Gå til innhold
Hundesonen.no

Forfatter Anders Hallgren om "Kamphunder".


Guest Yellow
 Share

Recommended Posts

Hm, jeg nevnte det som en kuriositet, gjorde jeg ikke? Jeg har forresten visst at bedlington ble brukt som kamphund i mange år, selvom det nok ikke er allmen kjent. De ble ikke kastet uti det, men brukt bevisst. De er lynraske og rekker å bite fra seg ganske grundig, før motstanderen får snudd seg. Ikke noe gøy å ha en hannbedlis når det kom til slossing. Heller ikke vanskelig å se hvorfor de ble brukt i hundekamper. Så tilbake til topic.

Det er jo en kjent sak at terrierne ofte tenner lettere enn andre hunder. Det er vel en rekke terriere som har bakgrunn som slåsskjemper. Det er ikke mer enn en uke siden jeg vridde løs et lite bustetroll av en yndig wheatengutt, fra halsen på en alaskan malamute. Da var det wheaten terrieren som startet det hele ved å bokstavelig talt fly i trynet på malamuten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 147
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Herregud. Bare ved å ha skummet denne tråden får jeg lyst til å nappe dreadsa ut av skolten en etter en. GI meg en "stange hodet mot veggen"-smiley takk. FranskDogge, om du tror Alex på noen slags

Og som vanlig sitter du på den ubestridelige, fulle og hele sannhet? :rolleyes2: Mitt poeng er (og legg merke til hvilken rase jeg har før du klikker i vinkel...), Ja - kamphund er et belastet begr

Interessant... Jeg går ikke rundt og presenterer min boston terrier som kamphund, nei. Men forsåvidt heller ikke mine bearded collies for gjeterhunder. Okey, det er kanskje noen tiår forskjell på når

Det er jo en kjent sak at terrierne ofte tenner lettere enn andre hunder. Det er vel en rekke terriere som har bakgrunn som slåsskjemper. Det er ikke mer enn en uke siden jeg vridde løs et lite bustetroll av en yndig wheatengutt, fra halsen på en alaskan malamute. Da var det wheaten terrieren som startet det hele ved å bokstavelig talt fly i trynet på malamuten.

Sikkert. De er jo terriere :D Men det er ikke så mange av de små og søte som har det i sin historikk at de er brukt i hundekamper. Ikke at det er noe å skryte av, men sånn er det nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sikkert. De er jo terriere :D Men det er ikke så mange av de små og søte som har det i sin historikk at de er brukt i hundekamper. Ikke at det er noe å skryte av, men sånn er det nå.

Du har rett :) Ikke så mye hundekamper, men de har sine mørkere partier fra fortiden, de også. Som dette:

RatBaiting2.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Meget mulig det, og så er det en del bilder av JRT-lignende hunder i samme setting om du søker på "rat baiting" (om det mot formodning skulle friste noen).

Nei takk, det er viktig å stole på hverandre her inne :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Med andre ord - jeg synes ikke det er særlig fruktbart å bruke FCIs gruppeinndeling som fasit på noenting som helst.

Vel, jeg kan fortsatt ikke finne en eneste kennel klubb av noe slag som har en egen gruppe som definerer kamphunder, og sålenge man ellers refererer til grupper av hunder så er det vel greit å forholde seg til de som er finnes rundtom - og ingen har en egen gruppe for kamphunder...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

problemet er vel at veldig veldig mange ikke forstår hva som ligger bak betegnelsen "kamphund". Mange tror at en kamphund er det samme som en aggressiv og farlig hund, som er farlig for alle, og har ustabil mentalitet.

Men en kamphund skal jo, som noen andre nevnte tidlig her, tollerere å bli håndtert når de er sååå gira opp som de er i en kamp. Så de skal med andre ord ha null aggresjon mot mennesker! Det er jo andre hunder som er problemet. Og det faktum at en god kamphund ikke gir seg, men gir asbolutt alt. Altså en hund som har en ekstrem vilje og stort pågangsmot, og som vil være mer krevende enn mange andre hunder pga det. Men fremdeles ikke aggressiv eller mentalt ustabil. En ustabil kamphund vil jo være ubrukelig?

men det som er skummelt er jo når useriøse oppdrettere og hundeeiere får interessen for disse viljesterke hundene.

jeg er heller ikke gla i ordet kamphund, men jeg ser jo at det på en måte er logisk å kalle raser som opprinnelig ble brukt til kamper, kamphund.. Men definisjonen på kamphund er jo faktisk "..en hund som blir trent opp til å gå kamper mot andre hunder eller dyr.". Altså et enkelt individ. Så når man feks har staff hvor det begynner å bli veldig lenge siden den ble brukt i kamp, så er det kanskje mer natulig å kalle den bare en terrier?

Og mange har også lite kunnskap om hvilke raser som faktisk er kamphunder.

Og dere som mener det er helt riktig og kalle en type hunder for kamphunder, på lik linje som fuglehunder og jakthunder. Hva skal til for at man skal kunne kalle dem det. må kamp ha vært den eneste opprinnelige oppgaven som rasen ble skap til, eller holder det at rasen ble brukt til det i en periode (men at rasen ikke opprinnelig ble skapt for kamper..) bare nysgjerrig.. :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg kan fortsatt ikke finne en eneste kennel klubb av noe slag som har en egen gruppe som definerer kamphunder, og sålenge man ellers refererer til grupper av hunder så er det vel greit å forholde seg til de som er finnes rundtom - og ingen har en egen gruppe for kamphunder...

Du kan ikke finne en eneste kennelklubb av noe slag som definerer hi-hunder som gruppe heller, det betyr ikke at det ikke finnes raser som er hihunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Øhhh - så du deler FranskDogges oppfatning av at puddelen opprinnelig også ble brukt til hundekamper?

Øhhhh - nei? Hvor har du lest det hen? Men puddelen blir heller ikke brukt til det den opprinnelig ble avlet til lenger, gjør den vel? Det var opprinnelig en apporterende jakthund, var det ikke? Hvor mange bruker puddel til det i dag? Hvor mange pudler duger til det i dag?

Det er vel nettopp hva denne diskusjonen handler om - at bikkjer fra ulike raser har ulike egenskaper?

Selv om mennesker skifter BRUKSOMRÅDER (border collie til agility og lydighet, i stedet for gjeting, f eks) for en hundetype som i generasjon etter generasjon har vært brukt til et bestemt formål - så betyr jo ikke det at hunderasen forandrer seg. I så fall, hvorfor har du belgere og ikke gordon setter?

Jeg tror ikke jeg har skrevet et eneste sted hverken i denne tråden eller andre (ever) at bikkjer fra ulike raser har ikke ulike egenskaper. Det jeg har hevdet, er at det er ganske mange raser som I DAG hverken avles og kan brukes til det de OPPRINNELIG ble avlet til.

Doberman er fortsatt ikke øverst på familiehundkoselista i noe land, den.

De aller fleste doberman lever som helt vanlige familiehunder i Norge i dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og dere som mener det er helt riktig og kalle en type hunder for kamphunder, på lik linje som fuglehunder og jakthunder. Hva skal til for at man skal kunne kalle dem det. må kamp ha vært den eneste opprinnelige oppgaven som rasen ble skap til, eller holder det at rasen ble brukt til det i en periode (men at rasen ikke opprinnelig ble skapt for kamper..) bare nysgjerrig.. :)

Først: Jeg mener ikke at man kan kalle det kamphund, jeg bruker stort sett navnet på rasen. For min del holder det at rasen ble skapt for bruk i kamper. At noen ble kastet inn i ringen fordi de var så himla hissige ref; terriere over her (kommer aldri i verden til å tørre å møte Mozza!), er jo en helt annen sak. Det var ikke deres opprinnelige bruksområdet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, ikke vanskelig å tenne en bedlis egentlig. Han jeg passa ei uke svarte rimelig momentant på en utfordring kan man si - mot ei tispe! I løpet av ei uke måtte jeg skille ham og tispa mi (som var overraskende grei til henne å være) tre ganger (oups.... var visst noe jeg glemte å fortelle Loke, dette *ler*) pga det JEG anså som bagateller. HAN ville gjerne snakke med svære krigstyper om det :). Lett antennelig men god som gull :D.

Tenk at det resonnerte jeg meg frem til helt av meg selv basert på rasens bakgrunn :P

Og jeg har sagt i fra til alle hundeeiere vi har møtt, at siden hun er usikker kan det slå over i aggresjon og sorry men jeg er ikke sikker på om bikkja de overlever selv om den er dobbelt så stor. De fleste tror jeg kødder til jeg nevner grevling..

Det er derfor jeg er så nøye på at hun ikke skal ut i frislipp enda og å introdusere henne til nye hunder på riktig måte. Det er også derfor jeg har vært forberedt på - fra dag 1 - at får jeg meg bedliss så kan jeg ende med en hund jeg ikke kan slippe løs med andre og jeg har kommet frem til at det er helt ok.. Nå har hun bare vært snill og god hitill da.

Jeg skjønner at betegnelsen kamphund kan føles belastende, men trenger den være det? Hva med å heller fokusere på de positive egenskapene rasene som er mye brukt i kamp har? En hvilken som helst rase vil sloss i en slik setting, det som er unikt for de rasene er at de er så milde mot mennesker at de kan håndteres under kampen. Hva med å heller opplyse om det i stedet for å kjempe hardnakket ( og aggressivt ) mot en betegnelse man neppe blir kvitt?

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herregud. Bare ved å ha skummet denne tråden får jeg lyst til å nappe dreadsa ut av skolten en etter en. GI meg en "stange hodet mot veggen"-smiley takk.

FranskDogge, om du tror Alex på noen slags måte benekter at amerikansk pit bull terrier har blitt avlet til kamp så kjenner du ikke mannen godt. Jeg har kjent ham i snart ti år, og vi har diskutert rase ved fler enn en anledning for å si det sånn.

Jepp, det er mange raser som har en blodig historie, noen av de involverer hundekamper. Å benekte dette er å stikke hodet ned i sanden, og man gjør IKKE saken en tjeneste.

Benekter man hundekampene, så benekter man også mange av de flotte sidene ved disse rasene. For i den blodige historien så kom riktignok hundeaggresjon som konsekvens, men man fikk OGSÅ det ekstremt menneskekjære og den høye toleransegrensen. Det er bl.a egenskaper som jeg synes skiller mine favorittraser fra alle andre raser, det som jeg synes setter dem hakket foran resten av røkla. (Slik andre raseentusiaster har sine ting) Så selv om jeg hater alt blodet som er sølt, alle hundene som har måttet sloss, alle de ofrene som er gjort, så klarer jeg å ha to tanker i hodet på en gang, og se at det er nettopp dette som har dannet rasen på godt OG vondt. Uten hundekampene så hadde ikke rasene vært det de er i dag.

Sånn er det her i livet, man må ta det ene med det andre. Sjelden får man pose og sekk, og kun når man tør å eie disse rasenes historie og tradisjon så kan vi ta et steg videre. For ja, det handler om å ha mot og tørre. Det er kun frykt som stopper en fra å anerkjenne fortiden, riktignok frykt for konsekvenser det kan ha i dag, men det er alikevel mot sin hensikt.

Det er beyond frustrerende å se alt det man har gjort for å forsøke å endre holdninger blir revet ned av korttenkte og lite innsiktsfulle folk som ikke har et begrep om hva de snakker om. De tror de er så opplyste, de tror de har rasekunnskapen, og ser ikke at de ødelegger for oss som faktisk eier og kjemper for disse rasene. Jeg blir litt matt.

  • Like 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis det var så enkelt som du tilsynelatende hevder her, Annette, så ville vi ikke hatt behov for mentaltester og bruksprøver lenger. Det hadde bare vært å avle i hytt og pine, for egenskapene lå jo der i bunn allikevel, sant?

Dette forstår jeg dit hen at du mener at egenskapene ikke ligger latente i de forskjellige rasene, og at det bare er ved å mentalteste og bruksprøve man kan verifisere at bikkjene har ymse egenskaper.

Nå er det jo faktisk sånn i praksis, at fordi de fleste rasene ikke kan brukes i den utstrekningen som opprinnelig var vanlig, så er normen blitt å lage andre tester for å skille klinten fra hveten. I gamle dager, før rasestandarder ble skrevet, så var det faktisk bare de beste i sin funksjon som ble avlet på (eller som fikk kull hvor valpene fikk leve opp) - det er ikke dermed sagt at ikke en kombinasjon av to gjeterhunder ga avkom med bedre gjeteregenskaper enn en kombinasjon av to retrivere.

Høyst sannsynlig ville også to persiske mynder gi avkom som var bedre harejegere enn to pyreneiske vokterhunders avkom. Men, hva vet jeg?

Opprinnelig så var alle hunder som gadd å sloss, og aller helst vant, brukt til kamphunder. De var ikke så ****** kresne på det, opprinnelig.

- Ditt svar på puddelkamphundutsagnet til FD.

Øhhhh - nei? Hvor har du lest det hen?

Men puddelen blir heller ikke brukt til det den opprinnelig ble avlet til lenger, gjør den vel? Det var opprinnelig en apporterende jakthund, var det ikke? Hvor mange bruker puddel til det i dag? Hvor mange pudler duger til det i dag?

OK, så vi er enige om at pudler ikke opprinnelig var kamphunder, altså?

Poenget - som Mari utdyper i sitt innlegg like over her - er vel at rasenes OPPRINNELIGE bruksområde og spesialisering I DAG gir dem egenskaper som gjør dem mer egnet til å dekke enkelte behov enn andre. Skjønner ikke hvor vanskelig det kan være å ta ombord, jeg.

De aller fleste doberman lever som helt vanlige familiehunder i Norge i dag.

Igjen, det er vel en grunn for at det ikke registreres like mange dobermen som det gjør cavalier eller golden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenk at det resonnerte jeg meg frem til helt av meg selv basert på rasens bakgrunn :P

Og jeg har sagt i fra til alle hundeeiere vi har møtt, at siden hun er usikker kan det slå over i aggresjon og sorry men jeg er ikke sikker på om bikkja de overlever selv om den er dobbelt så stor. De fleste tror jeg kødder til jeg nevner grevling..

Det er derfor jeg er så nøye på at hun ikke skal ut i frislipp enda og å introdusere henne til nye hunder på riktig måte. Det er også derfor jeg har vært forberedt på - fra dag 1 - at får jeg meg bedliss så kan jeg ende med en hund jeg ikke kan slippe løs med andre og jeg har kommet frem til at det er helt ok.. Nå har hun bare vært snill og god hitill da.

Jeg skjønner at betegnelsen kamphund kan føles belastende, men trenger den være det? Hva med å heller fokusere på de positive egenskapene rasene som er mye brukt i kamp har? En hvilken som helst rase vil sloss i en slik setting, det som er unikt for de rasene er at de er så milde mot mennesker at de kan håndteres under kampen. Hva med å heller opplyse om det i stedet for å kjempe hardnakket ( og aggressivt ) mot en betegnelse man neppe blir kvitt?

:offtopic: Atte, Bimbo hadde mange kompiser, han. Bestevennen var en diger myndesak, men det var egentlig fordi han misforsto og trodde det var et rådyr første gang de møttes. Denne myndesaken het Cæsar og fløy på det som var av hannhunder, men elsket Bimbo betingelsesløst. Det kan jo hende at de fant hverandre så veldig ved første møte. (Tenk, et rådyr som også syns det er toppen av lykken å løpe hjernedødt rundt og rundt og rundt igjen :dog_running: ) Valper og tisper var også urørbare. Små hanner var heller ingen trussel. Nei, han var da stort sett løs og sloss skjelden. Men sloss han, var det ekkelt, fordi han ble så inn i hampen sinna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:offtopic: Atte, Bimbo hadde mange kompiser, han. Bestevennen var en diger myndesak, men det var egentlig fordi han misforsto og trodde det var et rådyr første gang de møttes. Denne myndesaken het Cæsar og fløy på det som var av hannhunder, men elsket Bimbo betingelsesløst. Det kan jo hende at de fant hverandre så veldig ved første møte. (Tenk, et rådyr som også syns det er toppen av lykken å løpe hjernedødt rundt og rundt og rundt igjen :dog_running: ) Valper og tisper var også urørbare. Små hanner var heller ingen trussel. Nei, han var da stort sett løs og sloss skjelden. Men sloss han, var det ekkelt, fordi han ble så inn i hampen sinna.

Jeg skreiv KAN hende jeg får en hund som ikke kan være løs med andre :P

Den mest hundeaggresive hunden jeg har hatt var en belger.. Den mest hundevennlige hunden jeg har hatt var av samme rase og fra samme oppdrett.

Men HAR man en sånn type Terrier ( el Terrier generelt) så bør man ha vert til å være forberedt på det verste .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skreiv KAN hende jeg får en hund som ikke kan være løs med andre :P

Den mest hundeaggresive hunden jeg har hatt var en belger.. Den mest hundevennlige hunden jeg har hatt var av samme rase og fra samme oppdrett.

Men HAR man en sånn type Terrier ( el Terrier generelt) så bør man ha vert til å være forberedt på det verste .

Tror ikke Mozza kunne fått en mer reflektert mamma (jaja, blabla, husse, da) enn deg, jeg :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mari: Ja den er blitt avlet til kamp, og det blir den fortsatt. Den er dermed ikke opprinnelig en kamphund, den ble ikke laget for det. Jeg har ikke sagt den ikke blir og har blitt avlet til kamp. Det går på linjeavl. Det var noen av dem som ble brukt i kamp før i tiden mens de fleste ikke ble.

Nei jeg kjenner han ikke, han har bare vært endel på Canis der jeg var før.

Jeg har ikke dreads ennå, men holder på å spare. Jeg skal si ifra når jeg har fått de så du kan dra de ut av meg, men du får ikke dra alle ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var noen av dem som ble brukt i kamp før i tiden mens de fleste ikke ble.

Dette gjelder alle hundetyper uansett rase. At kun en andel av hundene ble brukt til et spesifikt formål er en direkte konsekvens av hundeoppdrett. Det betyr ikke at egenskapene fra nevnte formål ikke er intakte.

Du kan ikke ha mye erfaring med amerikansk pit bull terrier om du ikke kjenner til de konsekvenser hundekamper har hatt på dens rasetypiske temperament. Og når jeg leser noen av dine utsagn i denne tråden så blir det åpenbart at du ikke har så mye god teoretisk kunnskap heller.

Når det kommer til kamphundbegrepet så ser jeg ikke helt nødvendigheten. Joda, rent teknisk så er det ikke feil å bruke det hvis man absolutt vil (men da må man ekskludere amstaffen forresten), men det finnes andre og bedre uttrykk.

"Kamphund" er et ekstremt ladet begrep, det kan faktisk ikke sammenlignes med "fuglehund" eller "gjeterhund", folk får ikke umiddelbare tanker om blod, vold, kriminalitet og elendighet av å høre "spisshund" liksom. På en hundetype som allerede er befengt med en drøss fordommer og uriktige påstander så teller ordbruk helt utrolig mye. Helt avgjørende mye! "Kamphund" er med å vedlikeholde myter og frykt, og det er både unødvendig og lite konstruktivt. "Bullehund" er dekkende, uten å legge skjul på rasens fortid, og det er det begrepet jeg selv bruker og liker best.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...