage blogg om han, eller en egen tråd på sonen feks. (under min hund kanskje? *flir*), da blir han veldig søkbar. Det er viktig for meg at Ask ikke skal kunne søke opp seg selv når han blir fjortiss og finne noe som helst.

Jeg tviler sterkt på at andre legger meg til som venn på fb om 14 år bare for å se om de finner noe om han på timelinen min. Ikke at jeg tror ungdommen bruker FB om 14 år, lets face it, verden forandrer seg psykt fort. Kort og godt: med mindre han blir veldig berømt om noen år og et samlet pressekorps går sammen om å finne info om han er jeg ikke bekymret faktisk.

Jeg lurer forøvrig på hva slags bilder folk tar av ungene sine hvis de ikke egner seg til konfirmasjonen...

  • Like 2
Skrevet

Jeg synes artikkelen er totalt overdrevet. Jeg legger ut bilder av min sønn på fb, men ved hjelp av et lite tastetrykk er bildene utilgjengelige for alle unntatt venner. De aller fleste på vennelista mi er hundefolk, gamle skolevenner, familie eller kollegaer. Fol som uansett sannsynligvis hadde ved et eller annet tidspunkt fått et bilde av lille gull trykket oppunder ansiktet uansett.

Ellers er jeg ekstremt nøye på at han ikke figurerer med fult navn i noen sosiale medier, det gjør han nemlig søkbar. Så lenge ungen er søkbar endrer alt seg. Det kunne heller aldri falt meg enn i lage blogg om han, eller en egen tråd på sonen feks. (under min hund kanskje? *flir*), da blir han veldig søkbar. Det er viktig for meg at Ask ikke skal kunne søke opp seg selv når han blir fjortiss og finne noe som helst.

Jeg tviler sterkt på at andre legger meg til som venn på fb om 14 år bare for å se om de finner noe om han på timelinen min. Ikke at jeg tror ungdommen bruker FB om 14 år, lets face it, verden forandrer seg psykt fort. Kort og godt: med mindre han blir veldig berømt om noen år og et samlet pressekorps går sammen om å finne info om han er jeg ikke bekymret faktisk.

Jeg lurer forøvrig på hva slags bilder folk tar av ungene sine hvis de ikke egner seg til konfirmasjonen...

Om du synes den er overdreven ut fra ditt ståsted, kan det jo hende den treffer blink for noen andre.

Det gjelder jo ikke bare utlevering av småbarna sine, men i det hele tatt å bli for privat i det offentlige rom, tenker jeg. Vi trenger jo ikke å gå lenger enn til dette forumet før vi ser at folk som har delt mye svært privat informasjon, føler seg støtt, såret, oversett osv over tilbakemeldinger de får eller ikke får.

Jeg mener at man har et ansvar for selv å verne om sine egne og seg selv og velge med omhu hva man vil dele med en bunsj av fremmede som man igrunnen kan gå ut fra at gir fa en. Ikke bare med tanke på hva andre eller barna kan finne av informasjon om seg selv om noen år, men også for å ha et litt våkent blikk på hvordan man fremstiller seg og sine her og nå.

  • Like 2
Skrevet

Ingen på min venneliste på FB og heller ikke jeg selv, har noen gang skrevet noe stygt eller nedlatende om barna våre på FB. Heldigvis. Vanskelig å fatte at noen faktisk kan finne på å gjøre det. :blink:

Jeg kan ikke huske jeg har nevnt sønnen ved navn min mer enn en gang eller to på FB, jeg. Tror jeg skrev navnet hans en gang da jeg og han skulle reise på en liten ferietur uten pappaen, bare vi to, for et par år siden. Ellers kan jeg ikke huske navnet hans er nevnt eller noe spesielt om han er nevnt. Bortsett fra ting som at det "nå feires bursdag med et dusin 10 åringer" o.l.men da nevnes heller ikke navn, bare ting som "10 åringen" eller "12 åringen" og lignende.

Jeg kan heller ikke huske jeg noengang har postet noe bilde av sønnen min på FB.

Tenåringer...akk, ja. Hva de kan finne på. Det er umulig å si. De "hater" så mye og verden er i mot dem, særlig foreldrene. Det er fort gjort for en tenåring i opprør å si noe stygt om foreldrene på Facebook, kanskje for å fremstå som litt tøff og kul overfor venner og bekjente. Jeg bebreider egentlig ikke tenåringer for å uttrykke sin frustrasjon, men jeg tror nok mange av dem senere skammer seg over hva de fant på å si på FB i de verste hormon-årene. Det forstår de dessverre ikke "in the heat of the moment".

  • Like 3
Skrevet

Og siden vi nylig hadde en liten oppvask ang dette med å dele privat info her på forumet (noe jeg dessverre ikke fikk med meg konklusjonen av, da jeg ikke leste alt som ble skrevet) - så synes jeg jo det er et fint eksempel på hvor lite man tenker over at det man deler fort kan legges sammen til et helhetlig bilde. Jeg som ikke egentlig bryr meg om, eller vet hvem mer eller mindre alle er, på dette forumet - klarte å framstille en påstand om et medlem som alle trodde jeg hadde sittet og googlet fram. Alle trodde jeg hadde sittet på skattelister.no og diverse, når jeg egentlig har fulgt med forumet i en moderat mengde og bitt meg merke i enkelte uttalelser.

Tenk hvis man virkelig gikk inn for det da? For et helhetlig bilde man egentlig hadde fått av medlemmene her inne? Hvis man ikke har noe problem med det så er det fint og flott, men jeg tror ikke alle tenker like godt *igjennom* akkurat det. Åpenbart, siden man trodde jeg hadde sittet på nettet og pirket i andres privatliv, når jeg egentlig bare la sammen 2 separate uttalelser på offentlig forum (man trenger ikke en gang registrere seg) til én slutning.

Tror ikke så mange tenker over at å dele bilder kanskje er uheldig, at å dele den eller den informasjonen kanskje er uheldig...

Forøvrig er det da lov å omtale ungen sin som "lille jævel" uten at man mener det? Jeg har flere bekjente som f.eks har omtalt barnet på 5-6 mnd som "lille skrikunge de helst skulle pælmet ut vinduet", de sier det jo med glimt i øyet også ler vi. Det er jo ikke sånn at man mener det, og så lenge man ikke skriver det på nett (for da er det ikke like lett å plukke opp kroppsspråk og sammenheng ;) ) så ser jeg ikke noe problem i det.

Skrevet

Jeg velger å ikke blottstille mine barn i sosiale medier. Bilder av bane kan kun sees av en håndfull mennesker, og skal jeg skrive noe offentlig, som f.eks at jeg brukte hele dagen på å rydde et av barnerommene, så skriver jeg f.eks "puh...der var rommet til dronning minstejente ryddet" Bruker aldri navn i innlegg som kan sees av hele vennelisten min.

Jeg legger ikke ut noe offentlig, og profilen min er skjult

Alle de rundt meg som kan ha en grunn til å kunne legge ut bilder av mine barn, vet bedre og gjør det ikke uten tillatelse

Hva andre velger å gjøre er helt opp til den enkelte, og jeg synes at enhver foreldre selv får ta et standpunkt til dette.

Skrevet

Har sett lignende tilfeller av utlevering av privatliv her på forumet mange mange ganger, og også reagert et par ganger på Facebook med egne bekjente.

Fettern min har bestemt at barna hans ikke skal eksistere på Facebook, og det syns jeg er helt greit! Det får de heller velge når de kommer til den alderen at de kan logge på selv. Når det er sagt, så ser jeg ikke noe feil med å legge ut bilder innimellom eller dele ting fra hverdagen, men noen må jo såklart alltid dra det til det ekstreme :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...