Gå til innhold
Hundesonen.no

Når ble DU kjent med miniatyrene?


Shoshana
 Share

Recommended Posts

Dette er tråden for oss som brenner for de bittesmå, det må da være noen her på Sonen :)

Selv er jeg den heldige eier av 2 små krabater, og interessen for miniatyrer utviklet seg på midten av 90 tallet ,da en del av rasene var mye mindre populære enn de er i dag. Så selv om jeg har vært vant til stor hund lengst, så er jeg utrolig fasinert av de små kroppene med de store personlighetene.

Så dere med miniatyrer, eller interesse for dem, når utviklet nysgjerrigheten seg? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 50
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jo, de aller fleste er det, vennlige og sosiale og glad i alle. Sita er ikke det da Hun er ganske moody og streng av seg, og reservert mot fremmede. Enkelte mener at det er noe "terrier-arv" blant de

Min første hund var en papillon gutt som het Timmy. Var en omplasseringshund, jeg var vel rundt 13 år da han kom i hus. Han ble desverre kjørt i hjel en gang han stakk av. Men han var verdens beste hu

Jeg har alltid hatt store hunder, men begynte tidlig på -90 tallet å ønske meg en liten hund. Den første kjøpte jeg i 2000 en lhasa apso, senere kom løwchen inn i huset (2004) og har siden fått flere

Min første hund var en papillon gutt som het Timmy. Var en omplasseringshund, jeg var vel rundt 13 år da han kom i hus. Han ble desverre kjørt i hjel en gang han stakk av. Men han var verdens beste hund, så snill og morsom og etter han har jeg alltid sagt at jeg alltid kommer til å ha papillon. En stund etter Timmy fikk vi Kati, en omplassert japansk spisshund som levde med oss til hun døde av alderdom . Var vel slik jeg endte opp med omplasseringshunder når jeg flyttet og, så at de kan bli fine hunder og de trenger jo gode hjem. Så nå har vi en omplassert papillon og en omplassert chihuahua i tillegg til en stor hund. Veldig glad i store hunder, men er noe spesielt med disse små syns jeg da, og kommer alltid til å være en liten tass eller to i huset her :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri "likt" miniatyrhunder egentlig. :icon_redface: Men Chihuahua har jeg vært veldig intressert i siden 2005/2006 da jeg fant en liten chihuahua frøken i Spania, heldigvis fant vi eieren å alt gikk bra. Nå er jeg selv eier til en Chihuahua gutt på 2år, men liker enda ikke andre miniatyrhunder så godt, trenger litt størrelse på hundene :aww: Følte alikvel for å skrive i denne tråden da jeg er eier av en.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så fine tilbakemeldinger :) Jeg var redd tråden ble stående øde uten noen respons haha. Jeg har alltid vært veldig begeistret for gruppe 9, og når anledningen bød på seg å skaffe seg liten hund gjorde jeg det - og jeg angrer ikke et sekund. Èn av mine har jeg hatt ifra valp av, og den andre er en omplasseringshund. Her er det turer i skog og mark og kos hjemme, akkurat som hunder flest, bare i et mye mindre format. Selvsagt synes jeg det er skummelt i visse situasjoner at de er så små, men man lærer gjerne å ta nødvendige forholdsregler. Men jeg skal ærlig innrømme jeg har blitt litt 'hønemor' som jeg egentlig tenkte jeg aldri skulle bli :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hatt store hunder, men begynte tidlig på -90 tallet å ønske meg en liten hund. Den første kjøpte jeg i 2000 en lhasa apso, senere kom løwchen inn i huset (2004) og har siden fått flere av dem. Det er noen herlige hunder som jeg kommer til å fortsette å ha i hus.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hatt store hunder, men begynte tidlig på -90 tallet å ønske meg en liten hund. Den første kjøpte jeg i 2000 en lhasa apso, senere kom løwchen inn i huset (2004) og har siden fått flere av dem. Det er noen herlige hunder som jeg kommer til å fortsette å ha i hus.

Løwchen har jeg sansen for, oppdretteren til min ene var oppdretter av Løwchen også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker egentlig ikke kommentarer om at hvis man skal ha hund, skal den værre stor, kun av den grunn at det er store hunder som er skikkelige hunder.. Da synes jeg de mindre hundene blir undervurdert. Små hunder er da også skikkelige hunder! De kan brukes til det meste de også.. Fordelen med mindre hunder er bare det at de er lettere å håndtere/kontrollere, de er billigere, tar mindre plass og er lette å ta med seg rundt omkring..

Jeg vokste opp med en Bichon Frisè.. Og det har aldri vært noen tvil om at jeg skulle ha liten hund etter at den døde - både av praktiske grunner og følelsen av at jeg har kontroll over hunden. Dessuten liker jeg at hunden kan ligge ved siden av meg i soafen og kose :wub:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg begynnte min "karriere" med 2 miniatyrer. Når jeg var 12 år fikk jeg den første og den andre kjøpte jeg for komfe pengene.

Dette var 2 Tibetanske Spanieler.

Jeg kommer nok aldri til å eie det igjen av forsjellige årsaker, men en mops hadde nok ikke vært uaktuelt.

Famillien min har "alltid" hatt miniatyrer så jeg er har vokst opp med pomeranian og Bichon Frise.

Var vel på nesten alle miniatyrhund klubben sine utstillingstreninger fra jeg var 12 til jeg var 16 år. Da holdt de til under Vestkanten og senere i parkeringshuset på Sartor.

Så miniatyrer har en plass i mitt hjerte, men ikke i mitt hus akkurat nå ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker egentlig ikke kommentarer om at hvis man skal ha hund, skal den værre stor, kun av den grunn at det er store hunder som er skikkelige hunder..

Den har jeg også hørt en del ganger, eller "hvorfor ikke katt istedet?" De fleste som har blitt kjent med hundene mine smelter helt. Gjerne menn merkelig nok, en skulle tro mange menn ikke vil likt noe bittelite og bamsete, men joda. De får jo også se at selv om hundene (mine) er mindre enn katter så er de like mye hund for det :) Det er absolutt en plass i hjertet mitt, og sofaen/fanget til miniatyrer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri likt gruppe 9 hunder så godt, men jeg smelter fullstendig når jeg møter hypersosiale og jeg-tar-verden-på-strakt-labb mops! Og sjefens chihuahua da :)

Det er mange som lar seg sjarmere av dem gitt :) Sita har en ukuelig "... bring it!"-holdning til verden, hun er ei streng lita tøtte som møter alt med krum nakke :lol: I sommer skulle hun først jage vekk, så leke med, en oksekalv på ei strand :lol:

Men for min egen del er ikke "klassifiseringen" miniatyr noe jeg bryr meg spesielt om, selv om mange individer av miniatyrhunder er helt ubeskrivelig herlige :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor går grensen for hva som kalles minatyrhund, egentlig?

Selv synes jeg personlig min på nesten 8 kg og stor for rasen å være, ikke går helt under kategorien miniatyr, selvom han jo er en liten hund.

Fikk min første hund i 2003, og det er den samme hunden jeg har i dag, en Bichon Havanais. Moren min var spesielt tidligere veldig allergisk mot hunder, og var et must at hunden jeg/vi da skulle ha var allergivennlig, ikke for stor, menneskekjær, ikke for mye lyd siden vi da bodde i blokkleilighet, og hadde generelt god helse - noe vi da absolutt har fått etter de punktene vi den gang så etter.

Er blitt veldig glad i denne rasen, og er så å si garantert at jeg skal ha en Havanais en gang igjen, for en herligere personlighet og mer ukomplisert vesen finnes rett og slett ikke. Eneste minuset med rasen er alt pelsstellet den krever, dermed hadde jeg antakelig ikke orket å ha 2 samidig, siden en krever absolutt nok på akkurat det punktet, men en av denne rasen om gangen går iallefall greit. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mange som lar seg sjarmere av dem gitt :) Sita har en ukuelig "... bring it!"-holdning til verden, hun er ei streng lita tøtte som møter alt med krum nakke :lol: I sommer skulle hun først jage vekk, så leke med, en oksekalv på ei strand :lol:

Hihi :) De fleste mopser er ganske sosiale, er de ikke? Er det ofte man møter usosiale mops for eksempel?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hihi :) De fleste mopser er ganske sosiale, er de ikke? Er det ofte man møter usosiale mops for eksempel?

Jo, de aller fleste er det, vennlige og sosiale og glad i alle. Sita er ikke det da :P Hun er ganske moody og streng av seg, og reservert mot fremmede. Enkelte mener at det er noe "terrier-arv" blant de sorte mopsene, og at de generelt er litt hissige kontra de fawne. Om det stemmer aner jeg ikke.. :)

Glemte å svare på TS' spørsmål da. Som førstegangskjøper kunne vi null og niks om hund, og falt for mopsen dels gjennom å møte noen, dels gjennom Men in black og dels gjennom å falle for boxeren. En boxer turte vi ikke ta på oss, men mopsen følte vi oss veldig trygge på å kunne møte behovene til :) Lille tøtta mi har lært meg så utrolig mye, hun er så tilgivende overfor oss, og er en kilde til latter hver eneste dag :wub:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prøver å lære meg miniatyrhundene å kjenne, og har bare vært eier av en i snart tre uker. Men foreløpig ser jeg ikke store forskjellen fra det å ha valp av stor rase, annet enn at den lille er hakket mer aktiv enn det den store var! :P

Jeg synes det er både utfordringer og fordeler ved at hunden er liten. Det er praktisk å ha henne med seg og mye enklere å få folk til å passe henne. Hun er dessuten egnet å ha i leilighet. Dessuten er hun SØT! Og utrolig kvikk og rask.

Det negative er at hun er så liten at man må venne seg til å se opp før man går. Også fryser hun - masse!

Jeg gleder meg til utviklingen og å bli mye bedre kjent med miniatyrhunden min og rasen i sin helhet. Jeg kommer nok aldri til å satse på miniatyrhund, men jeg er fornøyd med å ha en slik livet mitt er akkurat nå :)

EDIT:

Jeg kan jo legge til at jeg egentlig aldri har ønsket med miniatyrhund! Men da savnet etter hund ble altfor stort måtte jeg se på andre raser på grunn av leiligheten vi bor i. Og ganske tilfeldig ble det papillon som gikk av med seieren. Angrer foreløpig ikke og er glad jeg gav en annen hundegruppe enn min elskede gruppe 8 sjansen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er en Boston terrier en miniatyrhund? Hehe.. Synes de er store. Synes min er stor, og han er 15 uker gammel.

Men jeg har vokst opp med dvergpuddel, så har alltid vært vant til liten hund. Synes det er veldig "handy" og lett å ha den med seg overalt.

Men jeg kommer nok til å ha en større hund en gang og, bare det passer sånn :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rene tilfeldigheter gjorde at jeg fikk miniatyr. Har vokst opp med storpuddel, min første egne hund var også en SP, og da jeg endelig kunne få ny hund mens jeg var student i Oslo var det hund på 45-50cm jeg ønsket meg. Vinglet lenge mellom portis og mellompuddel, men valget falt til slutt på mellomen. Kontaktet masse oppdrettere, men ingen hadde brun tispe, som var det jeg ønsket. Så kom jeg tilfeldigvis i kontakt med oppdretter av Stella, som sa hun hadde en brun tispevalp, men den var en toy/dverg-kombinasjon, og kom nok kanskje til å holde seg som toy... Likevel måtte jeg dra og hilse på, og da lille, brune dyret hoppet opp i fanget og krøllet seg fornøyd sammen der og sovnet var avgjørelsen tatt! Har ikke angret ett sekund! Hun har perfekt størrelse (ble en dverg, 31cm/4,6kg) og er så herlig at jeg ofte lurer på når hun skal "komme i trassalderen" eller noe... (hun er 3 år..).

Familien og venners reaksjon var "hva skal du med den?", men samtlige elsker Stella og er helt forandret i synet på små hunder, de fungerer jo :P Og hun har bevist hvor mye enklere det er å ha liten hund kontra stor (min forrige var 67cm/34kg). Akkurat nå ligger hun og sover på en av favorittplassene, det ene trappetrinnet mellom soverommet og stua :ahappy: .

Men jeg lurer også litt som en annen over her, hvor går grensen på miniatyr? Selv synes jeg ikke Stella er så liten, og synes det er langt mellom henne og chi, pomme osv, og enda er jo hun bare 4,6kg. Er virkelig en hund på 8kg en miniatyr?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri likt gruppe 9 hunder så godt, men jeg smelter fullstendig når jeg møter hypersosiale og jeg-tar-verden-på-strakt-labb mops! Og sjefens chihuahua da :)

Hector sier han gleder seg til å møte deg! :lol:

Jo, de aller fleste er det, vennlige og sosiale og glad i alle. Sita er ikke det da :P Hun er ganske moody og streng av seg, og reservert mot fremmede. Enkelte mener at det er noe "terrier-arv" blant de sorte mopsene, og at de generelt er litt hissige kontra de fawne. Om det stemmer aner jeg ikke.. :)

Glemte å svare på TS' spørsmål da. Som førstegangskjøper kunne vi null og niks om hund, og falt for mopsen dels gjennom å møte noen, dels gjennom Men in black og dels gjennom å falle for boxeren. En boxer turte vi ikke ta på oss, men mopsen følte vi oss veldig trygge på å kunne møte behovene til :) Lille tøtta mi har lært meg så utrolig mye, hun er så tilgivende overfor oss, og er en kilde til latter hver eneste dag :wub:

Ja, det er sant det. Det ER mer futt i de sorte enn de fawne, hvorfor vet jeg faktisk ikke helt. Men jeg merker dette veldig godt, min søster har jo hatt endel kull etterhvert og forrige kullet som var var det bare sorte valper etter sorte foreldre, disse valpene var hakket "galere" og mye mer futt i enn de fawn fargede valpene. De var utav valpegrinden mye kjappere, fant løsninger, de klatret over grinder osv.

Jeg har hørt og blitt fortalt når jeg har vært på utstillinger med mopsene at det har noe med farge arv. Mopsen stammer jo fra Mastiffen, Men så ble det blandet inn en mastifftype som var helsort for å få frem den sorte fargen. Den mastifftypen var visst en mye "krassere" mastifftype enn hva den fawne var. OM dette stemmer vet jeg dessverre ingenting om, dette er meg kun blitt fortalt. Men det er forskjell på de sorte og fawne ja. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Før var jeg ikke begeistret for små hunder i det heletatt, men nå så digger jeg Mopsene (Boris :heart: :heart: :heart: ), Chihuahuaer, Phalener og noen blandinger som er små.

Utenom disse kan jeg egentlig styre meg, spesielt de som gneldrer, hopper og rusher rundt i flexibåndene sine :gaah:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble forelsket i papillonen i nabolaget vårt :wub: Han het Pinky og gikk på en luftetur helt alene i nabolaget om morgenen. Jeg hilste på han hver gang jeg gikk til skolen, og fikk av og til leke med han i hagen deres når jeg gikk hjem fra skolen. Så leken, vakker og klok!

Jeg elsker små hunder som er super tøff og trygg på seg selv! Det er akkurat som at de motbeviser sin egen størrelse, og slikt digger jeg :ahappy: Desverre har jeg et pinglete individ selv, og tror ikke det kommer noen liten hund her igjen, ihvertfall ikke før jeg blir gammel. Men man skal aldri si aldri! Det finnes mange herlige små raser der ute, og de må nok bare preges riktig :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hector sier han gleder seg til å møte deg! :lol:

Ja, det er sant det. Det ER mer futt i de sorte enn de fawne, hvorfor vet jeg faktisk ikke helt. Men jeg merker dette veldig godt, min søster har jo hatt endel kull etterhvert og forrige kullet som var var det bare sorte valper etter sorte foreldre, disse valpene var hakket "galere" og mye mer futt i enn de fawn fargede valpene. De var utav valpegrinden mye kjappere, fant løsninger, de klatret over grinder osv.

Jeg har hørt og blitt fortalt når jeg har vært på utstillinger med mopsene at det har noe med farge arv. Mopsen stammer jo fra Mastiffen, Men så ble det blandet inn en mastifftype som var helsort for å få frem den sorte fargen. Den mastifftypen var visst en mye "krassere" mastifftype enn hva den fawne var. OM dette stemmer vet jeg dessverre ingenting om, dette er meg kun blitt fortalt. Men det er forskjell på de sorte og fawne ja. :)

Mm, samme historia som jeg har fått høre, bare at det da var snakk om en type sort terrier. Hvem vet? :)

Jeg synes forøvrig også det er litt artig at det er så stor forskjell, og jeg synes det er rasende festlig når bitte lille mopsen min på 8,5kg møter en chihuahua, da ser hun jo ut som den schwære bikkja :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...