Spøkelsesalderen, reell?

[pippin]

Haha... Ja jeg tror definitivt at det finnes og at noen hunder får det iløpet av ungperioden sin... Spøkelsesalder er for meg bare et enkelt begrep som brukes for å beskrive reaksjonene hos hunden. Ikke mer enn det. Jeg legger ikke mye i det i det hele tatt og det går som regel over. Lager ikke noen sak ut av ting når hun reagerer sånn. Når det er ting hun eventuelt reagerer på (det har hun ikke gjort enda), så hadde vi underøkt det til det ikke var skummelt lengre. Men når det er lukter hun reagerer å blir det vanskelig å jobbe med det.

Mana har hatt TO sånne opplevelser der hun frika ut.. Uten NOEN grunn.. Den ene gangen var da vi gikk til slakteriet på Grønland i Oslo. Helt normal og så kom vi frem til slakteren, og da FRIKA hu ut! HELT ut.. Stressa, SKULLE vekk fra stedet og pesa og skalv.. Det kan hende det var lukta som utløste denne atferden, noe annet aaaaner jeg ikke. Etterpå var hun HELT normal og hun er som regel det.

Andre gangen var da vi gikk ned fra oss og ned til TAM Alna. Etter et stykke begynte hun plutselig å frike ut! Jeg la merke til at det måtte ha vært en lukt hun reagerte på for hun væra en del og jeg så på halen at hun ble mer og mer usikker Vi fortsatte og lot som ingenting for å ikke gjøre en sak ut av det. Så ble hun helt lik som hun ble utenfor slakteren. Hun LA seg langs baken omtrent, og SKULLE vekk. Jeg ANER ikke hva som utløste det da heller, men når vi kom oss forbi et stykke så gikk det greit. Og vi har gått den ruten flere ganger uten noen form av reaksjon.

Så ja, noen hunder bare ER sånn uten noen spesiell grunn og jeg tror det er hormoner som gjør at de plutselig kan reagere på ting.

[soelvd]

Vet du, det er som å høre bedlingtonen min. Tenkte jeg skulle nevne det, men jeg har bare avskrevet det som mørkeredsel. Når hun kom var hun ikke særlig godt miljøtrent, og hun kunne boffe endel på folk og andre ting frem til jeg tok hanekammen hennes (den er på vei ut igjen nå altså, skulle bare gjøre det litt enklere for henne for en periode) så det er tydelig at hun blir usikker på ting hun ikke ser skikkelig.

På dagtid er alt kult..

Jeg har også fått inntrykk av at de hundene som sliter mest med spøkelsesalderen sliter mer sånn generelt, men etter denne tråden ble jeg usikker..

Jeg synes også det høres ut som generell usikkerhet i mørket. Jeg er også sånn i mørket i blant For meg er spøkelsesalderen noe man merker på de merkelige episodene de plutselig får. Som den skumle flua på veggen, søplekassa vi går forbi hver dag som man plutselig skal boffe på - for at det går like fort over igjen. De greiene som ikke forsvinner eller som de alltid har vært redde for er ikke noe spøkelsesalder, det er generell frykt/redsel, etc (sånn som at man blir litt mer skvetten i mørket).

Ellers diskuterte vi jo det i tråden til Monti tidligere, om spøkelsesalderen er reell. Jeg synes det. Nå er ikke Fanta noe godt eksempel, men Monti har hatt et par sånne småepisoder (flua og søplekassa). Men det er ikke noe mer enn boffing/usikker knurring, så er det greit.

Men jeg lurer også litt på hva folk tror ang dette og MH-test? Vi skal jo gå det litt tidligere enn de egentlig ønska, ved 14 mnd..

[MiO]

Jeg kan egentlig ikke si jeg merket noe spesielt til noen spøkelsesalder. I så fall var den så kortvarig og lite merkbar at jeg ikke husker den nå iallefall, og hunden min er bare litt over ett år

(jeg har forøvrig en hund som ikke er av de modigste egentlig, og hun er litt mørkredd og boffer på det meste etter mørkets frembrudd)

[Malamuten]

Ingen av mine har hadt spøkelses alder, men hunden til ei venninde hadde det. Den var helt fin det ene øyeblikket og 'over natta' var den pysete og usikker. Slik var den en stund (liten mnd kanskje) til det forsvant like raskt som det kom.. Snedig. Selv har jeg bare opplevd voldsomt stress og ører som lukker seg i perioder.

[Rødhette&Ulven]

Interessant tema. Jeg konkluderer nok som Mari, at spøkelsesalder henger sammen med hormoner. Og at det da normalt vil inntreffe sammen med perioder som høypubertet. For hunder med generelt dårlig avreagering vil man nok merke mer til det enn med hunder som gjør seg ferdig med ting fort. Vil ikke det være en naturlig slutning?

[Guest Snusmumrikk]

Jeg tror spøkelsesalder er reelt i den form at det skjer mye i kroppen i overgangen fra valp til voksen, mye hormoner og reaksjoner kan bli forsterka og ting kan plutselig ses med nye øyne og være litt skumle. Men jeg tror også at spøkelsesalder av mange brukes som en unnskyldning for svak mentalitet. En mentalt stabil hund skal ikke freake helt ut for en søppelbøtte eller et plaskebasseng med en ball i og slite med å sjekke det ut og avreagere (i den grad det kan bedømmes av et kort youtube-klipp). Men det er jo flytende overganger. Der en mentalt bra hund kan reagere litt på merkelige ting i en periode, vil en mentalt "svakere" hund kunne få veldig mye større reaksjoner i tilsvarende periode. Den vil også kunne få sterkere reaksjoner fordi den f.eks. ikke har motet til å sjekke ut det skumle eller bruker veldig lang tid på å avreagere og drar seg enda mer opp og lager det til en større sak av den grunn.

Jeg syns begrepet spøkelsesalder fort blir en hvilepute og unnskyldning for dårlig mentalitet (genetisk), akkurat som unghundsperioder og hormoner ofte blir en unnskyldning for å ikke oppdra noe som er i ferd med å bli en drittbikkje. Det betyr ikke at ikke begge deler til en viss grad er reelt.

[Bergenslabb]

Hunden min begynte å bjeffe mer og mer for et par måneder siden. Tidligere har det vært veldig lite lyd i ham, men nå bjeffer han ofte og for ting han aldri bjeffet for før. Om det er spøkelsesalder eller bare varslingsinnstinkt som har dukket opp vet jeg ikke. Før ville han hilse på absolutt alle og var ikke redd for et eneste menneske. Nå er det enkelte mennesker han nekter å hilse på og som han alltid bjeffer på. Det er alltid menn (som han ikke hadde møtt før bjeffeperioden startet). Dessuten bjeffer han på fugler, når han hører rare lyder ute (mens han er inne), naboen og sitt eget speilbilde. Vi trener på å dempe bjeffingen og har sett resultater veldig raskt. Han bjeffer fremdeles, men slutter raskere enn tidligere og er lettere å avlede. Dachs'er er jo kjent for å bjeffe mye. Kanskje var det heller unaturlig at han bjeffet lite som valp? Uansett er jeg glad for at det virker som om det skal være mulig å dempe det. Helt kvitt bjeffing blir vi aldri, men litt lyd må han få lov til å lage, så lenge bjeffingen ikke er et symptom på et annet problem.

Er han redd for det han bjeffer på når det er såpass lett å avlede ham? Ofte skjer bjeffingen når han er hjemme eller i hagen, så deler av grunnen er vel at han er blitt mer territorial.