Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det er noe jeg har lurt på lenge.

I dag når vi var på hudetreff var det flere tisper tilstedet.

Det merkelige var at Obelix, som er kastert, var den som fikk "oppmerksomheten" av de andre hannhundene istedenfor tispene. Noen jukker på ham, andre er bare svært opptatte av bakdelen hans, men gjør ikke så mye med det.

Hvorfor er det slik?

Skrevet

EHmn, Grumpy elsker tydeligvis kastrerte hannhunder (og synes de lukter godt..). Den hunden han har gått best sammen med var en liten kastrert papillonblanding, de fant hverandre fra første stund og fjollet rundt med hverandre og lekte :)

Skrevet

Hvor gammel var din hannhund da den ble kastrert?

Jeg opplever tidvis at min hanne reagerer på hanner som ble kastrert tidlig eller som er "underdanige/forsiktige" kastrater.

Jeg har hørt mange forskjellige mulige forklaringer på det du forteller om i startinnlegget. Noen sier det er grunnet stress fordi de ikke klarer å plassere luktene og dermed gi en "bås" og kjønn til hunden, noen sier det er mobbing og noen sier ting jeg ikke klarer å tro litt av en gang.

Enkelte kastrater reagerer min hund veldig på - men hvis han bare får bli kjent med dem så slutter han faktisk. En av de kuleste hundene min hund kjenner var en kastrat som min hund ridde på som fy, helt fram til min ble kjent med han. Etter de ble kjent, så har min hund aldri oppført seg slik igjen.

Ut fra hvordan jeg tolker min hund og de kastrater vi snubler over på min vei, så mener jeg det kan se ut som at det utløses en stressreaksjon på at bikkja ikke klarer å plassere den kastrerte grunnet manglende dufter.

Det skal bli interessant å følge tråden og se hva andres erfaringer er. Kanskje dukker det opp noen linker til faktabaserte forklaringer også.

Skrevet

Linux er litt sær på hvilke hunder han går bra sammen med, men etter hva jeg kan huske gjennom livet hans så er han stort sett alltid positiv/nysgjerrig i forhold til kastrerte hanner. Sist vi møtte en kastrert hanne, møtte vi også en tispe samtidig, og hun var åpenbart heeelt uinteressant i forhold til den kastrerte. Men han oppfører seg liksom litt annerledes mot de kastrerte i ukastrerte hanner og tisper. Det er som om alt som kunne laget en konflikt (hormoner, løpetid, osv osv) er tatt bort, og da er det bare uskyldig lek som gjelder, litt sånn valpete på en måte.... Jeg kjenner også folk som eier kasterte hanner som opplever at de blir mer "mobbet" i sammenhenger med flere andre ukastrerte hanner...

Skrevet

Casper er litt både og, omgås ved ujevne mellomrom noen. Et par av dem er og kastrert i voksen alder, altså etter de var 4 år. Den ene har han lekt med av og til fra han var valp, og merket forskjell på dem nå. For det første har jo den andre hunden blitt mye mer forsiktig av seg, og lar seg i større grad styre. Og for det andre så er Casper ganske interessert i bakdelen hans. Men leken er bra, ikke så fult av "spill" som det ofte virker å være når hannhunder leker sammen. (edit: ja som *marianne* skriver, mer barnslig og uskyldig.) Farmoren min har og en kastrert hannhund, han ble kastrert som valp. Casper har aldri vært spesielt opptatt av bakdelen hans (og hadde han vært det hadde han ikke fått tilgang uansett av hannhunden, han er veldig dominant). De leker ikke sammen, men er partners in crime. Tror forholdet deres hadde vært det samme, kastrert eller ikke.

Men har og opplevd at Casper fikserte seg helt på en kastrert hannhund, han rei og holdt på, og endte med at han måtte i bånd, da den andre hunden lot han holde på. Han var helt borte vekk. (Denne ble kastrert i voksen alder.)

Jeg tror det er som hundevennen skriver, at de kanskje blir stresset over å ikke kunne plassere kastratene noe sted.

Min erfaring er dermed at han reagerer mer på hannhunder som er kastrert i voksen alder, men har nok ikke nok erfaring til å trekke noen konklusjoner ut i fra det.

Skrevet

Hvor gammel var din hannhund da den ble kastrert?

Jeg opplever tidvis at min hanne reagerer på hanner som ble kastrert tidlig eller som er "underdanige/forsiktige" kastrater.

Jeg har hørt mange forskjellige mulige forklaringer på det du forteller om i startinnlegget. Noen sier det er grunnet stress fordi de ikke klarer å plassere luktene og dermed gi en "bås" og kjønn til hunden, noen sier det er mobbing og noen sier ting jeg ikke klarer å tro litt av en gang.

Enkelte kastrater reagerer min hund veldig på - men hvis han bare får bli kjent med dem så slutter han faktisk. En av de kuleste hundene min hund kjenner var en kastrat som min hund ridde på som fy, helt fram til min ble kjent med han. Etter de ble kjent, så har min hund aldri oppført seg slik igjen.

Ut fra hvordan jeg tolker min hund og de kastrater vi snubler over på min vei, så mener jeg det kan se ut som at det utløses en stressreaksjon på at bikkja ikke klarer å plassere den kastrerte grunnet manglende dufter.

Det skal bli interessant å følge tråden og se hva andres erfaringer er. Kanskje dukker det opp noen linker til faktabaserte forklaringer også.

Obelix ble født juni 2010 og ble kastrert mai 2011. Så han var nesten 1 år. Han er av middels- stor type, 32kg, så jeg tror ikke han var helt ferdig med puberteten da han ble kastrert.

Men skal se om jeg finner noe på nettet angående dette.

Skrevet

Min hund har hilst på to kastrater, begge kastrert i voksen alder :) Tror ikke min merket at de var kastrerte en gang! Han var kun opptatt av brutal lek!

Eldstehunden min derimot reagerer annerledes på kastrater. Ekstra bossy egentlig...

Skrevet

Hermes er også opptatt av kastrerte hanner, og jeg må som oftest holde ham unna. Han har lært å oppføre seg rundt noen, blant annet rundt en whippetvenn han har vært litt oftere sammen med.

Skrevet

Jeg har sett at mange kastrakter behandles som løpske tisper av ukastrerte hanner.

På bakgrunn av disse "observasjonene" blir neste hund mest sansynligvis en tispe (om alt går etter planen) siden Harly er kastrert.

Skrevet

Jeg har sett at mange kastrakter behandles som løpske tisper av ukastrerte hanner.

På bakgrunn av disse "observasjonene" blir neste hund mest sansynligvis en tispe (om alt går etter planen) siden Harly er kastrert.

Merkelige greier egentlig! Grumpy brydde seg ikke dugget om ei vennindes tispe som hadde løpetid (var i stådagene tillogmed), men kastrerte hannhunder og enkelte valper er tydligvis poppis :o

Skrevet

Vår kastrerte flat er et mobbe-offer av dimensjoner. De aller fleste hunder, er veldig aggressive mot han, stakkaren. Nå skal det sies at han er ekstremt krypete, smiskete og mangler fullstendig sosiale antenner (det gjorde han også før han hadde et ublidt møte med en skarp gren på et hogstfelt..), så det kan være mye derfor... kanskje.

Skrevet

Ene her er kastrert, aldri lagt merke til hunder reagerer annerledes på ham enn andre hunder faktisk.

Skrevet

Casper er ikke kastrert, og er en hund som kan reagere negativt på andre hannhunder.

Vi har en Boston Terrier i familien som er kastrert i voksen alder (5 år), og Casper er snill som et lam med han.

Jeg ser at han prøver å jokke litt på han innimellom, men bare fordi BT'en starter det hele... :frantics:

Ellers har vi ikke truffet andre kastrerte hannhunder... Men ut i fra dette, er vår erfaring er ihvertfall at vår ukastrerte hannstaff aksepterer kastrerte hannhunder mye bedre enn ikke-kastrerte.

Skrevet

Jeg har en kastrert og ei tispe. Har kun møtt én hund som virkelig har reagert på det(han leker aldri med hunder han ikke kjenner). Han var uinteressert i tispa og hang på hannhunden min hele veien vi gikk med han. Virket utrolig stresset, så jeg tror han slet med å skjønne hva hannhunden min var.

Utenom denne hannhunden, så er det for det meste akkurat sånn som det var. Hannhunden min ble kastrert i voksen alder.

Skrevet

Det som bl.a slår meg når jeg leser denne tråden, er jo hvor tålmodige alle disse kastratene virker, når ukastrerte får både ri, basse og mobbe dem.

Ja, ikke sant?

Men sånn er jo endel ukastrerte hanner også, da...

Mine har kun møtt kastrerte hanner et par ganger, men har ikke oppdaget at de oppfatter de noe annerledes enn andre. Men nå er jo beardiser relativt greie mot andre hunder uansett kjønn, så det har vel mer sammenheng med det, antar jeg.

Det høres jo ut som en relativt grei forklaring at kastrerte ikke lukter skikkelig hannhund, og derfor lettere blir utsatt for merkelige reaksjoner fra andre. Men samtidig så lukter de sikkert ikke som tisper heller, så...

Susanne

Skrevet

Det som bl.a slår meg når jeg leser denne tråden, er jo hvor tålmodige alle disse kastratene virker, når ukastrerte får både ri, basse og mobbe dem.

Nå blir det jo ikke nødvendigvis skrivd om reaksjonene til de kastrerte hundene her da. Det er jo ikke helt dette temaet handler om. Min hund ble verken ridd eller mobbet selv om den andre hunden hadde lyst til det.

Jeg skrev ihvertfall kun om hvordan andre hannhunder reagerer på den kastrerte hunden min.

Skrevet

Det som bl.a slår meg når jeg leser denne tråden, er jo hvor tålmodige alle disse kastratene virker, når ukastrerte får både ri, basse og mobbe dem.

Neeida, man lar da ikke hundene få lov å styre som de selv vil ;) Dessuten er det også mange kastrerte hanner som er flinke til å gi beskjed, og noen ser også ut til å være føre-var (desverre) med å gi kraftig beskjed først som sist!

Der jeg bodde var det veldig mange kastrater, og det var nok mye takket være den ene dyreklinikken som ville kastrere alle hundene de bare kunne. Det har begynt å merkes en del nå som de har drevet den praksisen noen år. (Av nysgjerrighet pleide jeg å spørre hvor hundeeierne hadde gjort kastreringen, så jeg må si jeg fikk en liiiten anelse etter hvert)

Guest Yellow
Skrevet

Casper er ikke kastrert, og er en hund som kan reagere negativt på andre hannhunder.

Vi har en Boston Terrier i familien som er kastrert i voksen alder (5 år), og Casper er snill som et lam med han.

Jeg ser at han prøver å jokke litt på han innimellom, men bare fordi BT'en starter det hele... :frantics:

Ellers har vi ikke truffet andre kastrerte hannhunder... Men ut i fra dette, er vår erfaring er ihvertfall at vår ukastrerte hannstaff aksepterer kastrerte hannhunder mye bedre enn ikke-kastrerte.

Akkurat samme oppfatning jeg generelt har selv.

Gikk mye tur og trente med en hanne som var samkjønnaggressiv, men han reagerte aldri negativt på kastrerte hanner, og har også fått oppfatningen av at kastrerte hanner ikke "ypper" i likhet med hva ukastrerte kan.

Skrevet

Ja, ikke sant?

Men sånn er jo endel ukastrerte hanner også, da...

Mine har kun møtt kastrerte hanner et par ganger, men har ikke oppdaget at de oppfatter de noe annerledes enn andre. Men nå er jo beardiser relativt greie mot andre hunder uansett kjønn, så det har vel mer sammenheng med det, antar jeg.

Det høres jo ut som en relativt grei forklaring at kastrerte ikke lukter skikkelig hannhund, og derfor lettere blir utsatt for merkelige reaksjoner fra andre. Men samtidig så lukter de sikkert ikke som tisper heller, så...

Susanne

Ja, og det er så synd, at det er den adferden som virker å følge med på kjøpet hos noen... han ene Casper er interessert i rumpa på hadde ALDRI aldri aldri tillat et snus i baken engang før ballene røyk.

Skrevet

Adferden til Obelix ble ikke endret noe særlig. Han har alltid vært snill og grei mot andre hunder.

Vår ukastrerte staff var litt tøffere mot ham før han ble kastrert, så sånn sett har ting blitt bedre.

Jeg kommer til å slå litt hardere ned på at andre hannhunder rir på Obelix.

En ting er å være interessert, noe annet er å ville parre.

Tror vi skal gripe litt mer inn for å "beskytte" Obelix littegranne. Jeg vil ikke at han skal få sosial angst på grunn av kåte hannnhunder.

Det er jo å ødelegge en kjempe, kjempeflott hund!

Skrevet

Tror vi skal gripe litt mer inn for å "beskytte" Obelix littegranne. Jeg vil ikke at han skal få sosial angst på grunn av kåte hannnhunder.

Det holder jeg med deg i. Gjem heller tålmodigheten til Obelix til når det er hunder dere må "tilvennes" å være sammen med fordi dere faktisk skal forholde dere til hverandre fremover.

  • Like 1
Skrevet

Min forrige hund ble kastrert når han var over to år gammel og merket aldri at noen reagerte negativt på ham (eller mer riktig, reagerte noe annerledes på ham) pga kastrasjonen.

Men nå er tollertrollet her ni mnder og total forelsket i en liten kastrert terriermix hanne, flörter for harde livet, slikker ham i örene og leker og gjör seg til for ham og forsöker å pare på ham innimellom. Det morsomme er at tolleren har kjent denne hannhunden helt siden han (tolleren) kom til meg, og för tollertrollet nådde kjönnsmodning reagerte han på terriermixen som på en hvilken som helst annen hannhund, etter kjönnsmodning endret han oppförsel radikalt...

Guest Snusmumrikk
Skrevet

Det som bl.a slår meg når jeg leser denne tråden, er jo hvor tålmodige alle disse kastratene virker, når ukastrerte får både ri, basse og mobbe dem.

Nja, jeg oppfatter dem ikke som spesielt tålmodige. Mer at de ikkt tør si skikkelig i fra, og når de sier i fra blir de ikke respektert som intakte hanner (men de kommer jo ikke i krangler heller pga det) eller tisper, så de gir opp. Og selvfølgelig får ikke min hanne ri, basse eller mobbe dem. TS spurte hvordan intakte hanner reagerer på kastrater, ikke om vi lar dem ture fram som dem vil.

Min hanne er skikkelig ufin med kastrater (igjen, han får ikke lov) og om de sier i fra blir de ikke tatt seriøst og respektert som tisper som sier i fra. Selvfølgelig blir det aldri krangling heller da, men jeg syns veldig mange kastrater lar andre gjøre hva de vil mer fordi de ikke tør si i fra, enn at de egentlig er tålmodige. Eller at de bare har erfaring med at det ikke funker. At veldig mange eiere ikke ser forskjellen og ikke kan forstå hvorfor jeg ikke lar min "leke" med deres mer er trist. Så om jeg hadde hatt en kastrert hannhund ville jeg definitivt fulgt med og heller gått inn og skåna den for ofte enn å la den bli mobba/plaga. Jeg vet ikke, men jeg har innrykk av at hanner som er blitt kastrert unge er mer utsatt for mobbing. De min har møtt som har blitt kastrert som godt voksne har han oppført seg helt fint ovenfor. Men det kan jo selvfølgelig være tilfeldig.

Skrevet

Min gamle hund hadde aldri noe problem med å gå inn og si ifra. Han var veldig selektiv på hvilke hunder han likte för kastreringen og det var han etter også... Men han var jo som sagt fullt utvokst når han ble kastrert.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...