Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det er den "elsk meg, elsk meg"-hilsinga jeg snakker om. Når bikkja første gangen du møter den, hopper opp i ansiktet på deg og rundslikker deg og bare tigger om at du skal se hvor liten og søt og snill den egentlig er - er bikkja egentlig sosial når den gjør sånt? Hvis det hadde vært en belger, så hadde jeg sagt nei. Med puddelen er jeg usikker. Jeg mener hun er sosial, seriøst. Det som er spørsmålet her, er jo hvorfor f.eks puddelen, labradoren og kelpien er sosiale når de gjør sånt, mens f.eks belgere er usikre sosialt om de gjør sånt.

Nå har jeg bare møtt den puddærn din ved et par anledninger, så jeg må jo høyde for at hun oppførte seg annerledes da enn hun pleier. Men for meg var det overhodet ingen drøvelvask å se der. Hun hilser, logrende og kjempeglad, lar seg bli klina med, også går hun og finner på noe annet. Kaller du på oppmerksomheten hennes, så kommer hun gjerne innom og kliner litt mer, før hun igjen finner på noe annet. Jeg ser ikke noe oversosialt med henne jeg, jeg ser en genuint sosial hund. Men som sagt, jeg har bare sett henne to ganger. :)

Når det gjaldt kelpie, så var det ikke bare den siden jeg tenkte på da jeg skrev det jeg skrev lenger tilbake i tråden, jeg har sett hunder av rasen som absolutt ikke har villet hilse i det hele tatt, tydelig usikre. Igjen da, jeg som Therese kunne godt hatt kelpie, jeg har til og med vært nære på å kjøpe kelpie et hakk i tiden, så jeg har overhodet ingenting i mot rasen. Har til og med klina med to staute kelpiekarer senest i dag, og jeg kunne glatt grabba med meg minst en av de. :wub:

  • Svar 135
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mitt svar i denne diskusjonen er dagens blogginnlegg, rett og slett. Jeg har sluttet å svare i malletråder, for jeg er dritt lei av folk som sier "naboen har en, og den er snill". "Jeg har passet

Jeg synes det er interessant å se at en del bruksfolk som før har hatt malle, nå har gått over til andre bruksraser i stedet. De har vel sett at man TRENGER ikke det ekstra drivet en malle har, for å

Min første groenendael ble brukschampion 3 år gammel etter å ha samla tre brukscert på ei uke, debuterte på bruks-NM med omtrent ingen trening i forkant og kom på 7. plass, lydighet trente vi litt sån

Skrevet

Nå har jeg kelpie fra det litt sosialt usikre kullet, og han hilser pent på folk han, uten noen smisking eller overdreven oppførsel av noe slag, bare sånn for å nevne det også.

Sånn her hilser han (bare vanligvis hakket mer engasjert i den han skal hilse på):

Den sosiale usikkerheten kommer mer frem på avstandsleken og på spøkelsene.

Moren hans hilser mye mer aktivt, men gjør det igjen mye bedre i de to momentene.

(Dette skriver jeg for å poengtere at man ikke kan bedømme grad av usikkerhet utifra 'smisking' ved hilsing, også håper jeg ikke Jeanette blir sur på meg for at jeg drar inn hennes hund.)

Skrevet
Hva er det som gjør at belgeren egentlig er svak på det sosiale når den hyperhilser, når puddelen bare er sosial når den hyperhilser, liksom?

Det er et kjempeinteressant spørsmål! Og jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal sette fingeren på det, men det er en forskjell der.

For å ta fokuset vekk fra kelpie siden det virker å kunne tas litt feil, så kan jeg si at jeg ser noen ganger det samme på staffen. En rase som er kjent for å være veldig sosial, og det er de i de aller aller fleste tilfeller. Men jeg føler at jeg ser mer av den smiskete overkompenserende oppførselen på staffen innimellom, gjerne på hunder som ikke er de sterkeste på andre punkter heller. De er gjerne litt feige, kanskje litt miljøberørte, tåler ikke mye press før de trekker seg. Det er ikke like sosialt lenger, men mer en ekstrem underdanighet kanskje?

Det er en forskjell på "elsk meg, elsk meg!" og "jeg synes du rocker!", kanskje man rett og slett må se helheten av hunden for å klare å se hva som er hva?

Jeg måtte finne fram testen til min første amstaff nå, og se på kontaktbiten. Jeg lurer på hvordan hun hadde blitt sett om man bare så det ene klippet der uten å kjenne til resten av hunden. Om hun er smiskete og underdanig, eller bare oppriktig glad i folk.

Artig diskusjon som kom på siden her synes jeg. :)

  • Like 2
Skrevet

Jeg har en slik psykisk svak hund som overhilser og er oversosial... Det kan nevnes at hun i tillegg har genetisk seperasjonsangst, så her er det svak psyke generelt.

Hun kryper mot mennesker med senket hode, og myser med øynene.... Så skal hun opp og slikke i munnviken, hun er veldig opptatt av dette med å slikke folk i ansiktet.. hun kan også legge seg ned på rygg og ligge der og underkaste seg i en møte situasjon... Da hun var mindre kunne hun også tisse på seg når hun la der...

Min hund er sykelig opptatt av dette med å hilse på mennesker... det er liksom det største i verden. Hun har alltid vært sånn, helt fra jeg hentet henne som valp... men den gang hadde jeg ikke kunnskap nok til å se svakheten, jeg trodde bare hun var veldig sosial.

Hun er også dempernes mester, og man kan for guds skyld aldri vise tegn på irritasjon i en trenings situasjon, da er det streik i lang tid...

Jeg må innrømme at det er litt slitsomt, men med tilrettelegging så funker det greit.

Skrevet

Boris er også usikker og har en ekstrem hilsing på grunn av dette. I likhet med din hund, Castella, så har han også seperasjonsangst. Nesten alle sliter med å se at han er usikker. Jeg har alltid tenkt at de ikke ser det pga at de er dårlige til å lese hund, men det er godt mulig man faktisk må kjenne hunden for å tolke det riktig. For akkurat hva som viser at han er usikker synes jeg det er vanskelig å finne. Han kryper ikke, og har aldri lagt seg på rygg. Kanskje det er det at han må hilse på alle uansett? Uinteresserte mennesker er det også viktig å bli likt av?

Skrevet

Boris er også usikker og har en ekstrem hilsing på grunn av dette. I likhet med din hund, Castella, så har han også seperasjonsangst. Nesten alle sliter med å se at han er usikker. Jeg har alltid tenkt at de ikke ser det pga at de er dårlige til å lese hund, men det er godt mulig man faktisk må kjenne hunden for å tolke det riktig. For akkurat hva som viser at han er usikker synes jeg det er vanskelig å finne. Han kryper ikke, og har aldri lagt seg på rygg. Kanskje det er det at han må hilse på alle uansett? Uinteresserte mennesker er det også viktig å bli likt av?

Tror mange mennesker ikke ser sammenhengen mellom en tilsynelatende oversosial hund og usikkerhet.... inkludert meg selv... jeg så ikke den sammenhengen før det hadde gått lang tid og var sikkelig kjent med hunden.

Men altså alt i alt så er jeg kjempe fornøyd med henne og ville lett kjøpt henne igjen.

Skrevet

Jeg er ikke interessert i å diskutere en enkelt hund Marie, sånt blir det alltid bare bråk av. :)

Lykke til med valget, pippin. :)

Poenget var ikke å diskutere en enkelt hund, men det ble veldig mye fokus på at kelpier er sosialt usikre fordi de smisker ved hilsing, og det mente jeg å nyansere.

Skrevet

Tenkte å slenge inn et godt råd, selvom det er en annen rase. Jeg kjøpte meg jo det beste av det beste, en munsterlander fra det mest lovende kullet.

Jeg kjenner jo godt til rasen og vet at de ikke er så veldige ekstreme, meen så finnes det individer som krever sabla mye mer av deg. Yaris er et av dem, og noe jeg ikke oppdaget før han nå passerte året. Nå er jo dette også en hund med endel lyd, noe hans mor også har.

Poenget mitt er altså at man må se vel så mye på foreldre dyr og slekt, se hvordan de faktisk er å ha i hus. Selv angrer jeg veldig på at jeg absolutt skulle ha det beste, når jeg hadde klart meg i massevis med en litt mer Chico-aktig munsterlander, og da hadde jeg mest sannsynlig ikke vært i den situasjonen jeg er i nå.

Jeg er sikker på at man finner mye forskjeller innen en og samme rase, spesielt større raser som langhåret belger. Men jeg er også sikker på at du klarer å finne ut av dette, samt finne den rasen, og ikke minst det individet DU ønsker.

Skrevet

Tenkte å slenge inn et godt råd, selvom det er en annen rase. Jeg kjøpte meg jo det beste av det beste, en munsterlander fra det mest lovende kullet.

Jeg kjenner jo godt til rasen og vet at de ikke er så veldige ekstreme, meen så finnes det individer som krever sabla mye mer av deg. Yaris er et av dem, og noe jeg ikke oppdaget før han nå passerte året. Nå er jo dette også en hund med endel lyd, noe hans mor også har.

Poenget mitt er altså at man må se vel så mye på foreldre dyr og slekt, se hvordan de faktisk er å ha i hus. Selv angrer jeg veldig på at jeg absolutt skulle ha det beste, når jeg hadde klart meg i massevis med en litt mer Chico-aktig munsterlander, og da hadde jeg mest sannsynlig ikke vært i den situasjonen jeg er i nå.

Jeg er sikker på at man finner mye forskjeller innen en og samme rase, spesielt større raser som langhåret belger. Men jeg er også sikker på at du klarer å finne ut av dette, samt finne den rasen, og ikke minst det individet DU ønsker.

Tja, jeg var på møte i dag med en som driver, og har gjort det lenge, aktivt med munsterlender og han fortalte at rasen lenge har vært å betrakte som ekstrem og som en tøff hund å jobbe med. Men at den har mildna litt i senere tid. Så jeg synes ikke det er så rart at du opplever det som tøft å jobbe med Yaris :)

Skrevet

Tja, jeg var på møte i dag med en som driver, og har gjort det lenge, aktivt med munsterlender og han fortalte at rasen lenge har vært å betrakte som ekstrem og som en tøff hund å jobbe med. Men at den har mildna litt i senere tid. Så jeg synes ikke det er så rart at du opplever det som tøft å jobbe med Yaris :)

Mye mulig det, men det er heller ingen hemmelighet at tyske (og delvis danske) linjer er hakket tøffere, og Yaris er heldansk selvom han er født i Norge. Men uff dette ble mye off-topic.

Poenget med innlegget mitt er at mye også går på individer og slekt :) Slik som Chico som er vesentlig roligere og avslappet.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
    • En viktig del av å drive med utstilling er jo å lære hundene å slappe av i buret når de ikke er i ringen. Det er ikke bare oppbevaring.  Og har du flere hunder så ville jeg enten hatt med hjelpere eller bare én hund på utstilling om gangen, ihvertfall til de er vante til omgivelsene og slapper av i buret.
    • Tenkte jeg skulle prøve det også men er så redd hunden rømmer ut av gitteret. Opplevde det med hunder før mens jeg gikk i ringen så kom de løpende inn i ringen. Veldig festlig. Ikke i det hele tatt.    Men nå har jeg nye hunder så har ikke turt å prøve på dem men hadde vært så enklere å bære inn enn de tunge gitterbura.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...