Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan få ned høy hale?


Petra
 Share

Recommended Posts

Den ene hunden min går med halen rett opp i utstillingsringen, noe som er veldig uønsket på den rasen. Alle tipsene jeg har hørt om går ut på å "jekke ned" bikkja, med alt fra et strengt kremt og napp i båndet, til å gi den en skikkelig rapp over halen.

Jeg føler ikke helt for å "jekke ned" hunden min på noe vis, da jeg synes han trenger mer selvtillit og ikke mindre.

Er heller ikke så dreven innen klikkertrening at jeg greier å shape inn noe såpass abstrakt som korrekt haleføring.

Noen tips?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer jo veldig an på årsaken til at hunden din har høy haleføring, da. Dersom halen er konstruert slik at den naturlig står mer rett opp enn den egentlig skal gjøre, så er det kanskje fint lite du kan gjøre?

Dersom det ikke er tilfellet har jeg ingen gode råd, dessverre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring med uønskede høye haler er at napping og kjefting har heller motsatt effekt - halen går opp og bikkja blir drittlei utstilling i lengden. Jeg har to som har tendenser til det samme. Den ene trenes i lydighet og forventet lenge at det samme skulle skje i utstillingsringen, derav hode og hale høyt i været og bevegelser deretter. Jeg måtte rett og slett gå henne ned en god stund i forveien (ca. en halvtime) så hun kom seg ned på jorda, og når vi først kom inn i ringen måtte jeg løpe, ikke gå, samt se rett frem og ikke på henne. Det gikk seg til etterhvert, og nå vet hun at utstillingsbåndet betyr utstilling, og ikke lydighet. De dagene hun er mest gira hender det halen står litt ut når hun står stille (den skal henge ned i stående), og da lyder hun kommandoen "hale", og tar halen ned. Den andre er en mykere versjon, og med dårlig kryss som fører til den høye halen. Hun lærte innmari fort hva utstillingsbåndet betød, så bare hun får på det detter halen.

Uansett hva du ender opp med ville jeg på ett eller annet vis prøvd å lære inn en eller annen kommando for "hale", samt lage et lite rituale for at utstillingsbånd betyr utstilling, og da skal vi gå sånn, og ikke sånn som vi gjør på tur/lydighet osv.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og dette er en av grunnene til at jeg innimellom har litt problemer med å "takle" detta utstillingskonseptet ..

Hunden skal løpe sånn og slik, halen skal være sånn og slik, hode høyt, lavt, stivt her og mykt der. HELT uavhengig av hva som faller seg naturlig for dyret å gjøre.

Vi har ei som løper feil (passgang) og har stort sett rimelig altfor høy haleføring. Disse skal ikke passe, og halen skal helst ikke synes overhodet (derfor blir de i mange land også kupert - derfor bobtail).

Dette altså på tross av at passgangen er det suverent beste alternativet for henne, og at den høye, løst viftende og stolte halen kun vitner om en glad og fornøyd hund som trives og koser seg. Det skulle ikke være noe galt i det.

Nei, la bikkja være bikkje! Vi vil ha sunne og friske hunder som beveger seg og oppfører seg slik det er naturlig for dem å gjøre! Ikke plag bikkja med dette, jobb heller med dommerne :D

(Men for all del, jeg tviler ikke på at det er mulig å lære bikkja på en hyggelig måte å ikke flashe for mye hale i ringen, men jeg klarer bare ikke helt å forstå hvorfor dette skal være et tema i det hele tatt)

Endret av jlkm
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden skal løpe sånn og slik, halen skal være sånn og slik, hode høyt, lavt, stivt her og mykt der. HELT uavhengig av hva som faller seg naturlig for dyret å gjøre.

Det er litt ukunnskap ute å går også. Feks: hvis min rase går med for høy hale så er det ikke pga den ikke er glad, det er pga den har feilt halefest evt en feil på krysset. Bikkjer med korrekt halefeste vil ikke få halen så høyt opp.

Defor prøver noen skjule denne feilen ved å lære hunden å gå med halen lavere.

På lik linje at om man skal sammenligne flere hunder så må de nesten gå i samme gangart.

Eller at en gjeterhund skal flate ut med hode for den skal vises i den form som den gjeter, som er å flate ut med hode ellers får den feile frambens bevegelser om den blir løftet.

Det er ikke ting man gjør bare for at det skal se "kult" ut. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jojo, alt har jo sine mer eller mindre vettuge forklaringer. Men i mange tilfeller må en kunne greie å se om bikkja er skrudd riktig sammen uten å måtte mase den til å gjøre helt unaturlige ting.

Det var en ting til med OESen, rasen vår - de skal også gå med hodet hevet.. høyt, altså. Det gjør de ALDRI ellers. Helt, klinke unaturlig for en OES å gå eller småløpe med høyt hode. Men, noen har altså bestemt at for å få vist fram halsen skikkelig, må bikkja henges opp i utstillingsbåndet slik at dommeren får se halsen. Jeg mener, den fordømrade dommeren kan da klare å se om bikkja har lang hals eller ikke uten at man skal plage hunden slik. I "verste" fall får dem bøye seg ned og kjenne etter.

Og at hundene bør gå i samme gangart er jo forsåvidt greit, men så kan man jo da gå for en gangart de fleste individene innen samme rase fikser bra da, ikke den som er mest unaturlig for dem ...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

en dommer må vel klare å se forskjell på "ekstra høy haleføring" pga feil halefesta og "bare glad hale"? Men ..poenget med utstillinger er jo å følge en standard, og når standarden sier hvordan halen skal bæres, må man jo dømme etter det. Selv om det kan virke teit å dømme ned "glade haler".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uansett hva du ender opp med ville jeg på ett eller annet vis prøvd å lære inn en eller annen kommando for "hale", samt lage et lite rituale for at utstillingsbånd betyr utstilling, og da skal vi gå sånn, og ikke sånn som vi gjør på tur/lydighet osv.

Ikke fått til noe enda på Amiga :( Halen er grisestygg og hun får den helt rundt,bare blitt verre og verre. Det er pga for høyt halefeste. og hun blir griseglad i ringen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jojo, alt har jo sine mer eller mindre vettuge forklaringer. Men i mange tilfeller må en kunne greie å se om bikkja er skrudd riktig sammen uten å måtte mase den til å gjøre helt unaturlige ting.

Det var en ting til med OESen, rasen vår - de skal også gå med hodet hevet.. høyt, altså. Det gjør de ALDRI ellers. Helt, klinke unaturlig for en OES å gå eller småløpe med høyt hode. Men, noen har altså bestemt at for å få vist fram halsen skikkelig, må bikkja henges opp i utstillingsbåndet slik at dommeren får se halsen. Jeg mener, den fordømrade dommeren kan da klare å se om bikkja har lang hals eller ikke uten at man skal plage hunden slik. I "verste" fall får dem bøye seg ned og kjenne etter.

Og at hundene bør gå i samme gangart er jo forsåvidt greit, men så kan man jo da gå for en gangart de fleste individene innen samme rase fikser bra da, ikke den som er mest unaturlig for dem ...

Det er ikke unaturlig for noen raser å trave. I standarden til OES står følgende: "I sakte bevegelse har noen hunder tendens til passgang." Da er vel svaret å løpe fortere da? Om man orker selv selvsagt.

Forøvrig står også dette i standarden til OES: "Hodet bæres naturlig lavere under bevegelse." At noen som du kaller dem, heiser opp bikkja når den løper betyr vel ikke at du må?

Det er hverken unaturlig for en hund å stå eller løpe, så skjønner ikke hvilke unaturlige ting du mener at en hund må gjøre på utstilling som den ikke gjør ellers en vanlig hverdag?

Og for the record - det er ikke bare pga en ting at en hund ikke får excellent eller bedre på en utstilling altså. Man kan ikke skylde på så veldig mye annet enn hvordan hunden er konstruert om man får blå, gule eller grønne sløyfer ;)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke unaturlig for noen raser å trave. I standarden til OES står følgende: "I sakte bevegelse har noen hunder tendens til passgang." Da er vel svaret å løpe fortere da? Om man orker selv selvsagt.

Forøvrig står også dette i standarden til OES: "Hodet bæres naturlig lavere under bevegelse." At noen som du kaller dem, heiser opp bikkja når den løper betyr vel ikke at du må?

Det er hverken unaturlig for en hund å stå eller løpe, så skjønner ikke hvilke unaturlige ting du mener at en hund må gjøre på utstilling som den ikke gjør ellers en vanlig hverdag?

Og for the record - det er ikke bare pga en ting at en hund ikke får excellent eller bedre på en utstilling altså. Man kan ikke skylde på så veldig mye annet enn hvordan hunden er konstruert om man får blå, gule eller grønne sløyfer ;)

Ok, nå er ikke jeg voldsomt bevandret i dette miljøet, det skal jeg innrømme, og har selvfølgelig bare mine egne opplevelser å sikte til. Det er godt mulig jeg har vært innom "feil" miljø, men jeg har fått et helt bestemt inntrykk av at det er et voldsomt styr for å feks få bikkja til å løpe med høyt hevet hode. Jeg har mislikt det fra første stund, enkelt og greit fordi disse hundene ikke har for vane å løpe med hevet hode.

Jeg har vel aldri finlest standarden, og har kun forholdt meg til hva jeg har blitt fortalt av andre underveis her. Så kan det godt hende som sagt, at jeg har vært borti "feil" folk ;)

Men vi har altså fått endel "kjeft", fordi bikkja vår nesten konsekvent passer (og det akter vi å fortsette å la henne gjøre, enkelt og greit fordi det virker å være det hun foretrekker), hun har aaaltfor høy (som i synlig, det har ikke noe med festet å gjøre) hale - og vi må da bare løfte henne opp så halsen vises skikkelig!

Vår hund passer, med lavt hode og høy hale. Rent fysisk er hun skrudd sammen akkurat som OES skal være, hun er såvidt jeg har skjønt et meget fint eksemplar. Så hvorfor i alle dager skal jeg ha henne til å trave, med høyt hode og halen mellom beina?

Mitt helt bestemte inntrykk er at dette er noe man gjør utelukkende fordi noen (hvem det nå enn er) har bestemt at "sånn skal det være" uten videre eller spesielt god begrunnelse. Det er fjaserier, synes jeg. Men det bunner kanskje i dette eksteriørhysteriet. At hunden er frisk, sunn og glad er ikke alltid like viktig som at den ser riktig ut - jeg mener det skulle være motsatt. Det samme gjelder forsåvidt den lett hysteriske avlinga der man ofte utelukker helt ypperlige avlshunder fordi de kanskje har litt småskjeve hofter eller er allergiske mot midd - ting man uansett sannsynligvis aldri vil bli helt kvitt uansett hvor hardt man utelukker alle former for "skavanker".

Endret av jlkm
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og for the record - det er ikke bare pga en ting at en hund ikke får excellent eller bedre på en utstilling altså. Man kan ikke skylde på så veldig mye annet enn hvordan hunden er konstruert om man får blå, gule eller grønne sløyfer ;)

noen ganger kan man faktisk det. feks om man har bruks sibbe og stiller for øst europeisk dommer. Da kan man få både blå og gul på en hund som er godt bygget.
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, nå er ikke jeg voldsomt bevandret i dette miljøet, det skal jeg innrømme, og har selvfølgelig bare mine egne opplevelser å sikte til. Det er godt mulig jeg har vært innom "feil" miljø, men jeg har fått et helt bestemt inntrykk av at det er et voldsomt styr for å feks få bikkja til å løpe med høyt hevet hode. Jeg har mislikt det fra første stund, enkelt og greit fordi disse hundene ikke har for vane å løpe med hevet hode.

Jeg har vel aldri finlest standarden, og har kun forholdt meg til hva jeg har blitt fortalt av andre underveis her. Så kan det godt hende som sagt, at jeg har vært borti "feil" folk ;)

Men vi har altså fått endel "kjeft", fordi bikkja vår nesten konsekvent passer (og det akter vi å fortsette å la henne gjøre, enkelt og greit fordi det virker å være det hun foretrekker), hun har aaaltfor høy (som i synlig, det har ikke noe med festet å gjøre) hale - og vi må da bare løfte henne opp så halsen vises skikkelig!

Vår hund passer, med lavt hode og høy hale. Rent fysisk er hun skrudd sammen akkurat som OES skal være, hun er såvidt jeg har skjønt et meget fint eksemplar. Så hvorfor i alle dager skal jeg ha henne til å trave, med høyt hode og halen mellom beina?

Mitt helt bestemte inntrykk er at dette er noe man gjør utelukkende fordi noen (hvem det nå enn er) har bestemt at "sånn skal det være" uten videre eller spesielt god begrunnelse. Det er fjaserier, synes jeg. Men det bunner kanskje i dette eksteriørhysteriet. At hunden er frisk, sunn og glad er ikke alltid like viktig som at den ser riktig ut - jeg mener det skulle være motsatt. Det samme gjelder forsåvidt den lett hysteriske avlinga der man ofte utelukker helt ypperlige avlshunder fordi de kanskje har litt småskjeve hofter eller er allergiske mot midd - ting man uansett sannsynligvis aldri vil bli helt kvitt uansett hvor hardt man utelukker alle former for "skavanker".

Raseklubben i rasens hjemland er de som legger føringer for hvordan en hund av en bestemt rase skal være. Dette eksteriørhysteriet som du kaller det, bunner i at det ligger noe til grunn for de forskjellige elementene i standarden. Det er dette dommer skal forholde seg til, men en standard vil alltid være åpen for personlig tolkning. Og så er det noen dommere som ikke kan standarden veldig godt selv om de er autoriserte. Bland inn en dose oppdrettere med personlige preferanser på hva som er korrekt og viktig også, så har man en ganske stor slingringsmonn på hvordan hundene blir seende ut.

Jeg har mine preferanser på min rase, andre har noe helt annet. Selv om vi ikke er enige så betyr det ikke at vi ikke vil rasens beste.

Hvorfor du skal få hunden til å trave? Som andre har nevnt - hundene skal sammenlignes, og da er det mest hensiktsmessig at alle har den samme gangarten.

At det er diverse doseringer på folkeskikk rundt om har jo ingen ting med utstilling som kvalitetsbedømmelse av eksteriøret og gjøre, sånn til syvende og sist :)

noen ganger kan man faktisk det. feks om man har bruks sibbe og stiller for øst europeisk dommer. Da kan man få både blå og gul på en hund som er godt bygget.

Igjen - preferanser og tolkninger. Hva en person synes er slik og så trenger ikke en annen person å synes være slik og så. Samtidig er dommere også mennesker, og noen lar seg blende, noen har ikke nok kunnskap, noen er igjen uenige med andre. Like fullt tror jeg at en østeuropeisk dommer som dømmer sibbe handler ut i fra sin tolkning av rasestandarden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor du skal få hunden til å trave? Som andre har nevnt - hundene skal sammenlignes, og da er det mest hensiktsmessig at alle har den samme gangarten.

Nei, det må vi vel kanskje få dissa damene til å fortelle oss? De som har mast på meg og Fruen om at det er det bikkja skal gjøre i ringen og at alt annet er fy-fy? De trener og trener og trener, på at bikkja ikke skal passe. De fleste OESer passer helt naturlig, slik jeg har skjønt, og da skjønner jeg ikke hvorfor det er fy-fy.

Men, jeg må vel til "roten" for å finne ut av dette, må vel møte opp på ei utstilling igjen - og få kjeft for det håpløse bikkjeskinnet vårt :blink:

Men du nevner vel muligens noe viktig, idet du nevner personlige preferanser og skjevt dosert folkeskikk. Vel, her trøster vi oss med at manglende evner i utstillingsringen er kompensert med at vi faktisk har ei bikkje som oppfører seg skikkelig i hverdagen. Vi har ikke KUN øvd utstilling på dyret, slik en del av disse gærningene gjør ..

Endret av jlkm
Lenke til kommentar
Del på andre sider

den lett hysteriske avlinga der man ofte utelukker helt ypperlige avlshunder fordi de kanskje har litt småskjeve hofter eller er allergiske mot midd - ting man uansett sannsynligvis aldri vil bli helt kvitt uansett hvor hardt man utelukker alle former for "skavanker".

Hvordan vet du at hundene ville vært ypperlige avlshunder?

Småskjeve hofter gir feilbelastning, som gir skader og slitasjer andre steder i kroppen. En tispe med småskjeve hofter som har gått gjennom tre drektigheter a 6 valper har hatt en voldsom belastning på hoftene og ryggen sin. Vi mennesker gjør hva vi vil med våre skavanker (spør kvinner om bekkenløsning hvor vondt det er, og ja, hunder kan også få det) mens hundene er prisgitt det vi utsetter dem for. Så fordi VI vil ha valper å selge, skal tispa lide for det?

Kanskje du tenkte på HD? Synnøve her inne på sonen har HD, spør henne hvor behagelig det er. Når man har VALGET skal man avle på de friskeste individene man har. I naturen ville "defekte" hunder dø bort etter ganske kort tid, etter tildels horrible lidelser. For å forhindre lidelser må vi også selektere ut de som vil gi smertefulle skavanker videre.

Og allergi mot midd er alvorlig, det skaper intens kløe, smerte og lidelse hos hunden, og det tar ofte lang tid før korrekt diagnose gies. Allergi er veldig arvelig, og det er helt forferdelig å se småvalper klø seg til blods! Man blir aldri kvitt middallergi, den kan ikke kureres, kun kontrolleres til en viss grad. Dess flere individer med allergi som går i avl, dess verre utfall får det, da immunforsvaret degeneres generasjon etter generasjon.

  • Like 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for alle svarene.

Ser at jeg burde presisert et par ting i startinnlegget mitt. Hunden har såvidt jeg vet normalt halefeste, i hvert fall har det ikke stått noe om det i kritikkene. Dessverre har han heller ikke glad hale, det kunne jeg absolutt ha levd med :-) Det virker mer som om han skal tøffe seg litt for de andre hannene i ringen, sånn at det blir mer "se hvor stor og sterk jeg er"-hale. Han virker trygg både i ringen og ellers, men han er i en alder hvor det nok er gøy å måle krefter med de andre jyplingene i ringen.

Kan det funke å trene mer lydighet for å få enda mer fokus på meg, evt trene ting som øker selvtilliten? Eller er det bedre å følge rådene fra Caroline om å skille på utstilling vs andre settinger osv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan vet du at hundene ville vært ypperlige avlshunder?

Ja, hvordan vet man egentlig sånt?

Og la oss nå ikke ta hverandre for å være dummere enn vi er. Jeg snakker ikke om å drive rovdrift på tisper med kraftig HD, jeg snakker om å la hannhunder med en viss grad av HD få pare seg. Det er ikke så svart-hvitt at man bare kan utelukke alle individer med visse "feil", og så regne med at rasen blir sunnere av den grunn alene.

Om en hanhund ellers er frisk og rask, har godt lynne og ellers ville egnet seg veldig godt til avl - men er belemret med svak HD, kanskje som den eneste i sitt kull, ja så skulle man ikke nøle med å la denne få være med i avlsarbeidet.

Per idag blir ALLE individer med HD utelukket, og da har man gjort dette til noe mye enklere enn hva det egentlig er.

Dess flere individer vi utelukker på altfor svart-hvite kriterier, dess dårligere genpool vil vi sitte igjen med - med alt som hører med av elendighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, hvordan vet man egentlig sånt?

Og la oss nå ikke ta hverandre for å være dummere enn vi er. Jeg snakker ikke om å drive rovdrift på tisper med kraftig HD, jeg snakker om å la hannhunder med en viss grad av HD få pare seg. Det er ikke så svart-hvitt at man bare kan utelukke alle individer med visse "feil", og så regne med at rasen blir sunnere av den grunn alene.

Om en hanhund ellers er frisk og rask, har godt lynne og ellers ville egnet seg veldig godt til avl - men er belemret med svak HD, kanskje som den eneste i sitt kull, ja så skulle man ikke nøle med å la denne få være med i avlsarbeidet.

Per idag blir ALLE individer med HD utelukket, og da har man gjort dette til noe mye enklere enn hva det egentlig er.

Dess flere individer vi utelukker på altfor svart-hvite kriterier, dess dårligere genpool vil vi sitte igjen med - med alt som hører med av elendighet.

Nope, det stemmer ikke. NKK registrerer alle med unntak av om foreldredyrene har HD grad E. Raseklubbene kan ellers fastsette kriterier for at kull skal være godkjente i forhold til deres kriterier (f eks tillates grad C om den parres med fri på riesenschnauzer salt/pepper), men dette har ingenting med hva NKK godkjenner. Ergo er det opp til den enkelte oppdretter å velge om h*n vil bruke en hund med HD i avl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for alle svarene.

Ser at jeg burde presisert et par ting i startinnlegget mitt. Hunden har såvidt jeg vet normalt halefeste, i hvert fall har det ikke stått noe om det i kritikkene. Dessverre har han heller ikke glad hale, det kunne jeg absolutt ha levd med :-) Det virker mer som om han skal tøffe seg litt for de andre hannene i ringen, sånn at det blir mer "se hvor stor og sterk jeg er"-hale. Han virker trygg både i ringen og ellers, men han er i en alder hvor det nok er gøy å måle krefter med de andre jyplingene i ringen.

Kan det funke å trene mer lydighet for å få enda mer fokus på meg, evt trene ting som øker selvtilliten? Eller er det bedre å følge rådene fra Caroline om å skille på utstilling vs andre settinger osv?

Slik du forklarer det nå ville jeg satset på kontakttrening, slik at det blir mer fokus på deg samt mer trening på avslapping i utstillingsmiljø(eller andre lignende settinger), for og bygge selvtillit og lære seg og ignorere andre hunder. :)
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om en hanhund ellers er frisk og rask, har godt lynne og ellers ville egnet seg veldig godt til avl - men er belemret med svak HD, kanskje som den eneste i sitt kull,

Hvorfor kan ikke broren, som er HD fri brukes? Eller en eller to av søstrene?

Ikke like godt gemytt kanskje, er "svekket" på andre vis? Den flotte broren med HD bærer med seg søsknenes gener også...

Avl er slett ikke sorthvitt, men det heller ikke bare en hann og en tispe som går i avl, derimot hele slekta med dens styrker OG svakheter.

Og tre kull på en tispe er ikke rovdrift, det er henimot normalen. Og en C hofte kan være forkrøplende for individ X, mens individ Y lever herrens glade dager med E. Nettopp fordi det ikke er sorthvitt.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jlkm: Per i dag er det vel egentlig alt for lite begrensninger på hva som kan avles på (etter min mening). Men uansett, utstilling er utstilling. Selv om det har blitt mer show en nytte så har den sine fordeler. Det er faktisk greit og vite at det man avler på eller har avlet frem er sunne i fysikken, noe ikke alle klarer og se objektivt på selv. At noen viser hundene sine sånn og slik trenger ikke du og bry deg om, men at hundene skal trave handler om at de skal vises likt, og jeg vil anta det er lettere og se hvordan hunden bruker kroppen i trav enn i pass. Det er greit at hunden din foretrekker pass, det er det mange som gjør, det betyr ikke at det er unaturlig for de og trave og de dør ikke om de må trave noen runder i en utstillingsring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nope, det stemmer ikke. NKK registrerer alle med unntak av om foreldredyrene har HD grad E. Raseklubbene kan ellers fastsette kriterier for at kull skal være godkjente i forhold til deres kriterier (f eks tillates grad C om den parres med fri på riesenschnauzer salt/pepper), men dette har ingenting med hva NKK godkjenner. Ergo er det opp til den enkelte oppdretter å velge om h*n vil bruke en hund med HD i avl.

Og der har du min manglende kunnskap om reglene her. Har bare forholdt meg til "egen" raseklubb og hva vi blir fortalt der. Der er det slik at HD er "no go" på avl. Tilsynelatende helt ukritisk. For enkelte oppdrette kan det sågar virke som at HD er tilnærma eneste kriterium for avl eller ikke avl. Bra pels og ikkeno HD, så er det bare å kjøre på! Da er ikke veien lang til stupet.

Avl er slett ikke sorthvitt

My point excactly. Men så kan det vel også virke som at jeg lar min forståelse av en enkelt raseklubbs holdninger legge lista for hvordan jeg oppfatter at dette foregår mer generelt. Det kan hende det er dumt, men jeg er ikke i tvil om at der er en del fjasete avlskriterier ute og går, både hos OES og hos andre raser/oppdrettere. Enkelt og greit fordi oppdretteren (en del av dem..) ikke har filla peiling på avl og genetikk og det maset der (nå sier jeg ikke at jeg akkurat er doktor på området, men et minimum av kunnskap har jeg tilegnet meg - og i alle fall nok til å skjønne at en del misforstår hvordan slikt funker. A la det latterlige regnestykket "puddel + labrador = allergivennlig, søt familiehund for alle", for ja, skremmende mange tror faktisk det er slik..).

passere går ofte over i trav om man øker tempoet. Man kan vel også lære dem å trave på kommando :)

Selvfølgelig. Vi kan helt sikkert også lære bikkja vår å løpe i ringen med kjempehøyt hode og med halen godt oppunder magen så ingen ser den (helst skulle hun jo være kupert, men..).

Problemet mitt er bare at jeg ikke kan se at noen gir meg en særlig god grunn for at jeg skal gjøre det.

Ok, det med gangart kan jeg se, og at det er et poeng at alle hundene beveger seg nogenlunde likt - men slik det oppleves for meg har det gått en smule for langt og i alle fall har man bevegd seg litt ut på siden av hva som strengt tatt er nødvendig eller naturlig eller for hunden spesielt givende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:offtopic:

Siden jeg ble nevnt, vil jeg svare.

Helt ærlig så syns jeg det er veldig positivt at det er så strenge krav på HD her til lands.

I Norge graderer vi ikke mennesker på samme måte som på hund, men jeg skjønte på legen at de setter oss som trenger operasjon opp på liste som "grad" 1,2 og 3. Jeg har en nivå 3 hofte, og en 2. Det ER ikke særlig godt å våkne 2 ganger om natten av at jeg må sette meg opp manuelt i sengen for å snu hoftene med kroppen fordi det er helt stivt og smertefullt. Jeg tenker, jeg kan syte om dette til det tyter ut av ørene på folk. Jeg er en ganske glad og fornøyd person, liker og gå tur, jogger litt, glad i å danse. Ja jeg prøver rett og slett å overse smerten når jeg gjør noe jeg virkelig liker og trives med. Jeg tenker at det er sikkert hunder som har det slik også, at smerten er "usynlig" fordi de ellers har en ok hverdag. Men jeg mener ikke de bør avles på fordiom.

Når jeg står rett opp og ned å lener meg på en og en fot kan jeg plutselig knekke sammen og ligge som en haug på bakken fordi da har hoftekulen hoppet ut av posisjon pga vekten når jeg lener meg, dette er ikke særlig behagelig. Nå er det sjelden jeg ser hunder lene seg på en og en side, men jeg tenker dette mulig hadde skjedd med de også om det er noe som ikke stemmer 100% i hoftene.

Ingen kan se på meg at jeg har smerter, jeg har blitt vant til de. Det er endel av hverdagen for min del å ha smerter i hofter og bekken.

:offtopic:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner poenget ditt Synnøve, absolutt. Men der er altså forskjellige grader av sykdommer, og der er forskjell på hvordan det oppleves for enkeltindivider. Og jo, det er helt klart en fordel å ha fokus på HD, men jeg mener bare å ha sett at dette fokuset er litt for ensidig rundt forbi. Enkelte oppdrettere virker å ha HD som ENESTE kriterium når de velger ut dyr til avl, og det er en skummel sti å gå på. Her risikerer man veldig mye ved å være relativt ukritisk til en del andre elementer, og man risikerer å avle fram annet uhumsk samtidig. Det er et godt eksempel hos kyr, der det viser seg at genene som "styrer" fettsammensetning i melka henger nøye sammen med genene som fører jurbetennelse. Man har sett at når man avler for en viss (ønskelig) fettsammensetning i melka, øker sannsynligheten for jurbetennelse. Dette henger nøye og komplekst sammen, og en ønsket effekt kan samtidig gi en uønsket effekt. Jeg har et helt bestemt inntrykk av at hos hund har man ofte dårlig oversikt over disse sammenhengene, og man risikerer å gå på en smell om man kjører altfor enspora avl.

Dette fungerer forøvrig på omtrent samme vis for oss mennesker, men jeg ser ikke at vi går rundt og dikterer hvem som kan få barn og hvem som ikke kan få, og her snakker vi om alle mulige slags skavanker som føres videre! Helt uten kvaler, som oftest.

Selv er jeg, statistisk og arvelig sett, nesten garantert å måtte forlate jorda litt for tidlig på grunn av en eller annen form for hjerte- eller karsykdom. Ingen kan se det på meg, men det er en del av hverdagen min å hele tiden konstant måtte tenke gjennom hvordan jeg lever, hva jeg gjør og hva jeg spiser. Misforstå meg for guds skyld rett nå, jeg sier ikke det er det samme som konstante smerter, men det ligger et betydelig psykisk press i dette.

Men hei, det er kanskje på grunn av det relativt store og solide mangfoldet at menneskeheten stort sett klarer seg veldig bra som art? Nettopp fordi vi ikke har tradisjon for å være så fordømt kritiske til oss selv og hvem vi får barn med.

Og jo, jeg mener det er sammenliknbart ;)

Men du har rett, dette er innmari off topic.. og jeg ønsker deg selvfølgelig alt godt og håper du får orden på skrotten en dag :)

RED

Det eksempelet med kyrne - ta nå detaljene der med ei klype salt. Jeg ble litt usikker i farta på hvordan dette nå egentlig var, men poenget er det samme, om sammenhengene altså.

Endret av jlkm
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...