Gå til innhold
Hundesonen.no

Duller vi for mye med hunden?


soelvd
 Share

Recommended Posts

Nei, vi er ikke uenige. Jeg ser på det som korrigering. Men i teorien, så blir det jo ikke sett på som korrigering. Så derfor lurte jeg på om noen visste hva forfatteren av artikkelen mente. Men etterhvert så så jeg at han skrev 100% positiv forsterkning og ikke 100% positiv lydighet, så da spiller det ingen rolle. Det var bare slurve-lesing av meg først. :)

Jammen da så :) mente heller ikke at du var uenig, jeg tydet spørsmålet ditt som om du var usikker. Var nok ikke bare du som slurvet med lesingen :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha jeg duller veldig på den måten Emilie beskriver! :P

Hverdagslydighet så vet jeg ikke helt. Jeg tror det er ganske rase og individsavhengig hvor mye som skal til for å nå inn med en beksjed. (Eller kommer dette også ann på hvor store beskjeder og reaksjoner hunden er vant til å få på ting?)

Mine hunder er ihvertfall myke og lydhøre så jeg trenger ikke bruke store bokstaver, knapt nok ikke noen bokstaver i det hele tatt.

Det kan jo virke veldig dullete - men samtdig så vet jeg at jeg gjør så lite som skal til, men så mye som trengs.

Endret av Gjest
Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Duller" nok helt klart mye, men til gjengjelg så har jeg en myk, rolig og generelt utrolig snill hund som sjelden finner på noe tull, men har ikke problemer med å si nei til han om han gjør noe han vet godt selv ikke er lov, eller si strengere "Sitt" for eksempel om han velger å overhøre meg helt utendørs når det kommer andre hunder forbi f.eks. Kan også bruke fingeren mot han (et lite dult), bare for å få han til å se på meg istedet for noe veldig annet interessant når jeg prøver å få kontakt med han.

Hardere metoder hadde gjort det helt mot sin hensikt med min hund, og trengs rett og slett ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Duller nok litt ja, men forventer til gjengjeld at de skal høre på meg når de får beskjed om noe.. De får ikke velge selv når det passer å sette vaksine, klippe klør, bade osv. Aldri. Tror man skaper mye usikkerhet hos bikkja ved å hele tiden "spørre den", eller gi den for mange valg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Det kommer helt an på hva som legges i dulling og hva som menes med for mye dulling. Hva er konsekvensen av for mye dulling, for det må det vel være siden det har blitt et tema? Den tror jeg isåfall er veldig individuell, alt ettersom hva dulling egentlig er og hva annet enn dulling hunden blir utsattfor i hverdagen.

Jeg aner ikke om andre synes jeg duller for mye med hunden min (ikke bryr jeg meg heller):

Jeg har en rase som har egne meninger, ser an hva konsekvensen kan være før den vurderer om den "gidder" å høre, ser hvilke muligheter den har å velge mellom og prøver stort sett alltid å komme unna med det den ønsker seg. Samtidig er det også litt individavhengig. Marvin er en sådan, han kan høre om han vil men han kan også se an hvem han er sammen med og hva man driver med samtidig for kanskje han slipper billigere unna. Jeg må være 100% konsekvent i det jeg vil ha igjennom hele tiden (i starten var det slitsomt, nå er jeg vant til det og tenker ikke over det. Men noe har jo satt seg pga aldern og dermed avtatt noe), og en som skal passe han antagelig vil få mye mer styr med Marvin enn hva jeg har (alt ettersom). Så for en som ser meg snakke i veldig store bokstaver til hunden min tilsynelatende uten grunn, kanskje vil synes ganske negativt om meg og hvordan jeg håndterer hunden min. (Ihvertfall de som skriker høyest når det kommer til at hunden opplever ubehag bare man sier bø)

Samtidig er det en hund/rase som lett kan vippes av pinnen og gå ned i kjellern og bli en usikker hund. En usikker kooiker er ikke spesielt trivelig hund (men det er jo ingen). Så i en annen situasjon tatt ut av kontekst, kan jeg for tilsynelatende ingen ting gi han i overkant mye ros, suss og oppmerksomhet. Men det er alltid en grunn for det jeg gjør.

I tillegg til dette er jeg kosete av meg, og jeg ser ingen grunn til at jeg ikke skal kose, skvise og mose hunden(e) mine så lenge de liker det. Marvin sover i senga med meg, men han vet at hvis han tar passen min så havner han på gulvet. Så jeg sover alltid natten gjennom uten å legge merke til hunden min. Jeg setter stor pris på hund i sofaen, så det er en selvfølge at hunder får lov til hos meg. Men han har lært seg å spørre når vi er borte, for det er ikke sikkert det er lov på besøk.

Min hund får nok mer suss og kos enn gjennomsnittet, tror jeg. Og skal jeg få gi meg selv litt kred på èn ting, så må det være at jeg har formet en god og stabil kooiker, en trivelig sådan som elsker alt av mennesker og andre hunder/dyr. Til og med hanner (med enkelte unntak, spesielt hannkooikere). Han ser alltid an meg hvis det oppstår situasjoner han blir litt usikker på, og jeg har aldri styret med noe som helst egentlig. Ikke med hjemme-alenetrening, ikke med at han kan skade seg, høye lyder, nyttårsaften, kjøre fly osv. Og dette har jeg gjort med en balanse mellom trygghet og kos eller kall det "dulling", og helt klare regler i hveragen.

Mens noen hevet øyebryn og stilte store ?? med at jeg kunne ta med hunden min på fly, spesielt en KOOIKER!, det hadde de aldri gjort. Tenke seg til å få ødelagt hunden sin av en sånn traumatisk opplevese. Vel, de tok feil i mitt tilfelle og jeg visste det.

Jeg anser hundeholdet mitt som veldig balansert. Jeg vet hva jeg vil med det, og jeg har klare grenser på alt fordi jeg må det. Men de kommer som de oppstår, jeg lager ikke reglene på forhånd bare for å ha regler. Jeg gir mine hunder/dyr masse kos og oppmerksomhet. Vi er sammen, og det så mye som mulig og hjertet mitt smelter for en liten, myk tass som har tusen ulike ansiktsutrykk og gjerne vil sitte på fanget til mamsen. Det får han selvfølgelig lov til.

Jeg synes ikke jeg duller for mye med min hund, fordi han er en lykkelig, omgjengelig hund med god psyke. (Og igjen, kooikerne sliter med mentalitet, så man må nesten ha det i bakhodet)

Jeg oppfatter for mye dulling som at det vil komme noe negativt ut av det, og det kan ikke jeg se i mitt hundehold.

Så lurer jeg litt på hvorfor dette emnet har kommet opp? Har hunder i dag et problem med at de blir for mye dullet med?

Jeg har ikke tenkt på dette før jeg, for å være helt ærlig. Jeg liker å la ting være enkelt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg duller gjerne jeg :) Bikkja er veloppdragen (stort sett), fungerer i miljøene vi ferdes og vi har det bra både hund og mennesk. Så lenge vi har det fint og ikke plager andre, så forbeholder jeg meg retten til å ha hund på en måte som jeg synes er trivelig på alle plan - og det inkluderer dulling i hauger og lass :D

PS! Jeg har ikke lest artikkelen. Hva som defineres som dulling er ulikt da..

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan dulle masse jeg, men får ikke bikkja de grensene jeg satte for ham driter han til slutt i kommandoene han får. Noe jeg klart og tydelig ser skjer nå når jeg har flyttet. Min mor vet ikke å være konsekvent eller sette grenser og duller altfor mye, noe som har resultert i ei bikkje som tydelig sitter å vurderer om han skal gidde å følge kommando eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så mange innlegg jeg er enig med!

Jeg er helt enig i at det er skille på trening og hverdagslydighet. Men som Marie har jeg en veldig myk hund, og det trengs ikke mer enn et nei og hun gir seg som oftest. Hun kan få timeout hjemme om hun vokter, hun ville aldri fått timeout på trening om hun ikke ville sitte eks. Så derfor er jeg også enig i at det må være en balanse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jepp.... Her er det minst 50 nuss per hund hver dag... Men det kule er at han yngste min. Akuratt 1 år gammel er en pøbel , håndfull liten adhd gutt. Nusser jeg på han eller blåser på magen hans går han i transe.. han EEEEELSKER det... Folk bare ler når de ser det. Fra å gå fra å være all over til helt rolig i fanget med øynene lukket.. Så denne dullinga tror jeg de ikke har vondt av.

Vi gærne har det godt <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...