Gå til innhold
Hundesonen.no

Ting med affeksjonsverdi.


Ia
 Share

Recommended Posts

Da jeg var fem år gammel, ble jeg kjent med en jente. Jeg husker veldig godt hvordan. Det var andre skoledag, og vi satt helt alene på hver vår side av sandkassen i skolegården til Hammartun skole på Lillehammer. Ingen av oss hadde fått noen venner, men det skulle forandres den dagen. Vi satt der, alene. Når man er to stykker som er alene, er man på en måte alene sammen, og det tok ikke lang tid før vi satt tett inntil hverandre, og samarbeidet om et helt perfekt sandslott.

Noen timer senere erklærte vi oss bestevenner, og slik ble det.

Et og et halvt år senere, januar i andre klasse, fylte jenta åtte år. I present fra meg, fikk hun en nøkkelring-bamse med en rød t-skjorte som det stod "Guro" på. Det viste seg å være den perfekte gave.

Vi fant ut at nøkkelringen som var festet til bamsens hode bare var til bry, og klippet den av. Nå var det en bamse istedenfor en nøkkelring. Bamsen ble døpt Lille-Guro, og ble jentas faste følgesvenn. Lille-Guro var alltid med i jenta sin sekk, og vi var begge veldig glade i den lille bamsen. Det verket i magen min etter å få en egen. Jeg tenkte på det daglig, at jeg skulle ønske jeg hadde en Lille-Ingvild. En slik, liten nøkkelring til 79 kroner, det var den store drømmen.

Den sommeren flyttet jeg til Oslo. Når man er åtte og syv år gamle, er det veldig langt mellom Lillehammer og Oslo. Vi snakket masse sammen på telefon, og sendte en hel bunke med brev. Vi skrev mest om hvor mye vi savnet hverandre, jeg lurte en del på hvordan Lille-Guro hadde det, og vi planla å møtes når bursdagen min kom i september. Jeg gledet meg en hel sommer til å møte igjen Guro og Lille-Guro. Jeg gledet meg så jeg fikk vondt i magen.

Da vi endelig møttes igjen, møtte hun meg med en liten eske formet som et hjerte. Og dere kan jo få gjette hva som lå i den esken? Lille-Ingvild.

Fra og med den dagen var Lille-Ingvild med meg overalt. Hun har egentlig vært med på alt gjennom hele barndommen min. De fleste minnene jeg har kan jeg koble med henne, og de fleste bildene av meg ser slik ut:

kolasj.jpg

Hun har ikke hatt et helt smertefritt liv. Hun har vært gjennom noen operasjoner og litt plastisk kirurgi, fordi en viss morder fant ut hvor kult det var å rive nesen av uskyldige bamser. Jeg skal ikke nevne navn.

16092011024.jpg

Min tante er veldig flink til å sy, og jeg har ikke tall på alle gangene hun har fått en gråtende Ia på besøk, og gjort seg flid med å sy på nesen. Om og om igjen. Men til slutt ga vi opp begge to, for uansett hvor forsiktig jeg var, fant morderen alltid frem til bamsen med den morsomme nesen. Hun har derfor sett ut som dette store deler av sitt liv.

affeksjonsverdi004.jpg

Men i dag fant jeg frem nål og tråd, og gjorde et tappert - og misslykket - forsøk på å gi henne stoltheten tilbake. Og selv om det ikke var noen stor suksess, synes jeg hun er finere nå enn på lenge. Verdens aller beste Lille-Ingvild!

affeksjonsverdi031.jpg

Jeg har hatt denne lille klumpen av stoff og bomull i snart ti år, og hun har virkelig vært med på alt. Fra tredje til åttende klasse var hun alltid med meg i skolesekken. Hun har vært min beste og til tider eneste venn. Da jeg begynte på ungdomsskolen ble det litt rart å ha henne med seg i sekken, og arbeidstiden hennes ble redusert. Nå er hun pensjonist, og sitter så pent på nattbordet mitt og passer på meg når jeg sover.

Jeg kan jo også fortelle at Guro og jeg holdt kontakten. Vi skled tilbake til hverandre da vi ble litt eldre, og den dag i dag er vi veldig gode venninner. Lille-Guro sitter på nattbordet på Lillehammer og nyter sin pensjonisttilværelse. Det er en fin tanke. Etter alle disse årene, liksom!

Så, der har dere min kjæreste gjenstand. Hun kostet 79 kroner i 2002, og er neppe verdt noe mer den dag i dag. Men affeksjonsverdien er høyere enn noen annen!

Jeg vil tro at de fleste har en slik ting. En gjenstand man er skikkelig glad i, av en eller annen grunn. Har du en historie å dele?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Koselig historie! Ønsket meg så ekstremt en hund når jeg var mindre, og det var virkelig et stort tomrom i meg før jeg som 11-åring fikk det store ønsket mitt oppfylt, men før den tid fikk jeg en stor Dachs-bamse som liknet utrolig mye på en ekte hund, i riktig størrele for rasen. Han ble døpt Odin etter en venninnes hund som jeg var veldig glad i, og han var med meg over alt i mange år, og ting jeg alltid ønsket meg var ekte hundebånd, hundeseng, skåler osv til bamsen, så når jeg endelig fikk min EKTE hund (som jeg har den dag i dag), så hadde jeg alt en del utstyr, hehe :) Odin skal gå i arv en dag.

Ellers er gaver jeg har fått av min kjære eller mamma ofte av stor betydning, liker virkelig ikke å miste/ødelegge gaver med betydning. Husker jeg flere ganger fikk med meg en liten gave av min mamma når jeg skulle på ferie med min far (hårspenner, armbånd osv), og jeg alltid ble helt fra meg av skyld om jeg klarte å ødelegge det på ferien/miste det, og da var jeg utrolig liten altså. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg elsker slike herlige barndomsminner og historier! :heart:

Selv hadde jeg en dalmatiner bamse jeg var veldig glad i. Jeg ønsket meg så sårt en hund, men fikk aldri en hjemme pga mamma var kjempe allergisk. En dag kom hun hjem med en dalmatiner bamse til meg, etter jeg hadde sett 101 dalmatinere 3 ganger for dagen i flere uker... Jeg hadde sååå lyst på en dalmatiner! :heart:

Denne bamsen oppkalte jeg "Paco", og han var min følgesvenn i flere år. Helt til jeg var 15 år og skulle pusse opp rommet mitt og kaste det jeg ikke trengte lengre. På den tid mente jeg Paco tilhørte min barnslige tid, og nå ble jeg jo voksen tenkte jeg. Så jeg sendte han i døden! :no:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å, det var en ordenlig rørende historie, Ia - fikk litt sånn tårer i øynene her jeg sitter :).

Jeg tror faktisk ikke jeg hadde noen bamse eller andre ting jeg hadde med meg alltid, men jeg husker at en av de flotteste julepresangene jeg noen gang fikk, var "flirdokka" som jeg kalte henne. Det var en sånn dukke med plastikkbein og hode, men med en myk kropp med en sånn greie inni som gjorde at hver gang jeg kasta dokka i lufta, så lo hun (eller flira på trøndersk - derav flirdokka). Å, som jeg elsket den dukken, og mamma strikket masse klær til henne, og hun var liksom så livaktig at det var som en liten unge :). Jeg hadde henne i mange år, og jeg og min bestevenninne lekte mye med henne husker jeg :).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk Ia. Syns dette innlegget var rørende og kjempekoselig.

Så hyggelig!

Hihi, da jeg skrev dette i går fikk jeg en plutselig trang til å ha Lille-Ingvild i hånden. Har ikke sluppet henne siden, det føles så merkelig trygt og godt. Hun passer fortsatt perfekt inn i hånden min. Hun har dessverre sluttet å snakke nå som jeg er eldre, men sjelen hennes er den samme! Gode, fine Lille. Hun kommer nok alltid til å være litt levende for meg. :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser de fleste her hadde hundebamser for å erstatte litt en ekte hund. Jeg derimot hadde en hunderobot! :lol:

Vet ikke om jeg har noe som er veldig spesielt for meg. I så fall, så ligger det sikkert på loftet nå, så det er vanskelig å tenke om det betydde noe spesielt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var yngre jobbet mamma på en butikk sammen en ung mann fra Iran, han hadde ingen familie her i Norge.

Julen kom og vi inviterte Mehdi til å feire julekvelden sammen oss, og det ville han veldig gjerne.

Han skle rett inn i familien vår og ENDELIG hadde onkelen min en som spiste like mye (MASSE) som han selv og de hadde samme "rare" humor.

Da vi skulle åpne pakkene så fikk jeg en nydelig engel som holder en fugl av Mehdi, det betydde kjempe mye for meg fra første gang jeg så denne.

Dette var første julen vi feiret sammen og vi har feiret mange juler sammen etter dette, men engle gaven er den som jeg setter høyes av alle julegaver jeg har noen gang fått, den betyr så mye for meg.

Engelen står på seksjonene på soverommet og "passer på" meg, når jeg er på sykehuset er den og bildet av meg og Chicka alltid på nattbordet.

393309_10150505142745199_743665198_11011075_516032078_n.jpg

Jeg har også en snoopybamse som jeg fikk da jeg ble født og som har fulgt med meg overalt.

Den har vært med meg på leierskoler, rideleiere, annene hver helg til pappa (mamma og pappa er skilt) og han har flyttet sammen meg flere ganger.

Pappa har måttet kjøre Drammen-Bærum en ekstra gang da snoopy har ligget igjen hjemme hos han og jeg har vært hysterisk hjemme hos mamma...

Jeg og mamma har løpt opp til skolen for å hente snoopy som jeg har glemt igjen, da stod læreren og viftet med han i det ene beinet, da ble jeg skikkelig fornermet, man bærer da snoopy PENT!!

Snoopy har hatt noen operasjoner, han har fått sydd på halve hodet sitt igjen, en halv labb har blitt lappet igjen og øret løsnet da Lurven (corgien vår) fant ut at det øret skulle han ha, øret ble sydd pent på, mamma er en flink kosmetisk kirurg på snoopy bamser ;)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åååh, jeg har to sånne ting.

Det første var en slags medalje eller rundt metallting med noe rare greier på. Den hang på en sko jeg fikk en gang når jeg var liten. På en ene siden stod det ett eller annet, på den andre var det et kryss. Det tok ikke lange tiden før jeg fant ut at dette var lykkemedaljongen min og den skulle hjelpe meg ved alle viktige avgjørelser i livet. Den ble flittig brukt og hver gang jeg lurte på om jeg skulle ut og ake, skippe leksene eller lurte på om Ole på skolen var forelsket i meg så kastet jeg medaljongen høøyt i lufta. Endte den med krysset opp var det et nei, den andre siden var ja. I ettertid er det skremmende hvor mange avgjørelser den greia tok for meg.. :D

Den andre er "Passop", en hund i tøy og bomull. Hvilken rase han var aner jeg ikke, han lignet ingenting jeg hadde sett før. Kanskje var jeg 6? 7? Jeg ønsket meg så indelig en hund, men pappa var allergisk og mamma var sta. Min søster hadde en lik en i en annen farge (Passop var brun) som het Laika. De var med på ALT. Og på sommeren fikk de bade ute, da koste de seg skikkelig. Han var naturligvis et fullverdig medlem av familien og var med på alle utflukter, turer, etc. Han sov i senga med meg til tross for den avskyelige lukten han hadde til slutt etter all badingen. Dessverre ble Passop til slutt en liten valp og det ble litt mye arbeid for meg. Han joinet skittentøyet og endte opp i vaskemaskinen og kom ut som pitteliten og slettes ikke så god å kose på lenger. Gjett om det var ei som var sur på pappaen sin da som ikke hadde fått med seg Passop i klesvasken! Det ble dessverre slutten for Passop, tror jeg. Kan ikke huske så mye om han i ettertid i alle fall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en bamse som jeg har hatt i alle mine 32 år. Den har vært gjennom mye og jeg har kastet opp på den, den er blitt vasket i vaskemaskin, er blitt hengslete og er sydd her og der. Likevel har den fulgt meg i alle år og jeg kan aldri kvitte meg med denne bamsen, da jeg er så glad i den og den betyr så mye for meg.

Jeg husker at barndomsvenninnen min hadde samme bamse, men hun ble nok ikke like glad i den, som jeg ble i min :) Så min ble nok mye mer slitt enn det hennes ble.. :P

Folkens, hils på Apan:

011-2.jpg

013-5.jpg

014-2.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk en bamse da jeg var liten, og i mitt hode var det såklart en schæfer, for det var det bestefar hadde. Du kan tro jeg ble fornærmet da jeg ble eldre og mamma sa det var en beagle. EN BEAGLE?! HELT FEIL JO!!!!!

Uansett, Voff, som han heter, er like slitt som de andre bamsene i tråden her. Han står nå på en hylle hjemme hos pappa, trygt forvart :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg var 8 år fikk pappa seg en jobb i Rio i Brasil, så hele familien måtte flytte dit. Bare noen uker før vi dro var jeg med min farmor og hennes islandske fårehund Sotur på utstilling på Bjerke (1998). Da så jeg og fikk hilst på noen utrolig vakre hunder. Min farmor fortalte meg at rasen var alaskan malamute, og jeg var kjempe gira på den rasen fra det møtet. Bare dager etter var jeg med min mor på handletur i byen, og jeg kom over en vanvittig flott kosebamse på en hylla i en lekebutikk. Det var jo en malamute! Selv hadde jeg jo ikke penger, og mamma ville ikke kjøpe noen bamse da. Jeg hadde jo 100 hjemme må vite :P Ihvertfall, den bamsen fikk jeg ikke ut av hodet, og jeg var å besøkte den i butikken flere ganger. Bare en uke før avreise til Brasil skulle jeg og min bror ta vaksiner vi trengte, jeg gruet meg så fælt og syns det var så skummelt. Jeg ville heller ikke flytte fra der vi bodde, og miste alle vennene mine. Min mor lovet derfor at vi kunne gå å kjøpe den bamsen som jeg var blitt så glad i i lekebutikken om jeg var flink og tok de vaksinene som skulle. Det gikk fint, og jeg fikk hjem min første malamute, Sotur som han ble hetene, oppkalt etter farmor sin hund.

Sotur har siden vært med meg overalt. Når vi flyttet var han min trøst og støtte på den nye skolen med alle de brasilianske barna,og lærerne som ikke kunne et ord engelsk (det var jo begrensa hvor mye engelsk jeg kunne på den tiden selv). Uasett, Sotur ar vært på veldig mange plasser, reist rundt i Amerika, han har vært på jungeltur flere ganger, han har vært på hundeutstillinger, og han har vært lederen min i mitt hundespann (som bestod av hundebamser!). Denne bamsen betyr mye for meg, og han ligger fremdeles i senga mi her i Ås.

Jeg tror Sotur har vært med på å gi meg de interessene jeg har for hundekjøring og polarhunder faktisk. Herligste bamsen! :wub:

PIC00010.jpg

17. mai i Brasil år 2000

sotur002.jpg

Soturen i dag!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...