Gå til innhold
Hundesonen.no

hund nummer to til redning/ lavine, ikke gjeterhund


Shilamon
 Share

Recommended Posts

Guest Snusmumrikk

Jeg driver for tiden og funderer på hund nummer to, men begynner å lure på omjeg har for mange krav til at hunden eksisterer...?

Fra før har jeg en snill og mild gordonsetter hanne som fungerer som turkamerat, sofagris og jakthund. Da han enda (forhåpentligvis) har en del år igjen og jeg har en kjæreste som tenker å kjøpe seg gordonsettervalp i nære fremtid ønsker jeg ikke å kjøpe en ny setter som neste hund.

Derimot har jeg i mange år drømt om å drive med redningshund og tenker da at den neste hunden kan være mitt første forsøk her.

Så, hva har jeg for krav:

- at hunden tåler kulde godt vinterstid, men ikke dør av varme sommerstid

- At den kan egne seg til bruk som redningshund/ lavinehund

- at den er lettdressert uten å bli "hjernetrimkrevende" som gjerne en del gjeterhunder blir

- den må være mellom 55 og 65 cm høy, veie 20-35 kg (alle hunder som er lavere er uaktuelt)

- den også kan brukes til trekk og kløv, samt være med på tur hvor som helst og når som helst året rundt

- ha stabil psyke og tåle nye utfordringer godt, men ikke være hard i hodet eller spesielt tøff i dressuren

- IKKE glatthåret eller annen rase som etterlater hår man aldri blir kvitt (setterhår f.eks kan man støvsuge vekk :P)

- lettlært og bedre hukommelse enn en setter

- ikke være schæfer, aussie, border, belgisk eller golden

hmm, tror dette var alt. Mulig det dukker opp mer som jeg glemte nå etterhvert som forslagene kommer inn :P

Så, hva slags raser kan egne seg?

Hovawart er foreslått. Kanskje det finnes gode brukshunder av denne rasen om man vet hvor man skal kjøpe fra, men ut i fra de jeg har møtt og sett trene er ikke dette en rase jeg ville kjøpt for å utdanne til redningshund. Dette er etter min erfaring greie hunder som liker å trene, men ingen av de jeg har møtt er hunder som ville hatt kapasitet til å rundere 800 meter og jobbe lange dager med søk etter savnede mennesker (uten en enorm innsats fra eier).

Puddel og vannhund. Ikke det smarteste valget for å bruke i skogen med tanke på pels. TS vil ha en hund som holder varmen vinterstid og kan være med på tur året rundt med trekk og kløv. Selv nedklipt må hunden kles på og tas spesielle hensyn til med pelsen.

Riesen tispe syns jeg er et godt forslag :) Litt sta og egne, men fine brukshunder fra de rette linjene. De kan dog også bli litt klumpemonster i nullføre og nysnø. Og det er litt jobb med pelsen.

TS vil ikke ha golden, men hva med flatcoated retriever? De er noen overhappy vimehuer, men passer på alle punktene på lista.

Hvorfor ikke schäfer eller belger? Begge hadde passa bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hovawart er foreslått. Kanskje det finnes gode brukshunder av denne rasen om man vet hvor man skal kjøpe fra, men ut i fra de jeg har møtt og sett trene er ikke dette en rase jeg ville kjøpt for å utdanne til redningshund. Dette er etter min erfaring greie hunder som liker å trene, men ingen av de jeg har møtt er hunder som ville hatt kapasitet til å rundere 800 meter og jobbe lange dager med søk etter savnede mennesker (uten en enorm innsats fra eier).

Enig.

Det er mulig, men, ikke en rase jeg ville kjøpt for å satse på noen sport. Prøve litt av hvert, greit, men det er jaggu ikke ofte en ser en hoffe hevde seg i noe.... Men det er mulig: http://www.redningshunden.net/35239124

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis man skal ha redningshund, så må man se hva annet som er godkjent. Ikke kjøp "bare en hund". Det er en grunn for at folk velger som de velger. Å trene opp en redningshund er utrolig mange timers arbeid, så ikke lag mer arbeid enn det du har.

Skal du ikke ha gjeterhund, så ville jeg sett på jaktgolden (som tåler mer kulde, selv om du ikke ønsket den) eller jaktlabrador.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

...og jeg tenker "en belger vil jo være perfekt" *ler* Sorry liksom......

Den checker alle boksene dine lett - eneste feilen er at den er belger ha ha ha ha

* Pels som egner seg til støvsuging, pluss at den i motsetning til andre raser faktisk slipper minimalt med pels utenom røyteperiodene

* Tåler kulde svært godt (elsker snø), fungerer også greit sommerstid

* Høyde 56 cm til 66 cm - og innenfor der er både tisper og hanner

* Vekt - fra 20 til 30 kilo

* Bærer gjerne kløv

* Yppelig til snørekjøring, og tross lang pels (om man går for langhårsvarianten) så kladder aldri snøen og andre ting setter seg heller ikke fast.

* Lærer raskt og repterer gjerne i evigheter

* Er aktiv uten å være hyper og gå på veggen etter noen rolige dager

* Tåler mye aktivitet

* Stort sett svært grei med andre hunder

Synes ikke det er noe å lure på engang jeg.... de kan sogar brukes på føggeljakt hevder enkelte *ler*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har jo helt glemt at folk er så supereffektive til å gi respons her.

Først kan jeg jo si to ord om hvorfor noen raser er utelukket. Og det handler i bunn og grunn om egen preferanser og snobberi på de fleste av dem som er utelukket :P Golden synes jeg rett og slett er litt kjedelige, selv om jeg vet at det finnes mange fantastiske individer som gleder mange. Det er bare ikke hund for meg. Belgerne er flott hunder, men jeg har etterhvert møtt en del langhårsvarianter og rasen har enda ikke klart å appelere til meg. Men de var med i vurderingen i utgangspunktet da jeg jo vet at de passer inn med en del av kravene mine.

Schæfere synes jeg er skumle, jeg har ikke møtt ett eneste individ jeg føler meg trygg i nærheten av (selv om jeg aldri direkte har hatt negative opplevelser med dem).

Vannhund og puddel er utelukket da det er omtrent de eneste rasene mannebeinet har lagt ned veto mot :P he he

Både Hovawart og pyrre blir litt i største laget for meg, iallefall utifra de jeg har møtt.

Jaktlabbe står på lista om jeg viker for pelskravet... En ting er de irriterende hårene man ikke blir kvitt, det andre er kuldemotstand ved overnatting ute.

Curly coated har jeg ikke mye kjennskap til, noen som kjenner til dem? Eneste jeg har hørt er at de er litt tøffe i gemyttet?

Flat coat kunne nok passet i forhold til mange krav, men de har etter min erfaring alt for dårlig roevne. Beklager å si det, men jeg synes regelrett de erfor slitsomme å ha med å gjøre.

Tollern ryker da den blir for liten. Vurderte dem lenge da jeg synes de er herlige som typer, men de klarer bare ikke å bli store nok for meg.

Så blant retriverne må jeg kanskje vurdere hvor viktig pelsen er? Synes jo egentlig de jaktlabbene jeg har sett er veldig fine :) Noen som vet hvor godt de tåler kulda vinterstid?

Riesenschnauzer og airdale terrier hadde jeg nesten glemt bort. Møtt en del artige av de, så kanskje man bør tenke litt mer på dem? Men her er det vel kanskje også dårlig stilt med kuldemotstand? Hvordan er lærevillighet, jaktlyst og hodehardhet? Alt vil jo være individbasert, men sånn generelt? En setter er jo f.eks generelt mildere i huet enn en vorsther.

Lapsk vallhund står litt på lista, men der labradoren har for lite pels er vallhunden egentlig hakket for liten for min smak.

Spanielene har jeg skikkelig sansen for som typer, men de er litt for små og jeg har allerede en hund med klumpepels :P

Laika har jeg igrunn ikke tenkt på da de for meg er jakthunder, har hun du kjenner noen nettside Pippin?

Størrelseskravet innser jeg nå egentlig at er enda litt høyere opp en i starten her:P Settern min er 61 cm og jeg vil ikke ha så mye lavere hund enn han, men andre raser vil jo bli kraftigere enn en setter og dermed kan jeg gå litt ned på høyden om musklekraften kompenseres.

Marthe var det vel som nevnte å se på godkjente hunder, og den tanken har jo selvsagt slått meg også men jeg har slitt litt med å finne en overssikt. Finnes det noe sted?

Kan jo bare tilføre at jeg er vant med hund, vi har alltid hatt hund i familien og jeg har trent en del hunder. MEN jeg har aldri drevet med hverken spor eller noe annet som kan ligne på redningshundarbeid tidligere. Det har stort sett gått i fuglehund og trening av dem for å lage jakthunder :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har egentlig ikke tenkt å foreslå egen rase (flat coated retriever), men jeg gjør det allikevel. Ikke det at jeg tror den er så himla mye bedre enn andre, men jeg snakker bare av egen erfaring. Vi har trent litt i NRH (mindre i det siste pga. ugunstige arbeidstider i forhold til treninger). Han har en god nese, og han er superduperglad i folk, så han vet liksom hva han går etter når han er i søk på menneske. Og han har samtidig god uutholdenhet og gir seg ikke før han er ferdig med det han startet på. Etter å ha hatt en golden som trengte motivasjon til stadighet, var det en annen verden å trene en flat, altså. Ellers tror jeg retrievere generelt kanskje kan være et godt valg.

Eller så vet jeg om ei innmari søt Rottweilertispe som har blitt A-godkjent, og er en superduper frøken til det hun driver med. Men det er kanskje utelukket?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Riesenschnauzer og airdale terrier hadde jeg nesten glemt bort. Møtt en del artige av de, så kanskje man bør tenke litt mer på dem? Men her er det vel kanskje også dårlig stilt med kuldemotstand? Hvordan er lærevillighet, jaktlyst og hodehardhet? Alt vil jo være individbasert, men sånn generelt? En setter er jo f.eks generelt mildere i huet enn en vorsther.

Om de fungerer som redningshunder i Alta så regner jeg med at kulde tåles :D Sjekk kennel Astekina, ring gjerne og snakk med Heidi. Hun har lang erfaring både med rasen og redningshund. De har også flere generasjoner med riesen redningshunder.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så blant retriverne må jeg kanskje vurdere hvor viktig pelsen er? Synes jo egentlig de jaktlabbene jeg har sett er veldig fine :) Noen som vet hvor godt de tåler kulda vinterstid?

Jeg hadde jaktlabbe før, og hun tålte vinteren bra på tross av at hun var ganske tynnpelset.

I bilen og under oppvarming brukte hun ulldekken eller bot-dekken, for forebygging av skader :)

På skiturer fikk hun på seg dekken når vi tok pauser.

De siste 2 vinterne brukte hun dekken på tur (når hun gikk i bånd.) 15-20 minus i Bergen ble da litt heftig for en gammel dame :)

Endret av *mokken*
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis man skal ha redningshund, så må man se hva annet som er godkjent. Ikke kjøp "bare en hund". Det er en grunn for at folk velger som de velger. Å trene opp en redningshund er utrolig mange timers arbeid, så ikke lag mer arbeid enn det du har.

Er så enig med deg! Veien til A-godkjenning er mange timers arbeid, så velg raser som i flertall er godkjente..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eines (jaktlabrador) oppdretter drev med curlyer tidligere. De har nå sluttet med det da det er alt for få som avler på jaktegenskaper, det fokuserers nesten bare utelukkende på utstilling. Så slik jeg har forstått det, er curlyer ikke fult så gode arbeidshunder mer. Du kan jo høre med dem om de vet om det er noen som brukes til redning. Jeg tror nok det er mye sikrere å satse på jaktvarianten av labrador eller golden da. Eller flat, selv om jeg ser at du ikke vil ha en. Det brukes mange flatter til redning og det er flere godkjente. Det er vel flat, schæfer og kanskje bc som er de rasene som er mest godkjente redningshunder. Mener jeg så en oversikt over det før, men husker ikke hvor...

Uansett: velg den rasen som brukes mest og etter skikkelige arbeidslinjer. Ingen vits å legge ned så utrolig mye arbeid som man må i redning også ha en dårlig hund. Velg et "sikkert" kort.

Har trent redning med aussier før, nå har jeg jaktlabrador, men trener ikke redning, kun ag og bruks. Ser at han har det mye mer naturlig i seg enn aussiene dette med spor og søk. I forhold til kuldetolleranse tålte aussiene kulde bedre enn ham, men så klabbet de i pelsen, noe Eine ikke gjør. Han er 18 mnd nå og i fjor syntes jeg han ble litt kald av seg. Bor i Tromsø og er vant til at aussiene la seg uten problemer på sny under lp trening etc, Eine kviet seg litt for det, men så var han også ung. Blir interessant å se hvordan han takler kulde i år.

Tenker at uansett hvilken rase en har, så skal de kles på under hvile, spesielt utendørs. Under arbeid tror jeg nok en jaktlabrador holder seg fint i gang. Men klart, er det i blåsten på fjellet, blir det jo kaldt -for de fleste raser! Er ikke så mye arbeid å kle på dem et kathadindekken :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Curly coated har jeg ikke mye kjennskap til, noen som kjenner til dem? Eneste jeg har hørt er at de er litt tøffe i gemyttet?

Eines (jaktlabrador) oppdretter drev med curlyer tidligere. De har nå sluttet med det da det er alt for få som avler på jaktegenskaper, det fokuserers nesten bare utelukkende på utstilling. Så slik jeg har forstått det, er curlyer ikke fult så gode arbeidshunder mer.

Oi sann, her var det litt nytt for meg. Jeg har curly selv, og er litt overrasket over at du sier de ikke er gode arbeidshunder. De fleste curly eiere jeg vet om (stort sett svensker) bruker curlyene sine aktivt i jakt, viltspor og i lydighet. De fleste curlyer som avles på er jaktpremierte og mange har også viltsporchampionat. Jeg ville kanskje vært litt forsiktig med å uttale meg om hele rasemiljøet basert på en tidligere oppdretters uttalse. Jeg har ett par tanker om curly oppdrett, men da mer på at det avles mye på store, litt tunge curlyer, og at den nette, mindre utgaven som jeg liker bedre faller bort (litt likt mye av labrador oppdrettet i Norge). Jeg har trent agility og lydighet med min, og hun er veldig lettlært. En curly krever litt aktivisering føler jeg, og er nok tidvis litt mer krevende en f. eks golden retriever. Min har en knallgod av og på knap, men kan ha ganske høy intensitet på turer, osv. Egentlig så tror jeg en curly hadde passet mange av kriteriene dine, kanskje med unntak av størrelse. Tispene ligger stort sett på ca. 35 kg, og hannhundene 40 (jeg har en knøttliten tispe, og hun veier 28). Vi har hatt to hjemme, pluss at jeg nå har en tispe på 2 år, pluss at jeg har møtt en del andre (ca 20 individer vil jeg tro). Det største problemet du kanskje vil få med de som redningshund er at de er litt mer reserverte enn de andre retriever-rasene. Min synes for eksempel fremmede menn som lener seg over henne kan være litt ekkelt. Redningshunder skal vel generelt være glad i fremmede mennesker, så dette er kanskje noe man bør være obs på. Min curly er vant til ett aktivt friluftsliv, med teltturer og kløving om sommeren, og ser ut til å trives godt med dette. De må nok klees på om vinteren når de er i ro, ettersom jeg merker at min ofte blir kald om hun er i ro ute i litt kjølig vær.

EDIT: Aristocurls skal ha kull i februar på en kombinasjon jeg virkelig liker, etter jaktpremierte linjer. Jeg står egentlig på valpeliste, men tviler på at jeg kommer til å ha anledning til å ha valp før ett senere kull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Oi sann, her var det litt nytt for meg. Jeg har curly selv, og er litt overrasket over at du sier de ikke er gode arbeidshunder. De fleste curly eiere jeg vet om (stort sett svensker) bruker curlyene sine aktivt i jakt, viltspor og i lydighet. De fleste curlyer som avles på er jaktpremierte og mange har også viltsporchampionat. Jeg ville kanskje vært litt forsiktig med å uttale meg om hele rasemiljøet basert på en tidligere oppdretters uttalse. Jeg har ett par tanker om curly oppdrett, men da mer på at det avles mye på store, litt tunge curlyer, og at den nette, mindre utgaven som jeg liker bedre faller bort (litt likt mye av labrador oppdrettet i Norge). Jeg har trent agility og lydighet med min, og hun er veldig lettlært. En curly krever litt aktivisering føler jeg, og er nok tidvis litt mer krevende en f. eks golden retriever. Min har en knallgod av og på knap, men kan ha ganske høy intensitet på turer, osv. Egentlig så tror jeg en curly hadde passet mange av kriteriene dine, kanskje med unntak av størrelse. Tispene ligger stort sett på ca. 35 kg, og hannhundene 40 (jeg har en knøttliten tispe, og hun veier 28). Vi har hatt to hjemme, pluss at jeg nå har en tispe på 2 år, pluss at jeg har møtt en del andre (ca 20 individer vil jeg tro). Det største problemet du kanskje vil få med de som redningshund er at de er litt mer reserverte enn de andre retriever-rasene. Min synes for eksempel fremmede menn som lener seg over henne kan være litt ekkelt. Redningshunder skal vel generelt være glad i fremmede mennesker, så dette er kanskje noe man bør være obs på. Min curly er vant til ett aktivt friluftsliv, med teltturer og kløving om sommeren, og ser ut til å trives godt med dette. De må nok klees på om vinteren når de er i ro, ettersom jeg merker at min ofte blir kald om hun er i ro ute i litt kjølig vær.

EDIT: Aristocurls skal ha kull i februar på en kombinasjon jeg virkelig liker, etter jaktpremierte linjer. Jeg står egentlig på valpeliste, men tviler på at jeg kommer til å ha anledning til å ha valp før ett senere kull.

Jeg lurte på om jeg skulle svare ang curlyen, men fant ut at jeg skulle la være fordi det er ganske begrensa hvor mange jeg har møtt og trent med. Men ut i fra de jeg har kjent og trent med, er inntrykket det samme som Poter trekker frem. Både de jeg har møtt, den jeg trente med før, og den jeg trener med nå har vært veldig usikre i forhold til mennesker. Jeg mener ikke en redningshund trenger å være spesielt sosial. Min terv bryr seg fint lite om fremmede (men er ikke usikker på dem), men i runderinga er de det kuleste som finnes fordi de er en del av jobben og fører til belønning. Jeg trener med noen hypersosiale retrievere, og det kan være en utfordring. Men de må ikke være usikre som curlyen ofte er (dvs som alle jeg har kjent har vært).

I tillegg til å være usikre har jeg ikke inntrykk av at de er veldig gode treningshunder. Vanskelige å belønne og har ikke hatt veldig stor kapasitet til å jobbe for belønninga. Det betyr selvfølgelig ikke at de ikke er fine å trene med, men litt typisk hunder som gir seg om det blir tungt. Du finner liksom aldri en belønning de er villig til å rundere 800 meter for. Eller jobbe en hel dag på ettersøk etter en savnet. Han jeg trener med nå kan være gira på kongen og liker godbit, men han er ikke villig til å jobbe spesielt hardt for å få noen av dem.

Pelsmessig trenger de dekken om vintern, noe som forsovet ikke er noe stort problem. De suger også til seg vann, noe som gjør at de blir kalde om de blir liggende våte på høsten. Litt merkelig egentlig, at en vannhund ikke har mer vannavstøtende pels? Kan det ha noe med at de blir vasket med såpe å gjøre? Jeg vet ikke. Det er bare noe jeg har merka meg.

Størrelsesmessig er de ganske mye tyngre enn jeg foretrekker dem, men om de hadde hatt motivasjonen og arbeidsviljen, kan jeg ikke se at det hadde vært noe problem. De er hverken større eller tyngre enn en riesen.

Nå høres jeg veldig negativ ut til curlyen, og det er jeg egentlig ikke. Koselige, greie hunder som familiehunder og turkamerater. De er også fine hunder å trene litt med, og kanskje til og med konkurrere. Men jeg har fortsatt til gode å møte en jeg ville giddi å brukt tid på å begynne å utdanne til redningshund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurte på om jeg skulle svare ang curlyen, men fant ut at jeg skulle la være fordi det er ganske begrensa hvor mange jeg har møtt og trent med. Men ut i fra de jeg har kjent og trent med, er inntrykket det samme som Poter trekker frem. Både de jeg har møtt, den jeg trente med før, og den jeg trener med nå har vært veldig usikre i forhold til mennesker. Jeg mener ikke en redningshund trenger å være spesielt sosial. Min terv bryr seg fint lite om fremmede (men er ikke usikker på dem), men i runderinga er de det kuleste som finnes fordi de er en del av jobben og fører til belønning. Jeg trener med noen hypersosiale retrievere, og det kan være en utfordring. Men de må ikke være usikre som curlyen ofte er (dvs som alle jeg har kjent har vært).

I tillegg til å være usikre har jeg ikke inntrykk av at de er veldig gode treningshunder. Vanskelige å belønne og har ikke hatt veldig stor kapasitet til å jobbe for belønninga. Det betyr selvfølgelig ikke at de ikke er fine å trene med, men litt typisk hunder som gir seg om det blir tungt. Du finner liksom aldri en belønning de er villig til å rundere 800 meter for. Eller jobbe en hel dag på ettersøk etter en savnet. Han jeg trener med nå kan være gira på kongen og liker godbit, men han er ikke villig til å jobbe spesielt hardt for å få noen av dem.

Pelsmessig trenger de dekken om vintern, noe som forsovet ikke er noe stort problem. De suger også til seg vann, noe som gjør at de blir kalde om de blir liggende våte på høsten. Litt merkelig egentlig, at en vannhund ikke har mer vannavstøtende pels? Kan det ha noe med at de blir vasket med såpe å gjøre? Jeg vet ikke. Det er bare noe jeg har merka meg.

Størrelsesmessig er de ganske mye tyngre enn jeg foretrekker dem, men om de hadde hatt motivasjonen og arbeidsviljen, kan jeg ikke se at det hadde vært noe problem. De er hverken større eller tyngre enn en riesen.

Nå høres jeg veldig negativ ut til curlyen, og det er jeg egentlig ikke. Koselige, greie hunder som familiehunder og turkamerater. De er også fine hunder å trene litt med, og kanskje til og med konkurrere. Men jeg har fortsatt til gode å møte en jeg ville giddi å brukt tid på å begynne å utdanne til redningshund.

Ja, jøss, høres ut som både du og poter er skikkelig negative til curlyer, etter å ha møtt ett par individer hver. Synd, for i mine (totalt partiske) øyne er det en flott hund, som dessverre omtrent er i ferd med å omtrent bli borte. Akkurat det med å være skeptisk til andre mennesker er jeg fullt og holdent helt enig i. Den stikker jeg ikke under en stol. Som 8 uker gammel valp var Aisha livredd for alle some ikke var meg, og vi har jobbet mye for å få henne noe tryggere. Derfor ville jeg vært skeptisk til å gå for de som redningshund om målet var at man skulle bli godkjent redningshund. Og trene med de tror jeg ikke hadde vært noe problem. Jeg er uenig i at de er dårlig arbeidshunder fortsatt, men det får man bare mene hvis man vil-jeg synes det er rart at det finnes curlyer der ute som er både jaktchampions og viltsporchampions om de ikke skulle la seg motivere til å trenes litt ordentlig. Men jeg ser jo også den med at det er litt forskjell å trenes i disse grenene og å trenes til redningshund. Egner seg dårlig som redningshund er kanskje mer fair og si, uten å uttale seg generelt om arbeidskapasitet. Mye mulig du har rett i at jobben som redningshund blir for tøff for de, men sånn generelt så kan de motiveres. Min foreldres første møte med en curly var en curly som ble brukt av en toller som pappa jobbet sammen med, sm narkotikahund. En curly er stort sett ekstremt hengiven til sin eier, og det er kanskje det jeg liker aller best med rasen, at jeg føler man får en litt annen kontakt med de enn man får med en golden eller en labrador. De er mer avbalanserte, og litt roligere (igjen så er dette min oppfatning av rasen).

De suger heller ikke til seg vann på noen måte, vet ikke helt hva du mener med det, men har i hvertfall jeg aldri opplevd med mine. Pelsen er nok ikke så vannavstøtende som den til en portugisisk vannhund, men Aisha holder seg tørrere en goldene våre ute på tur. Det kan også være greit å vite at det er en del pelsproblemer på de, spesielt på de leverfargede linjene, da ofte at de utvikler flekker uten pels.

EDIT: Angående størrelse så skal de være mer langbeinte og lettere i kroppen en noen av de andre retrieverrasene. Om de holdes slanke, så beveger de seg på en mer atletisk måte enn både golden og lab. Dessverre er utviklingen i rasen slik at de tunge hundene premieres på utstilling, og plutselig så får man hunder som veier 50 kg. Jeg vet om ett par curlyer i Norge (som trenes aktivt på viltspor og spor) hvor tispa veier over 40 og hannen over 50 (!). Men etter å ha pratet med eierene så vet jeg også at det er foringa som ligger til grunne for vekten på disse hundene. Jeg har bevisst holdt min slank, og med sine 28 kg så er hun lettere i kroppen og mer atletisk enn noen labrador jeg noensinne har møtt.

EDIT2: Henten fra Norsk Retrieverklubb:

"Tross rasens fåtallighet er flere curlier premiert på viltspor, jakt og lydighet. Visstnok skal den også være prøvd som både førerhund og narkotikahund. Curlien er en meget intelligent hund. Den kan være noe reservert overfor fremmede og har tendenser til å være noe vaktsom. På mange måter kan rasen derfor være vanskelig for uerfarne hundeeiere å håndtere, men med riktig oppdragelse kan den bli en utmerket brukshund.

Får man den først på parti er det ikke den ting en curly ikke kan lære. Den elsker å jobbe, den er viljesterk, utholdene og robust. Dette er ingen hund som trives i løpestreng eller hundgård, den vil derimot bruke all sin kløkt og list på å komme fri. Curlien trenger utfordringer og arbeidsoppgaver for å bli en veltilpasset hund. Som curlyeier vil du aldri være arbeidsledig."

EDIT3 og så skal jeg gi meg:

1994 kom rasens första räddningshund: Peapods Budgie(Blazeaway Wish Crack – Uved’s Peapod) ägd av Gunnel Modin.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Ja, jøss, høres ut som både du og poter er skikkelig negative til curlyer, etter å ha møtt ett par individer hver. Synd, for i mine (totalt partiske) øyne er det en flott hund, som dessverre omtrent er i ferd med å omtrent bli borte. Akkurat det med å være skeptisk til andre mennesker er jeg fullt og holdent helt enig i. Den stikker jeg ikke under en stol. Som 8 uker gammel valp var Aisha livredd for alle some ikke var meg, og vi har jobbet mye for å få henne noe tryggere. Derfor ville jeg vært skeptisk til å gå for de som redningshund om målet var at man skulle bli godkjent redningshund. Og trene med de tror jeg ikke hadde vært noe problem. Jeg er uenig i at de er dårlig arbeidshunder fortsatt, men det får man bare mene hvis man vil-jeg synes det er rart at det finnes curlyer der ute som er både jaktchampions og viltsporchampions om de ikke skulle la seg motivere til å trenes litt ordentlig. Men jeg ser jo også den med at det er litt forskjell å trenes i disse grenene og å trenes til redningshund. Egner seg dårlig som redningshund er kanskje mer fair og si, uten å uttale seg generelt om arbeidskapasitet. Mye mulig du har rett i at jobben som redningshund blir for tøff for de, men sånn generelt så kan de motiveres. Min foreldres første møte med en curly var en curly som ble brukt av en toller som pappa jobbet sammen med, sm narkotikahund. En curly er stort sett ekstremt hengiven til sin eier, og det er kanskje det jeg liker aller best med rasen, at jeg føler man får en litt annen kontakt med de enn man får med en golden eller en labrador. De er mer avbalanserte, og litt roligere (igjen så er dette min oppfatning av rasen).

De suger heller ikke til seg vann på noen måte, vet ikke helt hva du mener med det, men har i hvertfall jeg aldri opplevd med mine. Pelsen er nok ikke så vannavstøtende som den til en portugisisk vannhund, men Aisha holder seg tørrere en goldene våre ute på tur. Det kan også være greit å vite at det er en del pelsproblemer på de, spesielt på de leverfargede linjene, da ofte at de utvikler flekker uten pels.

EDIT: Angående størrelse så skal de være mer langbeinte og lettere i kroppen en noen av de andre retrieverrasene. Om de holdes slanke, så beveger de seg på en mer atletisk måte enn både golden og lab. Dessverre er utviklingen i rasen slik at de tunge hundene premieres på utstilling, og plutselig så får man hunder som veier 50 kg. Jeg vet om ett par curlyer i Norge (som trenes aktivt på viltspor og spor) hvor tispa veier over 40 og hannen over 50 (!). Men etter å ha pratet med eierene så vet jeg også at det er foringa som ligger til grunne for vekten på disse hundene. Jeg har bevisst holdt min slank, og med sine 28 kg så er hun lettere i kroppen og mer atletisk enn noen labrador jeg noensinne har møtt.

EDIT2: Henten fra Norsk Retrieverklubb:

"Tross rasens fåtallighet er flere curlier premiert på viltspor, jakt og lydighet. Visstnok skal den også være prøvd som både førerhund og narkotikahund. Curlien er en meget intelligent hund. Den kan være noe reservert overfor fremmede og har tendenser til å være noe vaktsom. På mange måter kan rasen derfor være vanskelig for uerfarne hundeeiere å håndtere, men med riktig oppdragelse kan den bli en utmerket brukshund.

Får man den først på parti er det ikke den ting en curly ikke kan lære. Den elsker å jobbe, den er viljesterk, utholdene og robust. Dette er ingen hund som trives i løpestreng eller hundgård, den vil derimot bruke all sin kløkt og list på å komme fri. Curlien trenger utfordringer og arbeidsoppgaver for å bli en veltilpasset hund. Som curlyeier vil du aldri være arbeidsledig."

EDIT3 og så skal jeg gi meg:

1994 kom rasens första räddningshund: Peapods Budgie(Blazeaway Wish Crack – Uved’s Peapod) ägd av Gunnel Modin.

Jeg har aldri nekta for at rasen kan trenes. Sikkert også til konkurranser. Men kan du komme med noen eksempler på curlyer som har blitt godkjent redningshund og/eller blitt plassert høyt i lydighet og bruks? Bortsett fra denne i 1994? Eller kan du vise til mentaltester som viser at de innehar noen av de egenskapene som er ønskelig i en hund som kjøpes for å utdanne som redningshund?

Jeg starta med å skrive at det er et begrensa antall individer jeg har møtt og kjent, og bare to jeg har trent aktivt med over lang tid. Med så få individer det er i Norge er det ikke mange å møte...

Selvfølgelig kan de trenes med. Men TS spør etter en hund å utdanne til redningshund, og da svarer jeg på min erfaring med rasen ut i fra det (dvs ut i fra brukstrening, men det er jo mange av de samme egenskapene som kreves). Det er ganske langt fra å trene litt agility og lydighet for for moro og kanskje starte en konkurranse, til å legge ned så vanvittig mange timer i trening mot et mål, som det er å utdanne en redningshund. At du kan klare det, betyr ikke at rasen er godt egna. Jeg personlig hadde ikke giddi å kjøpe en hund jeg sansynligvis må legge ned timesvis med arbeid, hvor sansynligheten for å nå målet er mye mindre enn med andre raser. Da velger man heller en rase det er større sansynlighet for å nå målet med. Ettersøk etter vilt blir litt på sida i denne sammenhengen.

Curlyen jeg trener med nå begynner virkelig å gå bra i rundering, men det går litt på hvor vanskelig veien dit er (og vil fortsette å være fremover). Jeg er veldig enig i at det er risikabelt å si noe om en hel rase med bakgrunn i forholdsvis få individer. Men når det er en så liten rase, er det veldig få som har møtt mange. Og jeg kan ikke si at jeg syns det er veldig god hjelp i å spørre oppdrettere på rasen, som selvfølgelig kjenner flere individer, når ingen av dem bruker hundene og avler på bruksegenskaper (her snakker jeg ikke om ettersøk osv, det blir litt andre egenskaper som kreves).

Så kommer selvfølgelig at du må trives med rasen i hverdagen også, men det går mer på personlig preferanse og blir litt vanskelig å diskutere i en tråd for andre som ikke kjenner ts.

Jeg er overhode ikke negativ til rasen. Jeg er negativ til at rasen er godt egna til det ts spør etter.

OT: Det du skriver om pelsløse flekker. Vet du hva det kommer av og om det kan gjøres noe med? Curlyen jeg trener med nå sliter med det (eller sliter og sliter, det ser stygt ut, eneste han sliter med det med er at det klør), og eiern eller veterinær vet ikke hva det kommer av eller hva de kan gjøre med det. Forbytte funka en stund, men nå er det tilbake. Du kan godt svare på PM hvis du vet noe, så vi ikke kupper tråden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OT: Det du skriver om pelsløse flekker. Vet du hva det kommer av og om det kan gjøres noe med? Curlyen jeg trener med nå sliter med det (eller sliter og sliter, det ser stygt ut, eneste han sliter med det med er at det klør), og eiern eller veterinær vet ikke hva det kommer av eller hva de kan gjøre med det. Forbytte funka en stund, men nå er det tilbake. Du kan godt svare på PM hvis du vet noe, så vi ikke kupper tråden.

Svarer raskt jeg, for vi er da egentlig litt enig. Eneste jeg sier er at hunden egner seg som mer enn en familiehund og turvenn liksom, men så kan vi stoppe der. Pelsproblemene er det dessverre ingen som vet hva kommer av, og det er heller ingenting man kan gjøre med det (satt akkurat å leste en tråd i curly coated retriever gruppen på facebook). De holder på med ett forskningsprosjekt på det på en av universitetene i England, så forhåpentligvis vil man finne svar. Dette er hvis de virkelig har store flekker uten noen som helst pels. Men generelt er det en del individer som har dårlig og tynn pels, og det er nok en rase som ofte kan ha godt av litt lakseolje i fóret (selv om det helt sikkert har vært forsøkt på den du trener sammen men) . Min har super pels (heldig!) og får vom og hundemat med laks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oi sann, her var det litt nytt for meg. Jeg har curly selv, og er litt overrasket over at du sier de ikke er gode arbeidshunder. De fleste curly eiere jeg vet om (stort sett svensker) bruker curlyene sine aktivt i jakt, viltspor og i lydighet. De fleste curlyer som avles på er jaktpremierte og mange har også viltsporchampionat. Jeg ville kanskje vært litt forsiktig med å uttale meg om hele rasemiljøet basert på en tidligere oppdretters uttalse.

Jeg sier ikke at de ikke er gode arbeidshunder, jeg sier at, slik jeg har forstått det, er de ikke fult så gode arbeidshunder mer. Jeg mener jeg uttrykte meg passelig forsiktig der og gav uttrykk for at jeg ikke er bastant. Mener ellers at oppdretters uttalelse om curly er rimelig sikker da de har vært i curlymiljøet i årevis og drevet aktivt (jakt) med sine curlyer, så jeg regner med de vet hva de prater om. Utenom det har jeg kun møtt en håndfull curlyer selv og bare trent med en curly, så mine egne erfaringer er begrenset, noe jeg også gir uttrykk for i innlegget du siterte.

Er ellers enig med Therese :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snakket med en som driver med redning i NRH som fortalte meg at det finnes noen med Cheasapeake Bay Retrievere som gjør det bra.

Ja familien til venninnen min som driver med rasen er både godkjente for alle tre (ettersøk, lavine og ruin?) grener og er instruktører. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...