Gå til innhold
Hundesonen.no

Ikke før mamma kommer!


Tyfonia
 Share

Recommended Posts

Jeg ble litt inspirert av en annen tråd her.

Som noen vet, har jeg en 3 år gammel SBT.

Han er en hærlig liten bisk, men han er litt rar av og til.

Her er et scenario:

Vi er på hundeklubben. Han er løs nede på plassen ettersom vi er alene, bortsett fra noen som trener på inngjerdet bane. Hunden er ferdig å trene, de kommer gående nedover veien og hunden er løs. Hundene løper mot hverandre og begge blir stående og stirre på hverandre som hunder pleier å gjøre før det braker løs. Tyson står i ro. Så skjer det noe! Idet jeg nærmer meg, og Tyson merker dette, barker de i hop.

Hvorfor gjør han dette?

Venter han på meg? Føler han det er tryggere å angripe når "mamma" er der? Vil han banke opp den andre bikkja før jeg rekker å ta ham derfra?

(Ikke skyt, scenarioet er simulert, men basert på en virkelig hendelse. Dette skjer også om vi står i kø på vei inn på agilitybanen)

*forbereder seg på juling*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Venter han på meg? Føler han det er tryggere å angripe når "mamma" er der? Vil han banke opp den andre bikkja før jeg rekker å ta ham derfra?

Jeg opplever det på samme måten dersom jeg skal ha min eldste ut av stirrekonkurranse: Hvis jeg tar på henne eller "engasjerer" meg på noen annen måte enn å snakke henne ut av det, hopper hun på.

Jeg tipper det dreier seg om støtte fra fører heller enn at de skal skynde seg, sjøl om det er sistnevnte det framstår som. :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser for meg at det er tryggere når mamma er der. Kuma kom en gang i krangel med ene mopsevennen sin mens bare venninnen min var til stede. Som resultat gikk Kuma og la seg under sengen og nektet å komme fram selv om venninnen min lå på magen og viftet med pølse. Han kom ikke fram før jeg kom hjem fra skolen, da var alt glemt og han og mops var gode venner igjen.. var bare litt skummelt når mamma ikke var der.

De andre alternativene du ramsa opp hørtes jo også logiske ut ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, hunden får jo da backup fra deg på en måte. Ellers så kan det jo også være at de føler seg litt mer presset når det kommer folk, enten fordi vi begynner og ta i de eller fordi de vil beskytte oss mot denne 'skumle hunden'. Hunden min feks ble flydd i pga et bein. det roa seg men de ble stående over beinet begge to så jeg går bort og skyndter meg og fjerne den andre hunden(siden min ikke svarer på slikt). I det øyeblikket jeg tok i halsbåndet eksploderte hun(som forventet). Da sto de som noen statuer, men i det jeg blandet meg inn smalt det. Men det var jo som sagt forventet så jeg fikk lempa henne vekk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da får han støtte ja, og hvis du skriker og hoier samtidig så pleier dem å ta det som at mamma oppmuntrer til å begynne. så det man egentlig skal gjøre er å løpe fra bikkjene (begge eierene) men hvor enkelt det er i virkeligheten aner jeg ikke, siden jeg aldri har vært i en sånn situasjon selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da får han støtte ja, og hvis du skriker og hoier samtidig så pleier dem å ta det som at mamma oppmuntrer til å begynne. så det man egentlig skal gjøre er å løpe fra bikkjene (begge eierene) men hvor enkelt det er i virkeligheten aner jeg ikke, siden jeg aldri har vært i en sånn situasjon selv.

Å stikke av fra hunden kan sikkert fungere utmerket på hunder som faktisk bryr seg om hvor eier er, mens for hunder som mine hadde det neppe hatt noen effekt utover at de hadde tenkt at "jej, nå er det fest!". :lol: Men jeg trur ikke det ville trigga angrep, på samme måte som det å stå rolig og snakke hunden vekk heller ikke gjør det.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom jeg opplever noe slikt igjen, kommer jeg til å si "Kom her, Tyson!" På en lokkende, glad måte mens jeg hopper avsted i en annen retning. Dersom jeg kjefer på ham, blir det bare værre. Jeg har heldigvis mye "mommypower" over ham. Han er en skikkelig mammagutt :D

Takk for svar, folkens :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom jeg opplever noe slikt igjen, kommer jeg til å si "Kom her, Tyson!" På en lokkende, glad måte mens jeg hopper avsted i en annen retning. Dersom jeg kjefer på ham, blir det bare værre. Jeg har heldigvis mye "mommypower" over ham. Han er en skikkelig mammagutt :D

Takk for svar, folkens :)

I motsetning til han andre som gjerne rusler seg en tur på egenhånd på hundeklubben.. :lol: :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nabotispa her har flydd på Fibi er par ganger. Da har hun hatt faren tett i hælene. Hun er sterk og ekkel, ass, ikke den kuleste situasjonen å være i. Men han har alltid klart å skille dem før det var for sent. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde vært i stand til det samme, og jeg har ingen store behov for å finne det ut, så første gang tispa kom løpende etter oss - uten noen som kom bak - da kom moren min med et lite.. brøl. Fra mitt synspunkt var det ikke akkurat superskremmende. Men tispa snudde på hælen, og løp tilbake samme vei som hun hadde kommet fra. Var ikke noe kult når man stod alene.

Dette har skjedd to ganger, med samme resultat. Hun er en skikkelig pingle uten pappa'n i ryggen. Så, ja, jeg tror det er en enorm trygghet for dem å ha føreren sin til å "passe på". Om vedkommende i tillegg presterer med å rope litt eller ta på en av hundene, kan det lett tolkes som om fører er med i slosskampen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du sier noe der...

Jeg har en enkel regel i huset, jeg. Den går ut på at vi ikke skal ta på /ta etter hundene når det er amper stemning eller at de nettopp har fått en kraftig irrettesettelse. Jeg tenker dette kan virke svært truende for hunden om kjefting og deretter et forsøk på kroppskontakt etterfølger hverandre.

Nå er det ikke ofte de får kraftige irrettesettelser, bare når de nettopp har barket i hop, det skjer så og si aldri.

Istedenfor klarer vi å distrahere dem før de barker sammen, og dette er jo greit ettersom det funker fint hos oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres fornuftig ut. Vi har brukt avledning flittig på den eldste tispa vår, som hadde mye bagasje da vi fikk henne, og det er utvilsomt det som har fungert best for oss på mange områder. Jeg tror det viktigste er å kjenne hunden godt, og lære seg å se disse små signalene som alltid er der før noe dramatisk skjer. Bedre føre var, vet du! ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nettopp!

Jo mindre hundene får barke sammen jo mindre dårlige minner får de av hverandre.

Det er slett ikke værst å ha to hannhunder som i tillegg er gode kompiser :)

edit: og jeg mener det er viktig å veilede dem til et godt forhold, samt å forhindre krangling

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk :)

Men det har gått en god del prøving og feiling her, da, og det hender jo at jeg ikke følger så godt med.

Det skjer så skjeldent at jeg ikke alltid får det med meg. Men heldigvis går det an å "snakke" til dem.

"Nok, nå!" sier jeg strengt, også blir vi litt lysere i stemmen og finner noe snop i skapet som de kan kose seg med og glemme hvorfor de ble sure :P

Minner meg om mamma da søsteren min og meg kranglet. Mamma: "Nok nå! Se her, nå skal vi lage vaffler" oss jentene: "Jaaa!" :D

Lurer på om oppdragelse er arvelig. Hadde man god oppdragelse som barn, smitter det over på hundeholdet, mon tro?

Nå skal jeg ikke skryte på meg noen lydighetschampioner. Det er det fint lite av her :P

Edit: Jeg var heller ikke noe "lydighetschampion" som pike heller :jump:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Støtte, ja.

Hadde noen episoder med prøving og feiling på slik her i huset også. Snusern her er bittelitt impulsiv og til tider rimelig eksplosiv, og kombinert med en liten krutttønne av en basenji så sa det pang noen ganger. Lærte rimelig fort at det dummeste jeg kunne gjøre der var å ta i snusern, det trigget henne fra brølediskusjon til bitt. Har en bror som syns at å høre på lillesøster er ganske oppskrytt, men han fikk seg en lærepenge da det smalt rett etter at jeg flyttet inn her, og han var på besøk. Hadde sagt flere ganger at om det ble amper stemning mellom hundene så IKKE stikk fingra mellom, IKKE ta i eller etter Snusern. Mhm. Så sitter han på en stol, og Jodlern begynner å grumle, snusern grumler tilbake og jeg rekker å si "IKKE ta i..." Så grabber han etter halsbåndet på snusern og klarer selvsagt ikke holde når hun eksploderer og kaster seg over innavepsen. :pinch: Han har ikke gjort DET om igjen. :lol:

Noen ganger MÅ jeg mellom, og da blir jeg bitt, slår ikke feil. :lol: To stk som begge tror at jeg støtter dem, og jeg stikker arma mellom. :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Haha :P

Sambo har fått seg en lærepenge eller to eller tre.

Obelix jafsa etter han da han grabba etter halsbåndet da bikkjene barka sammen.

Jeg venter til hundene trekker pusten innimellom brølinga, før jeg gir meg til kjenne.

Da holder jeg henda av fatet! Bare lokker og lurer som ei hulder mot snopeposen i skapet.

Funker hver gang :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lokking og snakking er tingen her og. Snakker gutta med hverandre så roser jeg lukisen opp i skyene og han bliiiir så glad, skryt er nemlig mye viktigere enn den derre sinna basselusken. Og Jodlern på sin side lurer på hvorfor jeg ikke er med på å ta dusten som har tøyet en grense eller noe. :lol: Snusern og Jodlern er det faktisk litt spennende å se på når de barker (skjer ikke så ofte, selv om det høres slik ut :lol: ) De brøler og knurrer med huet i hver sin rettning. :lol: Så snakker dem fint utav det, og så går vi og gjør noe annet enn å være sure. :wub:

Når jeg blir bitt så er det fordi jeg stapper armer/hender/fingre mellom. De biter ikke etter meg, og de slipper når de skjønner de treffer meg, med mindre jeg stapper fingra inn i kjeften på en jodler som henger i et øre og NEKTER å slippe. :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Havna i en slik situasjon for ikke så lenge siden. Ei venninne hadd ei staffe tispe som sto å brumma over en valp. Jeg ble redd for valpen, og tok i halen tror jeg og dro bort staffen. Værste var at frøken staffe brydde seg nada om at jeg hadd trekt henne unna i halen...:lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

Jeg kom borte at det du skrev så tenkte at jeg burde si noe. Det høres ut av du har to finne hund som har en bra forhold med hverandre og med deg men jeg er "venninne" til en Basenji hund. Han har byttet mange men aldri meg. Jeg forstår at det er ikke lett å ha to hunder samtidig men det er ikke bra av en hund prøver å bitte sin eier uansett situasjonen (tror jeg) fordi basenjie gjør det når de er nervøse, føler seg truet eller føler at de er over i herarkiet. Jeg ville anbefale deg å finne hva er det som gjør at de reagerer slik og råde deg med en hundetrener. Du er leder i huset så de skal følge deg og respektere deg over alt, det er du som sette reglene for dem. Du er den sterkeste og høgere opp i herarkiet samtidig som Basenji trenger positiv opplæring. Lykke til :-)

Støtte, ja.

Hadde noen episoder med prøving og feiling på slik her i huset også. Snusern her er bittelitt impulsiv og til tider rimelig eksplosiv, og kombinert med en liten krutttønne av en basenji så sa det pang noen ganger. Lærte rimelig fort at det dummeste jeg kunne gjøre der var å ta i snusern, det trigget henne fra brølediskusjon til bitt. Har en bror som syns at å høre på lillesøster er ganske oppskrytt, men han fikk seg en lærepenge da det smalt rett etter at jeg flyttet inn her, og han var på besøk. Hadde sagt flere ganger at om det ble amper stemning mellom hundene så IKKE stikk fingra mellom, IKKE ta i eller etter Snusern. Mhm. Så sitter han på en stol, og Jodlern begynner å grumle, snusern grumler tilbake og jeg rekker å si "IKKE ta i..." Så grabber han etter halsbåndet på snusern og klarer selvsagt ikke holde når hun eksploderer og kaster seg over innavepsen. :pinch: Han har ikke gjort DET om igjen. :lol:

Noen ganger MÅ jeg mellom, og da blir jeg bitt, slår ikke feil. :lol: To stk som begge tror at jeg støtter dem, og jeg stikker arma mellom. :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

Jeg kom borte at det du skrev så tenkte at jeg burde si noe. Det høres ut av du har to finne hund som har en bra forhold med hverandre og med deg men jeg er "venninne" til en Basenji hund. Han har byttet mange men aldri meg. Jeg forstår at det er ikke lett å ha to hunder samtidig men det er ikke bra av en hund prøver å bitte sin eier uansett situasjonen (tror jeg) fordi basenjie gjør det når de er nervøse, føler seg truet eller føler at de er over i herarkiet. Jeg ville anbefale deg å finne hva er det som gjør at de reagerer slik og råde deg med en hundetrener. Du er leder i huset så de skal følge deg og respektere deg over alt, det er du som sette reglene for dem. Du er den sterkeste og høgere opp i herarkiet samtidig som Basenji trenger positiv opplæring. Lykke til :-)

Min teori er at på mange måter vil ikke hunder dominere mennesker. Dersom du hadde blitt adoptert av en flokk elefanter. Hadde du ville utfordret matriarken for å bli lederen? Jeg ville ikke.

Grunnen til at et dyr føler for å bli den dominante lederen er fordi de vil forbeholde seg retten til å parre seg med hunndyrene.

Hunder vet svært godt at vi ikke er hunder- at de ikke er mennesker. Dette ser vi på måten de hilser på hver art på.

De møter mennesker med hopp og slikk, søker blikkontakt for annerkjennelse og oppmerksomhet. Når de treffer andre hunder, bruke de svært ofte "dempede signaler" eller "jeg er slett ingen trussel- signaler" dvs. slikking rundt munnen sin, vikende øyenkontakt, en helt annen måte å bære kroppen sin på.

Hunder vet de får mat hver dag, fri tilgang på rent vann, fysisk aktivitet, leker og ting som er bare deres.

De vet også utmerket at de ikke er mennesker- så det er absolutt ingen grunn til at en hund skal ta over en menneskeflokk.

De gjør det heller ikke. Når de ankommer huset vårt for første gang er alt i huset preget av vår lukt og livsstil.

Vi mennesker er rett og slett paranoide når det kommer til bikkjer.

Jeg husker å ha blitt fortalt at når hunden snur ryggen til meg, er dette en måte å vise trass på. Men ville han ha snudd ryggen til meg om han ikke stolte på meg? Det å snu ryggen til noen (gjerne for å bli klødd på ryggen) er et tegn på ekstrem tillitt. "Jeg stoler på deg med livet mitt". Det er også et dempende signal.

Så tilbake på det med bitinga: De biter ikke for å sjefe over oss. De biter når de tror de trenger å forsvare seg selv- eller noe de vil ha i fred. Dette er veldig situasjonsbetinget om hvorfor en hund biter, men det er skjeldent eller aldri på grunn av såkalt dominans.

Dominans er noe de utøver seg imellom som art, ikke på andre arter. Hvorfor? Fordi de får alt "gratis" av oss, så hvorfor sloss for noe de får uten å måtte sloss? Grunn nummer to: på grunn av forskjeller i art vil man ikke produsere et levedyktig avkom.

Nå ble det veldig mye rot her, men jeg anbefaler deg å lese noe moderne litteratur, det som angår dominans og lederskap og hundens språk og adferd.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da får han støtte ja, og hvis du skriker og hoier samtidig så pleier dem å ta det som at mamma oppmuntrer til å begynne. så det man egentlig skal gjøre er å løpe fra bikkjene (begge eierene) men hvor enkelt det er i virkeligheten aner jeg ikke, siden jeg aldri har vært i en sånn situasjon selv.

Det funker veldig bra på Santo, spesielt de gangene vi har vært på ridetur og har møtt noen. Da er det bare å galoppere avgårde, også kommer han løpende etter. :D Om det funker ellers aner jeg ikke, for det er sjelden han er løs der det kan komme andre hunder.

Det å stikke hendene i mellom to hunder som krangler er ikke særlig lurt nei! Det lærte mamma en gang. Santo og forrige collien begynte å krangle, og hun stakk hendene i mellom (kranglene så alltid mye verre ut enn de var, så det var egentlig ikke vits i å "skille de"). Det endte med et skikkelig bitt fra collien, og hun havnet på legevakten.

Merker også at dersom Santo møter andre hunder og blir litt dust, så blir han mye verre dersom jeg blander meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder vet de får mat hver dag, fri tilgang på rent vann, fysisk aktivitet, leker og ting som er bare deres.

Ikke mine hunder.. De veit ikke at de har fått mat i dag engang de, stakkars små? :o:lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...