Gå til innhold
Hundesonen.no

Aggressiv oppførsel, og vi prøver å finne grunnen...


Cams
 Share

Recommended Posts

Uff, jeg syns det er litt synd, jeg. Ikke at det er dumt å ha en av hvert kjønn, men å gå ut fra at det vil gå dårlig å ha to av samme kjønn.

Det har jo noe å gjøre med at det aller siste jeg vil er å måtte omplassere hunden min pga av noe slikt. Jeg har hatt tisper sammen som har fungert både godt og motsatt. Og det er ikke noe problem å kontrollere det, det er bare himla frustrerende (for meg) og gå rundt og tenke på hva som KAN skje. Jeg har ikke samvittighet til å ta den risken med mine hunder, men det kan jo også bunne i at jeg vet at tispen min kan være en ***** mot andre tisper, eller at jeg rett og slett foretrekker raser som ikke alltid elsker hunder av samme kjønn. Jeg har også hatt hannhunder boende sammen, og det endte med avliving av den ene. Dette var jo helst et worst case scenarie, men jeg vil bare ikke oppleve noe slikt igjen. Det er for min del ikke verdt det. Men for den enkelte kommer det jo helt an på rasen(e), individene, eierne og flokkens livsstil :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Corgiklubben skal gjennomgå en helseundersøkelse nå til våren, det skal komme tydelig frem om Amiga sine plager der iallefall :)

Og neste corgi blir fra utlandet hvor de røntger og sjekker for alt, med mindre noen i norge plutselig begynner (men jeg tviler.. )

Så bra! Nå ender jeg sikkert opp med å sjekke begge hundene mine, så jeg er igrunn veldig spent på resultatet i forhold til videre utvikling av rasen.

Oppdretteren vår var jo veldig opptatt av at Dakota har så lang rygg og det var flott, fordi da hadde hun mye plass til valper. Merker jeg allerede da var litt skeptisk, for corgien har allerede lang nok rygg, syns nå jeg.. Så vet ikke helt om dette er noe man bør spesifikt se etter under avl, særlig da ikke hvis rasen er/blir mer utsatt for rygg- og hofteproblemer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå skal jeg ikke si hva jeg mener om Astrid Indrebøs holdning til HD, men for å si det sånn - det er ikke alle som er enige med hennes holdning til dette heller (selv om jeg er enig i at man ikke skal LETE etter noe som ikke nødvendigvis er et problem - men nå VET vi jo at også mange hunder virkelig har problemer med HD'en sin, enten de er av liten eller stor rase, så jeg synes det blir litt strutsementalitet å avfeie det også).

Nei, dette kan helt sikkert diskuteres. Hovesaken må vel bli å vurdere om dette ER et problem for den aktuelle rasen. Og om hundene sliter med hoftene sine. Gjør de det, vil det jo nødvendigvis være et problem for rasen, om HD forekomsten er såpass høy. Men jeg tenker nok at mange oppdrettere vil være veeeldig enige med Indrebø på dette :innocent: (det man ikke vet, har bare valpekjøperene vondt av, liksom)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser at noen av dere her skriver at dere slår hardt ned på "stive blikk", noen tips til hvordan korrigere det uten at hunden reagerer med angrep?

Tar jeg tak i Dakota når jeg skjønner at det er rett før det smeller, så er det akkurat som at i det jeg tar i henne så eksploderer henne. Akkurat som at hun bare venter på "klarsignal".

Har vært stille her i dag også, og Montana har ikke vist noen tegn til halting eller stive bein i dag. I går haltet hun heller ikke noe spesielt, men hun har en litt stiv gange, og særlig på nyttårsaften så ville hun heller ligge fremfor å stå. Hver gang hun sto så datt hun ned i sitte eller liggestilling.

Liker ikke...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg tenker nok at mange oppdrettere vil være veeeldig enige med Indrebø på dette :innocent: (det man ikke vet, har bare valpekjøperene vondt av, liksom)

Nemlig *ler*.

Jeg fikk akkurat nå melding om at en valp etter min hannhund er røntget med HD D med markerte sekundærforandringer. Jeg synes det er kjempekjipt for valpekjøperne som har gjort en kjempejobb med hunden. JEG forsøker å trøste med at det er "bare en diagnose" foreløpig, og at hunden ikke nødvendigvis er syk fordi om han har fått en slik diagnose, men det ER jo en alvorlig sak og noe som med stor sannsynlighet vil bli et problem etterhvert (på en såpass stor rase som briard). JEG har fryktelig vondt av valpekjøperne nå (selv om hunden ikke har vist noe som helst tegn på å ha problemer med hoftene - ennå).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nemlig *ler*.

Jeg fikk akkurat nå melding om at en valp etter min hannhund er røntget med HD D med markerte sekundærforandringer. Jeg synes det er kjempekjipt for valpekjøperne som har gjort en kjempejobb med hunden. JEG forsøker å trøste med at det er "bare en diagnose" foreløpig, og at hunden ikke nødvendigvis er syk fordi om han har fått en slik diagnose, men det ER jo en alvorlig sak og noe som med stor sannsynlighet vil bli et problem etterhvert (på en såpass stor rase som briard). JEG har fryktelig vondt av valpekjøperne nå (selv om hunden ikke har vist noe som helst tegn på å ha problemer med hoftene - ennå).

Det er vel den reaksjonen man normal bør få, som oppdretter. Men nok av dem som er kjappe til å bortforklare, eller tom. skylde på valpekjøperen for å ha brukt hunden feil osv...

TS: angå å "slå ned på" stive blikk, høy haleføring osv; jeg bruker bare å si navnet på den aktuelle litt strengt. Det er en beskjed om at den skal gi seg med det den driver med. Det fungerer her som et stoppsignal + pluss som en slags avledning. Rører ALDRI hundene i slike situasjoner, det kan gjøre vondt mye værre (type; nå tar vi'n - mutter sier det er greit!) Har en liten wannabe-sjefs-bitch. Hun starter aldri bråk, men er veldig obs på hva alle andre gjør til en hver tid. For henne fungerer tilsnakk litt som et overtagelse av ansvar. Jeg ber henne la vær med å leke vaktmester - for det ansvaret tar jeg selv. Så er det greit...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, dette var ordentlig vondt å lese - jeg har nemlig for ikke lenge siden vært gjennom en nokså lignende situasjon med mine to tisper. Her endte det med avlivning, men det hadde både gått endel lenger enn hos dere, samt at det ble konstatert at den ufine hadde vondt i ryggen. Jeg har få tips å komme med, annet enn et Belgerpia ga meg, og det er at jeg ville vært ekstremt forsiktig med alt som kan minne om korreks i den situasjonen. Faren for at det bare øker Dakotas opplevelse av at Montana er en dritt og må vekk er stor, og det er noe jeg har erfart selv også. Jeg ville absolutt sjekket begge godt over. Deretter ville jeg gitt det litt tid, og sett om det roer seg når hormonene etter løpetiden stabiliserer seg litt mer - løpetid er jo ikke en ukjent faktor for aggressivitet. Jeg ville også vært nøye med å skille de. Fortsetter det kan det eventuelt være greit å diskutere mulighet for sykdommer av type kreft og lignende med en okey veterinær - det fikk iallefall jeg beskjed om at var en nokså vanlig faktor når hunder endrer atferd brått. Men her vil jeg tro løpetid i kombinasjon med vondt av noe slag kan være utslagsgivende ... Stor klem - jeg vet ALT om hvor ufattelig maktesløs man føler seg og hvor fæl og vond den situasjonen er. Man vil jo så gjerne gjøre det man kan for at hundene skal ha det bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser at noen av dere her skriver at dere slår hardt ned på "stive blikk", noen tips til hvordan korrigere det uten at hunden reagerer med angrep?

Tar jeg tak i Dakota når jeg skjønner at det er rett før det smeller, så er det akkurat som at i det jeg tar i henne så eksploderer henne. Akkurat som at hun bare venter på "klarsignal".

Ja, når jeg skriver at jeg "slår hardt ned på" noe, så skjønner jeg jo at det er et poeng å understreke at det overhodet ikke er det jeg gjør fysisk. :P Jeg har jo ikke lavstilte hunder, og har heller ikke hatt noen biting mellom mine, så dersom Aiko har rukket å stille seg over Imouto og begynte med brølinga si (hun høres ut som en rabiat panterløve), så har jeg kunnet vippe henne unna med foten eller løfte henne vekk kjapt uten at hun har rukket å gjøre noe mer. Å snakke til henne fungerte overhodet ikke. Dette var riktignok da det sto på som verst i fjor sommer (2011).

Dersom jeg ser antydning til stivt blikk nå (som jeg ikke bryr meg om mellom mine to, fordi det alltid bare er en lekeinvitt nå, mens er viktig å bryte overfor andre), ber jeg om oppmerksomheten hennes enten via en spennende lyd eller navnet hennes, og blir enten veldig gøyal og distraherende eller rosende og koselig i stemmen, alt ettersom hva jeg ser er mest fornuftig i den gitte sammenhengen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff Aya, vi håper og tror vi unngår noe sånt! Det er rett og slett helt utenkelig å måtte gjøre en slik avgjørelse! Jeg blir helt på gråten av bare tanken!

Men ja, vi har nå vært hos veterinær og røntget rygg og hofter, og ryggen var helt fin-fin. Hun kunne kanskje se noe anntydning til HD på hoftene, men det var ingenting nevneverdig egentlig, sa hun. Men bildene skal sendes inn til NKK så skal vi få en skikkelig diagnose på akkurat det.

Så videre muligheter for haltingen til Montana kan være en muskelskade eller senestrekk, og sånne ting kan visst ta lang tid å lege. Så vi har fått noe smertestillende til henne, så skulle vi ringe veterinæren om en uke for å fortelle hvordan det går, så tar vi det derfra,

Ang Dakota, så syns veterinæren det hørtes litt sært ut hvis Dakota angrep Montana fordi Montana viser svakhet. Det hadde iallefall ikke de hørt om før. Men de sa siden Dakota har løpetid nå, så er det slettes ikke utenkelig at hun blir ei skikkelig kjerring pga det. Så vi skal være ekstra på pass under denne løpetiden og se hvordan det går og om vi merker noen forskjell når løpetiden er over. Vi har fått litt tips til hvordan avverge situasjoner hvor de smeller, f.eks passe på at det er mer space mellom hundene under situasjoner hvor de kan gire seg litt opp. De snakket mye om det at enkelte hunder bygger opp så mye spenning rundt foring, gå tur eller at det generelt bare "skjer noe", og når de ikke får utløp for den energien og ser en annen hund så kan det resultere i angrep. Og det er jo ikke akkurat ukjent at hundene våres har en tendens til å bli OVERivrig på ting som skjer, så det gir mening i mine ører.

Så ja. Vi skal passe på. Minske enda fler sjanser for at de smeller sammen. Passe på å holde de litt mer adskilt. Og følge med på haltingen til Montana og humørsvingningene til Dakota. Sa også til veterinæren at etter hun er ferdig med løpetiden så tar vi en skikkelig helsesjekk på henne også med røntgen, så VET vi iallefall om det enten er smerte eller noe annet som står bak det. :)

Jeg er uansett en del mer positiv enn da jeg lagde denne tråden, jeg tror nok vi klarer dette fint. Det har både vært og vil nok være litt frustrasjonsutblåsning fremover når ting skjer, men dette er jo ikke noe som fikser seg over natten. Så vi får bare jobbe med det så godt vi kan og håpe det gir resultater.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser at noen av dere her skriver at dere slår hardt ned på "stive blikk", noen tips til hvordan korrigere det uten at hunden reagerer med angrep?

Slår ikke hardt ned på noe som helst, jeg. Men hvis Fibi løfter halen og blir stiv i kropp og blikk, går jeg mellom dem og f.eks bryter det ved å bøye meg over Fibi og kose henne på magen. Da smelter hun helt og blir verdens mykeste. Hun har aldri stått over Tinka, eller noe. Da hadde nok denne lille frøken fjong dødd på seg. Fibi kan også stirre på Tinka mens hun spiser, fordi hun selv har gaflet i seg sin mat og syns det er på sin plass at hun får resten av Tinka sin, også. Problemet er at Tinka syns tørrfôr er dritkjedelig, så hun går gjerne fra maten sin, hun. Derfor går jeg også mellom dem, hvis Fibi er ferdig med å spise. Sier igrunnen ikke noe, men kan styre den glupske unna med kroppen. Er Tinka veldig treig, fjerner jeg hele skålen, eller lar henne spise opp på et annet rom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Viss det bare skjer når samboeren din er tilstede ville jeg prøvd og fulgt med hva han gjør/ikke gjør annerledes enn deg og hva/hvordan hundene oppfører seg mot han kontra deg. Kan jo være et snev av ressursforsvar kombinert med løpetid også. Lykke til uansett, håper dere finner utav det. :)

Om mine stivner så sier jeg bare nei eller kutt ut så går de som regel unna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo to jevngamle jenter, skiller bare 10 dager mellom de faktisk. De krangler nå og da, eller dvs Kua (den lille) kan være kranglete. Om hun prøver seg på å være ufin så løfter jeg henne vekk eller gir hun noe annet å finne på. Jeg håper de kan fortsette å være like gode venner som de er nå og det knyter i magen når jeg leser slike tråder!

Ønsker deg all lykke til og krysser alle fingre og tær for at du finner en løsning og at de blir venner igjen, eller i hvertfall klarer å leve sammen uten å tulle..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan komme med en liten update!

Montana ble jo så klart fryktelig dårlig av bedøvelsen, så jeg har igrunn tilbragt hele forrige natt med å tørke opp diare og forsov meg for første gang til jobben. :P Men hun virker fin igjen nå, har ikke vært noen uhell i hele dag.

Hun får Metacam smertestillende, og jeg har ikke sett noe tegn til videre halting. Vi fikk beskjed om å holde henne forholdsvis rolig og ingen røff lek med andre hunder på en uke, dog en smule vanskelig å få henne til å holde seg rolig når hun får fullstendig raptus ute på tisseturene.

Ellers, ikke vært noen videre murmling mellom tispene, og vi gjør vårt beste for å unngå flere episoder. Vi avleder Dakota så fort vi ser hun "peiler" inn på Montana.

Vi skal også forsøke å gå litt mer turer hver for oss med dem, slik at de får litt alenetid med oss også. Jeg tror særlig Dakota vil sette pris på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om du holder henne i bånd, så bør du vel greit kunne kontrollere det.

Vi har henne i bånd. Men hun har så mye energi etter dager med ro at hun "lagger bortover" og nypper og drar i båndet, hvilket nesten ser ut til å være større påkjenning for beina hennes enn om hun bare fikk bevege seg i normalt tempo.

Har ikke sett noen videre halting i dag heller, og hun ser heldigvis ikke ut til å reagere på Metacam-medisinen, så da slipper vi forhåpentligvis fler netter med dårlig mage.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har henne i bånd. Men hun har så mye energi etter dager med ro at hun "lagger bortover" og nypper og drar i båndet, hvilket nesten ser ut til å være større påkjenning for beina hennes enn om hun bare fikk bevege seg i normalt tempo.

Har ikke sett noen videre halting i dag heller, og hun ser heldigvis ikke ut til å reagere på Metacam-medisinen, så da slipper vi forhåpentligvis fler netter med dårlig mage.

Jeg vet nøyaktig hva du mener. Amiga kan være helt vill hun også selv i bånd og sele, jeg har tross alt løpt 45 min ute i snøen og prøvd å fange syk corgi :P

Du kan jo prøve å trene litt om du går alene med hun etc, trene på å gå på plass ol. Da klarer jeg å få Amiga til å glemme å være vill :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Liten update her igjen.

Montana har fått medisiner hver dag nå, og vi har ikke sett noen videre halting. Hun beveger seg helt fint uten problemer.

Dakota har også vært roligere, og de har heller ikke flydd i tottene på hverandre på over en uke nå. Ikke anntydning til det engang. Så jeg skjønner ikke helt. Dakota er nok ferdig med løpetiden sin om litt over en uke. Så ja... jeg vet da søren. Kanskje det kan ha vært litt nyttårsraketter som har stresset de litt ekstra, og alt maset rundt juletiden? Ikke det at jeg og samboeren min stresset noe spesielt, men litt har det nok vært. Særlig på julaften og dagene før. og nyttår smalt det jo mye ute, så kanskje de har vært litt ekstra på tå uten å være redde fordet.

Vi venter fortsatt på resultatene fra NKK ang røntgenbildene til Montana for å få vite nøyaktig graden av HD.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt å høre at det går bedre med Montana, ikke kjekt når kroppen ikke henger helt med. Nå kan det godt hende jeg ikke har lest tråden grundig nok, men hva med Dakota? Tok dere henne med til veterinæren også?

Som du sier så kan det jo hende at Dakota har vært stresset, og at det er kommet på toppen av løpetid - og dermed gjort henne mer "meggete" enn normalt? Får jo bare krysse fingrene nå, og håpe på at det er over (men så klarer jeg ikke helt å la være å tenke på hvordan neste løpetid blir da?).

Litt OT, men jeg har ingen problemer med å skjønne at det kan være vanskelig å holde Montana rolig (selv om hun er i bånd), den lille kroppen spretter jo bare rundt som den vil :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, Dakota tar vi med til veterinæren for røntgen så fort lommeboka tillater det, samt vi venter til hun er ferdig med løpetiden. Hun har jo ikke vist noen tydelige tegn på smerte i det hele tatt, så røntgen på henne blir KUN for å ta en grundig helsesjekk, TILFELLE aggresjonen hennes kan komme av smerte av noen form. Men som sagt, hun har ikke vist noen tegn til smerte ellers, vi herjer jo mye når vi først leker og hun er ei veldig aktiv vofs, så jeg tror ikke det er noe med hoftene hennes iallefall.

Hun skal iallefall til veterinær for grundig helsesjekk i slutten av denne måneden, så er vi på den sikre siden der også.

Rundt julaften så så vi forøvrig at Dakota hadde starten på en ørebetennelse igjen, dette er noe hun alltid får rundt løpetiden på vinteren. Vi behandlet det raskt med bare sånn vanlig rens, og ørene hennes ble fine igjen iløpet av få dager. Ørebetennelsene hun pleier å få pleier å være av den veldige vonde sorten, så det kan jo også ha hatt noe å si på aggresjonen hennes på julaften.

Hvordan det blir rundt neste løpetid vil tiden vise... hvis hun nå har en stille periode igjen mellom løpetidene, og plutselig fyker i tottene på Montana så fort det nærmer seg Juli (neste løpetid), så vet vi jo iallefall svaret om det er løpetidens skyld? Jeg vet ikke om det er grunnlag nok for å sterilisere ei tispe isåfall?

Og ja, Montana hopper rundt som en GALMANN i bånd, hun er slett ingen daffehund som går pent i bånd når hele kroppen sprudler av energi. Hun har vært et "mareritt" hele uka fordi hun ikke får ordentlig utløp for energien, men så fort hun er ferdig på Metacam (i morgen) og vi ser ann noen dager om hun halter, så får vi gi henne muligheten til friløp på jordet borti her sånn at hun ikke lenger går på veggen, stakkars. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder sterilisering av tisper så har jeg verken peiling på om det er god nok grunn, eller om det vil hjelpe på problemet, men det kan dere jo kanskje lufte hos veterinæren når dere først skal dit? Så vet dere iallefall hvor vet'en står, i tilfelle problemet skulle komme igjen ved neste løpetid.

Hehe, vil tro at det skal bli godt for alle sammen at hu får løpt av seg litt energi ja ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Hoi, litt oppdateringer her igjen.

Venter enda på resultatene fra NKK, så hvilken grad HD Montana har vet vi ikke enda.

Ellers, jentene har oppført seg pent, og det har vært null slåsskamper siden nyttårsaften. Så jeg heller mer og mer på at det er hormonene til Dakota som gjør henne til ei hurpe.

Montana har flekket tenner og knurret litt til Dakota av og til, og Dakota har reagert med å bare ignorere istedenfor. Hadde dette vært rundt jul ville jo Montana fått juling så det holdt.

Montana har endelig fått utløp for energien, og samboer har tatt henne med på mange tøffe skogsturer hvor de har gått i dyp snø i 3-4 timer. Montana haltet i en knapp time etter første turen, men etter de to siste har hun ikke haltet i det hele tatt. Så dette blir jeg ikke helt klok på, men det kan godt være som veterinæren sa at hun kanskje bare har fått en muskelskade som har vært litt sår.

Så ja. Det er generelt mye mer harmonisk her hjemme nå og jeg puster litt lettere ut. Har ikke lenger mareritt av sinte hunder som smeller sammen lenger.. :P Men jeg er som sagt veldig spent på neste løpetid. Angriper Dakota igjen da, så må vi snakke med veterinæren om løsninger, eventuelt sterilisering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hoi, litt oppdateringer her igjen.

Venter enda på resultatene fra NKK, så hvilken grad HD Montana har vet vi ikke enda.

Ellers, jentene har oppført seg pent, og det har vært null slåsskamper siden nyttårsaften. Så jeg heller mer og mer på at det er hormonene til Dakota som gjør henne til ei hurpe.

Montana har flekket tenner og knurret litt til Dakota av og til, og Dakota har reagert med å bare ignorere istedenfor. Hadde dette vært rundt jul ville jo Montana fått juling så det holdt.

Montana har endelig fått utløp for energien, og samboer har tatt henne med på mange tøffe skogsturer hvor de har gått i dyp snø i 3-4 timer. Montana haltet i en knapp time etter første turen, men etter de to siste har hun ikke haltet i det hele tatt. Så dette blir jeg ikke helt klok på, men det kan godt være som veterinæren sa at hun kanskje bare har fått en muskelskade som har vært litt sår.

Så ja. Det er generelt mye mer harmonisk her hjemme nå og jeg puster litt lettere ut. Har ikke lenger mareritt av sinte hunder som smeller sammen lenger.. :P Men jeg er som sagt veldig spent på neste løpetid. Angriper Dakota igjen da, så må vi snakke med veterinæren om løsninger, eventuelt sterilisering.

Du spurte om "mensverk" tidligere her, Flat tispa mi hadde det i mai på løpetida si, hun gjorde ikke noe mot golden som hun bor sammen med, men jeg hadde besøk av en veninne med cairn sin(som forsåvidt alltid har funka fint med begge mine), cairn fikk passet sitt påskrevet flere ganger.

Vi var til vet for og ta vaksine så jeg spurte om dette, og da sa hun at Jackie hadde litt større livmor en det som var "normalt" under løpetiden og at hun da garantert hadde vondt av det.

Rotete inlegg men poenget er at ja de kan ha "mensverk"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Montana har endelig fått utløp for energien, og samboer har tatt henne med på mange tøffe skogsturer hvor de har gått i dyp snø i 3-4 timer. Montana haltet i en knapp time etter første turen, men etter de to siste har hun ikke haltet i det hele tatt. Så dette blir jeg ikke helt klok på, men det kan godt være som veterinæren sa at hun kanskje bare har fått en muskelskade som har vært litt sår.

Etter en stund i ro og på smertestillende, så er hverken tøffe skogsturer eller dyp snø det første jeg ville gått med hunden, iallefall ikke ved mistanke om HD...

Ellers synes jeg det tar lang tid før dere får diagnosen, har du sjekket på dogweb under oppdateringer?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...