Gå til innhold
Hundesonen.no

"Skal være reservert", "Mistenkson overfor fremmede", "Enmannshund"...


Recommended Posts

Skrevet

Men man skal likevel ikke glemme at de som gitt oss disse fantastiske rasene, ikke mener at de skal bli "leende snurrebasser". De skal være verdige og stolte. Og for meg er dette en stor mangel hos mange hunder i dag...

Jeg har litt inntrykk av at noen, ofte folk uten hund, men som har sansen for hunder, forventer at alle hunder skal oppføre seg som superglade labbiser når de hilser på dem. Ja, nesten så de blir fornærmet om hundene ikke viser noen interesse for de.

Skrevet

Jeg har litt inntrykk av at noen, ofte folk uten hund, men som har sansen for hunder, forventer at alle hunder skal oppføre seg som superglade labbiser når de hilser på dem. Ja, nesten så de blir fornærmet om hundene ikke viser noen interesse for de.

Helt enig! Hjemme kan mine godt være ville og lekne når det kommer besøk, men ute er de litt mer overlegne. De kan godt gå nesten bort, sånn akkurat nært nok til å nesten være borti, og så bare snur de eller blir stående og se helt uinteressert ut. Har ei som godt kan hoppe opp på noen som har godbiter, bare for å snu seg vekk når de byr frem...

Skrevet

Når det gjelder KOen (og vokterraser generelt, tenker jeg) er det tre elementer som utgjør en vanskelig balansegang; selvsikkerhet/mot, mistenksomhet (frykt, strengt tatt, men munner ut i aggresjon) og åpenhet mot fremmede. Om de er aldri så åpne mot fremmede hjelper det ingenting om de har for lite mot og for mye skepsis, for da vil de trekke seg raskt om noe er litt skummelt. Det samme kan man se hos de reserverte individene. Det blir heller ikke riktig å ha mye mot og åpenhet men fullstendig mangle skepsis, for da er det brått en hund som ikke reagerer i det hele tatt. Og så kan man få for mye skepsis i kombinasjon med mye mot (evt. manglende mot og en hund som føler seg svært truet) som skaper skarpe hunder.

Altså er det ikke egentlig reservertheten som er det viktigste hos KO, men nivået på skepsis og mot. At en hund i utgangspunktet er sosial kan også bidra til å minke skepsisen ved at den har mer omgang med folk og får lære at det er lite i hverdagen som er verdt å være skeptisk til.

Jeg tror Argyr er litt feig, men tør ikke å si noe sikkert siden han ikke er mentaltestet (han er forøvrig ganske snill også, veldig avmålt i reaksjonen). Feighet er en langt større feil enn at han er for sosial, en sosial KO kan fint gjøre jobben sin, en feig KO har et problem. Klart, en litt (merk: litt) feig hund er gjerne noe mindre farlig siden den heller vil trekke seg enn å gå i konfrontasjon.

Jeg har jo også en rase som skal være skeptisk mot fremmede, og tenker mye likt som deg.

Men jeg tror at når man har en slik type hund er det ekstra vitkig og ha individer som er trygge, selvsikre. Da vil lista for å reagere på ting være mye høyere enn hos en litt nervøs eller redd hund. Så jeg tror at det viktigste oppdrettere av denne type hunder gjør, er å avle på trygge stabile hunder.

Jeg mener at man bør bevare en rases egenskaper, og følge rasestandaren. Men kanskje forme rasen litt etter hva slags samfunn man lever i. Presaene her i Norge er mildere enn presaer i Spania, men de er rasetypiske fremdeles.

Og i Norge blir jo hundene miljøtrent og sosialisert fra dem er valper, og det blir dem nok ikke i Spania.

Så om man hadde tatt to valper med akkurat samme gemyttet, og en hadde vokst opp i ett miljø og blitt prega på en ting, og en annen vokst opp et annet sted og blitt prega på det motsatte, da tror jeg du vil få to ganske forkjellige hunder?

  • Like 3
Skrevet

Jeg synes man skal bevare de opprinnelige egenskapene hos de forskjellige rasene, det er jo det som gjør dem unike, og til den hunden de er, men vi trenger jo ikke overdrive og skape ekstremversjoner liksom. Det perfekte her hadde vell vært oppdrettere som er veldig nøye på hva de avler på, flink med preging av valpen fram til den flytter og nøye på hvem de selger valp til. :) Og et slags hundekurs hadde jo ikke vært og forakte faktisk, på alle hundeeiere, for og få lov til og ha hund.. Da hadde vi kanskje sluppet en del uansvarlige hundeeiere iallefall, for det er jo en stor del av problemet..

  • Like 1
  • 3 weeks later...
Skrevet

Ser ikke noe negativt i å ha en reservert hund mot fremmede, som mange har sagt, betyr ikke dette at hunden nødvendigvis er redd eller sint på noen måte. Har selv en hund som elsker alle mennesker som gir han kos og finnes ikke mye reservert for fremmede (selvom han merker fort om folk er hundemennesker eller ikke). Men med fremmede hunder derimot, er han så å si alltid veldig reservert og ignorerer de som regel, med noen unntak at det blir full klaff. Han er ikke redd noen hunder eller sint på dem, bare veldig lite nysgjerrig i de fleste fremmede hunder, noe jeg synes er helt greit, men synes selvsagt det er gøy når han en sjelden gang finner skikkelig tonen med en annen som han interesserer seg for også.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Vi hadde en elghund som stod og ulte ved døra hvis det var løpetisper innen en mils radius (satt på spissen), og en annen elghund som ikke brydde seg i det hele tatt, så det er nok i alle fall til en viss grad individbetinget. Ellers har jeg bare hatt relativt små hunder (6-8 kg), men det har kun vært tisper, og de har vært veldig enkle mtp. løpetid (lite blod, ikke noe særlig hormonpåvirking mentalt utover at det skal markeres hver 5. meter på tur). simira nevner livmorbetennelse, jeg vet ikke om det er mer vanlig på småraser, men min forrige hund fikk i alle fall det. Men skal man ikke drive med avl eller andre raserelaterte aktiviteter er det jo ikke verre enn at man kastrerer.
    • Hvordan er rasene hunden er blanding av? Og ikke minst foreldrene? Det er jo ulempen med blanding, det er vanskelig å gjøre grundig research, men foreldrene og evt. tidligere kull kan jo gi indikasjoner. Hvis det er bevisst blandingsavl så ville jeg uansett håpet at de ikke ville avlet på en hannhund som er slik, men samtidig så ville de da kanskje ikke avlet på blanding heller, om de var opptatte av genetikk. Jeg kan ikke veldig mye om miniatyrhunder, jeg har kjent et par hannhunder som var slik du beskriver, og et par som er helt greie. Når det er sagt er jo tispene også "kjent" for mer gneldring og innbilte svangerskap og livmorbetennelse, så man velger jo litt sine onder. 
    • Hei! Jeg er helt ny i liten-hund-verden. Har tidligere hatt springer spaniel, boxer og schæfer, men skal nå få en liten blandingsrase.  Jeg er så usikker på valget av hannhund eller tispe! Personlig har jeg ikke en sterk preferanse, har hatt to tisper og en hannhund, og heller nok kanskje mer mot hannhunder. Men jeg hører fra mange med små hunder at hanner kan være veldig vanskelig å få stuerene, at de markerer inne og at de er så stressa rundt løpetid i nabolaget feks at de står og uler ved døra osv. Dette er ikke noe jeg har vært borti med store raser, verken min egen eller venner sine (vært aktiv i NRH og NBF-miljø i 15 år, så vært borti en del forskjellige raser) i det hele tatt, så er det en typisk type atferd for små hunder, eller er det mer individbetinget? Vi legger så klart til rette for rotrening og passe aktivitetsnivå osv osv.  Hadde vært fint å høre noe annet enn skrekkhistorier om små hunder, for akkurat nå lener jeg veldig mot tispe.
    • Vi har hittil foret vår valp på 13 uker med fire måltider om dagen og har planer om å gå ned til tre måltider om dagen. Ved fire måltider ga vi frokost ca 07-07.30, lunsj 12, middag 16 og kveldsmat 19.30.  hvilke tidspunkter forer dere valpene deres og hva har fungert for dere?
    • Hei @Betan, min erfaring strekker seg fra 2002 da jeg fikk min første bull-hund. Min første ambull ble født i 2007 og jeg har hatt mange verv i det norske raseklubbens styre, nå sitter jeg i den svenske klubbens styre. Jeg har som oftest hunder i par og jeg er utdannet innefor atferd men også jobbet som hundetrener i mange år. Nå for tiden konkurerer jeg med min ambull-tispe. Vi er i kl 3 i RL f.eks og har flere sporprøver bak oss, tatt i Sverige. Så erfaringen strekker seg fra egne hunder til mange av norges og sveriges ambuller. Holder det?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...