Gå til innhold
Hundesonen.no

Malle? Belger? Kelpie?


pippin
 Share

Recommended Posts

Det er den "elsk meg, elsk meg"-hilsinga jeg snakker om. Når bikkja første gangen du møter den, hopper opp i ansiktet på deg og rundslikker deg og bare tigger om at du skal se hvor liten og søt og snill den egentlig er - er bikkja egentlig sosial når den gjør sånt? Hvis det hadde vært en belger, så hadde jeg sagt nei. Med puddelen er jeg usikker. Jeg mener hun er sosial, seriøst. Det som er spørsmålet her, er jo hvorfor f.eks puddelen, labradoren og kelpien er sosiale når de gjør sånt, mens f.eks belgere er usikre sosialt om de gjør sånt.

Nå har jeg bare møtt den puddærn din ved et par anledninger, så jeg må jo høyde for at hun oppførte seg annerledes da enn hun pleier. Men for meg var det overhodet ingen drøvelvask å se der. Hun hilser, logrende og kjempeglad, lar seg bli klina med, også går hun og finner på noe annet. Kaller du på oppmerksomheten hennes, så kommer hun gjerne innom og kliner litt mer, før hun igjen finner på noe annet. Jeg ser ikke noe oversosialt med henne jeg, jeg ser en genuint sosial hund. Men som sagt, jeg har bare sett henne to ganger. :)

Når det gjaldt kelpie, så var det ikke bare den siden jeg tenkte på da jeg skrev det jeg skrev lenger tilbake i tråden, jeg har sett hunder av rasen som absolutt ikke har villet hilse i det hele tatt, tydelig usikre. Igjen da, jeg som Therese kunne godt hatt kelpie, jeg har til og med vært nære på å kjøpe kelpie et hakk i tiden, så jeg har overhodet ingenting i mot rasen. Har til og med klina med to staute kelpiekarer senest i dag, og jeg kunne glatt grabba med meg minst en av de. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 135
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mitt svar i denne diskusjonen er dagens blogginnlegg, rett og slett. Jeg har sluttet å svare i malletråder, for jeg er dritt lei av folk som sier "naboen har en, og den er snill". "Jeg har passet

Jeg synes det er interessant å se at en del bruksfolk som før har hatt malle, nå har gått over til andre bruksraser i stedet. De har vel sett at man TRENGER ikke det ekstra drivet en malle har, for å

Min første groenendael ble brukschampion 3 år gammel etter å ha samla tre brukscert på ei uke, debuterte på bruks-NM med omtrent ingen trening i forkant og kom på 7. plass, lydighet trente vi litt sån

Nå har jeg kelpie fra det litt sosialt usikre kullet, og han hilser pent på folk han, uten noen smisking eller overdreven oppførsel av noe slag, bare sånn for å nevne det også.

Sånn her hilser han (bare vanligvis hakket mer engasjert i den han skal hilse på):

Den sosiale usikkerheten kommer mer frem på avstandsleken og på spøkelsene.

Moren hans hilser mye mer aktivt, men gjør det igjen mye bedre i de to momentene.

(Dette skriver jeg for å poengtere at man ikke kan bedømme grad av usikkerhet utifra 'smisking' ved hilsing, også håper jeg ikke Jeanette blir sur på meg for at jeg drar inn hennes hund.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det som gjør at belgeren egentlig er svak på det sosiale når den hyperhilser, når puddelen bare er sosial når den hyperhilser, liksom?

Det er et kjempeinteressant spørsmål! Og jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal sette fingeren på det, men det er en forskjell der.

For å ta fokuset vekk fra kelpie siden det virker å kunne tas litt feil, så kan jeg si at jeg ser noen ganger det samme på staffen. En rase som er kjent for å være veldig sosial, og det er de i de aller aller fleste tilfeller. Men jeg føler at jeg ser mer av den smiskete overkompenserende oppførselen på staffen innimellom, gjerne på hunder som ikke er de sterkeste på andre punkter heller. De er gjerne litt feige, kanskje litt miljøberørte, tåler ikke mye press før de trekker seg. Det er ikke like sosialt lenger, men mer en ekstrem underdanighet kanskje?

Det er en forskjell på "elsk meg, elsk meg!" og "jeg synes du rocker!", kanskje man rett og slett må se helheten av hunden for å klare å se hva som er hva?

Jeg måtte finne fram testen til min første amstaff nå, og se på kontaktbiten. Jeg lurer på hvordan hun hadde blitt sett om man bare så det ene klippet der uten å kjenne til resten av hunden. Om hun er smiskete og underdanig, eller bare oppriktig glad i folk.

Artig diskusjon som kom på siden her synes jeg. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en slik psykisk svak hund som overhilser og er oversosial... Det kan nevnes at hun i tillegg har genetisk seperasjonsangst, så her er det svak psyke generelt.

Hun kryper mot mennesker med senket hode, og myser med øynene.... Så skal hun opp og slikke i munnviken, hun er veldig opptatt av dette med å slikke folk i ansiktet.. hun kan også legge seg ned på rygg og ligge der og underkaste seg i en møte situasjon... Da hun var mindre kunne hun også tisse på seg når hun la der...

Min hund er sykelig opptatt av dette med å hilse på mennesker... det er liksom det største i verden. Hun har alltid vært sånn, helt fra jeg hentet henne som valp... men den gang hadde jeg ikke kunnskap nok til å se svakheten, jeg trodde bare hun var veldig sosial.

Hun er også dempernes mester, og man kan for guds skyld aldri vise tegn på irritasjon i en trenings situasjon, da er det streik i lang tid...

Jeg må innrømme at det er litt slitsomt, men med tilrettelegging så funker det greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Boris er også usikker og har en ekstrem hilsing på grunn av dette. I likhet med din hund, Castella, så har han også seperasjonsangst. Nesten alle sliter med å se at han er usikker. Jeg har alltid tenkt at de ikke ser det pga at de er dårlige til å lese hund, men det er godt mulig man faktisk må kjenne hunden for å tolke det riktig. For akkurat hva som viser at han er usikker synes jeg det er vanskelig å finne. Han kryper ikke, og har aldri lagt seg på rygg. Kanskje det er det at han må hilse på alle uansett? Uinteresserte mennesker er det også viktig å bli likt av?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Boris er også usikker og har en ekstrem hilsing på grunn av dette. I likhet med din hund, Castella, så har han også seperasjonsangst. Nesten alle sliter med å se at han er usikker. Jeg har alltid tenkt at de ikke ser det pga at de er dårlige til å lese hund, men det er godt mulig man faktisk må kjenne hunden for å tolke det riktig. For akkurat hva som viser at han er usikker synes jeg det er vanskelig å finne. Han kryper ikke, og har aldri lagt seg på rygg. Kanskje det er det at han må hilse på alle uansett? Uinteresserte mennesker er det også viktig å bli likt av?

Tror mange mennesker ikke ser sammenhengen mellom en tilsynelatende oversosial hund og usikkerhet.... inkludert meg selv... jeg så ikke den sammenhengen før det hadde gått lang tid og var sikkelig kjent med hunden.

Men altså alt i alt så er jeg kjempe fornøyd med henne og ville lett kjøpt henne igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke interessert i å diskutere en enkelt hund Marie, sånt blir det alltid bare bråk av. :)

Lykke til med valget, pippin. :)

Poenget var ikke å diskutere en enkelt hund, men det ble veldig mye fokus på at kelpier er sosialt usikre fordi de smisker ved hilsing, og det mente jeg å nyansere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenkte å slenge inn et godt råd, selvom det er en annen rase. Jeg kjøpte meg jo det beste av det beste, en munsterlander fra det mest lovende kullet.

Jeg kjenner jo godt til rasen og vet at de ikke er så veldige ekstreme, meen så finnes det individer som krever sabla mye mer av deg. Yaris er et av dem, og noe jeg ikke oppdaget før han nå passerte året. Nå er jo dette også en hund med endel lyd, noe hans mor også har.

Poenget mitt er altså at man må se vel så mye på foreldre dyr og slekt, se hvordan de faktisk er å ha i hus. Selv angrer jeg veldig på at jeg absolutt skulle ha det beste, når jeg hadde klart meg i massevis med en litt mer Chico-aktig munsterlander, og da hadde jeg mest sannsynlig ikke vært i den situasjonen jeg er i nå.

Jeg er sikker på at man finner mye forskjeller innen en og samme rase, spesielt større raser som langhåret belger. Men jeg er også sikker på at du klarer å finne ut av dette, samt finne den rasen, og ikke minst det individet DU ønsker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenkte å slenge inn et godt råd, selvom det er en annen rase. Jeg kjøpte meg jo det beste av det beste, en munsterlander fra det mest lovende kullet.

Jeg kjenner jo godt til rasen og vet at de ikke er så veldige ekstreme, meen så finnes det individer som krever sabla mye mer av deg. Yaris er et av dem, og noe jeg ikke oppdaget før han nå passerte året. Nå er jo dette også en hund med endel lyd, noe hans mor også har.

Poenget mitt er altså at man må se vel så mye på foreldre dyr og slekt, se hvordan de faktisk er å ha i hus. Selv angrer jeg veldig på at jeg absolutt skulle ha det beste, når jeg hadde klart meg i massevis med en litt mer Chico-aktig munsterlander, og da hadde jeg mest sannsynlig ikke vært i den situasjonen jeg er i nå.

Jeg er sikker på at man finner mye forskjeller innen en og samme rase, spesielt større raser som langhåret belger. Men jeg er også sikker på at du klarer å finne ut av dette, samt finne den rasen, og ikke minst det individet DU ønsker.

Tja, jeg var på møte i dag med en som driver, og har gjort det lenge, aktivt med munsterlender og han fortalte at rasen lenge har vært å betrakte som ekstrem og som en tøff hund å jobbe med. Men at den har mildna litt i senere tid. Så jeg synes ikke det er så rart at du opplever det som tøft å jobbe med Yaris :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg var på møte i dag med en som driver, og har gjort det lenge, aktivt med munsterlender og han fortalte at rasen lenge har vært å betrakte som ekstrem og som en tøff hund å jobbe med. Men at den har mildna litt i senere tid. Så jeg synes ikke det er så rart at du opplever det som tøft å jobbe med Yaris :)

Mye mulig det, men det er heller ingen hemmelighet at tyske (og delvis danske) linjer er hakket tøffere, og Yaris er heldansk selvom han er født i Norge. Men uff dette ble mye off-topic.

Poenget med innlegget mitt er at mye også går på individer og slekt :) Slik som Chico som er vesentlig roligere og avslappet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
    • Han er en omplasseringshund som jeg tok over for en måned siden. Har tidligere bodd hos oppdretter på landet - hvor han har løpt i timesvis rundt i fjellene og på heiene. Det er ikke det fysiske det står på. Problemet nå er at jeg ikke får gitt han det han egentlig trenger. Jeg er selv ute og løper mye - og skulle gjerne hatt ham med. Men med en gang jeg begynner å løpe begynner han å "krype" og legger seg nesten umiddelbart ned.  Det er som om han blir redd når min fart blir stor...Eller at frekvensen på skrittene mine blir høyere enn vanlig gange. Har prøvd både med sele og ha han løs.  Ingen forskjell.  Har også prøvd å sette han i hanefot med en annen hund for å skape tryggere ramme og kanskje mer motivasjon - men ingen forskjell. Må være eneste engelske setter i Norge som ikke liker å løpe.... 😆
    • Yoshi fylte 3 år den 31. august og har begynt å bli voksen selv i hode. Siden sist har vi: Deltatt i og vunnet endel blåbær, til og med 2 cuper. Også plassert seg i åpen hopp. Kommet igjennom mer enn en offisiel hopp bane, og faktisk kommet på en 3. plass. Konkurrert hos søta bror, de hadde vist merkelig slalåm så Yoshi skjønte ikke hvordan den skulle passeres 😆 Vært på japaner spesialen og fått exc og ck (mye bedre en den gule i fjor). Begynt surfetrening
    • Er det tatt røntgenbilder? Er dette et nytt problem, har det oppstått plutselig, eller gradvis? Hvor mye tur får han til daglig? Hvor langt/lenge går dere? Går dere på samme sted hver dag, eller ulike steder?  Bruker dere alltid sele?  Det er slett ingen selvfølge at det ikke er noe fysisk galt selv om veterinær ikke finner noe. Jeg ville vurdert å få en hundefysio til å undersøke grundig.  Ellers avhenger det veldig av svarene på spørsmålene over. Det kan ha med ubehagelige opplevelser å gjøre, det kan være utstyret du bruker, det kan være fysisk ubehag eller noe i området han reagerer på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...