Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Vanskelig å formulere spørsmålet slik jeg tenker, men skal prøve :)

Det finnes jo ingen perfekte hunder :) Når man velger å avle på et dyr vil det ha en eller annen form for feil, mer eller mindre grov. Man finner kanskje en partner som ikke har denne feilen, eller kanskje man tar sjansen fordi alt annet klaffer? Noen sjanser må man jo ta :P

Hvilke feil har din hund som du har "oversett" (i mangel på et bedre ord)?

Skrevet

Kryptokisme.

Det ligger på mine linjer, og generellt ett problem på rasen som ikke er lett å få oversikt over. Både pga det ikke registreres noen steder og noen også holder munn om det. Og pga det brått kan hoppe over en generasjon eller to.

Jeg har valgt å ikke bruke linjer som er "kjent" for å ha balla av to årsaker: Ettersom det er så utbredt på rasen så tror jeg faktisk ikke at disse importene som ikke har noen krypte avkom er helt "fri" for genet (det har også vist seg å være rett en generasjon senere feks). De har også svakheter jeg syns er mye mer hemmende for min rase.

Jeg syns annen helse byr på mer utfordring og er mer hemmende. Ikke minst syns jeg personlig at mentaltiet og arbeidskapasitet er viktigere enn om de har balla eller ikke. Så får heller valpekjøperen bestemme selv om de vil kjøpe av meg eller ikke. De får også en god avtale (syns jeg) om valpen leveres uten en eller to baller og den forblir borte til hunden er voksen (18 mnd).

Skrevet

X'en har korsbåndoperasjoner på sine linjer.

Både hannhunden hun ble parret med i fjor og hannhunden hun fikk valper med i år har det på sine linjer.

Jeg valgte å se bort fra det fordi ødelagt korsbånd ikke er en dødsårsak på berner - det går an å operere. Selvfølgelig koster det tid og penger, med rekonvalens og alt det. Men når mange dyr på linjene har blitt gamle og nådd høy levealder, var det viktigere for meg når levealder er en issue på rasen. Et operert korsbånd kan en leve med, mens kreft og nyresvikt ikke har noen kur. Jeg har derfor valgt å ta mindre hensyn til sykdommer og lidelser som ikke tar flere år fra en hund, i denne omgang.

I neste generasjon vil det kunne være viktig å gi det et større fokus igjen, så en ikke mister perspektiv og skaper seg et for stort problem. Da må noe annet nødvendigvis nedprioriteres til fordel.

Skrevet

Nå har jeg bare hatt ett valpekull, og det er 11 år siden, men den gangen valgte jeg å parre tispa mi til tross for at hun manglet en P3. Jeg visste at dette lå på linjene bakover også, da også hennes mormor manglet tilsvarende tann. Hannhunden jeg brukte kjente jeg ikke til tannstatus på linjene på, men valgte å ta sjansen siden han var den eneste hannhunden jeg umiddelbart likte av de alternativene jeg hadde funnet fram gjennom årene :). Da jeg så tenkte på å parre Babs - altså en av valpene fra dette kullet - så var tenner noe jeg var mer obs på, siden Babs manglet 2 P1 og et par-tre andre av kullsøskenene også hadde mangler. Nå ble det aldri noe av den planlagte parringen - og det var kanskje like greit :D.

Skrevet

Spennende å lese. Hva med eksteriøre feil?Som er litt mer åpenbart og vanskeligere "å skjule" for valpekjøper. Si at en tispe har en feil som "egentlig ikke bør avles på" (feks feil ører ift standard, dårlige vinkler osv), men ingen i tispens nærmeste slekt har feilen og ingen i hannhundens slekt? Jeg regner med det kan bli et hett tema i oppdretterverden når enkelte velger å ta slike valg?

Skrevet

Spennende å lese. Hva med eksteriøre feil?Som er litt mer åpenbart og vanskeligere "å skjule" for valpekjøper. Si at en tispe har en feil som "egentlig ikke bør avles på" (feks feil ører ift standard, dårlige vinkler osv), men ingen i tispens nærmeste slekt har feilen og ingen i hannhundens slekt? Jeg regner med det kan bli et hett tema i oppdretterverden når enkelte velger å ta slike valg?

Alle hunder har eksteriøre feil. Det er en grunnpilar i oppdrett - alle hunder har feil, og om ikke eier/oppdretter kan fortelle om noen feil, er denne enten uvitende eller løgnaktig.

Det jeg lurer på, er hva du definerer som "egentlig ikke bør avles på" - altså hvilke eksteriøre feil utover "feil ører" og "dårlige vinkler" mener du en ikke skal avle på? For i praksis avler alle på eksteriøre feil, i og med at ingen avlsdyr er perfekte.

Jeg mener ikke å være spydig, jeg er bare usikker på hvor du vil, hva du spør om. Er det en rangering av eksteriøre feil og mangler ut fra betydning og alvorlighetsgrad du ønsker?

Skrevet (endret)

Det er jo nettopp det jeg åpner hele tråden med: ingen hunder er perfekte. Derfor har jo "alle" avlet på noen feil. Jeg er interessert i å høre hvilke feil folk har avlet på :) Hvorfor har man turt å ta sjansen med akkurat den feilen, og hvordan har man "veid det opp". Uff, det er jo så vanskelig å formulere det :P Kan jo legge til et par spørsmål: har du som oppdretter tatt en sjanse hvor du har vært usikker på resultatet, og ble resultatet som du ønsket eller ikke? Jeg er jo klar over at man som oppdretter må ta sjanser innimellom, og at man bruker timesvis på å studere stamtavler og veier opp og ned i mente :)

Eks: si at en rase skal ha hengeører. Så velger en å bruke en tispe med stående ører. Hvordan argumenterer oppdretter for det valget?

Edit: med "egentlig ikke bør avles på" mener jeg feil som kan være uheldige for rasen dersom de videreføres, eks svake mellomhender, trang underkjeve o.l. Evt eksteriøre feil som regnes som grove feil iflg rasestandard.

Endret av Teserere
Skrevet

Det er jo nettopp det jeg åpner hele tråden med: ingen hunder er perfekte. Derfor har jo "alle" avlet på noen feil. Jeg er interessert i å høre hvilke feil folk har avlet på :) Hvorfor har man turt å ta sjansen med akkurat den feilen, og hvordan har man "veid det opp". Uff, det er jo så vanskelig å formulere det :P Kan jo legge til et par spørsmål: har du som oppdretter tatt en sjanse hvor du har vært usikker på resultatet, og ble resultatet som du ønsket eller ikke? Jeg er jo klar over at man som oppdretter må ta sjanser innimellom, og at man bruker timesvis på å studere stamtavler og veier opp og ned i mente :)

Eks: si at en rase skal ha hengeører. Så velger en å bruke en tispe med stående ører. Hvordan argumenterer oppdretter for det valget?

Vi jo si at det er litt sånn som min families situasjon med Chico (dersom du har vært innom tråden) der han altså mangler jaktpremiering, men har bl.a. gode egenskaper ellers og sjeldne linjer som vil tilføre genpooler mer variasjon. (sagt i korte trekk).

Skrevet

OK, da vet jeg ikke helt om jeg bør svare, for jeg vet jo ikke hvordan resultatet ble enda - bortsett fra for tegninger.

X'en har en feil i tegningene, da hun er hvit bak den ene munnviken, og det er uønsket. Det er derfor noe jeg må ha i bakhodet ved valg av partner, for ikke å få for hvite tegninger - samtidig som jeg mener at anatomi, konstruksjon og type er viktigere enn farger. Dog, jeg er litt selvmotsigende også, for jeg er opptatt av tegninger da de bidrar til mye av uttrykket og er en del av rasens særpreg.

Anyways, jeg har det som et punkt når jeg sjekker hannhunder.

I kullet som hannhunden jeg brukte er fra, var det ingen feiltegnede i hodet - men en søster har sokker, altså for mye hvitt på frambeina, og det kan signalisere at det er anlegg for å gi lyse tegninger på linjene.

Hannhunden fikk fem kull i Sverige (der han bor) før parring, og jeg fulgte med på disse kullene - hadde det dukket opp stygge, drastiske overtegninger hadde jeg revurdert ham. Særlig et kull fulgte jeg nøye med på, fordi mor stammer fra de samme lyse linjene som X'en er fra.

Jeg fikk tre valper - en er perfekt tegnet ved fødsel. En har en liten nakkeflekk ved fødsel, men i skrivende stund (4.5 måneder gamle) står det igjen syv hårstrå. (X'en hadde også liten nakkeflekk i valpekassa, og den ser jeg nå kun som tre hvite hår når hun er totalt nedrøytet). Den tredje ble født med halskrage, men den har blitt brutt opp til en liten nakkeflekk så langt, og vil trolig forsvinne helt når voksenpelsen er på plass.

Så jeg fikk tre korrekt tegnede valper i forhold til utstilling, og alle tre er bedre tegnet enn sin mor. Så der lyktes jeg, om en kan si det.

Men fjorten dager etter at mitt kull ble født, ble et annet kull i Norge født, hvor far var bror av hannhunden jeg brukte. Og der kom det ut en valp hvor hele ansiktet er hvitt - hele snutepartiet, fronten av skallen, rundt om helt til ørene. Mor er korrekt tegnet, far er av den mørkere varianten. Så en vet aldri, og jeg hadde nok vel så mye flaks som "dyktighet" i mitt valg. Men tegninger er i hvert fall en veldig "ærlig" og rett fram eksteriør kvalitet.

Så får framtiden vise hva resultatet ble av mine andre vurderinger hva gjelder konstruksjon og type.

Edit: Jeg glemte jo å si at tegninger regnes som det som er lettest å forbedre, sammenlignet med type og konstruksjon, altså vektlegger vi det gjerne mindre og det var ingen stor bekymring da jeg gjorde den kombinasjonen - men jeg hadde det i bakhodet da jeg så på valpebilder av hans nyfødte som kom til verden mens jeg ventet på løpetid.

Det er lett å henge seg opp i "perfekte" tegninger - men når perfekt tegnede hunder kan få "freaks" på tegninger, og feiltegnede kan få perfekt tegnede, er det ikke så lett. En må bare se på tendensene i linjene bredt og vidt, og finne ut hvor ens egne grenser går. Jeg synes for eksempel det er bedre med for mye hvitt i hodet (det gir et bredere hode og mildere uttrykk) enn for mye hvitt på labbene - sistnevnte forstyrrer meg personlig mer, selv om begge er feil i henhold til rasebeskrivelse.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
    • Dette høres utrolig slitsomt ut, og jeg skjønner godt at dere er på bristepunktet. To ting ville jeg gjort først, før noe trening: en veterinærsjekk av valpen (urinveisinfeksjon er en klassiker bak plutselig tissing inne) og skikkelig rens av madrass og dyner. Vanlig spray fjerner ikke lukten for hundenesen, og så lenge det lukter toalett, forblir det et toalett. Så til bjeffingen. Akkurat nå har hundene lært at bjeffing åpner døra, så det er den vanen vi må snu, ikke hundene det er noe galt med. Men vi starter ikke om natta. Tren på dagtid: lukket dør i tre sekunder, åpne mens det er stille, belønn. Bygg langsomt opp. Gi dem samtidig en skikkelig god liggeplass utenfor soverommet som fylles med tyggeben og gode ting, så stedet får verdi i seg selv. Det er ikke noe quick fix her, men med en gradvis plan er det absolutt løsbart. Med tre hunder samtidig kan det være verdt å få en trener til å se på helheten hjemme hos dere.
    • Får bare prøve meg frem litt, skal kjøpe sånn for å se. Umulig å vite før man har prøvd 😉 Takk for nyttig info Molly.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...