Har en sak alltid to sider?

[breton]

Vi sier jo ofte at en sak alltid har to sider (det ble nettopp skrevet i en tråd, det var sånn jeg kom til å tenke på det. En annen variant er at saken har tre sider - den enes, den andres og sannheten. Men er det egentlig sånn? Finnes det saker der man med rette kan ta side?

Jeg tenker for eksempel at det er naturlig å i hvert fall i stor utstreking ta side og ikke være interessert i motpartens versjon når noen i familien står i konflikt med utenomverden. Videre tar jeg lett side hvis det er et opplagt offer, feks. i voldssaker (forutsatt at jeg er rimelig sikker på at det er sant, selvfølgelig).

Hva mener dere?

[Hampus]

Eller har den tre sider?

Min, din og sannheten?!

[soelvd]

Nå er vel poenget med det uttrykket nettopp at det finnes flere sider av saken - men mange ser de ikke? Sånn som når man har personlig interesse i saken (som eksemplene du nevner).

[simira]

Det at det finnes flere sider av saken betyr ikke at en av dem er "riktig". Det er litt av poenget i hele utsagnet, at motstridende parter kan begge ha "rett" (eller feil for den del) i samme sak.

[breton]

Det at det finnes flere sider av saken betyr ikke at en av dem er "riktig". Det er litt av poenget i hele utsagnet, at motstridende parter kan begge ha "rett" (eller feil for den del) i samme sak.

Det vet jeg. Jeg ser at jeg må ha formulert meg usedvanlig klønete her siden samtlige misforstår. Jeg vet godt hva uttrykket betyr. Spørsmålet mitt var i hvilke situasjoner det er legitimt å blåse i de andre sidene av saken.

[simira]

Det vet jeg. Jeg ser at jeg må ha formulert meg usedvanlig klønete her siden samtlige misforstår. Jeg vet godt hva uttrykket betyr. Spørsmålet mitt var i hvilke situasjoner det er legitimt å blåse i de andre sidene av saken.

Jeg kan ikke komme på noen situasjoner. Litt avhengig av hva man legger i "legitimt". Men det er ofte en grunn til at folk gjør som de gjør. At "de vet ikke bedre" er en dårlig, men ikke uvanlig grunn. I voldssaker er det også ofte en grunn til at voldspersonen gjør dette, enten det bunner i unormalt sterke følelser (sjalusi, sinne, provokasjon), dårlig oppvekst, eller noe annet. Det betyr såklart ikke at det er RIKTIG å utøve vold, men det er sjeldent svart/hvitt. Selv om det åpenbart er feil å ty til vold (etter folk flests oppfatning) så er det en side av saken som ofte kunne/burde/skulle vært gjort noe med før det gikk så langt.

[Mud]

Ja, man kan jevnt over drite i en overgriper, voldtektsmann, svindler, massedrapsmann etc sin side av saken. Jada, de klarer sikkert å finne på en grunn til hvorfor de er idioter, men det er ikke interessant. Noen ganger tar en part skikkelig skikkelig feil.

Det samme gjelder i de små ting her i verden, noen ganger er folk bare teite drittsekker liksom.

[breton]

Jeg kan ikke komme på noen situasjoner. Litt avhengig av hva man legger i "legitimt". Men det er ofte en grunn til at folk gjør som de gjør. At "de vet ikke bedre" er en dårlig, men ikke uvanlig grunn. I voldssaker er det også ofte en grunn til at voldspersonen gjør dette, enten det bunner i unormalt sterke følelser (sjalusi, sinne, provokasjon), dårlig oppvekst, eller noe annet. Det betyr såklart ikke at det er RIKTIG å utøve vold, men det er sjeldent svart/hvitt. Selv om det åpenbart er feil å ty til vold (etter folk flests oppfatning) så er det en side av saken som ofte kunne/burde/skulle vært gjort noe med før det gikk så langt.

Det er jeg helt enig i, og det er et viktig poeng. Men når voldshandlinger først har skjedd mener jeg likevel at min sympati primært er på offerets side. Overgriper skal selvsagt ha krav på behandling osv, men jeg synes ikke det er viktig i vurderingen av selve handlingen hvorfor det skjedde (med enkelte unntak).

[simira]

Det er jeg helt enig i, og det er et viktig poeng. Men når voldshandlinger først har skjedd mener jeg likevel at min sympati primært er på offerets side. Overgriper skal selvsagt ha krav på behandling osv, men jeg synes ikke det er viktig i vurderingen av selve handlingen hvorfor det skjedde (med enkelte unntak).

Jeg tror vi egentlig er enige, men jeg mener det er viktig i vurderingen av selve handlingen. Jeg tenker for eksempel på en sak i media nylig, der en kvinne drepte samboeren sin. Fyfy, "alle" vet jo at det er feil å myrde noen. Men ifølge historien sies det at det var selvforsvar. Hvor ligger sympatien da? Hos gjerningskvinnen, eller offeret (evt. pårørende)?

I veldig mange saker kan man trekke fram mer eller mindre lignende paralleller, hvor ikke den ene siden nødvendigvis er noe mer eller mindre offer enn den andre. Der begge tar feil (eller rett).

[Bård]

Det er alltid to sider av samme sak.