Gå til innhold
Hundesonen.no

Unge hannhunder i avl


xxx12345
 Share

Recommended Posts

Poenget er vel at det er alltids noe som kan dukke opp senere. Skal man være garantert at bikkja holder seg frisk hele sitt liv, så får man bare brukt bikkjer som er døde, forhåpentligvis av alderdom.

Ta f.eks alaska huskyen jeg hadde. Han fikk problemer med prostata i en alder av 8-9 år (han ble kastrert for dette som 9 åring). Dinamor har jeg alt nevnt, problemer med nyrene og utviklet katarakt som 7 åring. Ei tispe jeg veit om, utviklet skuddredsel som godt voksen (nei, jeg mente ikke Dina nå, men det gjelder forøvrig for henne også). Faren til AH'en fikk skjellet-kreft som 7 åring. En hund fikk epilepsi som 5 åring. En tispe fikk en øyesykdom (husker ikke hva den heter) og måtte operere ut et øye og ble blind på det andre som 8 åring. Osv..

Å velge avlsdyr er alltid et sjansespill, så hvor lenge skal man vente da? Hvor gamle er de når de er gamle nok til at man veit, liksom?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 65
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Med argumentene som fremkommer her så er vi ikke langt unna noe en veldig kjent oppdretter sa engang. Man skulle la alle hanner vokse opp, fryse ned sæd, meriteres, helsesjekkes etter alle kunstens re

Kan ikke slike tilfeller rapporteres til NKK? I siste Hundesport tok de opp en rekke tilfeller hvor de hadde gått inn med avlsforbud, advarsler, registreringsforbud ++ pga alderen på avlsdyrene. Gr

Jo, jeg er enig i at det er et dårlig eksempel. Men i dag kunne jeg ikke ha stått for det valget jeg gjorde da (knotete setning, men jeg håper du skjønner hva jeg mener). At han hadde kvaliteter som j

Og tanken er at "alt hjelper", når det kommer til alder. Vi er åpenbart fundamentalt uenige. Spent på om jeg får en åpenbaring om jeg noen gang blir oppdretter som gjør at jeg firer på kravene. Håper ikke det.

Vi er ikke "åpenbart uenig" nei, men av alle faktorene som spiller inn når man velger avlsdyr, så er jeg litt usikker på hvor jeg setter alder hen. Ideelt sett så bør hannen være gammel nok til at det ikke kommer noen overraskelser ihh til helse og mentalitet, han burde hatt noen kull, og avkommene hans burde være gamle nok til at de har blitt sjekket når det kommer til helse og mentalitet. I praksis, nå som jeg har leita etter hannhund til tispeskinnet mitt i 3 år, så har som sagt endt opp med hanner som enten er døde eller ganske unge.

Av egne kjøpte valper, har to av fedrene vært 5 år, de to andre fedrene har vært 9 år eller eldre (mener jeg å huske, godt voksne gutter ihvertfall). Det har vært like mange overraskelser etter de gamle gutta, som det har vært av de som "bare" har vært voksne.

EDIT: Av 4 innkjøpte valper, har var Dina den yngste moren med sine 3.5 år, Gubbelille sin mamma var den eldste med sine 8 år. Bare for å ta med tispene også.

EDIT2: Måtte legge til et ord og sånt :P

Endret av 2ne
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan ikke være så lett å være hannhundeier heller, med alle kravene som stilles. Og selvfølgelig er det slik i oppdretterverdenen at det er hannhunden som gir de blå øynene, de steile skuldrene, de dårlige hoftene og all allergien. Det er aldri tispa eller kombinasjonen.

Og noen må jo bruke en hannhund først også, selv om en ønsker at den har voksne avkom som kan bære vitnesbyrd om hva hannen kan tenkes å gi. Og om sønnene ble så bra, så burde jo de være aktuelle å bruke i avl i stedet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

F.eks. en jakthund: om den har arbeidsviljen/instiktene i orden er jo det viktige - ikke hva det står på papiret. Så dersom man VET at hunden er en knallgod jakthund, er det selvsagt ikke noe i veien for å bruke den selv om eieren ikke har det "pøkk" interesse for jaktprøver og gidder ikke stille på dem? Men noen vil sikkert bombastisk påstå at en jakthund uten jaktprøvepremiering er ikke noen god avlshund og burde ikke vært lov til å brukes i avl.

Men hvem som helst kan si at hunden dems er god til å jakte, uten at det er mer enn "Ok". Jeg synes ikke man bør avle på en Ok jakthund. Skal man få på papiret at hunden er god, hvor det vil dømmes rettferdig, så må man gå på jaktprøver. Jeg synes ikke man bør avle på jakthunder uten at dem har jaktpremieringer å vise til(med unntak hvor det er vorsteh til trekk osv.). Det er min mening! Og hvorfor skulle ikke en eier ville gå på prøver om hunden var "knallgod"? Det skjønner ikke jeg. Kunne ikke personen gått på EN prøve, og vist at hunden var god? Enn å ikke gå på en prøve og si at hunden er god, men det er noe ingen egentlig vet.. Jeg hadde aldri kjøpt jakthund til jakt og prøver uten at foreldrene hadde premieringer på jaktprøver :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvem som helst kan si at hunden dems er god til å jakte, uten at det er mer enn "Ok". Jeg synes ikke man bør avle på en Ok jakthund. Skal man få på papiret at hunden er god, hvor det vil dømmes rettferdig, så må man gå på jaktprøver. Jeg synes ikke man bør avle på jakthunder uten at dem har jaktpremieringer å vise til(med unntak hvor det er vorsteh til trekk osv.). Det er min mening! Og hvorfor skulle ikke en eier ville gå på prøver om hunden var "knallgod"? Det skjønner ikke jeg. Kunne ikke personen gått på EN prøve, og vist at hunden var god? Enn å ikke gå på en prøve og si at hunden er god, men det er noe ingen egentlig vet.. Jeg hadde aldri kjøpt jakthund til jakt og prøver uten at foreldrene hadde premieringer på jaktprøver :)

Men hvorfor er det så viktig at hunden viser hva han har, når det er like viktig hva foreldrene og linjene bakover har? Hvis begge foreldre er topp premierte, besteforeldre har gjort det bra osv., hvilken rolle spiller det da at bikkja di går og gjemmer seg om den ser en rype?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvorfor er det så viktig at hunden viser hva han har, når det er like viktig hva foreldrene og linjene bakover har? Hvis begge foreldre er topp premierte, besteforeldre har gjort det bra osv., hvilken rolle spiller det da at bikkja di går og gjemmer seg om den ser en rype?

Ville du avlet hunder til jakt om din hund "går og gjemmer seg om den ser en rype"? Det ville ikke jeg. Det er nok av gode jakthunder å avle på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville du avlet hunder til jakt om din hund "går og gjemmer seg om den ser en rype"? Det ville ikke jeg. Det er nok av gode jakthunder å avle på.

Neida, JEG ville ikke det. Men selv om din hund ikke gjør det bra, så ligger det jo i linjene. Det er vel det samme som om man avler på en hund med HD C hvor søsken, foreldre og besteforeldre er fri? Det kan være et avvik fra genene eller noe som har forårsaket det. På samme måte mener en del at det ikke gjør noe å avle på unge hunder som ikke har utviklet seg ferdig enda, så lenge linjene er gode og hunden lover bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke all verdens erfaring med avl men har jo noen tanker likevel.

Selv ville jeg ikke brukt en hannhund som ikke har vist noe, hverken på jakt eller utstilling. Hunden måtte nødvendigvis ikke vært premiert men ihvertfal stilt på prøve og evt vært på trening/jakt med den, slik at jeg selv har sett hunden.

Men i utgangspunktet vil jeg at den skal være jaktpremiert. Under 1 år tror jeg hadde vært helt uaktuelt uansett. Men rundt 2 år og oppover burde vært greit.

Nå har jeg ikke tispe men en hannhund jeg håper noen vil bruke etterhvert. Som Emma er inne på, det er ikke så lett å være hanhund og skal tilfredsstille alle heller. For min egen del vil jeg også stille visse krav til evt tisper Amigo skal brukes på.

Faren til Amigo var en ung hannhund da han ble brukt, som ikke hadde vist noe som helst. Og han har ikke gjort det spesielt bra heller ette¨på..linjene er derimot veldig bra. Kullet er veldig spredt. Hannhundene er ganske bra, mens tispene er ikke noe særlig tess. Dette er jo "faren" ved å bruke en ukjent umerittert hannhund - man aner ikke hva man får. (det gjør man vel aldri ellers også).

Synes at når hannhunden er 2-4 år burde være en passelig tid til å ha noen kull, for deretter å se resultatene av disse før han evt ble benyttet noe mer. Venter man til hunden er 6-7-8 år har man kanskje ikke så mange år etterpå igjen, om resultatene fra parringen ble bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Jeg synes det kan være lurt å la hannhunden (dersom den er interessant pga nye linjer eller andre årsaker) ha noen kull i ung alder, og så se hva det blir. 2-5 kull f.eks., litt avhengig av hvor stor rasen er, og på forskjellige tispelinjer.

Størst fremgang får man ved å bruke "siste nytt", i alle fall i teorien.

Men avkomsgransking er tross alt den sikreste metoden for å måle en hunds verdi i avl.

Men nå er det ofte sånn at man ikke får tilbudene "i ett sett", så mange velger vel å slå til om/når de får tilbudet, og blir smigret over interessen.

Men endel importer, tenker da spesielt på schäfer, kan bli "oppbrukt" på veldig kort tid, med mange kull etter seg. Litt kjedelig om det viser seg at det var noen alvorlige feil som gikk igjen. Da er en hel generasjon "rasert".....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men altså, ting KAN dukke opp, vi vet hunder som utvikler epilepsi, får urinkrystaller, hjerteproblemer osv. Så selv om dette kanskje ikke er direkte vanlig på rasen så kan det jo skje. Ville man tapt noe på å vente et halvt år, år med å bruke hannen? Jo eldre hunden er jo større sjanse er det jo for at det som ligger skjult vil komme frem? Er jo lett å se på noah og willy som har fine kull med flotte hofte og albustatistikker som flotte representanter for at det ikke er noe problem å bruke unge hanner. Men hva om willy hadde segnet om på toårsdagen av arvelig hjertesvikt? Helt hypotetisk, selvsagt, men hadde du likevel sittet med god følelse ovenfor kullene? Eller ville du drøyet litt lenger med en annen hanhund?

Det kan alltid dukke opp noe, uansett alder. Jeg kom inn i en "stim" for endel år siden:

Malletispe som ble paret i Danmark med 9 år gammel politihund. Da valpene var 9 uker, døde han av hjertestans. 9 år er ikke noen alder å bare stupe for en belger, så det var ikke så stas.

-Groenendaeltispe som ble importer ferdig paret med en 7 år gammel avlsmatador. Det ble hans siste kull, han fikk kreft i milten og var avlivet før kullet var leveringsklart.

Så det kan skje enten hannen er 13 mnd. og er debutant eller 7 år og matador.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan alltid dukke opp noe, uansett alder. Jeg kom inn i en "stim" for endel år siden:

Malletispe som ble paret i Danmark med 9 år gammel politihund. Da valpene var 9 uker, døde han av hjertestans. 9 år er ikke noen alder å bare stupe for en belger, så det var ikke så stas.

-Groenendaeltispe som ble importer ferdig paret med en 7 år gammel avlsmatador. Det ble hans siste kull, han fikk kreft i milten og var avlivet før kullet var leveringsklart.

Så det kan skje enten hannen er 13 mnd. og er debutant eller 7 år og matador.

Hjertestans på en niåring og kreft på en 7 åring er naturlige variabler, og kan ikke sammenlignes med at det skjer med hunder under tre år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Like fullt et problem om det nedarves. Har sett kreft som følger linjer på både M og G,, og det er ikke alltid alderen er like høy i neste generasjon når dette slår til.

Helt sant. Dessverre er det enkelte typer kreft som er arvelig disponert, vi har det på GD også. Og det tar noen generasjoner før dette oppdages. Det tar lenger tid ved å bruke eldre hunder, men det blir også færre affiserte pga det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...