PULS: Slankeoperasjon for unge og Kari Jaquesson's bloggpost

[Poter]

Både og. Det finnes noen som er overvektige pga sykdom ja, men de fleste er overvektige fordi de har spist for mye og rørt for lite på seg. Hjelp finnes, men folk må ønske å motta hjelpen ut fra egen vilje og motivasjon. Kan hende de må være villige til å skille seg av med noen kroner også. Men uten motivasjon er det dødfødt, uansett hvilken vei man velger.

Ja, og jeg tenker de som har spist for mye og rører for lite på seg ikke gjør det fordi de er late eller dumme og bare må se til å skjerpe seg. Kanskje de er litt bedalige, men poenget mitt er at man ikke skal dømme, da blir det bare skam og jeg tror ikke man retter fokuset rett. Æææsj, får ikke formulert meg skikkelig *hjernekok*

[xxx12345]

Ja, og jeg tenker de som har spist for mye og rører for lite på seg ikke gjør det fordi de er late eller dumme og bare må se til å skjerpe seg. Kanskje de er litt bedalige, men poenget mitt er at man ikke skal dømme, da blir det bare skam og jeg tror ikke man retter fokuset rett. Æææsj, får ikke formulert meg skikkelig *hjernekok*

Jeg tror at i forhold til de som har innsett at de har et vektproblem så trenger man ikke å snakke om årsak. Har de kommet så langt at de er motiverte og har søkt hjelp, ja, så gi dem hjelp - ikke trekke opp hvorfor vekten økte. Se heller fremover, hvordan må man legge om livsstilen om man ønsker å bli sunnere.

[:)Kine]

Ja, og jeg tenker de som har spist for mye og rører for lite på seg ikke gjør det fordi de er late eller dumme og bare må se til å skjerpe seg. Kanskje de er litt bedalige, men poenget mitt er at man ikke skal dømme, da blir det bare skam og jeg tror ikke man retter fokuset rett. Æææsj, får ikke formulert meg skikkelig *hjernekok*

Jeg skjønner godt hva du mener. Jeg skjønner at det er mye som kan oppfattes som fordommer. Det er ingen som vil være overvektige. Alle mennesker er forskjellige, så det at vi har ulik motivasjon og viljestyrke er bare naturlig. Man blir ikke et dårligere menneske av det liksom. Jeg skjønner at mange diskusjoner om emnet kan være sårt for de som sliter om overvekt, men det må jo snakkes om.

[Anette]

Jeg tror at i forhold til de som har innsett at de har et vektproblem så trenger man ikke å snakke om årsak. Har de kommet så langt at de er motiverte og har søkt hjelp, ja, så gi dem hjelp - ikke trekke opp hvorfor vekten økte. Se heller fremover, hvordan må man legge om livsstilen om man ønsker å bli sunnere.

Selvom man faktisk drar til et sted som skal gi deg hjelp,råd og veiledning så er de som jobber der (ikke alle men noen) immari fordomsfulle og antar jeg sitter på raua 24/7 og bare er lat, de nekter å høre på meg at jeg sier jeg går tur og ville ikke tro på meg. Vakke mye hjelp å få hos de liksom. Ikke ALLE overvektige elsker å spise grisemat og sitte på raua. Fikk klistra i trynet at hun ikke trodde på at jeg hadde spist kylling til middag liksom :rolleyes2:

Jeg synes det er sykt mange som blir overvektsoperert, og alderen synker. Jeg er selv overvektig og har lenge tenkt tanken, men når jeg kom til timen hvor de vurderer hva hjelp du kan få så sa jeg ganske klart ifra at det er ikke noe som passer meg og jeg har så mye andre sykdommer som gjør at å operer meg ville vært det dummeste jeg gjør, som de var helt enig i. Men som damen sa, når du har genene imot deg og flere sykdommer og faktorer så er det ikke bare å si hey, la oss slanke oss liksom.

Jeg har vært på PULS på gugge og treningsopplegg, fungerte raua, jeg har vært hos en kostholdekspert en gang som mente mamma var problemet og sendte oss hjem igjen. Har gått på grete roede men spiserørsplagene gjorde at alt kom i retur hvert måltid.

Har nå kommet til en dame som ikke helt hører på meg men jeg har lagt om livet helt og det fungerer, og jeg er mye mer glad jeg gjør dette og det går sakte enn å operer meg og lage noe som vil være slitsomt resten av livet i form av sure oppstøt/liten magesekk osv og alle bivirkningene.

Men poenget er at ikke alle er så immari hjelpsomme når man roper hjelp, du får slengt så immari mye dritt i trynet på veien og ingen gidder å tro deg.

Jeg har prøvd å få hjelp og bistand til hva jeg kan spise i 5 års tid, med svada svar, alt fra du er bare lat til du er dum, til bare lev med det, nei du har så mange sykdommer i spiserør/magesekk at det kan du bare drite i.

3 uker med fullkorn, vann, rene produkter, ikke sukker, sauser osv har resultert i at vekta bikket -6 kg idag.

Hun legen jeg går til sier forøvrig fedme er en sykdom som man trenger hjelp med, på lik linje som andre avhengigheter og sykdommer.

Det ble litt random at jeg quotet deg Line, jeg har tenkt og grublet lenge på et svar til denne tråden

Ja, og jeg tenker de som har spist for mye og rører for lite på seg ikke gjør det fordi de er late eller dumme og bare må se til å skjerpe seg. Kanskje de er litt bedalige, men poenget mitt er at man ikke skal dømme, da blir det bare skam og jeg tror ikke man retter fokuset rett. Æææsj, får ikke formulert meg skikkelig *hjernekok*

Ja,bedagelig har jeg vært i alle år, men jeg har også drevet aktivt med ridning i 9, trent AG, syklet, stått på rulleskøyter osv. men vekta har alltid gått opp fra jeg var på barneskolen. Jeg tror hun legen fant ut grunnen da, jeg var veldig kresen første 8 åra av livet og spiste nærmest ingenting og i det jeg begynte å spise vanlig mat har kroppen bare økt. Også har det liksom bare gått den veien.

Jeg er bare så dritt lei alle fordommer og blikk og pes overvektige får, jeg får stygge blikk for at jeg drikker vann liksom, hello!

nå skal jeg gå å legge meg før jeg ranter mer

[Guest Yellow]

Hehe, ikke kjeks og saft da, men pga. magesekken er mindre og ting fungerer annerledes, så må måltidene være små, og ofte. Dvs. etter hva jeg har forstått må man planlegge maten og gjerne ofte ta med seg sånn at man ikke går for lenge uten mat.

Og ja, det går jo ikke an å reversere, så det er resten av livet. Mange må også ta tilskudd hver dag for å få i seg nok mineraler og vitaminer.

Det er ikke helt riktig det siste, magesekken kan utvide seg mye igjen over tid, det er derfor det er er ekstremt viktig å ikke spise store posjoner, men heller små og ofte.

En i familien har tatt en slik oprasjon. Det hjalp henne utrolig mye, og når hun bare fikk gått ned litt, hjalp det hennes styrke til å komme seg på treningsstudio og viljen til å gå ned mer, siden hun da så at hun faktisk greide det med den ekstra hjelpen, i motsetning til mange forsøk tidligere. Er ikke til å kjenne igjen i dag, og alle er veldig glad for at hun tok den oprasjonen.

[Guest lijenta]

Jeg er glad jeg har funnet min løsning men mens jeg har ropt og bedt om hjelp, å du hverden mye rart jeg har møtt. Dem har ikke trodd meg når det har gjalt mat mengde, hvilken type mat og hvor mye mosjon jeg egentlig har gjenomført i løpet av dagen. Her er det ekstreme matintolleranser eller lignende som gjorde at jeg ble ekstremt overvektig. Har vært hos lege, psykolog, kostholds...,.TIl slutt så ble det at jeg også jugde for dem ville jo ikke tro meg.

Liker ikke at det bare blir snakket om fordelene med en operasjon det er altid noen bakdeler også. Også syntes jeg dem bør interjuve folk som har hatt operasjonen for 5 - 10 år siden for da blir det mer riktig om en har falt tilbake på vanene og da får en høre både positivt og negativt om operasjonen.

Vektmessig har jeg nådd målet eller jeg hadde det ikke som mål men har gått ned til ei normalvekt fordi jeg spiser mat jeg tåler. Og helsegevinsten var det som startet alt. Var utrolig kry da en kompis sa nå ser du flott ut. Det er gøy å få komplimanger og spesielt når en har kjempet mot kiloene i så mange år. Det er -38 kg og jeg liker kroppen min igjen. Det var ikke lett å legge om til en så spesiel kost og vite at san må du leve resten av livet. Det første halve året så var det som å gå i begravelse til en kjær venn hver gang jeg skulle i matbutikken. Det lærte meg i grunne å handle en gang i uken. Nå så jobber jeg i matbutikk og tenker i grunne ikke over at det er mye mat jeg reagerer på. Neste mål er å begynne å trene fast så jeg får mer muskler og kondisjon og endelig kan leve som jeg har villet i alle år.

Selv om diskusjonen sårer mange så tror jeg den er utrolig viktig. Viktig å få en bevistgjøring på det med sunn mat og gode leve vilkår for aktivitet. Og så klart kan det såre for vi ser jo "de" tynne over alt i blader og tv og kjendiser og glemmer at dem har det andelredes enn oss vanlige. Jeg har i hvertfall ikke råd til personlig trener som kommer hjem hver dag og trener meg. Siden jeg jobber mye kveld også så blir det å satse på egentrening på dagtid. Dette ble langt. og enda mer ahr jeg i grunnen å si men det tar vi en anne gang

[Poter]

Ja, men det er det jeg mener, det er så mye fordommer ute og går og alt ansvaret legges bare over på den overvektige, det blir ikke mye hjelp å få ut av slikt! Det er jo helt sykt at de som skal hjelpe sitter med fordommer! Men jeg tror desverre det er sånn synet på overvektige er i samfunnet vårt. Ganske absurd, egentlig!

Da jeg ble skikkelig, skikkelig utbrent og la på meg omlag 20 kg, var all hjelpen jeg fikk hos fastlegen leksa om at man går ned i vekt om man spiser mindre enn hva man forbrenner. Jaha, ja, men jeg er jo syk og får ikke bevegd meg? Nei, da fikk jeg bare prøve meg frem. Nais.

Kunnskap og fordommer tror jeg er to viktige stikkord.

[Mirai]

Jeg er enig i at det er sprøtt at når man faktisk har gått til skrittet og søker hjelp, så møter man den type holdning. Eksperten skal jo jobbe SAMMEN MED den overvektige, ikke imot! Vil tro det gjør det enda vanskeligere å prøve å finne hjelp om man har et par sånne dårlige møter.

Så skal jeg bevege meg over i farligere terreng, nå tar jeg utgangspunkt i de som er "livsstilsovervektige". Altså som ikke har noe fysisk i veien med seg, annet enn kanskje liten kunnskap om mat og trening. De som gjerne har prøvd "alt" eller som spiser "sunt" (men sprekker tre dager i uka).

Etter at jeg så på kjæresten trene en dame på 145 kg som kan ta planken i 30 sekunder og armhevinger på knærne så har jeg troa på at veldig mye mer går an enn de fleste tror. Sier hjernen ja, så er det utrolig mye man kan få til. Med mat og trening har hun nå gått ned over 25kg og går fortsatt ned, dette er med trening to ganger i uka og bytte av masse mat.

Tror mange får inntrykket av at de må gjøre ting vanskelig pga. alt som står i aviser og ukeblader. "Prøv dette, ikke spis karbohydrater mellom 14:45 og 16:47 fordi da vil blablabla skje", ett annet sted står det at man KAN spise karbohydrater på kvelden, men hva med avisa forrige uke som foreslo proteiner istedet? Forvirrende!

[xxx12345]

Sier hjernen ja, så er det utrolig mye man kan få til.

Og er ikke hjernen på "Ja!" men mer på "tja.." så går det ikke. Man må være motivert.

[Guest Yellow]

Er ingen tvil om at det er ekstremt forskjell på forbrenningen til folk, det ligger veldig mye i genene.

Jeg spiser selv som en hest, og er nesten merkelig at jeg er såpass slank som jeg er, men enda noen som aldri legger seg ut i bredden overhodet uansett hvor mye de spiser. Kjenner jo noen av de også, som gjerne vil legge på seg, men ikke klarer det uansett hvor høyt matinntaket er og riktig mosjon.

Har bodd med min mor i mange år (nesten en selvfølge, da), og jeg spiser mer enn henne, hun har alltid slitt litt med vekten fordet, og har ikke anlegg til å bli like slank som meg f.eks, selvom det selvsagt hjelper med godt kosthold og mosjon.

Har også vært med venninner/kompiser på ferier som er mye større enn meg, men de spiser overhodet ikke mer enn meg av den grunn, ofte omvendt faktisk, og heller ikke noe dårlig kosthold, helt vanlig mat.

Er bare ikke tvil om at det ligger i genene til folk, og for noen er det veldig mye vanskeligere å få slanket seg enn andre.

[Raksha]

Okey, nå kommer jeg og kaster stein i glasshus og tråkker i salaten og driter på leggen, men mitt glasshus, min salat og min legg. Så here goes. Jeg blir litt matt jeg. Jeg er ingen slank person selv, men jeg VET hvorfor. Jeg trimmer for lite og er for glad i søtsaker. Kan helt sikkert legge en kg eller to på medisiner også, men jeg er lagt mer enn ett eller to kg overvektig.

Det er ikke rakettforskning at det å spise sunt (enten man velger lavkarbo eller andre livstiler) fører til lavere/mer stabil vekt og andre helsefordeler.

[Hanna]

Det er helt åpenbart at det er genetiske og biologiske forskjeller mellom mennesker - noen har en medfødt evne for språk eller matematikk, noen har store problemer med å lese eller utføre enkle regnestykker, men de aller fleste av oss må, i varierende grad, jobbe for det for å bli gode...

Det er mange som påpeker genetikk i denne debatten, og ja - det er funnet forskjeller som kan kobles til overvekt, men tenk nå over dette: Vestlige land opplever en stadig økning i gjennomsnittlig vekt, antall overvektige og antall ekstremt overvektige. Norge er på ingen måte en versting, men vi ser tendensen her også. Hva har endret seg mest de siste 100 år, genene våre eller kosthold og livsstil...?

Fedmeoperasjon er kanskje eneste og siste utveien for noen, men hvis man kan unngå det tror jeg mindre "invasive" metoder er bedre, og først og fremst forebyggende! "Slanking" som begrep burde utgå, med isteden økt fokus på livsstil og helse, økt kunnskap om kosthold og helse i skolen, mer aktivitet, helsevesen som varsler og tør å si i fra og ikke minst at det faktisk blir satt igang tiltak og oppfølgning for de som trenger det.

[MiO]

Er det slik at om man tar slankeoperasjon, så må man leve på en kjeks og saft om dagen resten av livet? Aldri mer 5-retters middag på restaurant? Helt til man blir 80 år?

Man kan faktisk "ødelegge" hele slankeoperasjonen - helt på egenhånd. Dette gjør de ved å fortsette å dytte i seg større mengder mat, mer enn bare "mett". Da utvider man nemlig magesekken igjen, sakte men sikkert og over lengre tid, til den blir stor nok til å romme fetende mengder mat igjen.

Jeg har sett noen tv-programmer om dette for både britiske og amerikanske ungdommer som er sykelig overvektige, og det legges stor vekt på akkurat dette at om pasienten ikke følger rådene som blir gitt eng. livet etter operasjonen, så kan alt ødelegges.