Gå til innhold
Hundesonen.no

Malle? Belger? Kelpie?


pippin
 Share

Recommended Posts

Det er den "elsk meg, elsk meg"-hilsinga jeg snakker om. Når bikkja første gangen du møter den, hopper opp i ansiktet på deg og rundslikker deg og bare tigger om at du skal se hvor liten og søt og snill den egentlig er - er bikkja egentlig sosial når den gjør sånt? Hvis det hadde vært en belger, så hadde jeg sagt nei. Med puddelen er jeg usikker. Jeg mener hun er sosial, seriøst. Det som er spørsmålet her, er jo hvorfor f.eks puddelen, labradoren og kelpien er sosiale når de gjør sånt, mens f.eks belgere er usikre sosialt om de gjør sånt.

Nå har jeg bare møtt den puddærn din ved et par anledninger, så jeg må jo høyde for at hun oppførte seg annerledes da enn hun pleier. Men for meg var det overhodet ingen drøvelvask å se der. Hun hilser, logrende og kjempeglad, lar seg bli klina med, også går hun og finner på noe annet. Kaller du på oppmerksomheten hennes, så kommer hun gjerne innom og kliner litt mer, før hun igjen finner på noe annet. Jeg ser ikke noe oversosialt med henne jeg, jeg ser en genuint sosial hund. Men som sagt, jeg har bare sett henne to ganger. :)

Når det gjaldt kelpie, så var det ikke bare den siden jeg tenkte på da jeg skrev det jeg skrev lenger tilbake i tråden, jeg har sett hunder av rasen som absolutt ikke har villet hilse i det hele tatt, tydelig usikre. Igjen da, jeg som Therese kunne godt hatt kelpie, jeg har til og med vært nære på å kjøpe kelpie et hakk i tiden, så jeg har overhodet ingenting i mot rasen. Har til og med klina med to staute kelpiekarer senest i dag, og jeg kunne glatt grabba med meg minst en av de. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 135
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mitt svar i denne diskusjonen er dagens blogginnlegg, rett og slett. Jeg har sluttet å svare i malletråder, for jeg er dritt lei av folk som sier "naboen har en, og den er snill". "Jeg har passet

Jeg synes det er interessant å se at en del bruksfolk som før har hatt malle, nå har gått over til andre bruksraser i stedet. De har vel sett at man TRENGER ikke det ekstra drivet en malle har, for å

Min første groenendael ble brukschampion 3 år gammel etter å ha samla tre brukscert på ei uke, debuterte på bruks-NM med omtrent ingen trening i forkant og kom på 7. plass, lydighet trente vi litt sån

Nå har jeg kelpie fra det litt sosialt usikre kullet, og han hilser pent på folk han, uten noen smisking eller overdreven oppførsel av noe slag, bare sånn for å nevne det også.

Sånn her hilser han (bare vanligvis hakket mer engasjert i den han skal hilse på):

Den sosiale usikkerheten kommer mer frem på avstandsleken og på spøkelsene.

Moren hans hilser mye mer aktivt, men gjør det igjen mye bedre i de to momentene.

(Dette skriver jeg for å poengtere at man ikke kan bedømme grad av usikkerhet utifra 'smisking' ved hilsing, også håper jeg ikke Jeanette blir sur på meg for at jeg drar inn hennes hund.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det som gjør at belgeren egentlig er svak på det sosiale når den hyperhilser, når puddelen bare er sosial når den hyperhilser, liksom?

Det er et kjempeinteressant spørsmål! Og jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal sette fingeren på det, men det er en forskjell der.

For å ta fokuset vekk fra kelpie siden det virker å kunne tas litt feil, så kan jeg si at jeg ser noen ganger det samme på staffen. En rase som er kjent for å være veldig sosial, og det er de i de aller aller fleste tilfeller. Men jeg føler at jeg ser mer av den smiskete overkompenserende oppførselen på staffen innimellom, gjerne på hunder som ikke er de sterkeste på andre punkter heller. De er gjerne litt feige, kanskje litt miljøberørte, tåler ikke mye press før de trekker seg. Det er ikke like sosialt lenger, men mer en ekstrem underdanighet kanskje?

Det er en forskjell på "elsk meg, elsk meg!" og "jeg synes du rocker!", kanskje man rett og slett må se helheten av hunden for å klare å se hva som er hva?

Jeg måtte finne fram testen til min første amstaff nå, og se på kontaktbiten. Jeg lurer på hvordan hun hadde blitt sett om man bare så det ene klippet der uten å kjenne til resten av hunden. Om hun er smiskete og underdanig, eller bare oppriktig glad i folk.

Artig diskusjon som kom på siden her synes jeg. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en slik psykisk svak hund som overhilser og er oversosial... Det kan nevnes at hun i tillegg har genetisk seperasjonsangst, så her er det svak psyke generelt.

Hun kryper mot mennesker med senket hode, og myser med øynene.... Så skal hun opp og slikke i munnviken, hun er veldig opptatt av dette med å slikke folk i ansiktet.. hun kan også legge seg ned på rygg og ligge der og underkaste seg i en møte situasjon... Da hun var mindre kunne hun også tisse på seg når hun la der...

Min hund er sykelig opptatt av dette med å hilse på mennesker... det er liksom det største i verden. Hun har alltid vært sånn, helt fra jeg hentet henne som valp... men den gang hadde jeg ikke kunnskap nok til å se svakheten, jeg trodde bare hun var veldig sosial.

Hun er også dempernes mester, og man kan for guds skyld aldri vise tegn på irritasjon i en trenings situasjon, da er det streik i lang tid...

Jeg må innrømme at det er litt slitsomt, men med tilrettelegging så funker det greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Boris er også usikker og har en ekstrem hilsing på grunn av dette. I likhet med din hund, Castella, så har han også seperasjonsangst. Nesten alle sliter med å se at han er usikker. Jeg har alltid tenkt at de ikke ser det pga at de er dårlige til å lese hund, men det er godt mulig man faktisk må kjenne hunden for å tolke det riktig. For akkurat hva som viser at han er usikker synes jeg det er vanskelig å finne. Han kryper ikke, og har aldri lagt seg på rygg. Kanskje det er det at han må hilse på alle uansett? Uinteresserte mennesker er det også viktig å bli likt av?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Boris er også usikker og har en ekstrem hilsing på grunn av dette. I likhet med din hund, Castella, så har han også seperasjonsangst. Nesten alle sliter med å se at han er usikker. Jeg har alltid tenkt at de ikke ser det pga at de er dårlige til å lese hund, men det er godt mulig man faktisk må kjenne hunden for å tolke det riktig. For akkurat hva som viser at han er usikker synes jeg det er vanskelig å finne. Han kryper ikke, og har aldri lagt seg på rygg. Kanskje det er det at han må hilse på alle uansett? Uinteresserte mennesker er det også viktig å bli likt av?

Tror mange mennesker ikke ser sammenhengen mellom en tilsynelatende oversosial hund og usikkerhet.... inkludert meg selv... jeg så ikke den sammenhengen før det hadde gått lang tid og var sikkelig kjent med hunden.

Men altså alt i alt så er jeg kjempe fornøyd med henne og ville lett kjøpt henne igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke interessert i å diskutere en enkelt hund Marie, sånt blir det alltid bare bråk av. :)

Lykke til med valget, pippin. :)

Poenget var ikke å diskutere en enkelt hund, men det ble veldig mye fokus på at kelpier er sosialt usikre fordi de smisker ved hilsing, og det mente jeg å nyansere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenkte å slenge inn et godt råd, selvom det er en annen rase. Jeg kjøpte meg jo det beste av det beste, en munsterlander fra det mest lovende kullet.

Jeg kjenner jo godt til rasen og vet at de ikke er så veldige ekstreme, meen så finnes det individer som krever sabla mye mer av deg. Yaris er et av dem, og noe jeg ikke oppdaget før han nå passerte året. Nå er jo dette også en hund med endel lyd, noe hans mor også har.

Poenget mitt er altså at man må se vel så mye på foreldre dyr og slekt, se hvordan de faktisk er å ha i hus. Selv angrer jeg veldig på at jeg absolutt skulle ha det beste, når jeg hadde klart meg i massevis med en litt mer Chico-aktig munsterlander, og da hadde jeg mest sannsynlig ikke vært i den situasjonen jeg er i nå.

Jeg er sikker på at man finner mye forskjeller innen en og samme rase, spesielt større raser som langhåret belger. Men jeg er også sikker på at du klarer å finne ut av dette, samt finne den rasen, og ikke minst det individet DU ønsker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenkte å slenge inn et godt råd, selvom det er en annen rase. Jeg kjøpte meg jo det beste av det beste, en munsterlander fra det mest lovende kullet.

Jeg kjenner jo godt til rasen og vet at de ikke er så veldige ekstreme, meen så finnes det individer som krever sabla mye mer av deg. Yaris er et av dem, og noe jeg ikke oppdaget før han nå passerte året. Nå er jo dette også en hund med endel lyd, noe hans mor også har.

Poenget mitt er altså at man må se vel så mye på foreldre dyr og slekt, se hvordan de faktisk er å ha i hus. Selv angrer jeg veldig på at jeg absolutt skulle ha det beste, når jeg hadde klart meg i massevis med en litt mer Chico-aktig munsterlander, og da hadde jeg mest sannsynlig ikke vært i den situasjonen jeg er i nå.

Jeg er sikker på at man finner mye forskjeller innen en og samme rase, spesielt større raser som langhåret belger. Men jeg er også sikker på at du klarer å finne ut av dette, samt finne den rasen, og ikke minst det individet DU ønsker.

Tja, jeg var på møte i dag med en som driver, og har gjort det lenge, aktivt med munsterlender og han fortalte at rasen lenge har vært å betrakte som ekstrem og som en tøff hund å jobbe med. Men at den har mildna litt i senere tid. Så jeg synes ikke det er så rart at du opplever det som tøft å jobbe med Yaris :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg var på møte i dag med en som driver, og har gjort det lenge, aktivt med munsterlender og han fortalte at rasen lenge har vært å betrakte som ekstrem og som en tøff hund å jobbe med. Men at den har mildna litt i senere tid. Så jeg synes ikke det er så rart at du opplever det som tøft å jobbe med Yaris :)

Mye mulig det, men det er heller ingen hemmelighet at tyske (og delvis danske) linjer er hakket tøffere, og Yaris er heldansk selvom han er født i Norge. Men uff dette ble mye off-topic.

Poenget med innlegget mitt er at mye også går på individer og slekt :) Slik som Chico som er vesentlig roligere og avslappet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg skal hente valp om 14 dager, og nå ser det ut som tispen min får løpetid svært snart. Har noen erfaring med å få en ny valp inn i familien samtidig med at den voksne hunden får løpetid? Bør jeg be om å utsette henting av valpen?
    • Det er mange måter å gjøre dette på. Og man bør definitivt ha en plan, for alenetrening fram til en hel arbeidsdag kan ta tid. Med den siste hunden vår tok det 6 mnd. Jeg var da delvis ufør, så mannen hadde ham med på kontoret de dagene jeg var på jobb. Personlig mener jeg at man bør være hjemme med valpen minimum en uke, helst to, for å bruke tid sammen, bli kjent både med hverandre og den nye hverdagen, og etablere litt rutiner, før man i det hele tatt kan starte alenetreningen gradvis. Så bruker man tiden man har, men minst et par uker med systematisk alenetrening hjelper for de fleste. Når man må tilbake på jobb er det mange muligheter. Det viktigste er å ikke pushe valpen for lenge for tidlig, da risikerer man i verste fall å få en hund som ikke tåler å være alene hjemme i det hele tatt, og det er ganske slitsomt. Hjemmekontor. Ta med hunden på jobb.  Hundepasser/hundebarnehage (NB! Vær ekstremt nøye på hundebarnehage, der trenger valpen også tilvenning, og 5 dager i uken er alt for mye. Det er MYE stimuli, stress og påvirkning på slike steder, og det bør være en god plan for hvordan hundene får nok ro i løpet av dagen. Sjekk gjerne at de som håndterer hundene til daglig, altså ikke bare daglig leder, har kursing og faktisk kunnskap om språk og adferd hos hund, å "bare være glad i hunder" er ikke nok på slike steder). Om man er flere i huset, kan man flekse på jobbtid slik at en kan dra tidlig på jobb og komme tidlig hjem, og den andre drar sent. Nabo/familie/venn som passer valpen på dagtid og etterhvert stikker innom og lufter. Omplasseringshund som er vant til å være alene hjemme, heller enn valp. Da bør man også bruke tid på å bli kjent, og starte rolig og gå forsiktig frem med alenetrening på nytt sted, men så lenge de er vant til (og komfortabel med!) å være alene så bør treningen gå ganske raskt.  
    • Jeg lurer på hvor lenge man bør ta fri fra jobb for å være hjemme med den nye valpen, dersom man ikke har mulighet for hjemmekontor? Jeg har en valpebok der det anbefales 5-6 uker, men dette er jo ikke så enkelt i praksis. Det kan sikkert variere mye når valpen er tilvendt å være alene hjemme også. Noen tips?
    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...