Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan går dere frem for å bli fòrverter?


tm100008
 Share

Recommended Posts

Jeg har lyst på en hund til, og jeg kunne gjerne ha tenkt meg å hatt et tett samarbeid med en fornuftig oppdretter (som jeg da er enig med..hehe) Jeg ser nok for meg noe idealistisk her, så jeg må nok innvies i fòrvertenes fordeler og bakdeler.

Jeg ser for meg enten en selskapshund eller en brukshund til. Jeg er ikke helt ferdig med den avgjørelsen for jeg er tidlig i planleggingsfasen ennå ;)

Jeg ser at mange har hunder på fòr, og jeg lurer også på hvordan dere gikk frem for å komme i kontakt med aktuelle oppdrettere?

Hvilke avtaler er mest vanlig? Jeg legger i mye tid, kjærlighet og penger i hundeholdet mitt, og selv om jeg hadde blitt en fòrvert - så hadde jeg måtte hatt en avtale som innebærer at hunden er "mest min". Går det an? Jeg har hørt om noen skrekkhistorier hvor oppdretteren krever hunden tilbake (lest på forum), men jeg ser samtidig for meg at det ikke bare kan være så enkelt - for da hadde det vel ikke vært såpass populært å være fòrvert, eller?

Vennligst opplys meg :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste av fôrvertene til min søster er rett og slett folk hun har møtt på utstilling, som har fortalt at de ønsker å bli fôrvert. Når hun får ett fint førsteintrykk av personen kan hun finne på å invitere de hjem for å bli litt bedre kjent.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg hadde det ikke vært naturlig å blitt fôrvert for en ny valp av en ny rase. Jeg kunne derimot tenkt meg det på en eventuell ny valp av en rase jeg kjenner godt, hvor jeg kjenner oppdretteren og han/hennes filosofi, meninger og tanker noenlunde og vice versa.

Som Synnøve nevner blir jo man ofte kjent først, og når man velger valp fra den oppdretteren nevner man at man gjerne kunne tenke seg å være fôrvert også. Dersom man kjenner til og vet man er forholdsvis enige om ting rundt hund og avl ser jeg ikke så mange ulemper (og i allefall ikke om man har en "god" kontrakt) ved dette :)

I store trekk tror jeg at et godt fôrvert forhold bygger på lik oppfattelse av grunnleggende ting rundt hund, hundehold og oppdretter - da burde det jo ikke være grunnlag for at det skal oppstå så mange konflikter :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, med Era sendte jeg oppdretter en mail hvor jeg fortalte hvem jeg var og hva jeg ville bruke hunden til ...

Era er forsåvidt helt og holdent mitt ansvar og jeg gjør hva jeg vil med henne. Oppdretter betaler for de utstillingene hun vil at hunden skal stilles på ellers betaler jeg de jeg vil stille på utenom. Oppdretter skal ha 2 kull på henne og da skal hun være hos oppdretter. Alt som har med avl og gjøre, tar oppdretter seg av.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg hadde det ikke vært naturlig å blitt fôrvert for en ny valp av en ny rase. Jeg kunne derimot tenkt meg det på en eventuell ny valp av en rase jeg kjenner godt, hvor jeg kjenner oppdretteren og han/hennes filosofi, meninger og tanker noenlunde og vice versa.

Som Synnøve nevner blir jo man ofte kjent først, og når man velger valp fra den oppdretteren nevner man at man gjerne kunne tenke seg å være fôrvert også. Dersom man kjenner til og vet man er forholdsvis enige om ting rundt hund og avl ser jeg ikke så mange ulemper (og i allefall ikke om man har en "god" kontrakt) ved dette :)

I store trekk tror jeg at et godt fôrvert forhold bygger på lik oppfattelse av grunnleggende ting rundt hund, hundehold og oppdretter - da burde det jo ikke være grunnlag for at det skal oppstå så mange konflikter :)

Viktige poeng! Veldig viktige...

Jeg har ganske sterke meninger rundt mitt hundehold, og hvis jeg i etterkant hadde oppdaget at oppdretteren ikke holder mål - så hadde jeg nok endt opp i soveposen ved siden av valpekassen hjemme hos oppdretteren når det var tiden. Hmm..

Okey, jeg skal ut og shoppe oppdrettere jeg da ;) Ler! Men da blir det sannsynligvis Tyskland... så fremt det ikke popper opp noe på veien sånn helt tilfeldig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg misforstår, men vil du være fôrvert for en oppdretter som bor i Tyskland?

Jeg er på utkikk etter fôrvert for en mulig kommende valp, og jeg kan jo si litt om hva som vil veie tungt hos meg og hvordan jeg går fram/tenker.

Når jeg vet mer om kullet, vil jeg bruke min hjemmeside og blogg for å markedsføre at jeg er på utkikk etter fôrvert, også vil jeg gå gjennom lista over valpeinteresserte fra sist kull som ikke fikk valp, for å se om det er noen som kan passe der og ta kontakt for å høre om det er noe de er interessert i. Jeg vil også spre ordet blant andre oppdrettere. Det er nødvendig for meg, fordi jeg enda er en fersk og uetablert oppdretter i rasen, og har ikke hatt så mange kull eller har en stor portefølje av valpeinteresserte.

Jeg vil sette pris på og svare oppriktig enhver som tar kontakt for å bli fôrvert, så får en bli kjent og finne ut om en kan samarbeide.

En viktig forutsetning for meg er geografisk nærhet - det er mye enklere å samarbeide om en bor i nærheten av hverandre. Når jeg har fôrvert, tar jeg som en selvfølge at jeg passer hunden når de trenger det - det er min hund, jeg trenger å bli kjent med den, og ferier er ypperlige anledninger til det. Det er også praktisk at de bor i nærheten for å kunne hente hunden til utstilling, MH, etc - det er hazzle å måtte kjøre titalls mil en vei for å hente en hund fredag kveld og returnere søndag ettermiddag for å få stilt den. Muligheten til å følge hundens utvikling, vite når den er noe å stille, se selv hvordan den er sosialt/mentalt, også videre, er også mye enklere om fôrvert bor i nærheten. Avlsarbeidet vil selvfølgelig også bli mer praktisk - kort avstand til hund gjør alt enklere, både i forhold til parring, følge tispas drektighet, hente henne hjem til fødsel, også videre. Fordi hunden er et verktøy i utstillings- og avlsarbeidet mitt, er det veldig viktig å følge hunden tett. Jeg vil altså ha mer påvirkning, innblanding og kontakt med en fôrvert enn en valpekjøper.

Jeg vil også ha en veldig tydelig kontrakt, hvor flest mulig eventualiteter er spesifisert - så slipper en diskusjonene om noe oppstår. Hva skjer om hunden ikke kan brukes i avl? Blir den ført over til fôrvert med en gang, eller beholder jeg hunden en stund for å stille den? Når må jeg senest skrive over hunden, selv om den ikke har hatt valper? Hva skjer om fôrvert vil bruke hunden i avl, men jeg ikke gjorde det? Er det antall kull eller antall valper som skal føre til at hunden blir fôrverts hund? Hvor mange utstillinger er det rimelig at eier tar med hunden på i året? Hvem skal stå for hvilke utgifter, for eksempel røntgenfotografering, MH, vaksiner, rabiesvaksine? Har eier noe å si på hva hunden fôres med? Hvor mye pelsstell kan en forvente av fôrvert? Hva har fôrvert råderett over, hva kan de uttale seg om? Også videre.

De fleste dårlige historiene om fôrvert handler om dårlig kommunikasjon i forkant, tror jeg. En hadde ikke uttalt sine forventninger og antagelser, det blir misforståelser og uenighet.

Selvfølgelig finnes det drittsekker blant både oppdrettere og fôrverter, og det hadde vært fint om de kunne finne hverandre, også kunne vi andre få ha gjensidig positive samarbeid. Men så enkelt er det ikke.

Det er viktig å ha en god tone, kunne snakke lett sammen, føle at en har en viss kjemi - geografisk nærhet er ikke alt. En skal bruke litt tid på å finne en god fôrvert, og fôrvertkandidater må forvente å gi litt av seg selv. Det er også lov for en fôrvertkandidat å si at dette blir ikke riktig for meg, jeg går et annet sted.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk frem som når jeg alltid har vært på jakt etter valp, men sa også at jeg gjerne kunne være fôrvert om det var interessant. Jeg hadde ikke gjort dette hvis jeg ikke stolte på oppdretteren såklart. Jeg fikk Ikke på halvfôr, og hadde en veldig fin og tydelig avtale. Jeg så bare fordeler ved å være fôrvert: man får den beste hunden i kullet (i mitt tilfelle skulle fôrhunden være tispe, og det kom bare èn, men hun er såklart best! :ahappy: ) og jeg la på meg selv et ekstra lite press på å få en godt merittert hund. Å gå ut for å trene og konkurrere var ikke bare for min egen del, men også for å vise at den kommende avlshunden er brukanes. For min del det veldig motiverende!

Nå har hun blitt tatt ut av avl, men jeg angrer overhodet ikke på at jeg sa ja til å være fôrvert og gjør det gjerne igjen!

Min neste hund skal deleies med en annen oppdretter, men bo hos meg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å være fòrvert, og jeg var ikke engang 100% sikker på at jeg skulle ha valp på det tidspunktet jeg kom i kontakt med oppdretteren min. Jeg hadde bestemt meg for rase, og jeg startet selvsagt med å tråle hjemmesider, samt snakke med andre i rasemiljøet på agilitystevner rundt om. Det var på et AG-stevne jeg kom i prat med venninnen til oppdretteren min, som også selv er oppdretter av samme rase. Hun fortalte meg om kombinasjonen som var planlagt hos Kennel Cichla og at oppdretteren var på utkikk etter fòrvert for en tispe. Jeg tok en telefon, og etter en lengre, informasjonsrik samtale gjensto det kun litt tenking og planlegging fra min side før det hele var avgjort :)

I min kontrakt står det at oppdretteren skal ha ett kull, eller fem valper etter Killi. Dvs. at hvis hun i et kull bare får tre valper, har oppdretteren rett på et nytt kull. Vi har også en muntlig avtale om at jeg stiller henne på de utstillingene som måtte være i nærheten, hvis jeg ikke ønsker at oppdretter skal ta seg av den biten - noe hun gladelig gjør. Ettersom jeg skal konkurrere i både agility og lydighet, vil disse stevnene prioriteres overfor utstilling dersom disse to skulle overlappe. Oppdretter ønsker jo selvsagt resultater utenfor utstillingsringen også! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...