Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg ble litt inspirert av en annen tråd her.

Som noen vet, har jeg en 3 år gammel SBT.

Han er en hærlig liten bisk, men han er litt rar av og til.

Her er et scenario:

Vi er på hundeklubben. Han er løs nede på plassen ettersom vi er alene, bortsett fra noen som trener på inngjerdet bane. Hunden er ferdig å trene, de kommer gående nedover veien og hunden er løs. Hundene løper mot hverandre og begge blir stående og stirre på hverandre som hunder pleier å gjøre før det braker løs. Tyson står i ro. Så skjer det noe! Idet jeg nærmer meg, og Tyson merker dette, barker de i hop.

Hvorfor gjør han dette?

Venter han på meg? Føler han det er tryggere å angripe når "mamma" er der? Vil han banke opp den andre bikkja før jeg rekker å ta ham derfra?

(Ikke skyt, scenarioet er simulert, men basert på en virkelig hendelse. Dette skjer også om vi står i kø på vei inn på agilitybanen)

*forbereder seg på juling*

Skrevet

Venter han på meg? Føler han det er tryggere å angripe når "mamma" er der? Vil han banke opp den andre bikkja før jeg rekker å ta ham derfra?

Jeg opplever det på samme måten dersom jeg skal ha min eldste ut av stirrekonkurranse: Hvis jeg tar på henne eller "engasjerer" meg på noen annen måte enn å snakke henne ut av det, hopper hun på.

Jeg tipper det dreier seg om støtte fra fører heller enn at de skal skynde seg, sjøl om det er sistnevnte det framstår som. :P

  • Like 1
Skrevet

Ser for meg at det er tryggere når mamma er der. Kuma kom en gang i krangel med ene mopsevennen sin mens bare venninnen min var til stede. Som resultat gikk Kuma og la seg under sengen og nektet å komme fram selv om venninnen min lå på magen og viftet med pølse. Han kom ikke fram før jeg kom hjem fra skolen, da var alt glemt og han og mops var gode venner igjen.. var bare litt skummelt når mamma ikke var der.

De andre alternativene du ramsa opp hørtes jo også logiske ut ;)

Skrevet

Ja, hunden får jo da backup fra deg på en måte. Ellers så kan det jo også være at de føler seg litt mer presset når det kommer folk, enten fordi vi begynner og ta i de eller fordi de vil beskytte oss mot denne 'skumle hunden'. Hunden min feks ble flydd i pga et bein. det roa seg men de ble stående over beinet begge to så jeg går bort og skyndter meg og fjerne den andre hunden(siden min ikke svarer på slikt). I det øyeblikket jeg tok i halsbåndet eksploderte hun(som forventet). Da sto de som noen statuer, men i det jeg blandet meg inn smalt det. Men det var jo som sagt forventet så jeg fikk lempa henne vekk.

Skrevet

Da får han støtte ja, og hvis du skriker og hoier samtidig så pleier dem å ta det som at mamma oppmuntrer til å begynne. så det man egentlig skal gjøre er å løpe fra bikkjene (begge eierene) men hvor enkelt det er i virkeligheten aner jeg ikke, siden jeg aldri har vært i en sånn situasjon selv.

Skrevet

Da får han støtte ja, og hvis du skriker og hoier samtidig så pleier dem å ta det som at mamma oppmuntrer til å begynne. så det man egentlig skal gjøre er å løpe fra bikkjene (begge eierene) men hvor enkelt det er i virkeligheten aner jeg ikke, siden jeg aldri har vært i en sånn situasjon selv.

Å stikke av fra hunden kan sikkert fungere utmerket på hunder som faktisk bryr seg om hvor eier er, mens for hunder som mine hadde det neppe hatt noen effekt utover at de hadde tenkt at "jej, nå er det fest!". :lol: Men jeg trur ikke det ville trigga angrep, på samme måte som det å stå rolig og snakke hunden vekk heller ikke gjør det.
Skrevet

Dersom jeg opplever noe slikt igjen, kommer jeg til å si "Kom her, Tyson!" På en lokkende, glad måte mens jeg hopper avsted i en annen retning. Dersom jeg kjefer på ham, blir det bare værre. Jeg har heldigvis mye "mommypower" over ham. Han er en skikkelig mammagutt :D

Takk for svar, folkens :)

  • Like 3
Skrevet

Dersom jeg opplever noe slikt igjen, kommer jeg til å si "Kom her, Tyson!" På en lokkende, glad måte mens jeg hopper avsted i en annen retning. Dersom jeg kjefer på ham, blir det bare værre. Jeg har heldigvis mye "mommypower" over ham. Han er en skikkelig mammagutt :D

Takk for svar, folkens :)

I motsetning til han andre som gjerne rusler seg en tur på egenhånd på hundeklubben.. :lol: :lol:

  • Like 1
Skrevet

I motsetning til han andre som gjerne rusler seg en tur på egenhånd på hundeklubben.. :lol: :lol:

Hahahaha! Det glemmer jeg ALDRI! Ville bare leke, han :D:D

Skrevet

Nabotispa her har flydd på Fibi er par ganger. Da har hun hatt faren tett i hælene. Hun er sterk og ekkel, ass, ikke den kuleste situasjonen å være i. Men han har alltid klart å skille dem før det var for sent. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde vært i stand til det samme, og jeg har ingen store behov for å finne det ut, så første gang tispa kom løpende etter oss - uten noen som kom bak - da kom moren min med et lite.. brøl. Fra mitt synspunkt var det ikke akkurat superskremmende. Men tispa snudde på hælen, og løp tilbake samme vei som hun hadde kommet fra. Var ikke noe kult når man stod alene.

Dette har skjedd to ganger, med samme resultat. Hun er en skikkelig pingle uten pappa'n i ryggen. Så, ja, jeg tror det er en enorm trygghet for dem å ha føreren sin til å "passe på". Om vedkommende i tillegg presterer med å rope litt eller ta på en av hundene, kan det lett tolkes som om fører er med i slosskampen.

Skrevet

Du sier noe der...

Jeg har en enkel regel i huset, jeg. Den går ut på at vi ikke skal ta på /ta etter hundene når det er amper stemning eller at de nettopp har fått en kraftig irrettesettelse. Jeg tenker dette kan virke svært truende for hunden om kjefting og deretter et forsøk på kroppskontakt etterfølger hverandre.

Nå er det ikke ofte de får kraftige irrettesettelser, bare når de nettopp har barket i hop, det skjer så og si aldri.

Istedenfor klarer vi å distrahere dem før de barker sammen, og dette er jo greit ettersom det funker fint hos oss.

Skrevet

Høres fornuftig ut. Vi har brukt avledning flittig på den eldste tispa vår, som hadde mye bagasje da vi fikk henne, og det er utvilsomt det som har fungert best for oss på mange områder. Jeg tror det viktigste er å kjenne hunden godt, og lære seg å se disse små signalene som alltid er der før noe dramatisk skjer. Bedre føre var, vet du! ;)

  • Like 1
Skrevet

Nettopp!

Jo mindre hundene får barke sammen jo mindre dårlige minner får de av hverandre.

Det er slett ikke værst å ha to hannhunder som i tillegg er gode kompiser :)

edit: og jeg mener det er viktig å veilede dem til et godt forhold, samt å forhindre krangling

Skrevet

Tusen takk :)

Men det har gått en god del prøving og feiling her, da, og det hender jo at jeg ikke følger så godt med.

Det skjer så skjeldent at jeg ikke alltid får det med meg. Men heldigvis går det an å "snakke" til dem.

"Nok, nå!" sier jeg strengt, også blir vi litt lysere i stemmen og finner noe snop i skapet som de kan kose seg med og glemme hvorfor de ble sure :P

Minner meg om mamma da søsteren min og meg kranglet. Mamma: "Nok nå! Se her, nå skal vi lage vaffler" oss jentene: "Jaaa!" :D

Lurer på om oppdragelse er arvelig. Hadde man god oppdragelse som barn, smitter det over på hundeholdet, mon tro?

Nå skal jeg ikke skryte på meg noen lydighetschampioner. Det er det fint lite av her :P

Edit: Jeg var heller ikke noe "lydighetschampion" som pike heller :jump:

  • Like 1
Skrevet

Støtte, ja.

Hadde noen episoder med prøving og feiling på slik her i huset også. Snusern her er bittelitt impulsiv og til tider rimelig eksplosiv, og kombinert med en liten krutttønne av en basenji så sa det pang noen ganger. Lærte rimelig fort at det dummeste jeg kunne gjøre der var å ta i snusern, det trigget henne fra brølediskusjon til bitt. Har en bror som syns at å høre på lillesøster er ganske oppskrytt, men han fikk seg en lærepenge da det smalt rett etter at jeg flyttet inn her, og han var på besøk. Hadde sagt flere ganger at om det ble amper stemning mellom hundene så IKKE stikk fingra mellom, IKKE ta i eller etter Snusern. Mhm. Så sitter han på en stol, og Jodlern begynner å grumle, snusern grumler tilbake og jeg rekker å si "IKKE ta i..." Så grabber han etter halsbåndet på snusern og klarer selvsagt ikke holde når hun eksploderer og kaster seg over innavepsen. :pinch: Han har ikke gjort DET om igjen. :lol:

Noen ganger MÅ jeg mellom, og da blir jeg bitt, slår ikke feil. :lol: To stk som begge tror at jeg støtter dem, og jeg stikker arma mellom. :innocent:

Skrevet

Haha :P

Sambo har fått seg en lærepenge eller to eller tre.

Obelix jafsa etter han da han grabba etter halsbåndet da bikkjene barka sammen.

Jeg venter til hundene trekker pusten innimellom brølinga, før jeg gir meg til kjenne.

Da holder jeg henda av fatet! Bare lokker og lurer som ei hulder mot snopeposen i skapet.

Funker hver gang :D

Skrevet

Lokking og snakking er tingen her og. Snakker gutta med hverandre så roser jeg lukisen opp i skyene og han bliiiir så glad, skryt er nemlig mye viktigere enn den derre sinna basselusken. Og Jodlern på sin side lurer på hvorfor jeg ikke er med på å ta dusten som har tøyet en grense eller noe. :lol: Snusern og Jodlern er det faktisk litt spennende å se på når de barker (skjer ikke så ofte, selv om det høres slik ut :lol: ) De brøler og knurrer med huet i hver sin rettning. :lol: Så snakker dem fint utav det, og så går vi og gjør noe annet enn å være sure. :wub:

Når jeg blir bitt så er det fordi jeg stapper armer/hender/fingre mellom. De biter ikke etter meg, og de slipper når de skjønner de treffer meg, med mindre jeg stapper fingra inn i kjeften på en jodler som henger i et øre og NEKTER å slippe. :lol:

  • Like 1
Skrevet

Havna i en slik situasjon for ikke så lenge siden. Ei venninne hadd ei staffe tispe som sto å brumma over en valp. Jeg ble redd for valpen, og tok i halen tror jeg og dro bort staffen. Værste var at frøken staffe brydde seg nada om at jeg hadd trekt henne unna i halen...:lol:

Skrevet

Hei,

Jeg kom borte at det du skrev så tenkte at jeg burde si noe. Det høres ut av du har to finne hund som har en bra forhold med hverandre og med deg men jeg er "venninne" til en Basenji hund. Han har byttet mange men aldri meg. Jeg forstår at det er ikke lett å ha to hunder samtidig men det er ikke bra av en hund prøver å bitte sin eier uansett situasjonen (tror jeg) fordi basenjie gjør det når de er nervøse, føler seg truet eller føler at de er over i herarkiet. Jeg ville anbefale deg å finne hva er det som gjør at de reagerer slik og råde deg med en hundetrener. Du er leder i huset så de skal følge deg og respektere deg over alt, det er du som sette reglene for dem. Du er den sterkeste og høgere opp i herarkiet samtidig som Basenji trenger positiv opplæring. Lykke til :-)

Støtte, ja.

Hadde noen episoder med prøving og feiling på slik her i huset også. Snusern her er bittelitt impulsiv og til tider rimelig eksplosiv, og kombinert med en liten krutttønne av en basenji så sa det pang noen ganger. Lærte rimelig fort at det dummeste jeg kunne gjøre der var å ta i snusern, det trigget henne fra brølediskusjon til bitt. Har en bror som syns at å høre på lillesøster er ganske oppskrytt, men han fikk seg en lærepenge da det smalt rett etter at jeg flyttet inn her, og han var på besøk. Hadde sagt flere ganger at om det ble amper stemning mellom hundene så IKKE stikk fingra mellom, IKKE ta i eller etter Snusern. Mhm. Så sitter han på en stol, og Jodlern begynner å grumle, snusern grumler tilbake og jeg rekker å si "IKKE ta i..." Så grabber han etter halsbåndet på snusern og klarer selvsagt ikke holde når hun eksploderer og kaster seg over innavepsen. :pinch: Han har ikke gjort DET om igjen. :lol:

Noen ganger MÅ jeg mellom, og da blir jeg bitt, slår ikke feil. :lol: To stk som begge tror at jeg støtter dem, og jeg stikker arma mellom. :innocent:

Skrevet

Hei,

Jeg kom borte at det du skrev så tenkte at jeg burde si noe. Det høres ut av du har to finne hund som har en bra forhold med hverandre og med deg men jeg er "venninne" til en Basenji hund. Han har byttet mange men aldri meg. Jeg forstår at det er ikke lett å ha to hunder samtidig men det er ikke bra av en hund prøver å bitte sin eier uansett situasjonen (tror jeg) fordi basenjie gjør det når de er nervøse, føler seg truet eller føler at de er over i herarkiet. Jeg ville anbefale deg å finne hva er det som gjør at de reagerer slik og råde deg med en hundetrener. Du er leder i huset så de skal følge deg og respektere deg over alt, det er du som sette reglene for dem. Du er den sterkeste og høgere opp i herarkiet samtidig som Basenji trenger positiv opplæring. Lykke til :-)

Min teori er at på mange måter vil ikke hunder dominere mennesker. Dersom du hadde blitt adoptert av en flokk elefanter. Hadde du ville utfordret matriarken for å bli lederen? Jeg ville ikke.

Grunnen til at et dyr føler for å bli den dominante lederen er fordi de vil forbeholde seg retten til å parre seg med hunndyrene.

Hunder vet svært godt at vi ikke er hunder- at de ikke er mennesker. Dette ser vi på måten de hilser på hver art på.

De møter mennesker med hopp og slikk, søker blikkontakt for annerkjennelse og oppmerksomhet. Når de treffer andre hunder, bruke de svært ofte "dempede signaler" eller "jeg er slett ingen trussel- signaler" dvs. slikking rundt munnen sin, vikende øyenkontakt, en helt annen måte å bære kroppen sin på.

Hunder vet de får mat hver dag, fri tilgang på rent vann, fysisk aktivitet, leker og ting som er bare deres.

De vet også utmerket at de ikke er mennesker- så det er absolutt ingen grunn til at en hund skal ta over en menneskeflokk.

De gjør det heller ikke. Når de ankommer huset vårt for første gang er alt i huset preget av vår lukt og livsstil.

Vi mennesker er rett og slett paranoide når det kommer til bikkjer.

Jeg husker å ha blitt fortalt at når hunden snur ryggen til meg, er dette en måte å vise trass på. Men ville han ha snudd ryggen til meg om han ikke stolte på meg? Det å snu ryggen til noen (gjerne for å bli klødd på ryggen) er et tegn på ekstrem tillitt. "Jeg stoler på deg med livet mitt". Det er også et dempende signal.

Så tilbake på det med bitinga: De biter ikke for å sjefe over oss. De biter når de tror de trenger å forsvare seg selv- eller noe de vil ha i fred. Dette er veldig situasjonsbetinget om hvorfor en hund biter, men det er skjeldent eller aldri på grunn av såkalt dominans.

Dominans er noe de utøver seg imellom som art, ikke på andre arter. Hvorfor? Fordi de får alt "gratis" av oss, så hvorfor sloss for noe de får uten å måtte sloss? Grunn nummer to: på grunn av forskjeller i art vil man ikke produsere et levedyktig avkom.

Nå ble det veldig mye rot her, men jeg anbefaler deg å lese noe moderne litteratur, det som angår dominans og lederskap og hundens språk og adferd.

  • Like 2
Skrevet

Da får han støtte ja, og hvis du skriker og hoier samtidig så pleier dem å ta det som at mamma oppmuntrer til å begynne. så det man egentlig skal gjøre er å løpe fra bikkjene (begge eierene) men hvor enkelt det er i virkeligheten aner jeg ikke, siden jeg aldri har vært i en sånn situasjon selv.

Det funker veldig bra på Santo, spesielt de gangene vi har vært på ridetur og har møtt noen. Da er det bare å galoppere avgårde, også kommer han løpende etter. :D Om det funker ellers aner jeg ikke, for det er sjelden han er løs der det kan komme andre hunder.

Det å stikke hendene i mellom to hunder som krangler er ikke særlig lurt nei! Det lærte mamma en gang. Santo og forrige collien begynte å krangle, og hun stakk hendene i mellom (kranglene så alltid mye verre ut enn de var, så det var egentlig ikke vits i å "skille de"). Det endte med et skikkelig bitt fra collien, og hun havnet på legevakten.

Merker også at dersom Santo møter andre hunder og blir litt dust, så blir han mye verre dersom jeg blander meg.

Skrevet

Hunder vet de får mat hver dag, fri tilgang på rent vann, fysisk aktivitet, leker og ting som er bare deres.

Ikke mine hunder.. De veit ikke at de har fått mat i dag engang de, stakkars små? :o:lol:

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...