Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

No er eg mildt sagt drit lei. Pia var det lille nye "håpet" som folk gjerne kalte ho, og planen var at ho muligens kunne bli ein avlshund med tida. Det er vel planar eg no har satt ein stor og feit strek over. Med ei frøken som vart født på vinterhalvåret, så var det sjølvsagt grusomt kaldt for ein liten kvalp med kvalpepels, null underull og "babymage", og av dei grunnande vart det ikkje så mykje sosialtrening som eg hadde håpt på, og vi måtte ofte bryte dei gangane vi var der pga. den grusome kulda.

Etter nyttår, ved ca. 4 mnd. alder starta det heile med at absolutt alt var skummelt og måtte bjeffast på. Snøballar, hundar, mennesker, skilt, pinne, ballar, osv osv... Det å gå tur i sentrum var rett og slett grusomt sidan ho bjeffa på alt av mennesker og skilt ++. Det er noko vi no har under kontroll etter X-antall turar i sentrum opp gjennom tida, og vi kan no fint gå turar i sentrum utan at folk eller andre ting skal utløyse bjeffing. Med mindre ho ser ein hund.

Etter snart 1 år med jobbing på problemet har vi fortsatt det verste igjen, nemleg det at ho bjeffar på hundar. Det er ikkje berre sånn "Oi, ein hund! Voff, voff!" og tusle vidare. Ho kan fint bjeffe 1 time eller 2 i strekk, det er null problem nemleg.

Så snart ho ser ein hund startar helvette laus, og eg står med ei frøken som drar i båndet og bjeffar på alt av hundar ho ser. Det vanskelege med ho, er det at eg aldri veit kvar eg heilt har ho sidan ho har ein usynleg av/på knapp, for den eine veka kan ho vere stille og alt ser ut til å gå riktig veg, mens den neste veka igjen, då er det umulig å få ho til og vere stille. Dei gangane ho er umulig, er det meir eller mindre også umulig å få kontakt med ho, og eg kan holde godbitar som pølse, ferske kotelettbitar og tørka kotelettbitar forran snuten på ho utan at ho gidder å bry seg. For dei som tenker å føreslå leike, så er det berre å gløyme. Leikar skal i følge Pia ikkje opphalde seg ute... :pinch:

Instruktørane på sosialtreningane må også gneldrast på. Alle instruktørane!

Enkelte hundar går ho overraskande nok godt overrens med, og ho kan fint invitere dei til leik. Til no er det vel 4 stykk ho ikkje på nokon måte har bjeffa på, ikkje eigarane deira heller etter det eg kan hugse.

Kvifor ho bjeffar på instruktørane er noko som for meg er eit lite mysterium, men så igjen, så kan Pia plukke ut folk som må bjeffast på, og folk som ikkje fortener kjeft i det heile. Ta til dømes naboen som bur i naboleiligheta, Pia møter nesten aldri på ho, men ho går under "OK lista" til Pia, og Pia søker fint bort og naboen kan fint kose med ho. Slik er det med enkelte andre mennesker også. :icon_confused:

Var sist på trening i sta, og etter 40 minutt med rein og skjær bjeffing, der ho lukka øyra og var totalt umulig å få til og vere stille, gav eg opp. Det frista eigentleg svært mykje å kaste heile fillebikkja på elva!

På utstilling sist fikk eg høyre at ho var litt "spesiell" på ein måte.

Sagt frå dommaren: "Ho står kjempefint på bordet og reagerar ikkje på nokon måte negativt, men så snart ho kom ned på golvet bjeffa ho. Til vanleg er det omvendt... :blink: "

Heime er ho verdas herlegaste. Ho er mammadalt og vil helst fotfølge meg. Ho er enkel på absolutt alle moglege måtar og eg kan gjere absolutt kva enn eg vil med ho utan nokon form for tvang.

No er eg lei, umotivert og endar stort sett opp med å forlate treningane med klumpen i halsen og tårene i auga. Både på grunn av bjeffinga, og det at enkelte synest det er sååå festleg eller sååå irriterande at eg er den einaste med ein hund som konstant står og bjeffar.

Er det nokon som har ein mirakelkur til meg, for eg er så lei, så lei!? :icon_cry:

Skrevet

Dessverre ingen mirakelkur, nei.

Er hun sur? Eller blir hun oppjaga og vil at noe skal skje? Uansett så blir det jo passeringstrening. Men hvis hun er oppjaga og vil at ting skal skje, så vil jeg prøvd å snu å gå fra de andre hundene hver gang hun begynner. Hvis hun er sur, så ville jeg prøvd kindereggmetoden.

Var sist på trening i sta, og etter 40 minutt med rein og skjær bjeffing, der ho lukka øyra og var totalt umulig å få til og vere stille, gav eg opp. Det frista eigentleg svært mykje å kaste heile fillebikkja på elva!

Hva skjer hvis du går langt bort fra de andre på kurset og prøver helt der ute, og så nærmer du deg saaaaktee de andre mens du trener?

Skrevet

Dessverre ingen mirakelkur, nei.

Er hun sur? Eller blir hun oppjaga og vil at noe skal skje? Uansett så blir det jo passeringstrening. Men hvis hun er oppjaga og vil at ting skal skje, så vil jeg prøvd å snu å gå fra de andre hundene hver gang hun begynner. Hvis hun er sur, så ville jeg prøvd kindereggmetoden.

Hva skjer hvis du går langt bort fra de andre på kurset og prøver helt der ute, og så nærmer du deg saaaaktee de andre mens du trener?

Ho verkar ikkje sur, og ikkje direkte oppjaga. Ho er skeptisk, og det har ho vert sidan ho var lita. Ho er ikkje agressiv på nokon måte. Ho kan fint hilse på andre hundar, for så å plutseleg hoppe bakover og bjeffe på hunden. Det er det som skjer i 99% av tilfella når ho faktisk får hilse på andre hundar.

Det å gå langt vekk i frå dei andre hundane: been there, done that. Funkar overhode ikkje.

Desverre for meg, så er instruktøren som såg ut til å interessere seg i å faktisk gi oss tips til kva vi kunne prøve, flytta. :icon_cry:

Skrevet

Jeg lagde en tråd med nesten samme tittel, du kan jo kikke litt i den? :)

Då har eg lest gjennom heile tråden og alle svara :lol: Sånn i forskjell frå Tesh, så eeelskar Pia dei personane ho kjenner godt, og ho bjeffar som oftast med halen i normal krøll over ryggen, når ho startar å bjeffe etter å ha hilst på ein hund, då bjeffar ho med logrande hale. I følge boka om bjeffing som eg har gått til innkjøp av, men som eg enda ikkje er ferdig å lese, så kan logringa vere eit dempande signal.

Men som sagt, det er ikkje alle folk eller hundar ho bjeffar på. Med enkelte mennesker er det meir sånn "heihei, du vil ikkje hilse på meg vel? For eg vil ha koooos av deg! :banana: " Og dette kan godt vere vilt fremmede mennesker ho aldri i sitt 1 år lange liv har møtt eller sett før.

Kunne ønske eg var tankelesar så eg viste kva som faktisk gjekk for seg oppi nøtta på ho :icon_confused:

  • Like 1
Skrevet

Hva gjør du når hun bjeffer da???

Jeg lokker aldri mine til kontakt; jeg ber om kontakt og når jeg får det, DA kommer belønningen! Om du ikke korrigerer bjeffingen hennes, så blir den veldig selvforsterkende og etter en stund vet hun kanskje ikke engang hvorfor hun bjeffer!?

Ikke la henne stå i ro, beveg dere rundt, og når hun starter bjeffingen gir du kontaktkommando og belønner det øyeblikket hun ser på deg og er stille...etter hvert kan du øke tiden hun må være stille - her må du som eier gå inn og vise hunden at du har kontrollen og la henne slippe å føle at det er hennes oppgave...

Skrevet

Hva gjør du når hun bjeffer da???

Jeg lokker aldri mine til kontakt; jeg ber om kontakt og når jeg får det, DA kommer belønningen! Om du ikke korrigerer bjeffingen hennes, så blir den veldig selvforsterkende og etter en stund vet hun kanskje ikke engang hvorfor hun bjeffer!?

Ikke la henne stå i ro, beveg dere rundt, og når hun starter bjeffingen gir du kontaktkommando og belønner det øyeblikket hun ser på deg og er stille...etter hvert kan du øke tiden hun må være stille - her må du som eier gå inn og vise hunden at du har kontrollen og la henne slippe å føle at det er hennes oppgave...

Nei, det er ikke noen god idè å tilby hunden godbit mens den bjeffer. Nå er hun jo over godbitmotakelig stressnivå når hun bjeffer (er nok det, ja), så hun tar ikke i mot godbiten. Det sier jo også at bjeffinga er under mer effektive forsterkningsbetingelser, enn hva du nå ønsket å oppnå med godbit.

Kan hun ha opplevd å "måtte ordne opp" selv i møte med andre hunder? Eller har hun annen erfaring i noe som tilsier at bjeffing har vært funksjonelt? Altså, hvilken funksjon har bjeffingen, eller har hatt? En vintervalp trenger ikke å bli en bjeffehund, liksom. Hunder som ikke har surra med så mange andre hunder mens de vokste opp (eller i to-tremåneders alderen, hvis dere har en greie på det), kan da bli flotte hunder. Det handler vel mer om hva som skjer når de møter andre hunder.

Skrevet

Hva gjør du når hun bjeffer da???

Jeg lokker aldri mine til kontakt; jeg ber om kontakt og når jeg får det, DA kommer belønningen! Om du ikke korrigerer bjeffingen hennes, så blir den veldig selvforsterkende og etter en stund vet hun kanskje ikke engang hvorfor hun bjeffer!?

Ikke la henne stå i ro, beveg dere rundt, og når hun starter bjeffingen gir du kontaktkommando og belønner det øyeblikket hun ser på deg og er stille...etter hvert kan du øke tiden hun må være stille - her må du som eier gå inn og vise hunden at du har kontrollen og la henne slippe å føle at det er hennes oppgave...

Eg prøvar å få kontakt og eg bevegar med ofte over eit stort område, men det hjelper lite når eg stort sett må slepe ho etter meg fordi ho er så grusomt opptatt med å bjeffe på alle dei andre. Og eg tilbyr ikkje godbit når ho bjeffar, eg tilbyr godbit når ho har blitt stille, men om ho har er på "av - funkjson" gir blanke F i godbiten, så hjelper jo ikkje det stort...

Når ho er i "på - funksjon" så held ho bra kontakt, minimalt til null bjeffing, og gjer stort sett alt eg ber ho om.

Om du har tips til korleis eg faktisk skal kunne korrigere ho riktig, så kom gjerne med tips! :)

Nei, det er ikke noen god idè å tilby hunden godbit mens den bjeffer. Nå er hun jo over godbitmotakelig stressnivå når hun bjeffer (er nok det, ja), så hun tar ikke i mot godbiten. Det sier jo også at bjeffinga er under mer effektive forsterkningsbetingelser, enn hva du nå ønsket å oppnå med godbit.

Kan hun ha opplevd å "måtte ordne opp" selv i møte med andre hunder? Eller har hun annen erfaring i noe som tilsier at bjeffing har vært funksjonelt? Altså, hvilken funksjon har bjeffingen, eller har hatt? En vintervalp trenger ikke å bli en bjeffehund, liksom. Hunder som ikke har surra med så mange andre hunder mens de vokste opp (eller i to-tremåneders alderen, hvis dere har en greie på det), kan da bli flotte hunder. Det handler vel mer om hva som skjer når de møter andre hunder.

Som sagt: eg tilbyr ikkje godbit når ho bjeffar, eg tilbyr når ho er stille.

Ho har kun hatt 2 negative hendelsar med andre hundar som eg veit, den første var med bestefars BC når Pia var rundt 3 mnd. Pia ville leike og BC'en ville vere i fred og glefsa etter Pia sidan Pia begynte å bli noko innpåsliten. Pia gav blanke i BC'ens andvarsel og prøvde nokre gangar til før ho fant på noko anna å drive med.

Den andre gangen var etter at ho starta med bjeffinga, ho var stille og fikk hilse på ein anna hund, etter litt snusing glefsa hunden etter Pia og Pia skvatt bakover og kræsja i ståldøra (som er noko lealaus) til ridehallen.

Ellers har alle møter med hund, etter det eg veit, kun vert positive.

Aldri bjeffa på den måten at det har hatt nokon funksjon nei.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Den trenger ikke å bli det, og det avhenger av mange faktorer. Dessverre er jo eurasier også en rase som er litt utsatt for nervøsitet og usikkerhet, så da blir det ekstra nøye med disse tingene. Oppdretter og linjer. Sunne linjer både fysisk og mentalt, og foreldre som er trygge og har tidligere kull der valpene jevnt over er stødige hunder.  God sosialisering og miljøtrening - alene, uten den andre hunden. Vi hadde en fryktaggressiv hund da vi fikk valp, vi gikk ikke tur med dem sammen det første halvåret for at valpen ikke skulle lære av den voksne. Valpen må lære å gjøre alt på egenhånd, og vennes til ulike miljøer og situasjoner. Er du alene, eller har du familie som kan hjelpe til? Hvis ikke kan det bli krevende å lufte, trene og sosialisere både en valp og en voksen hund hver for seg. En annen ting er to hunder av motsatt kjønn. Det er jo en ganske stor risikofaktor med stress under løpetid, og dette kan forverre situasjonen både for tispa og hannhunden. Jeg ville vurdert å få en tispe til, rett og slett for å gjøre hundeholdet veldig mye enklere. Det kan være krevende nok med to ellers stabile hunder under løpetid. 
    • Vurdere å skaffe meg en hund nummer 2. Har en voksen labrador tispe fra før av, hun er en nervøs type, litt skvetten og var på lyder og skygger. Ønsker meg en Eurasier, hannhund, men lurer på om denne rasen er av typen som vil adoptere hennes oppførsel og nervøsitet? Eller vil eurasier valpen, siden det er en ganske egen og sta rase, være nærmest uaffektert av det? Jeg ønsker jo ikke å skaffe en hund til dersom den også blir en nervøs hund..
    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...