Gå til innhold
Hundesonen.no

Aggressiv oppførsel, og vi prøver å finne grunnen...


Cams
 Share

Recommended Posts

Vi har hatt en litt lei jul med mye dramatikk mellom hundene våres. Og vi begynner endelig å forstå litt mer i galskapet, iallefall hvem det er som starter slåssingen.

Det er mellom corgiene våres, og som forventet så har det smelt litt sammen nå og da ettersom de er gjevngamle unge tisper. Men det har alltid vært så sjeldent, og vært over grunner vi har blitt obs på. (f.eks ikke la tyggebein bli liggende, ikke la de være på kjøkkenet hvor fôrposen står og diverse andre vokte-situasjoner). Og dette har gått forholdsvis veldig greit.

Det vi alltid har slitt med, er å forstå HVEM det er som starter. For når de først smeller, så skjer det så innmari fort at vi rekker nesten ikke å reagere på forhånd. Og Montana har en tendens til å flekke tenner hvis det er noe hun ikke liker (mot andre hunder, aldri mennesker), men Montana har aldri angrepet noen.

Dakota er ei maskulin og dominant tispe, hun reiser bust når hun hører lyder, hun sparker i gresset etter tissing, hun er generelt veldig kontrollerende over hvem hunder som får lov til å leke, og hun HATER det når Montana får oppmerksomhet og ikke hun. (f.eks under pelsstell, eller bare generell kos)

De gangene det har blitt slåsskamp så ser det ut til at det alltid er Montana som blir liggende på ryggen og forsvarer seg, men hun biter ikke etter Dakota. Det er Dakota som presser henne ned i bakken og ser ut til å være klar for å spise henne opp. Montana har fått noen sår fra det, små kutt her og der.

Men de siste 2 ukene har vært fæle. Rett og slett. Bare i går smalt de sammen over grunner hverken jeg eller samboer forstår. Første gang var da de og samboer kom inn igjen fra tur og ventet i gangen for å ta av refleksen, jeg var i et annet rom så jeg så dem ikke, men jeg hørte et plutselig brøl fra Dakota. Samboer skiller hundene raskt, og forteller etterpå at de smalt sammen to ganger. Dakota var helt fokusert på at Montana skulle få bank, så rett etter han hadde skilt de og så slapp Dakota så hadde Dakota flydd rett på Montana igjen.

Den andre episoden i går var da vi satt på PCene, og hundene var helt rolige. Dakota går fra kurven sin for å drikke vann, og Montana tilfeldigvis strakte halsen for å lukte på Dakota bak. Såvidt jeg kunne se så hadde Montana et helt rolig og underdannig kroppspråk, ingenting som tilsvarte at hun utfordret Dakota.

Hva Dakota gjør? Hun tar to slurker vann, og så kaster hun hele kroppen rundt med et brøl og Montana deiser i bakken og jeg måtte bare ta tak i hva enn jeg fikk tak i før Montana ble lunsj. Dakota slutter å slåss med en gang vi tar tak i henne.

Nå skal vi til veterinæren med Montana i morgen av litt andre grunner (hun har gått rundt og haltet litt i en uke og vi mistenker HD), hvilket også har fått oss på tanken om at kanskje Dakota også har vondt et sted som får henne til å reagere så inni hampen voldsomt.

Dakota er ellers godt sosialisert og en lite redd tispe. Hun kan fint slippes sammen med andre hunder og hun har ellers et godt språk. Eneste andre hund hun har reagert på samme måte på var en 3-4 måneder gammel valp for snart 1 år siden. Den valpen går hun fint sammen med den dag i dag, men hun vil ikke leke med ham.

Dakota har løpetid nå. Og vi forsøker nå å finne ut alle mulige grunner til hvorfor Dakota er som hun er. Jeg nekter å tro det er atferden hennes som bare er sånn, det MÅ være en grunn bak det. Godt mulig smerte av noe slag. Kan hunder få "menssmerter"??

Hundene våres kan slåss det ene minuttet, og så etterpå leke helt fint sammen. De herjer og løper og knuffer og det går helt fint. Både ute og inne. Så jeg får ikke dette her helt til å stemme. :( Hvis det er smerte, så burde vel Dakota reagert med aggresjon hver gang det ble røff leking?

Uansett. Først må vi få røntget Montana ettersom hun tydeligvis har litt vondt i hoftene/Beina sine i det siste. Så får vi ta og snakke med veterinæren om Dakota og høre hva de syns vi burde gjøre.. Men er det noen her som har noen tips? Er det noe jeg ikke får med meg, hva i all verden kan trigge et fult angrep på denne måten, når de ellers går helt fint sammen og leker bra og alt er fint og flott ellers?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke unormalt at lunta er veldig kort om den ene har vondt eller er syk. De verste tilfellene vi har hatt her er når den ene hunden har hatt vondt.

Løpetid kan vel også gjøre sitt, er ikke ukjent at damer blir gretne ;) men du burde få undersøkt det beinet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg er rimelig sikker på at det er et eller annet som gjør vondt.. jeg "håper" det iallefall..

Dakota, hun som angriper, er ikke hun som har vondt i beinet. Det er Montana, hun som får deng. Men tenkte å få røntget begge to uansett bare for å være på den sikre siden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke hvorfor men det var veldig trist å høre :(

Lykke til med røntging etc imorgen og hold meg oppdatert.

Om du vil så kan monty være her til løpetiden er over f.ex

Håper dere finner ut hvorfor det skjer, virker jo litt rart at det plutselig begynte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, jeg er veldig fortvilt for tiden. Ser for meg de verste mareritt om at vi må enten omplassere en eller at det kanskje er så alvorlig at vi må avlive, men jeg prøver mitt beste å ikke ta sorgen på forskudd. Vi må jo finne grunnen og så en løsning på dette her. Hverken jeg eller bikkjene kan leve sånn her lenger iallefall, det er sikkert.

Vet ikke hvorfor men det var veldig trist å høre :(

Lykke til med røntging etc imorgen og hold meg oppdatert.

Om du vil så kan monty være her til løpetiden er over f.ex

Håper dere finner ut hvorfor det skjer, virker jo litt rart at det plutselig begynte.

Ja, vi får begynne å tenke ut avgjørelser etter veterinærtimen i morgen, tror jeg. Håper veterinæren kan gjøre meg litt klokere på dette her, uten at jeg forventer så mye. Men resultater fra røntgen er iallefall første steg, så får vi ta ting derfra. Hvis det er løpetiden til Dakota som ødelegger alt så må hun jo bare steriliseres. Hun skal jo ikke avles på uansett, så for min del er det ingen sorg i det, og jeg håååper virkelig det er en så "lett" løsning som det. Men jeg tviler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, jeg er veldig fortvilt for tiden. Ser for meg de verste mareritt om at vi må enten omplassere en eller at det kanskje er så alvorlig at vi må avlive, men jeg prøver mitt beste å ikke ta sorgen på forskudd. Vi må jo finne grunnen og så en løsning på dette her. Hverken jeg eller bikkjene kan leve sånn her lenger iallefall, det er sikkert.

Ja, vi får begynne å tenke ut avgjørelser etter veterinærtimen i morgen, tror jeg. Håper veterinæren kan gjøre meg litt klokere på dette her, uten at jeg forventer så mye. Men resultater fra røntgen er iallefall første steg, så får vi ta ting derfra. Hvis det er løpetiden til Dakota som ødelegger alt så må hun jo bare steriliseres. Hun skal jo ikke avles på uansett, så for min del er det ingen sorg i det, og jeg håååper virkelig det er en så "lett" løsning som det. Men jeg tviler.

Vi krysser poter og fingre for at det er noe lett som forklarer det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden du skal helsesjekke de så hadde jeg delt de når fram til du får ett svar.

Dette for å unngå at du sitter igjen med 2 stk hunder som har begynnt å "hate" hverandre.

Realiteten er at dere to skal være meget flinke for å klare bryte det mønsteret om det blir innarbeidet på noen måte. Og tispene ER mer ufine og vanskeligere å få ut av en slik ondsirkel.

Min erfaring er, desverre, at når to hunder begynner slik så er det MEGET skjeldent de blir "bestiser" iløpet av livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hormonelle tisper kan være noe dritt seg i mellom. Her er de somregel mest grinete rett før løpetid, for så å oppføre seg som rene horehuset når løpetiden først er i gang.

Ellers er det jo noen som tåler svært lite stress før det tipper over i et overslag. Har ei som ikke får lov til å løpe løs ute sammen med de andre. Girer hun seg opp, smeller det lett. (sist ble hun nesten drept, da 7 stk bestemte seg for å få slutt på spetakkelet) Men inne, hvor jeg har kontroll og kan stoppe henne om hun begynner å herje - så er det null problem, og alle er gode venner. Men det er klart - skal man ha tvilsomme hunder sammen, gjelder det å være i forkant av situasjonene. Følge godt med på bikkjene, og være klar til å bryte inn om det oppstår situasjoner som kan gå galt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror vi har vært veldig heldige, jeg. Men overslag forebygges ved bytte av hund, bytte av hånd, kortere bånd på drittbikkja enn de andre etc. Høy hale og stivt blikk, tillates ikke etc. Men egentlig gjør vi ingenting for at det skal gå bra og likevel er det aldri noe tull. Nå har begge hatt løpetid etter tur og Tinka sa fra med et par snerr at moroa var over og de to store slutta dermed å sjekke rompa hennes. Fibi sin løpetid har også bare gått over. Nå har vel ikke Tinka snust så mye i rompa hennes, men damene har respektert hverandre med eller uten løpetid, de. Scilos er gutt og gjør som damene befaler, men knurra en gang i forrige uke, da han hadde utnevnt seg selv til overoppsynssjef for en pose tortillachips. Det ble med et knurr. Tror han ble litt redd seg selv. Nei, skal ikke klage på dynamikken mellom hundene her. Aner ikke hva du skal gjøre, men vi har sikkert gjort noe riktig, for tispene her er egentlig ikke så begeistret for andre tisper. Ikke den største, iallfall. Hun liker ingen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Løpetid kan være en årsak, smerte kan være en årsak, ja det kan være mange årsaker, også at hun bare er sånn. Det er jo forskjell på og møte en hund de ikke bor med og hunder de går oppå hele tiden. Uansett hva som er årsaken ville iallefall jeg holdt de adskilt en periode slik at dette ikke blir en vane :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette scenarioet har vært min store skrekk, til tross for at det er større aldersforskjell mellom mine enn dine. Aiko (den eldste) har alltid vært en heftig hund, men har aldri vært annet enn kjærlig og snill med lillesøster (bortsett fra et par oppdragelsesrapp da Imouto var frekk som en skrekk som valp, riktignok). Aiko blei en drage etter løpetid nummer to, dvs rett i etterkant (hoppa feks på Amiga til Anette bare fordi hun var glad ved siden av Aiko), og var minst like ille etter løpetid nummer tre, da Imouto også hadde fått sin første løpetid. De slåss aldri, fordi Imouto kjente sin plass og la seg bare ned mens dragen sto over og brølte, og det har heller aldri vært bitt eller annen utagering, men jeg kunne ikke ha det sånn. Jeg flytta henne unna, slo hardt ned på stivt blikk og krumma nakke (gjør det fortsatt, uansett hvilke hunder hun omgås), og så fort Aiko blei sitt vanlige, lykkelige jeg igjen, kastrerte jeg, i håp om at dette skulle sementere humøret til mitt livs lys.

Foreløpig ser det faktisk sånn ut, men her har tross alt ikke atferden mellom mine satt seg. Jeg visste at grunnen til at Aiko var ei ku i sommer var en kombinasjon av mange ting, men i all hovedsak trigga av løpetider. Hun bryr seg overhodet ikke om andre hunder lenger, vil bare være i fred, og elsker sin søster og andre hunder i sin flokk (både tisper og hannhunder) uforbeholdent.

Jeg håper du finner ut av det, og inntil videre MÅ dere være som hauker og passe på at de ikke får anledning til å monge seg med hverandre, for det verste som kan skje er at atferden blir automatisert slik at de bare "må" hoppe på hverandre for den minste ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jevngamle tisper er jevngamle tisper. Det skal faktisk en del til for at det skal klaffe, og det er helt normalt at de funker dårlig sammen. Jeg har i veldig mange år vært bestemt på at om jeg skal ha to hunder igjen, blir det da som nå en av hvert kjønn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jevngamle tisper er jevngamle tisper. Det skal faktisk en del til for at det skal klaffe, og det er helt normalt at de funker dårlig sammen. Jeg har i veldig mange år vært bestemt på at om jeg skal ha to hunder igjen, blir det da som nå en av hvert kjønn.

Uff, jeg syns det er litt synd, jeg. Ikke at det er dumt å ha en av hvert kjønn, men å gå ut fra at det vil gå dårlig å ha to av samme kjønn.

Vi hadde det værst tenkelige utgangspunktet med ei sur tispe i huset, da Tinka kom gallopperende inn i hjertene på oss alle. Kanskje det hjalp at Tinka er liten? Kanskje det hjalp at Tinka har et bra språk og er beskjeden (overfor Fibi) uten å være underdanig. Fibi er jo ei pyse, så krypere spiser man til frokost. Kanskje det var lurt å ikke tenke "vi prøver litt og går det ikke, får vi levere henne tilbake", men å være helt klare på at hos oss skal hun være for bestandig, så du kan like gjerne finne deg i det med det samme. Kanskje vi var flinke til å vise dem begge hva som tolereres og hva de bare kan glemme av tullfakter. Ikke vet jeg, men kan vi innlemme en ny tispe i vår flokk, kan alle det.

I tillegg til at Tinka var ny, har hun jo også "stjålet" Ia fra Fibi. Ikke det at Ia ikke er god med Fibi og sånt, men det er Tinka som trenes med, får sove i senga hennes, er med på turer til venner og kurs, mens Fibi er igjen hjemme. Tror ikke hun lider under det, for hun får jo det hun alltid har fått, men hundre små episoder hver dag kunne sikkert utløst sjalusi, hvis vi hadde menneskeliggjort hundenes følelser. Nå er Ia rimelig bevisst på å la Fibi oppleve at de også hører sammen, men jeg tror ikke Fibi hadde blitt teitere mot Tinka om Ia hadde glemt henne aldeles.

Vel, nå er det fort gjort å bli kjempepositiv på andres vegne når det er snakk om noe man har fått til selv. Det er ikke såååå mange år siden jeg bestemt meg for at jeg aldri mer skulle ha to hunder samtidig igjen, ever. (Første tispa mi og Bimbo bedlington var rimelig masete de første årene :) )

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk røntgentime til Montana i morgen klokka seks, så da skal vi iallefall få røntget hofter og rygg. De sa det ikke var så vanlig blant rasen å ha HD da, så er mye delte meninger her. :P

Det kan faktisk være at Dakota angriper fordi Montana har vondt også, at hun ikke ville gjort det dersom Montana ikke var "svekket"?

Det er jo en helt bedriten grunn til å angripe, men ja, jeg har vært på tanken om det også. Jeg driver jo med andre dyr som bruker den strategien hvis noen i flokken er svak, så det er jo ikke helt utenkelig at kanskje hunder også kan gjøre sånt.

Montana er jo en veldig forsiktig sjel, det har hun alltid vært, selv om hun har blitt bedre i det siste. Heldigvis så gikk hele gårsdagen og hittil i dag uten noen slåssing, jeg våknet opp til to hunder som sov nærmest oppå hverandre i sofaen i dag. Jeg har også lagt merke til at slåssingen har aldri skjedd når jeg har vært alene med dem, det skjer når samboeren er i nærheten. Hva kan være grunnen til dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk røntgentime til Montana i morgen klokka seks, så da skal vi iallefall få røntget hofter og rygg. De sa det ikke var så vanlig blant rasen å ha HD da, så er mye delte meninger her. :P

Det var jo en merkelig uttalelse fra veterinæren, i og med at det er særdeles få som overhodet er røntget av rasen. I følge DogWeb er det 18 stk som er røngtet, halvparten av disse har enten HD C eller D (jeg antar det er noe overrepresentert fordi man ofte ikke røngter før hunden faktisk har problemer).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var jo en merkelig uttalelse fra veterinæren, i og med at det er særdeles få som overhodet er røntget av rasen. I følge DogWeb er det 18 stk som er røngtet, halvparten av disse har enten HD C eller D (jeg antar det er noe overrepresentert fordi man ofte ikke røngter før hunden faktisk har problemer).

Jada, delte meninger. Corgi klubben frastår å røntge, mens man ser jo at rasen har et problem. Man blir skjelt ut om man lufter ørene om kanskje man burde røntge.

De kan ikke si rasen ikke har et problem før alle røntger :aww:

Som jeg nevnte tli Cam igår, Issi er jo faktisk et resultat av hva hun har. Issi angrep de andre hundene (av usikkerthet) og ble sterilisert og omplassert. Her fungerer hun jo helt fint etter en del trening og plukke av rare adferder.

Håper og tror dette kan løses :)

Men som Jeanette og flere nevner, prøv og stopp all knøvling nå, ikke la dakota fortsette og hakke på montana. Så venter man spent imorgen på resultater.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var jo en merkelig uttalelse fra veterinæren, i og med at det er særdeles få som overhodet er røntget av rasen. I følge DogWeb er det 18 stk som er røngtet, halvparten av disse har enten HD C eller D (jeg antar det er noe overrepresentert fordi man ofte ikke røngter før hunden faktisk har problemer).

Ja, ikke sant? Det er merkelig.

Vi hadde jo Dakota egentlig på for, og da sa oppdretteren at det eneste som var viktig var å øyelyse henne, men trengte ikke røntgen. Og hvis det viser seg at HD faktisk er et stigende problem i rasen så er jo dette noe som bør slåes ned på før det går ut av kontroll. Når en rase har en rygg som corgien har, så bør man vel røntge uansett hvis man skal drive med oppdrett, eller? Jeg er ikke så inn i normal prosedyre innenfor oppdrett, men det er iallefall en logisk tankegang for meg.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, ikke sant? Det er merkelig.

Vi hadde jo Dakota egentlig på for, og da sa oppdretteren at det eneste som var viktig var å øyelyse henne, men trengte ikke røntgen. Og hvis det viser seg at HD faktisk er et stigende problem i rasen så er jo dette noe som bør slåes ned på før det går ut av kontroll. Når en rase har en rygg som corgien har, så bør man vel røntge uansett hvis man skal drive med oppdrett, eller? Jeg er ikke så inn i normal prosedyre innenfor oppdrett, men det er iallefall en logisk tankegang for meg.

samme for meg og samme for Susanne med Vinnie :) Rygg og hofter burde sjekkes, selvom det bare er en familiehund. Eneste måten at klubben etterhvert hører er at vi røntger og at statusene kommer på dogweb og ta det opp på årsmøtene. Men når jeg fikk kommentaren "alle corgier har HD" slengt mot meg på Leto fra en pembroke person ble jeg litt sjokkert...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat dette med HD på Corgi var faktisk noe som A.Indrebø nevnte på avlsrådsseminar. Hun fortalte at forekomsten av HD er høy på rasen, men at i og med at få individer er plaget med hd'en sin, syntes hun det ville være å lage et unødvendig problem om det skulle bli for stor fokus på HD. (hun brukte denne rasen som eksempel på at man ikke skal lete etter feil - som ikke nødvendigvis er et problem for hundene)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De kan ikke si rasen ikke har et problem før alle røntger :aww:

Nei, nemlig :).

Ja, ikke sant? Det er merkelig.

Vi hadde jo Dakota egentlig på for, og da sa oppdretteren at det eneste som var viktig var å øyelyse henne, men trengte ikke røntgen. Og hvis det viser seg at HD faktisk er et stigende problem i rasen så er jo dette noe som bør slåes ned på før det går ut av kontroll. Når en rase har en rygg som corgien har, så bør man vel røntge uansett hvis man skal drive med oppdrett, eller? Jeg er ikke så inn i normal prosedyre innenfor oppdrett, men det er iallefall en logisk tankegang for meg.

Ja, jeg tenker også sånn.

Akkurat dette med HD på Corgi var faktisk noe som A.Indrebø nevnte på avlsrådsseminar. Hun fortalte at forekomsten av HD er høy på rasen, men at i og med at få individer er plaget med hd'en sin, syntes hun det ville være å lage et unødvendig problem om det skulle bli for stor fokus på HD. (hun brukte denne rasen som eksempel på at man ikke skal lete etter feil - som ikke nødvendigvis er et problem for hundene)

Nå skal jeg ikke si hva jeg mener om Astrid Indrebøs holdning til HD, men for å si det sånn - det er ikke alle som er enige med hennes holdning til dette heller (selv om jeg er enig i at man ikke skal LETE etter noe som ikke nødvendigvis er et problem - men nå VET vi jo at også mange hunder virkelig har problemer med HD'en sin, enten de er av liten eller stor rase, så jeg synes det blir litt strutsementalitet å avfeie det også).

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Corgiklubben skal gjennomgå en helseundersøkelse nå til våren, det skal komme tydelig frem om Amiga sine plager der iallefall :)

Og neste corgi blir fra utlandet hvor de røntger og sjekker for alt, med mindre noen i norge plutselig begynner (men jeg tviler.. )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...