Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Poenget er vel at det er alltids noe som kan dukke opp senere. Skal man være garantert at bikkja holder seg frisk hele sitt liv, så får man bare brukt bikkjer som er døde, forhåpentligvis av alderdom.

Ta f.eks alaska huskyen jeg hadde. Han fikk problemer med prostata i en alder av 8-9 år (han ble kastrert for dette som 9 åring). Dinamor har jeg alt nevnt, problemer med nyrene og utviklet katarakt som 7 åring. Ei tispe jeg veit om, utviklet skuddredsel som godt voksen (nei, jeg mente ikke Dina nå, men det gjelder forøvrig for henne også). Faren til AH'en fikk skjellet-kreft som 7 åring. En hund fikk epilepsi som 5 åring. En tispe fikk en øyesykdom (husker ikke hva den heter) og måtte operere ut et øye og ble blind på det andre som 8 åring. Osv..

Å velge avlsdyr er alltid et sjansespill, så hvor lenge skal man vente da? Hvor gamle er de når de er gamle nok til at man veit, liksom?

  • Svar 65
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Med argumentene som fremkommer her så er vi ikke langt unna noe en veldig kjent oppdretter sa engang. Man skulle la alle hanner vokse opp, fryse ned sæd, meriteres, helsesjekkes etter alle kunstens re

Kan ikke slike tilfeller rapporteres til NKK? I siste Hundesport tok de opp en rekke tilfeller hvor de hadde gått inn med avlsforbud, advarsler, registreringsforbud ++ pga alderen på avlsdyrene. Gr

Jo, jeg er enig i at det er et dårlig eksempel. Men i dag kunne jeg ikke ha stått for det valget jeg gjorde da (knotete setning, men jeg håper du skjønner hva jeg mener). At han hadde kvaliteter som j

Skrevet

Og tanken er at "alt hjelper", når det kommer til alder. Vi er åpenbart fundamentalt uenige. Spent på om jeg får en åpenbaring om jeg noen gang blir oppdretter som gjør at jeg firer på kravene. Håper ikke det.

  • Like 1
Skrevet (endret)

Og tanken er at "alt hjelper", når det kommer til alder. Vi er åpenbart fundamentalt uenige. Spent på om jeg får en åpenbaring om jeg noen gang blir oppdretter som gjør at jeg firer på kravene. Håper ikke det.

Vi er ikke "åpenbart uenig" nei, men av alle faktorene som spiller inn når man velger avlsdyr, så er jeg litt usikker på hvor jeg setter alder hen. Ideelt sett så bør hannen være gammel nok til at det ikke kommer noen overraskelser ihh til helse og mentalitet, han burde hatt noen kull, og avkommene hans burde være gamle nok til at de har blitt sjekket når det kommer til helse og mentalitet. I praksis, nå som jeg har leita etter hannhund til tispeskinnet mitt i 3 år, så har som sagt endt opp med hanner som enten er døde eller ganske unge.

Av egne kjøpte valper, har to av fedrene vært 5 år, de to andre fedrene har vært 9 år eller eldre (mener jeg å huske, godt voksne gutter ihvertfall). Det har vært like mange overraskelser etter de gamle gutta, som det har vært av de som "bare" har vært voksne.

EDIT: Av 4 innkjøpte valper, har var Dina den yngste moren med sine 3.5 år, Gubbelille sin mamma var den eldste med sine 8 år. Bare for å ta med tispene også.

EDIT2: Måtte legge til et ord og sånt :P

Endret av 2ne
Skrevet

Det kan ikke være så lett å være hannhundeier heller, med alle kravene som stilles. Og selvfølgelig er det slik i oppdretterverdenen at det er hannhunden som gir de blå øynene, de steile skuldrene, de dårlige hoftene og all allergien. Det er aldri tispa eller kombinasjonen.

Og noen må jo bruke en hannhund først også, selv om en ønsker at den har voksne avkom som kan bære vitnesbyrd om hva hannen kan tenkes å gi. Og om sønnene ble så bra, så burde jo de være aktuelle å bruke i avl i stedet?

Skrevet

F.eks. en jakthund: om den har arbeidsviljen/instiktene i orden er jo det viktige - ikke hva det står på papiret. Så dersom man VET at hunden er en knallgod jakthund, er det selvsagt ikke noe i veien for å bruke den selv om eieren ikke har det "pøkk" interesse for jaktprøver og gidder ikke stille på dem? Men noen vil sikkert bombastisk påstå at en jakthund uten jaktprøvepremiering er ikke noen god avlshund og burde ikke vært lov til å brukes i avl.

Men hvem som helst kan si at hunden dems er god til å jakte, uten at det er mer enn "Ok". Jeg synes ikke man bør avle på en Ok jakthund. Skal man få på papiret at hunden er god, hvor det vil dømmes rettferdig, så må man gå på jaktprøver. Jeg synes ikke man bør avle på jakthunder uten at dem har jaktpremieringer å vise til(med unntak hvor det er vorsteh til trekk osv.). Det er min mening! Og hvorfor skulle ikke en eier ville gå på prøver om hunden var "knallgod"? Det skjønner ikke jeg. Kunne ikke personen gått på EN prøve, og vist at hunden var god? Enn å ikke gå på en prøve og si at hunden er god, men det er noe ingen egentlig vet.. Jeg hadde aldri kjøpt jakthund til jakt og prøver uten at foreldrene hadde premieringer på jaktprøver :)

  • Like 1
Skrevet

Men hvem som helst kan si at hunden dems er god til å jakte, uten at det er mer enn "Ok". Jeg synes ikke man bør avle på en Ok jakthund. Skal man få på papiret at hunden er god, hvor det vil dømmes rettferdig, så må man gå på jaktprøver. Jeg synes ikke man bør avle på jakthunder uten at dem har jaktpremieringer å vise til(med unntak hvor det er vorsteh til trekk osv.). Det er min mening! Og hvorfor skulle ikke en eier ville gå på prøver om hunden var "knallgod"? Det skjønner ikke jeg. Kunne ikke personen gått på EN prøve, og vist at hunden var god? Enn å ikke gå på en prøve og si at hunden er god, men det er noe ingen egentlig vet.. Jeg hadde aldri kjøpt jakthund til jakt og prøver uten at foreldrene hadde premieringer på jaktprøver :)

Men hvorfor er det så viktig at hunden viser hva han har, når det er like viktig hva foreldrene og linjene bakover har? Hvis begge foreldre er topp premierte, besteforeldre har gjort det bra osv., hvilken rolle spiller det da at bikkja di går og gjemmer seg om den ser en rype?

Skrevet

Men hvorfor er det så viktig at hunden viser hva han har, når det er like viktig hva foreldrene og linjene bakover har? Hvis begge foreldre er topp premierte, besteforeldre har gjort det bra osv., hvilken rolle spiller det da at bikkja di går og gjemmer seg om den ser en rype?

Ville du avlet hunder til jakt om din hund "går og gjemmer seg om den ser en rype"? Det ville ikke jeg. Det er nok av gode jakthunder å avle på.

Skrevet

Ville du avlet hunder til jakt om din hund "går og gjemmer seg om den ser en rype"? Det ville ikke jeg. Det er nok av gode jakthunder å avle på.

Neida, JEG ville ikke det. Men selv om din hund ikke gjør det bra, så ligger det jo i linjene. Det er vel det samme som om man avler på en hund med HD C hvor søsken, foreldre og besteforeldre er fri? Det kan være et avvik fra genene eller noe som har forårsaket det. På samme måte mener en del at det ikke gjør noe å avle på unge hunder som ikke har utviklet seg ferdig enda, så lenge linjene er gode og hunden lover bra.

Skrevet

Jeg har ikke all verdens erfaring med avl men har jo noen tanker likevel.

Selv ville jeg ikke brukt en hannhund som ikke har vist noe, hverken på jakt eller utstilling. Hunden måtte nødvendigvis ikke vært premiert men ihvertfal stilt på prøve og evt vært på trening/jakt med den, slik at jeg selv har sett hunden.

Men i utgangspunktet vil jeg at den skal være jaktpremiert. Under 1 år tror jeg hadde vært helt uaktuelt uansett. Men rundt 2 år og oppover burde vært greit.

Nå har jeg ikke tispe men en hannhund jeg håper noen vil bruke etterhvert. Som Emma er inne på, det er ikke så lett å være hanhund og skal tilfredsstille alle heller. For min egen del vil jeg også stille visse krav til evt tisper Amigo skal brukes på.

Faren til Amigo var en ung hannhund da han ble brukt, som ikke hadde vist noe som helst. Og han har ikke gjort det spesielt bra heller ette¨på..linjene er derimot veldig bra. Kullet er veldig spredt. Hannhundene er ganske bra, mens tispene er ikke noe særlig tess. Dette er jo "faren" ved å bruke en ukjent umerittert hannhund - man aner ikke hva man får. (det gjør man vel aldri ellers også).

Synes at når hannhunden er 2-4 år burde være en passelig tid til å ha noen kull, for deretter å se resultatene av disse før han evt ble benyttet noe mer. Venter man til hunden er 6-7-8 år har man kanskje ikke så mange år etterpå igjen, om resultatene fra parringen ble bra.

  • 1 month later...
Skrevet

Jeg synes det kan være lurt å la hannhunden (dersom den er interessant pga nye linjer eller andre årsaker) ha noen kull i ung alder, og så se hva det blir. 2-5 kull f.eks., litt avhengig av hvor stor rasen er, og på forskjellige tispelinjer.

Størst fremgang får man ved å bruke "siste nytt", i alle fall i teorien.

Men avkomsgransking er tross alt den sikreste metoden for å måle en hunds verdi i avl.

Men nå er det ofte sånn at man ikke får tilbudene "i ett sett", så mange velger vel å slå til om/når de får tilbudet, og blir smigret over interessen.

Men endel importer, tenker da spesielt på schäfer, kan bli "oppbrukt" på veldig kort tid, med mange kull etter seg. Litt kjedelig om det viser seg at det var noen alvorlige feil som gikk igjen. Da er en hel generasjon "rasert".....

Skrevet

Men altså, ting KAN dukke opp, vi vet hunder som utvikler epilepsi, får urinkrystaller, hjerteproblemer osv. Så selv om dette kanskje ikke er direkte vanlig på rasen så kan det jo skje. Ville man tapt noe på å vente et halvt år, år med å bruke hannen? Jo eldre hunden er jo større sjanse er det jo for at det som ligger skjult vil komme frem? Er jo lett å se på noah og willy som har fine kull med flotte hofte og albustatistikker som flotte representanter for at det ikke er noe problem å bruke unge hanner. Men hva om willy hadde segnet om på toårsdagen av arvelig hjertesvikt? Helt hypotetisk, selvsagt, men hadde du likevel sittet med god følelse ovenfor kullene? Eller ville du drøyet litt lenger med en annen hanhund?

Det kan alltid dukke opp noe, uansett alder. Jeg kom inn i en "stim" for endel år siden:

Malletispe som ble paret i Danmark med 9 år gammel politihund. Da valpene var 9 uker, døde han av hjertestans. 9 år er ikke noen alder å bare stupe for en belger, så det var ikke så stas.

-Groenendaeltispe som ble importer ferdig paret med en 7 år gammel avlsmatador. Det ble hans siste kull, han fikk kreft i milten og var avlivet før kullet var leveringsklart.

Så det kan skje enten hannen er 13 mnd. og er debutant eller 7 år og matador.

Skrevet

Det kan alltid dukke opp noe, uansett alder. Jeg kom inn i en "stim" for endel år siden:

Malletispe som ble paret i Danmark med 9 år gammel politihund. Da valpene var 9 uker, døde han av hjertestans. 9 år er ikke noen alder å bare stupe for en belger, så det var ikke så stas.

-Groenendaeltispe som ble importer ferdig paret med en 7 år gammel avlsmatador. Det ble hans siste kull, han fikk kreft i milten og var avlivet før kullet var leveringsklart.

Så det kan skje enten hannen er 13 mnd. og er debutant eller 7 år og matador.

Hjertestans på en niåring og kreft på en 7 åring er naturlige variabler, og kan ikke sammenlignes med at det skjer med hunder under tre år.

Skrevet

Like fullt et problem om det nedarves. Har sett kreft som følger linjer på både M og G,, og det er ikke alltid alderen er like høy i neste generasjon når dette slår til.

Skrevet

Like fullt et problem om det nedarves. Har sett kreft som følger linjer på både M og G,, og det er ikke alltid alderen er like høy i neste generasjon når dette slår til.

Helt sant. Dessverre er det enkelte typer kreft som er arvelig disponert, vi har det på GD også. Og det tar noen generasjoner før dette oppdages. Det tar lenger tid ved å bruke eldre hunder, men det blir også færre affiserte pga det.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...