Gå til innhold
Hundesonen.no

Når ble DU kjent med miniatyrene?


Shoshana
 Share

Recommended Posts

Jeg snuste litt på chihuahua da jeg begynte og sysle med planer om hund i 2008. Jeg er svak for langhårede chihuahuaer, og spesielt kunne jeg tenkt meg en grå (spør meg ikke hvorfor, men jeg så en sånn en gang og den var helt utrolig fin! "Må ha") Men jeg ble så gørrlei av veske-imagen som den rasen er behengt med, at jeg droppa hele rasen. Det ble shetland sheepdog på meg, det var vel egentlig den jeg ønsket meg mest hele tiden :)

Men jeg kunne faktisk tenkt meg en chihuahua som "attpåklatt" kanskje, en gang i fremtiden.... har ikke helt slått dem fra meg likevel :- )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 50
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jo, de aller fleste er det, vennlige og sosiale og glad i alle. Sita er ikke det da Hun er ganske moody og streng av seg, og reservert mot fremmede. Enkelte mener at det er noe "terrier-arv" blant de

Min første hund var en papillon gutt som het Timmy. Var en omplasseringshund, jeg var vel rundt 13 år da han kom i hus. Han ble desverre kjørt i hjel en gang han stakk av. Men han var verdens beste hu

Jeg har alltid hatt store hunder, men begynte tidlig på -90 tallet å ønske meg en liten hund. Den første kjøpte jeg i 2000 en lhasa apso, senere kom løwchen inn i huset (2004) og har siden fått flere

Jeg ekke spesiellt glad i miniatyrene :) Men sannelig møter jeg mange som tar meg med storm likevell!

Selv kunne jeg tenkt meg Boston Terrier faktisk :) Bare digger de <3 Samtidig har noen av venninnene mine små hunder og jeg er glad i dem alle selv om jeg ikke vil ha en selv! De har mye personlighet :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er tråden for oss som brenner for de bittesmå, det må da være noen her på Sonen :)

Selv er jeg den heldige eier av 2 små krabater, og interessen for miniatyrer utviklet seg på midten av 90 tallet ,da en del av rasene var mye mindre populære enn de er i dag. Så selv om jeg har vært vant til stor hund lengst, så er jeg utrolig fasinert av de små kroppene med de store personlighetene.

Så dere med miniatyrer, eller interesse for dem, når utviklet nysgjerrigheten seg? :)

Jeg fant dvergpinscheren da jeg for fullt begynte å lete etter hund igjen :)

På det tidspunktet hadde jeg fryktelig lyst på hvit gjeter, men det passet bare ikke med stor hund.

Snuste litt på staffen også, før jeg kom i mål med rasevalget.

Jeg elsker rasen!

Dvergpinschere er steintøffe og robuste hunder i forhold til størrelsen :heart:

Iflg. wikipedia skal miniatyrer (toy) ikke veie mer enn 5 kg. http://no.wikipedia.org/wiki/Toyhunder

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm men da er det mange av miniatyrhundene som ikke er mimiatyrer. Som feks Tibetansk Spaniel, og Mops (om jeg ikke husker feil).

Men i MINE øyne, altså subjektivt, er ikke f.eks. mops en rase jeg ville kalt miniatyr. Sammenliknet med den lille fisen jeg har her hjemme er de jo svææære. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tante og onkel hadde to tibetanske spanieler i oppveksten min. Bianco fikk de før jeg ble født, og han var bestevennen min :heart: da jeg ble gammel nok til å leke med ham. Etter hvert fikk de en til, Dennis som var litt mer tøff i trøya og som var en trøst i seg selv da Bianco ble syk og døde :(

Og det er den miniatyrrasen jeg har kjent til før jeg kom på sonen :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men i MINE øyne, altså subjektivt, er ikke f.eks. mops en rase jeg ville kalt miniatyr. Sammenliknet med den lille fisen jeg har her hjemme er de jo svææære. :P

:lol: Det fins 6-7 kg som voksen av den lille fisen din også :P

Hannhunder er jo større enn tispene. En tibbe tispe havner gjerne på under 5 kg.

Om jeg husker rett nå (lenge siden jeg tenkte "miniatyr" :lol: ) så skiller de vel også mellom toy og miniatyr i mange land?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:lol: Det fins 6-7 kg som voksen av den lille fisen din også :P

Det er jo feil, da. De skal være maks 5 kg! :P

Hannene har faktisk maksvekt på 4,5, så de kan være mindre enn tispene.

Papillon deles i to størrelser i sitt hjemland, der den ene er opp til 2,5 kg og den andre klassen opptil 5 kg (tror jeg!).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes miniatyrer er alt under 5 kg jeg da, alt over blir noen svære beist altså :whistle:

Sølve har vært innom 5 tallet, men ligger rundt 4,5 kg og det er helt passe synes jeg.

Min interesse for miniatyrer kom gradvis, jeg synes i utgangspunktet alt under 20 kg var lite, men da jeg ble lungesyk skjønt jeg fort at det passet meg mye bedre med en liten hund enn en stor hund. og siden min :heart:-rase er puddel hadde jeg jo valgmulighetene. :)

Nå kan jeg ikke tenke meg noe annet enn dverg og toypuddel og det kommer det nok aldri til å bli heller. Perfekt størrelse og perfekt rase for meg. :heart: Puddel :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er vel litt vanskelig å skille grensen fra miniatyr til "liten hund" og fra "stor hund" til gigant.

Må innrømme selv at jeg synes det er veldig rart å se min hilse på Chihuahua osv, fordi jeg synes selv min egen er liten, men så ser han jo 10 ganger så stor ut som enkelte Chi. :|

Er en helt nydelig Chihuahua i nabolaget her, da, tipper han veier iallefall 4 kg og ser fantastisk flott ut, ikke noe dvergpreg over seg i ansiktet og ikke tegn til utstikkende øyne eller og ser ikke noe skjør ut tross størrelsen, akkurat slike eksemplarer av rasen er jo nydelige! Og ikke minst får han lov til å bruke sine egne ben, og går på lengre turer..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor går grensen for hva som kalles minatyrhund, egentlig?

Selv synes jeg personlig min på nesten 8 kg og stor for rasen å være, ikke går helt under kategorien miniatyr, selvom han jo er en liten hund.

Fikk min første hund i 2003, og det er den samme hunden jeg har i dag, en Bichon Havanais. Moren min var spesielt tidligere veldig allergisk mot hunder, og var et must at hunden jeg/vi da skulle ha var allergivennlig, ikke for stor, menneskekjær, ikke for mye lyd siden vi da bodde i blokkleilighet, og hadde generelt god helse - noe vi da absolutt har fått etter de punktene vi den gang så etter.

Er blitt veldig glad i denne rasen, og er så å si garantert at jeg skal ha en Havanais en gang igjen, for en herligere personlighet og mer ukomplisert vesen finnes rett og slett ikke. Eneste minuset med rasen er alt pelsstellet den krever, dermed hadde jeg antakelig ikke orket å ha 2 samidig, siden en krever absolutt nok på akkurat det punktet, men en av denne rasen om gangen går iallefall greit. :)

Det er rasebestemt, tror jeg. Var det på NKK sine sider at jeg så at phalenen var miniatyrhund? Hun kom til oss rekanes på ei fjøl i sommer og har fjolla seg til en stor plass i hjertet mitt. Sånn atferdsmessig er tolleren vår mer chihuahua enn phalenen, så en liten hund er da like mye hund som en stor. Hvis den får lov :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er rasebestemt, tror jeg. Var det på NKK sine sider at jeg så at phalenen var miniatyrhund? Hun kom til oss rekanes på ei fjøl i sommer og har fjolla seg til en stor plass i hjertet mitt. Sånn atferdsmessig er tolleren vår mer chihuahua enn phalenen, så en liten hund er da like mye hund som en stor. Hvis den får lov :D

Herlig at Tinka har gjort sånn inntrykk på dere! Det er sånne erfaringer som motbeviser at småhunder ikke egner seg til annet enn kos :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm men da er det mange av miniatyrhundene som ikke er mimiatyrer. Som feks Tibetansk Spaniel, og Mops (om jeg ikke husker feil).

På vår miniatyrhundtrening får Tibetansk Terrier også være med, og den er ikke akkurat miniatyr på noen måte. Det er jo en hund i mellom størrelse, på rundt 40 cm høy.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, stemmer det, ser det nå.. Men noen av miniatyrene har fått egne hundeklubber, har de ikke?

På norske leksikon nettsiden står det:

"miniatyrhunder, små hunderaser avlet ned i størrelse fra normalstore hunder. Tidligere kalt skjødehunder og senere dverghunder. De fleste er samlet i en egen gruppe 9, selskapshunder, på utstillinger."

Så gruppe 9 regnes som miniatyrhundene altså?

I følge Canis er dette rasene under gruppe 9: http://www.canis.no/canisleksikon/leksikon.php?ukat=31

Ikke alle rasene som går som miniatyr der heller.. hmmm..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, stemmer det, ser det nå.. Men noen av miniatyrene har fått egne hundeklubber, har de ikke?

På norske leksikon nettsiden står det:

"miniatyrhunder, små hunderaser avlet ned i størrelse fra normalstore hunder. Tidligere kalt skjødehunder og senere dverghunder. De fleste er samlet i en egen gruppe 9, selskapshunder, på utstillinger."

Så gruppe 9 regnes som miniatyrhundene altså?

I følge Canis er dette rasene under gruppe 9: http://www.canis.no/...kon.php?ukat=31

Ikke alle rasene som går som miniatyr der heller.. hmmm..

Kunne godt ha stemt det, ja, hadde det ikke bare vært for Storpuddelen, Mellompuddelen og Kromfohrländer'en iallefall, ja, ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er miniatyrhundene de som går i gruppe 9, også er storpuddel bare en stooor variant av en miniatyrrase. Så enkelt gjør jeg det, men jeg er kanskje stuck i FCIs raseoppdeling - dog gidder jeg ikke komplisere det noe mer, rett og slett :)

Anyways, jeg er vokst opp med to shih tzu'er i en stor bernerflokk, og jeg kjenner nok at jeg er mest svak for de to gutta vi hadde og ikke rasen som helhet. De var spesielle og suverene, men per i dag er det så mye ved den - og andre miniatyrraser - som ikke passer til det hundeholdet jeg ønsker å ha.

Men det var to herlige gutter, den siste døde i sommer etter 19 år med rasen, og de lærte oss mye. Mange herlige kvaliteter, kanskje det blir en pensjonistrase for meg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter at jeg flyttet for meg selv for ca. 100 år siden, har jeg alltid hatt store hunder. Småhunder interesserte meg ikke (hva skulle de brukes til, liksom). Men så kom en mops inn bakdøren, den måtte ha et nytt hjem etter at min mors venninne havnet på sykehjem. Den var bare så sjarmerende, morsom og selvstendig at en stund senere kom der en til i huset.

Der vil nok komme flere småhunder, men labradoren vil være nr. 1 lenge enda. Er svak for bostonterrier, fralle og bichon havanais, de virker alle mer smarte og treningsvillige enn mopsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg går også for gruppe 9 forklaringen, hvor de fleste miniatyrene er representert. Siden Chihuahua bl.a har blitt så tallrik de siste årene har de startet egen klubb, men pleide før å være en del av "miniatyrhundklubben". Pomeranian tilhører jo teknisk sett gruppe 5, spisshunder, men er ofte å se på både miniatyrhundutstillinger etc. I min verden er en miniatyr de minste, men alt er jo relativt. Mine hunder veier cirka 3 kilo og de er som regel de minste hundene jeg ser i hverdagen. Det har hendt èn gang vi har møtt på en mindre chihuahua. Møter vi på en bichon frisè eller dverg schnauzer føles de store i forhold :) Og når mine ble 'ambushed' av en løs cocker spaniel forleden, ja da føltes det som vi møtte et gedingent monster :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes miniatyrer er alt under 5 kg jeg da, alt over blir noen svære beist altså :whistle:

Sølve har vært innom 5 tallet, men ligger rundt 4,5 kg og det er helt passe synes jeg.

Min interesse for miniatyrer kom gradvis, jeg synes i utgangspunktet alt under 20 kg var lite, men da jeg ble lungesyk skjønt jeg fort at det passet meg mye bedre med en liten hund enn en stor hund. og siden min :heart:-rase er puddel hadde jeg jo valgmulighetene. :)

Nå kan jeg ikke tenke meg noe annet enn dverg og toypuddel og det kommer det nok aldri til å bli heller. Perfekt størrelse og perfekt rase for meg. :heart: Puddel :heart:

Å der fikk jeg med meg at Sølve ikke er storpuddel :icon_redface::ustol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å der fikk jeg med meg at Sølve ikke er storpuddel :icon_redface::ustol:

Hahaha Det tar jeg glatt som et kompliment faktisk! :yes: Sølve er en dvergpuddel, men alle pudler skal se like ut, dvs når du ser et bilde av en puddel skal det være vanskelig å se om det er en toy eller storpuddel, med mindre puddelen står inntil et menneske da, for da blir det jo lett.. :P

Sånn som her f.eks Sølve i kjent stil på hyttetur - han får akkurat plass i sofaen på tvers :wub:

62571_472398541006_592811006_7031634_1554230_n.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hahaha Det tar jeg glatt som et kompliment faktisk! :yes: Sølve er en dvergpuddel, men alle pudler skal se like ut, dvs når du ser et bilde av en puddel skal det være vanskelig å se om det er en toy eller storpuddel, med mindre puddelen står inntil et menneske da, for da blir det jo lett.. :P

Sånn som her f.eks Sølve i kjent stil på hyttetur - han får akkurat plass i sofaen på tvers :wub:

62571_472398541006_592811006_7031634_1554230_n.jpg

Så vakker og pels som en bedlington, jo :ustol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...