Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har lyst på en hund til, og jeg kunne gjerne ha tenkt meg å hatt et tett samarbeid med en fornuftig oppdretter (som jeg da er enig med..hehe) Jeg ser nok for meg noe idealistisk her, så jeg må nok innvies i fòrvertenes fordeler og bakdeler.

Jeg ser for meg enten en selskapshund eller en brukshund til. Jeg er ikke helt ferdig med den avgjørelsen for jeg er tidlig i planleggingsfasen ennå ;)

Jeg ser at mange har hunder på fòr, og jeg lurer også på hvordan dere gikk frem for å komme i kontakt med aktuelle oppdrettere?

Hvilke avtaler er mest vanlig? Jeg legger i mye tid, kjærlighet og penger i hundeholdet mitt, og selv om jeg hadde blitt en fòrvert - så hadde jeg måtte hatt en avtale som innebærer at hunden er "mest min". Går det an? Jeg har hørt om noen skrekkhistorier hvor oppdretteren krever hunden tilbake (lest på forum), men jeg ser samtidig for meg at det ikke bare kan være så enkelt - for da hadde det vel ikke vært såpass populært å være fòrvert, eller?

Vennligst opplys meg :D

Skrevet

De fleste av fôrvertene til min søster er rett og slett folk hun har møtt på utstilling, som har fortalt at de ønsker å bli fôrvert. Når hun får ett fint førsteintrykk av personen kan hun finne på å invitere de hjem for å bli litt bedre kjent.

Skrevet

For meg hadde det ikke vært naturlig å blitt fôrvert for en ny valp av en ny rase. Jeg kunne derimot tenkt meg det på en eventuell ny valp av en rase jeg kjenner godt, hvor jeg kjenner oppdretteren og han/hennes filosofi, meninger og tanker noenlunde og vice versa.

Som Synnøve nevner blir jo man ofte kjent først, og når man velger valp fra den oppdretteren nevner man at man gjerne kunne tenke seg å være fôrvert også. Dersom man kjenner til og vet man er forholdsvis enige om ting rundt hund og avl ser jeg ikke så mange ulemper (og i allefall ikke om man har en "god" kontrakt) ved dette :)

I store trekk tror jeg at et godt fôrvert forhold bygger på lik oppfattelse av grunnleggende ting rundt hund, hundehold og oppdretter - da burde det jo ikke være grunnlag for at det skal oppstå så mange konflikter :)

Skrevet

Tja, med Era sendte jeg oppdretter en mail hvor jeg fortalte hvem jeg var og hva jeg ville bruke hunden til ...

Era er forsåvidt helt og holdent mitt ansvar og jeg gjør hva jeg vil med henne. Oppdretter betaler for de utstillingene hun vil at hunden skal stilles på ellers betaler jeg de jeg vil stille på utenom. Oppdretter skal ha 2 kull på henne og da skal hun være hos oppdretter. Alt som har med avl og gjøre, tar oppdretter seg av.

  • Like 1
Skrevet

For meg hadde det ikke vært naturlig å blitt fôrvert for en ny valp av en ny rase. Jeg kunne derimot tenkt meg det på en eventuell ny valp av en rase jeg kjenner godt, hvor jeg kjenner oppdretteren og han/hennes filosofi, meninger og tanker noenlunde og vice versa.

Som Synnøve nevner blir jo man ofte kjent først, og når man velger valp fra den oppdretteren nevner man at man gjerne kunne tenke seg å være fôrvert også. Dersom man kjenner til og vet man er forholdsvis enige om ting rundt hund og avl ser jeg ikke så mange ulemper (og i allefall ikke om man har en "god" kontrakt) ved dette :)

I store trekk tror jeg at et godt fôrvert forhold bygger på lik oppfattelse av grunnleggende ting rundt hund, hundehold og oppdretter - da burde det jo ikke være grunnlag for at det skal oppstå så mange konflikter :)

Viktige poeng! Veldig viktige...

Jeg har ganske sterke meninger rundt mitt hundehold, og hvis jeg i etterkant hadde oppdaget at oppdretteren ikke holder mål - så hadde jeg nok endt opp i soveposen ved siden av valpekassen hjemme hos oppdretteren når det var tiden. Hmm..

Okey, jeg skal ut og shoppe oppdrettere jeg da ;) Ler! Men da blir det sannsynligvis Tyskland... så fremt det ikke popper opp noe på veien sånn helt tilfeldig.

Skrevet

Mulig jeg misforstår, men vil du være fôrvert for en oppdretter som bor i Tyskland?

Jeg er på utkikk etter fôrvert for en mulig kommende valp, og jeg kan jo si litt om hva som vil veie tungt hos meg og hvordan jeg går fram/tenker.

Når jeg vet mer om kullet, vil jeg bruke min hjemmeside og blogg for å markedsføre at jeg er på utkikk etter fôrvert, også vil jeg gå gjennom lista over valpeinteresserte fra sist kull som ikke fikk valp, for å se om det er noen som kan passe der og ta kontakt for å høre om det er noe de er interessert i. Jeg vil også spre ordet blant andre oppdrettere. Det er nødvendig for meg, fordi jeg enda er en fersk og uetablert oppdretter i rasen, og har ikke hatt så mange kull eller har en stor portefølje av valpeinteresserte.

Jeg vil sette pris på og svare oppriktig enhver som tar kontakt for å bli fôrvert, så får en bli kjent og finne ut om en kan samarbeide.

En viktig forutsetning for meg er geografisk nærhet - det er mye enklere å samarbeide om en bor i nærheten av hverandre. Når jeg har fôrvert, tar jeg som en selvfølge at jeg passer hunden når de trenger det - det er min hund, jeg trenger å bli kjent med den, og ferier er ypperlige anledninger til det. Det er også praktisk at de bor i nærheten for å kunne hente hunden til utstilling, MH, etc - det er hazzle å måtte kjøre titalls mil en vei for å hente en hund fredag kveld og returnere søndag ettermiddag for å få stilt den. Muligheten til å følge hundens utvikling, vite når den er noe å stille, se selv hvordan den er sosialt/mentalt, også videre, er også mye enklere om fôrvert bor i nærheten. Avlsarbeidet vil selvfølgelig også bli mer praktisk - kort avstand til hund gjør alt enklere, både i forhold til parring, følge tispas drektighet, hente henne hjem til fødsel, også videre. Fordi hunden er et verktøy i utstillings- og avlsarbeidet mitt, er det veldig viktig å følge hunden tett. Jeg vil altså ha mer påvirkning, innblanding og kontakt med en fôrvert enn en valpekjøper.

Jeg vil også ha en veldig tydelig kontrakt, hvor flest mulig eventualiteter er spesifisert - så slipper en diskusjonene om noe oppstår. Hva skjer om hunden ikke kan brukes i avl? Blir den ført over til fôrvert med en gang, eller beholder jeg hunden en stund for å stille den? Når må jeg senest skrive over hunden, selv om den ikke har hatt valper? Hva skjer om fôrvert vil bruke hunden i avl, men jeg ikke gjorde det? Er det antall kull eller antall valper som skal føre til at hunden blir fôrverts hund? Hvor mange utstillinger er det rimelig at eier tar med hunden på i året? Hvem skal stå for hvilke utgifter, for eksempel røntgenfotografering, MH, vaksiner, rabiesvaksine? Har eier noe å si på hva hunden fôres med? Hvor mye pelsstell kan en forvente av fôrvert? Hva har fôrvert råderett over, hva kan de uttale seg om? Også videre.

De fleste dårlige historiene om fôrvert handler om dårlig kommunikasjon i forkant, tror jeg. En hadde ikke uttalt sine forventninger og antagelser, det blir misforståelser og uenighet.

Selvfølgelig finnes det drittsekker blant både oppdrettere og fôrverter, og det hadde vært fint om de kunne finne hverandre, også kunne vi andre få ha gjensidig positive samarbeid. Men så enkelt er det ikke.

Det er viktig å ha en god tone, kunne snakke lett sammen, føle at en har en viss kjemi - geografisk nærhet er ikke alt. En skal bruke litt tid på å finne en god fôrvert, og fôrvertkandidater må forvente å gi litt av seg selv. Det er også lov for en fôrvertkandidat å si at dette blir ikke riktig for meg, jeg går et annet sted.

Skrevet

Jeg gikk frem som når jeg alltid har vært på jakt etter valp, men sa også at jeg gjerne kunne være fôrvert om det var interessant. Jeg hadde ikke gjort dette hvis jeg ikke stolte på oppdretteren såklart. Jeg fikk Ikke på halvfôr, og hadde en veldig fin og tydelig avtale. Jeg så bare fordeler ved å være fôrvert: man får den beste hunden i kullet (i mitt tilfelle skulle fôrhunden være tispe, og det kom bare èn, men hun er såklart best! :ahappy: ) og jeg la på meg selv et ekstra lite press på å få en godt merittert hund. Å gå ut for å trene og konkurrere var ikke bare for min egen del, men også for å vise at den kommende avlshunden er brukanes. For min del det veldig motiverende!

Nå har hun blitt tatt ut av avl, men jeg angrer overhodet ikke på at jeg sa ja til å være fôrvert og gjør det gjerne igjen!

Min neste hund skal deleies med en annen oppdretter, men bo hos meg :)

Skrevet

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å være fòrvert, og jeg var ikke engang 100% sikker på at jeg skulle ha valp på det tidspunktet jeg kom i kontakt med oppdretteren min. Jeg hadde bestemt meg for rase, og jeg startet selvsagt med å tråle hjemmesider, samt snakke med andre i rasemiljøet på agilitystevner rundt om. Det var på et AG-stevne jeg kom i prat med venninnen til oppdretteren min, som også selv er oppdretter av samme rase. Hun fortalte meg om kombinasjonen som var planlagt hos Kennel Cichla og at oppdretteren var på utkikk etter fòrvert for en tispe. Jeg tok en telefon, og etter en lengre, informasjonsrik samtale gjensto det kun litt tenking og planlegging fra min side før det hele var avgjort :)

I min kontrakt står det at oppdretteren skal ha ett kull, eller fem valper etter Killi. Dvs. at hvis hun i et kull bare får tre valper, har oppdretteren rett på et nytt kull. Vi har også en muntlig avtale om at jeg stiller henne på de utstillingene som måtte være i nærheten, hvis jeg ikke ønsker at oppdretter skal ta seg av den biten - noe hun gladelig gjør. Ettersom jeg skal konkurrere i både agility og lydighet, vil disse stevnene prioriteres overfor utstilling dersom disse to skulle overlappe. Oppdretter ønsker jo selvsagt resultater utenfor utstillingsringen også! :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...