Gå til innhold
Hundesonen.no

Har en sak alltid to sider?


Recommended Posts

Skrevet

Vi sier jo ofte at en sak alltid har to sider (det ble nettopp skrevet i en tråd, det var sånn jeg kom til å tenke på det. En annen variant er at saken har tre sider - den enes, den andres og sannheten. Men er det egentlig sånn? Finnes det saker der man med rette kan ta side?

Jeg tenker for eksempel at det er naturlig å i hvert fall i stor utstreking ta side og ikke være interessert i motpartens versjon når noen i familien står i konflikt med utenomverden. Videre tar jeg lett side hvis det er et opplagt offer, feks. i voldssaker (forutsatt at jeg er rimelig sikker på at det er sant, selvfølgelig).

Hva mener dere?

Skrevet

Nå er vel poenget med det uttrykket nettopp at det finnes flere sider av saken - men mange ser de ikke? Sånn som når man har personlig interesse i saken (som eksemplene du nevner).

Skrevet

Det at det finnes flere sider av saken betyr ikke at en av dem er "riktig". Det er litt av poenget i hele utsagnet, at motstridende parter kan begge ha "rett" (eller feil for den del) i samme sak.

  • Like 1
Skrevet

Det at det finnes flere sider av saken betyr ikke at en av dem er "riktig". Det er litt av poenget i hele utsagnet, at motstridende parter kan begge ha "rett" (eller feil for den del) i samme sak.

Det vet jeg. Jeg ser at jeg må ha formulert meg usedvanlig klønete her siden samtlige misforstår. Jeg vet godt hva uttrykket betyr. Spørsmålet mitt var i hvilke situasjoner det er legitimt å blåse i de andre sidene av saken.

Skrevet

Det vet jeg. Jeg ser at jeg må ha formulert meg usedvanlig klønete her siden samtlige misforstår. Jeg vet godt hva uttrykket betyr. Spørsmålet mitt var i hvilke situasjoner det er legitimt å blåse i de andre sidene av saken.

Jeg kan ikke komme på noen situasjoner. Litt avhengig av hva man legger i "legitimt". Men det er ofte en grunn til at folk gjør som de gjør. At "de vet ikke bedre" er en dårlig, men ikke uvanlig grunn. I voldssaker er det også ofte en grunn til at voldspersonen gjør dette, enten det bunner i unormalt sterke følelser (sjalusi, sinne, provokasjon), dårlig oppvekst, eller noe annet. Det betyr såklart ikke at det er RIKTIG å utøve vold, men det er sjeldent svart/hvitt. Selv om det åpenbart er feil å ty til vold (etter folk flests oppfatning) så er det en side av saken som ofte kunne/burde/skulle vært gjort noe med før det gikk så langt.

Skrevet

Ja, man kan jevnt over drite i en overgriper, voldtektsmann, svindler, massedrapsmann etc sin side av saken. Jada, de klarer sikkert å finne på en grunn til hvorfor de er idioter, men det er ikke interessant. Noen ganger tar en part skikkelig skikkelig feil.

Det samme gjelder i de små ting her i verden, noen ganger er folk bare teite drittsekker liksom.

  • Like 4
Skrevet

Jeg kan ikke komme på noen situasjoner. Litt avhengig av hva man legger i "legitimt". Men det er ofte en grunn til at folk gjør som de gjør. At "de vet ikke bedre" er en dårlig, men ikke uvanlig grunn. I voldssaker er det også ofte en grunn til at voldspersonen gjør dette, enten det bunner i unormalt sterke følelser (sjalusi, sinne, provokasjon), dårlig oppvekst, eller noe annet. Det betyr såklart ikke at det er RIKTIG å utøve vold, men det er sjeldent svart/hvitt. Selv om det åpenbart er feil å ty til vold (etter folk flests oppfatning) så er det en side av saken som ofte kunne/burde/skulle vært gjort noe med før det gikk så langt.

Det er jeg helt enig i, og det er et viktig poeng. Men når voldshandlinger først har skjedd mener jeg likevel at min sympati primært er på offerets side. Overgriper skal selvsagt ha krav på behandling osv, men jeg synes ikke det er viktig i vurderingen av selve handlingen hvorfor det skjedde (med enkelte unntak).

Skrevet

Det er jeg helt enig i, og det er et viktig poeng. Men når voldshandlinger først har skjedd mener jeg likevel at min sympati primært er på offerets side. Overgriper skal selvsagt ha krav på behandling osv, men jeg synes ikke det er viktig i vurderingen av selve handlingen hvorfor det skjedde (med enkelte unntak).

Jeg tror vi egentlig er enige, men jeg mener det er viktig i vurderingen av selve handlingen. Jeg tenker for eksempel på en sak i media nylig, der en kvinne drepte samboeren sin. Fyfy, "alle" vet jo at det er feil å myrde noen. Men ifølge historien sies det at det var selvforsvar. Hvor ligger sympatien da? Hos gjerningskvinnen, eller offeret (evt. pårørende)?

I veldig mange saker kan man trekke fram mer eller mindre lignende paralleller, hvor ikke den ene siden nødvendigvis er noe mer eller mindre offer enn den andre. Der begge tar feil (eller rett).

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hovedproblemet med cobberdog er at de selges som ferdig oppdratte, enkle, allergivennlige familiehunder, som kan puttes bort i et bur når man "ikke bruker dem". Jeg ser at du og familien ikke har den type hundehold, men jeg tenker at å støtte denne blandingsavlen bidrar til det. I tillegg er de slett ikke nødvendigvis allergivennlige, og pelskvalitet, røyting og pelsstell varierer veldig. I tillegg så selger folk masse puddelblandinger som cobberdog, som ikke har noe som helst å gjøre med den opprinnelige doodlen fra Australia som var blanding av puddel og labrador. Som du tydeligvis vet så avler Drøbak hundehotell og mange andre oppdrettere vilt og hemningsløst på alt av "allergivennlige" raser blandet med de "søte" rasene og selger det som cobberdog. Dermed er det også vanskelig å spore noe som helst av helsedata og "linjer". Jeg er helt enig i at det er mange søte doodler/cobberdogs der ute, men for meg ser mange av de ganske like ut mellompuddel eller noen av vannhundene med krøllete pels. Problemet for meg er at flertallet av dem er resultat av useriøs masseavl, og at de ikke gir deg noe du ikke kan få fra allerede eksisterende og godt dokumenterte raser. Useriøs og dårlig avl finnes definitivt i alle raser, men uten at jeg har statistisk dekning for det så mener jeg at mengden er større ved doodle/cobberdog, på grunn av prisene og "grunnlaget" for rasen (at de selges som allergivennlige, røytefrie og helst ferdig oppdratte). Så spørsmålet mitt går heller andre veien, hvorfor cobberdog heller enn en av de etablerte rasene? 
    • Hei.  Vi vurderer å få oss hund igjen en gang i løpet av det neste året. Vi har hatt en Toller tidligere, og er godt vandt meg aktiv rase. Vi kunne tenkt oss en hund som ikke røyter, og har så vidt snakket om Cobberdog.  Jeg vet mange her inne er veldig skeptiske og negative til cobberdog og doodleblandinger. Jeg er bare litt nysgjerrig på hva som er så negativt med Cobberdog.  Jeg har sett det er mye dårlig avl på cobberdog og generelt doodler. Jeg er veldig negativ til Drøbak hundehotell og måten de avler på. Vet også at mange er oppdrettere under deres paraply. Jeg har dog funnet et par oppdrettere i Norge som driver selvstendige oppdrett av cobberdog (+ en i sverige). De har blant annet importert linjer fra Australia, helsetester og registrerer foreldre og besteforeldre i eget register og har mentaltesting av valper før levering. Flere oppdrettere virker genuint opptatt av å avle gode individer og gjør sikkert mer enn mange oppdrettere av renrasede hunder. Det finnes mye grums av oppdrettere blant oppdrettere av rasehunder også.    Jeg vet mange mener man heller bør velge blant de renrasede hundene vi har som ikke røyter, men jeg har likevel falt for utseende, størrelsen og gemyttet til mange cobberdoger jeg har møtt.  Vi har ikke bestemt oss, og ser også på puddel og portugisisk vannhund f.eks.  Selv om jeg vrir hodet mitt og har lest veldig mye om og er veldig interessert i alt som kommer til hund, klarer jeg ikke å se det store negative med cobberdog. Er det så galt å ønske å lage en ny rase med egenskaper mange mennesker ser etter? Så lenge oppdrettet er etisk, bruker nye linjer, helsetester hundene og vil det beste for de?  Jeg legger ut denne meldingen fordi jeg oppriktig ønsker flere tanker. Håper folk kan være saklige og prøver å legge bort fordommene de har mot alt av doodler i diskusjonen. Vi har som sagt ikke bestemt oss, så vi vet ikke hva vi går for enda. 
    • Lapphundene er en helt annen type hund. De er gjeter- og arbeidshunder opprinnelig, selv om de fleste er familiehunder nå. De er også ganske selvstendige, men ikke på langt nær så sære som eurasier. Jeg har inntrykk av at finsk lapphund er litt enklere å trene enn den svenske, men det er såklart individuelle forskjeller også. 
    • Av alle disse rasene som er nevnt ville jeg gått for bearded collie eller sheltie til lydighet. Eventuelt korthårscollie. Men om du vil satse litt på høyere klasser så er ingen av disse ideelle, da ville jeg gått for en litt mer aktiv arbeidshund som retriever eller belger. På hobbynivå er de fleste av disse helt fine. Pumi kjenner jeg ikke særlig godt utover at de brukes en del i agility og bjeffer MYE. Har aldri sett dem i lydighet.
    • Høres ikke så bra ut da. Vurderer også svensk og finsk lapphund. Er det samme der?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...