Gå til innhold
Hundesonen.no

Spørsmål om afghaner - myndefolk!?


Maria
 Share

Recommended Posts

  • Svar 97
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Men en ting er i alle fall sikkert, de er hinsides all fornuft vakre!

No offence, men de er kanskje ikke FULLT så majestetiske, høyreiste, elegante og vakre!

Ville bare skrive litt om min erfaring med papillon. Jeg har min fjerde papillon, og vi trener og konkurrerer i lydighet, agility, og blodspor. Nå som han er blitt voksen i hodet er han helt fantastis

Jeg ble mektig imponert over den salukien. Lurer veldig på hvilke linjer den har bak seg. Jeg ville iallefall ikke hatt sjans i havet til å få til det der med min. Jeg tror salukien har stor spredning i lærevillighet. Mi ligger nok på den nedre del av skalaen :cry::w00t: Med den rette forsterkningen (godis, godis, godis) til stede i hånda klarer vi litt lineføring, sitt og kontakt. Men jammen sitter det langt inne.

Whippet har jeg observert i hopp. De var raske og så ut som om de storkoste seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble mektig imponert over den salukien. Lurer veldig på hvilke linjer den har bak seg.

Jeg plukket den tilfeldig etter et søk på nettet, så kjenner naturligvis hverken hunden eller linjene. Mener jeg leste om en saluki i et Mynden-blad for ikke lenge siden, som gikk agility? I Sverige kanskje?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Hm, ikke dra fram enkeltindivider, da :icecream: Vel, nå vet jeg tilfeldigvis at det er flere papilloner som konkurrerer på svært høyt nivå i LP (Maren, hjelp meg!) Lille phalene her trener til hun stuper om det blir forlangt av henne. Farten hennes er det heller ikke noe å utsette på. Jeg har hatt bedlington, så jeg vet hva fart er. Problemet med trening av så små hunder, er jo at de er så lave. Du kan ikke bare sende et lite skråblikk på dem for å se at de går, står, sitter korrekt, (for du må selv endre på hodestillingen din for å se dem) eller bruke tommelen for å markere hvor du vil ha snuten etc. Utholdenhet eller fart, ser jeg ingen problem med. Ei heller førermykhet. Nei, jeg kan ikke tro at lille Tinka er alene om å være så fantastisk (for Ia) å jobbe med.

Nå er det du som drar frem enkeltindivider da... Men, det jeg skulle si; Jeg tror hva folk ser på som en bra arbeidshund er veldig avhengig av hva du forventer og hva du trener mot. Jeg har møtt en hel drøss av hunder som eierne sier er så lettlærte og interesserte i å jobbe og krever masse mental trening. Det er ikke nødvendigvis det jeg ser. Men de har helt andre mål på hva som er en lettlært og treningsvillig hund enn det jeg har. På den andre siden passer tydligvis hunden eiern da :) Jeg vil ikke si en hund som noen dager ikke gidder å jobbe er en god arbeidshund (om vi nå ikke tar hensyn til hvor god trener eiern er). Samme med en hund som gir opp og ikke gidder å jobbe mer når det blir slitsomt eller vanskelig.

Når det gjelder papillon har jeg møtt noen kule saker som gjerne leker og trener, men jeg har også møtt ganske mange sære små saker som bare gidder når det passer dem (og en del som er berørte av omgivelsene). At de kan løpe like kjapt som en bedlington har veldig liten betydning når det kommer til om de er gode treningshunder eller ikke. Men, skulle jeg hatt en så liten hund som konkurransehund kan jeg ikke komme på noe bedre alternativ enn papillon :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det du som drar frem enkeltindivider da... Men, det jeg skulle si; Jeg tror hva folk ser på som en bra arbeidshund er veldig avhengig av hva du forventer og hva du trener mot. Jeg har møtt en hel drøss av hunder som eierne sier er så lettlærte og interesserte i å jobbe og krever masse mental trening. Det er ikke nødvendigvis det jeg ser. Men de har helt andre mål på hva som er en lettlært og treningsvillig hund enn det jeg har. På den andre siden passer tydligvis hunden eiern da :) Jeg vil ikke si en hund som noen dager ikke gidder å jobbe er en god arbeidshund (om vi nå ikke tar hensyn til hvor god trener eiern er). Samme med en hund som gir opp og ikke gidder å jobbe mer når det blir slitsomt eller vanskelig.

Når det gjelder papillon har jeg møtt noen kule saker som gjerne leker og trener, men jeg har også møtt ganske mange sære små saker som bare gidder når det passer dem (og en del som er berørte av omgivelsene). At de kan løpe like kjapt som en bedlington har veldig liten betydning når det kommer til om de er gode treningshunder eller ikke. Men, skulle jeg hatt en så liten hund som konkurransehund kan jeg ikke komme på noe bedre alternativ enn papillon :)

En slik papillon som du skisserer/forteller om, altså av den treningsvillige sorten, er jo definitivt det jeg ønsker meg til tross for at mine ambisjoner med den hunden eventuelt ikke ville vært skyhøye. Da hadde jeg som sagt ikke kjøpt den rasen. Men jeg skal sannelig si det er vanskelig å vite hvor man skal lete etter disse når man hverken kjenner linjer, foreldre eller får muligheten til å møte hundene i virkeligheten. Jobben med å finne den rette kombinasjonen føles som en helt annen enn det jeg er vant til med vannhunden. Veldig skremmende følelse egentlig, for det siste jeg har lyst på en en liten drittbikkje som er redd, usikker og overhode ikke liker å trene.. Skikkelig jungel der ute. Man merker godt at rasen avles som selskapshunder, og at det er enkeltindivider som stikker seg ut med gode egenskaper til f.eks. agility. De kan like gjerne komme fra fullt utstillingsmeritterte foreldre som selv aldri har vært prøvd i noe annet. Jeg føler man nesten må ha litt flaks?!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var ikke jeg trakk frem hverken Tinka eller Blondie! Alvorlig talt..

Nei, men det var ikke så vanskelig for Marie å forstå at Blondie var blandt de papillonene du hadde møtt og da går det vel for det samme. Det blir bare dumt å late som noe annet. :icon_confused: ikke noe å krangle om dette, vel.

Ja, det var jo jeg som brukte Tinka som eksempel på en phalene som virker. Ikke en gang i blandt, ikke en liten stund ikke halvveis på noen måte, men som en lovende LPhund, med stor kapasitet. Plager ikke meg å snakke om henne i diskusjoner der det er relevant. Det var ikke jeg som plutselig ikke ville trekke frem enkeltindivider :twitch:

.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble mektig imponert over den salukien. Lurer veldig på hvilke linjer den har bak seg. Jeg ville iallefall ikke hatt sjans i havet til å få til det der med min. Jeg tror salukien har stor spredning i lærevillighet. Mi ligger nok på den nedre del av skalaen :cry::w00t: Med den rette forsterkningen (godis, godis, godis) til stede i hånda klarer vi litt lineføring, sitt og kontakt. Men jammen sitter det langt inne.

:lol: Vi har lukiser av samme kaliber. Trening kan man gjøre når man venter på mat, eller inne på tunet, på tur så er han mann, og da kan han kun ha en tanke i hodet av gangen. :lol: Og digget lukisen, kjempeflink jo!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble mektig imponert over den salukien. Lurer veldig på hvilke linjer den har bak seg.

Pip var engelsk eid og oppdrettet. Linjer: Nefisa, Lusaki, litt Burydown, Mabrooka (er vel egentlig skotsk), Yazid og Sedeki. Så mye bra og solid fra "øya" der ja :)

Jeg plukket den tilfeldig etter et søk på nettet, så kjenner naturligvis hverken hunden eller linjene. Mener jeg leste om en saluki i et Mynden-blad for ikke lenge siden, som gikk agility? I Sverige kanskje?

Etter et kjapt søk i hard disken min, dvs bakerst i hjernen, minns jeg å huske noen artikler i Mynden om både viltsporchampionater og bronsemerket til lydighet, men ingenting om agility de siste årene. Kanskje det var i svenske salukbladet? Men jeg vet at det er flere saluki-eiere, både norske og svenske, som har trent ag med sine hunder :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter et kjapt søk i hard disken min, dvs bakerst i hjernen, minns jeg å huske noen artikler i Mynden om både viltsporchampionater og bronsemerket til lydighet, men ingenting om agility de siste årene. Kanskje det var i svenske salukbladet? Men jeg vet at det er flere saluki-eiere, både norske og svenske, som har trent ag med sine hunder :)

Var sikkert det lydighetsmerket jeg hadde i tankene da. Husker også viltspormesteren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Men hvis man vil ha en garanti på hunder som funker i treningssammenheng bør man vel egentlig skaffe seg en malle eller bc.. Og selv ikke alle bc'er dør for å få lov til å trene, egen erfaring der :)

Det finnes aldri noen garanti, uansett rase, men noen raser og linjer gir større sjangs for å få en god arbeidshund. Og jeg er ikke enig i at du trenger malle eller bc. Folk kan ønske seg en hund som funker til å trene med uten at de vil ha det mest ekstreme av det ekstreme og bli verdensmester. Det finnes noe mellom å ha en hund som ikke gidder å trene eller bare gidder sånn innimellom, og å trene mot landslaget... Og selv om man ikke ønsker en ekstremhund må man da få diskutere og lete etter en brukbar hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville bare skrive litt om min erfaring med papillon. Jeg har min fjerde papillon, og vi trener og konkurrerer i lydighet, agility, og blodspor. Nå som han er blitt voksen i hodet er han helt fantastisk å trene med. Han syns alt er gøy, og han kan repetere og repetere i det uendelige uten å bli lei eller miste fokus. Uansett hva slags kurs jeg har drasset han med på (alt fra blodspor til freestyle til feltsøk) så er han helt med. Bare han får jobbe så er han fornøyd. Han elsker både mat og drakamp/jaktlek så han er veldig enkel å belønne. Han jeg har nå er en utrolig enkel hund å ha i hverdagen, han kan stort sett gå løs overalt, bryr seg lite om miljøet rundt, og er utrolig førerorientert. Ikke noe gneldring og kan være med overalt uten problemer. Jeg har gått mange mange lpkurs med han og jeg ser ikke at han står noe tilbake for de andre rasene som vi har vært på kurs med, hverken i arbeidskapasitet eller læringsevne.

Ellers er han med på både ski, fjell og sykkelturer og jeg har aldri sett han fysisk sliten. Problemer med å ta seg fram i terrenget har han heller ikke, han klatrer, hopper over og kryper under.

Noe av det jeg syns er greiest med rasen er at de kan trenes med men de ikke. Så jeg slipper dårlig samvittighet hvis det blir et par dager uten trening. Ikke minst så syns jeg de er noen personligheter, de har mye sjarm.

Ang resultater, så er det såvidt jeg husker en svensk og to danske papillon som er lydighetschampion. I sverige har de flere som er svensk viltsporchampion og her i Norge er det et par agilitychampions. Jeg tror det absolutt er en veldig brukandes rase, men det er få som skal ha konkurransehund som kjøper papillon, så da får de ikke vist at de kan.

Jeg ville vært nøye med oppdretter og helst truffet både tispe og hannhund, det er endel dårlig avl på rasen.

Edit: Legger ved et par agilityvideoer.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, men det var ikke så vanskelig for Marie å forstå at Blondie var blandt de papillonene du hadde møtt og da går det vel for det samme. Det blir bare dumt å late som noe annet. :icon_confused: ikke noe å krangle om dette, vel.

Ja, det var jo jeg som brukte Tinka som eksempel på en phalene som virker. Ikke en gang i blandt, ikke en liten stund ikke halvveis på noen måte, men som en lovende LPhund, med stor kapasitet. Plager ikke meg å snakke om henne i diskusjoner der det er relevant. Det var ikke jeg som plutselig ikke ville trekke frem enkeltindivider :twitch:

.

Så om man har sett en bekjent sin hund, så kan man ikke diskutere en rase på det generelle? Isåfall blir det ikke mange diskusjoner her inne...

Om Marie ønsker å diskutere Blondie som individ kan hun starte en tråd om det eller sende meg en pm :)

Det finnes aldri noen garanti, uansett rase, men noen raser og linjer gir større sjangs for å få en god arbeidshund. Og jeg er ikke enig i at du trenger malle eller bc. Folk kan ønske seg en hund som funker til å trene med uten at de vil ha det mest ekstreme av det ekstreme og bli verdensmester. Det finnes noe mellom å ha en hund som ikke gidder å trene eller bare gidder sånn innimellom, og å trene mot landslaget... Og selv om man ikke ønsker en ekstremhund må man da få diskutere og lete etter en brukbar hund.

Kan ikke si meg mer enig! :)

Jeg har vært inne å tittet litt i agipro, der er det registrert 19 papillon, fordelt på alle tre klasser. Der kunne man dele de inn i 2 grupper:

1: de som bare hadde DISK som resultat

2: de som har tidsfeil på minst 1, og stort sett flere løp.

Samarbeidsvillig og rask? Nei, det synes jeg ikke.

Endret av *mokken*
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke helt hva som diskuteres her jeg nå. Det må jo gå an å ha såpass med skjønn at man klarer å skille på en såkalt arbeidsom og rask hund fra miniatyrhundgruppen og tilsvarende fra f.eks. gjeterhundgruppen? Det er neppe noen som forventer det samme av en papillon som av en sheltie på agilitybanen. Men allikevel kan man beskrive papillonen som rask og samarbeidsvillig i forhold til sin egen standard? Så sorry, jeg skjønner ikke helt at det er noe problem å enes om at noen raser er potensielt bedre egnet i satsning i ulike hundesporter enn andre. Men man må ikke glemme at hunder er en hel pakke.

Selv om jeg har aldri så mye lyst til å gjøre det bra i agility vil jeg aldri verden ha en gjeterhund. Ikke fordi de ikke er bra å trene, men fordi de mangler de øvrige egenskapene jeg vil ha i min hund. Så at noen ikke synes en papillon er rask og arbeidsom betyr ikke at andre ikke ser det på en annen måte avhengig av ens ambisjoner.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel agilitylaget "sommerfuglene" kom på 2. plass i lag NM i fjord, og det er stort sett disse papillonene som trener så hvor du har fått statistikken din fra Mokken, undres jeg. Kan bla nevne Mie til Nina Hansen som til tross sin unge alder er blitt NACH, Line sin Zigzag og Gro Ellen sin Lea som også konkurrerer i klasse 3. Linda Kjeksrud var i VM og fikk 5 plass med laget sitt og har titler i NM. Så at de papillonene jeg trener med er trege og usamarbeidsvillige vet de tydligvis ikke selv... Har sett MANGE flere sheltier som daffer rundt på banen enn papillon.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så om man har sett en bekjent sin hund, så kan man ikke diskutere en rase på det generelle? Isåfall blir det ikke mange diskusjoner her inne...

Jo det kan man, men i det øyeblikket man sier man har møtt noen og gir sin karakteristikk av rasen utfra sine møter, diskuterer man ikke rasen på det generelle, men ut fra disse hundene. Når en av de du har møtt i tillegg er her inne, blir din beskrivelse av rasens kvaliteter eller mangel på sådanne enda mindre generelle. At du i etterkant ikke vil snakke om enkeltindivider, er fint det, men litt for seint.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke helt hva som diskuteres her jeg nå. Det må jo gå an å ha såpass med skjønn at man klarer å skille på en såkalt arbeidsom og rask hund fra miniatyrhundgruppen og tilsvarende fra f.eks. gjeterhundgruppen? Det er neppe noen som forventer det samme av en papillon som av en sheltie på agilitybanen. Men allikevel kan man beskrive papillonen som rask og samarbeidsvillig i forhold til sin egen standard? Så sorry, jeg skjønner ikke helt at det er noe problem å enes om at noen raser er potensielt bedre egnet i satsning i ulike hundesporter enn andre. Men man må ikke glemme at hunder er en hel pakke.

Selv om jeg har aldri så mye lyst til å gjøre det bra i agility vil jeg aldri verden ha en gjeterhund. Ikke fordi de ikke er bra å trene, men fordi de mangler de øvrige egenskapene jeg vil ha i min hund. Så at noen ikke synes en papillon er rask og arbeidsom betyr ikke at andre ikke ser det på en annen måte avhengig av ens ambisjoner.

Se ned *peke* :)

Når jeg leser "intressert i LP/ AG" så tenker jeg at man har noen mål og ambisjoner. Og i såfall ville jeg personlig ha valgt et sikrere kort enn papillon/phalene.

Skjønner ikke hvorfor ikke flere som er interessert i LP, AG og generellt en vakker livsglad kompis velger papillion eller phalene. Makan til kvikk og ukomplisert hund, har jeg aldri sett. Ja, nå har vi bare èn og jeg kjenner ingen andre, men herligheten for en hund :)

Vel agilitylaget "sommerfuglene" kom på 2. plass i lag NM i fjord, og det er stort sett disse papillonene som trener så hvor du har fått statistikken din fra Mokken, undres jeg. Kan bla nevne Mie til Nina Hansen som til tross sin unge alder er blitt NACH, Line sin Zigzag og Gro Ellen sin Lea som også konkurrerer i klasse 3. Linda Kjeksrud var i VM og fikk 5 plass med laget sitt og har titler i NM. Så at de papillonene jeg trener med er trege og usamarbeidsvillige vet de tydligvis ikke selv... Har sett MANGE flere sheltier som daffer rundt på banen enn papillon.

Som jeg allerede har skrevet, agipro sin raseoversikt for papillon :)

Og ja, jeg har lest gjennom resultatene til alle 19 hundene! :lol:

Jo det kan man, men i det øyeblikket man sier man har møtt noen og gir sin karakteristikk av rasen utfra sine møter, diskuterer man ikke rasen på det generelle, men ut fra disse hundene. Når en av de du har møtt i tillegg er her inne, blir din beskrivelse av rasens kvaliteter eller mangel på sådanne enda mindre generelle. At du i etterkant ikke vil snakke om enkeltindivider, er fint det, men litt for seint.

Mulig jeg er litt treg *full fart jobbehelg*, men mener du altså at ingen her inne skal kunne uttale seg om en rase som en bekjent er eier av? Jeg skrev da virkelig hundene, i flertall. Jeg har møtt (og sett) flere enn 2 papilloner altså :P

TS; Lykke til med ny hund, håper du blir fornøyd med oppdretter og rase :)

Endret av *mokken*
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror jeg sa ganske tidlig at dette ikke var noe å krangle om, Mokken :) Sagt eller ikke sagt, så sier det seg vel nesten selv at en liten hund har mindre utholdenhet og styrke enn en stor. Som med alt annet kan dette trenes og verken LP programmene eller en AG bane er mer krevende enn at en hund av miniatyrstørrelse kan klare det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror jeg sa ganske tidlig at dette ikke var noe å krangle om, Mokken :) Sagt eller ikke sagt, så sier det seg vel nesten selv at en liten hund har mindre utholdenhet og styrke enn en stor. Som med alt annet kan dette trenes og verken LP programmene eller en AG bane er mer krevende enn at en hund av miniatyrstørrelse kan klare det.

Mulig jeg har uttrykt meg utydelig, men det handler vel ikke bare om det fysike.

Det som sitter i hode til hunden er jo minst like viktig, om ikke mer viktig. Det at man har en hund som vil og alltid gir 110%, uavhengig av vær og vind. Jeg har sett mange gode småhunder i agility, men andre raser. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv om jeg har aldri så mye lyst til å gjøre det bra i agility vil jeg aldri verden ha en gjeterhund. Ikke fordi de ikke er bra å trene, men fordi de mangler de øvrige egenskapene jeg vil ha i min hund.

Av ren nysgjerrighet, hvilke øvrige egenskaper mangler en gjeterhund (i forhold til en papillon? Hvis det var det du mente...)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av ren nysgjerrighet, hvilke øvrige egenskaper mangler en gjeterhund (i forhold til en papillon? Hvis det var det du mente...)?

Det blir kanskje misvisende å si manglende egenskaper, men jeg kan heller omformulere meg og si at mange gjeterhunder har en del "egenskaper" som jeg hverken liker eller trenger i min hund.

Det er et spørsmål om preferanse. Og jeg har helt seriøst aldri hatt sansen for gjeterhunder (nå skal jeg ikke generalisere og si at det gjelder alle individer av ulike raser i gruppe 1). Og hvorfor det er slik kan jeg ikke nødvendig vis forklare. Men jeg er ikke interessert i å ha en hund som er 110 % klar for å jobbe hele veien. For meg er hundehold mye mer enn det. Jeg vil ha en hund med personlighet. En som får meg til å le, en som kan ha dårlige og gode dager osv. For meg blir gjeterhundene faktisk too much og opfe opplever jeg dem som litt "tomme"! Kanskje jeg har vært uheldig? Dessuten er det andre egenskaper jeg liker. Jeg har jo vannhund. Apporteringsevner, badeglede, dykkeregenskaper, pelsen, utseende osv. er ting ved den rasen jeg digger.

Det som slår meg som så rart er hvor ofte det i diskusjoner kommer opp som et tema nettopp dette. Hunder fra gruppe 1 foreslås ofte til folk med høye ambisjoner innenfor visse hundesporter. Men de er jo som alle andre raser - de passer ikke til alle. Og som sagt - for meg er det å ha hund mer sammensatt enn som så. Det hjelper ikke om bikkja er superflink om man ikke har den rette kjemien :). Også må jeg få nevne at jeg selvsagt ser at det er store forskjeller innad i gruppe 1 også. Men per dags dato er det ingen av hundene i den gruppen jeg selv kunne tenke meg å eie. Hvem vet - kanskje forandrer det seg med tiden.

Ga det svar på spm ditt? :)

Ikke meningen å være hissig eller noe sånt, men ærlig svar skal du få.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det blir kanskje misvisende å si manglende egenskaper, men jeg kan heller omformulere meg og si at mange gjeterhunder har en del "egenskaper" som jeg hverken liker eller trenger i min hund.

Det er et spørsmål om preferanse. Og jeg har helt seriøst aldri hatt sansen for gjeterhunder (nå skal jeg ikke generalisere og si at det gjelder alle individer av ulike raser i gruppe 1). Og hvorfor det er slik kan jeg ikke nødvendig vis forklare. Men jeg er ikke interessert i å ha en hund som er 110 % klar for å jobbe hele veien. For meg er hundehold mye mer enn det. Jeg vil ha en hund med personlighet. En som får meg til å le, en som kan ha dårlige og gode dager osv. For meg blir gjeterhundene faktisk too much og opfe opplever jeg dem som litt "tomme"! Kanskje jeg har vært uheldig? Dessuten er det andre egenskaper jeg liker. Jeg har jo vannhund. Apporteringsevner, badeglede, dykkeregenskaper, pelsen, utseende osv. er ting ved den rasen jeg digger.

Det som slår meg som så rart er hvor ofte det i diskusjoner kommer opp som et tema nettopp dette. Hunder fra gruppe 1 foreslås ofte til folk med høye ambisjoner innenfor visse hundesporter. Men de er jo som alle andre raser - de passer ikke til alle. Og som sagt - for meg er det å ha hund mer sammensatt enn som så. Det hjelper ikke om bikkja er superflink om man ikke har den rette kjemien :). Også må jeg få nevne at jeg selvsagt ser at det er store forskjeller innad i gruppe 1 også. Men per dags dato er det ingen av hundene i den gruppen jeg selv kunne tenke meg å eie. Hvem vet - kanskje forandrer det seg med tiden.

Det er jo en STOR variasjon av hunder i gr 1, og jeg tviler sterkt på at de alle er 110% klar for å jobbe hele veien. Når det gjelder hundetrening er det ikke bare hunden som må ha potensiale, uten en god fører/trener hjelper det lite å være 110% klar.

Jeg er sikker på at en god hundetrener klarer å få fram det beste/potensiale, med få unntak, i stort sett alle raser ;)

Og du, gjeterhunder har gode OG dårlige dager, I know :P

Men klart, noen raser og grupper tiltaler en mer enn andre, slik er det bare. Masse, masse lykke til i søken etter nettopp DIN drømmehund! :)

Edit: Så i startinnlegget at du spurte om afghaner, og det er så absolutt en av mine drømmeraser som jeg kunne tenkt meg en gang i fremtiden. De er vakre, vakre skapninger, men etter og skummet gjennom tråden tror jeg det får bli med drømmen mtp på alt pelsstellet :twitch:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo en STOR variasjon av hunder i gr 1, og jeg tviler sterkt på at de alle er 110% klar for å jobbe hele veien. Når det gjelder hundetrening er det ikke bare hunden som må ha potensiale, uten en god fører/trener hjelper det lite å være 110% klar.

Jeg er sikker på at en god hundetrener klarer å få fram det beste/potensiale, med få unntak, i stort sett alle raser ;)

Og du, gjeterhunder har gode OG dårlige dager, I know :P

Men klart, noen raser og grupper tiltaler en mer enn andre, slik er det bare. Masse, masse lykke til i søken etter nettopp DIN drømmehund! :)

Jeg er helt med på det du sier, så hvordan man skal forklare hva man tenker i forhold til å like/ikke like ulike raser er egentlig litt vanskelig. Mye går på magefølelse og følelser generelt.

Når det gjelder drømmehunden så må jeg jo si jeg egentlig har den allerede. Og det er kanskje nettopp det som gjør det ekstra vanskelig å finne en hund nummer to. Hun jeg har nå har alt jeg vil ha i en hund, og er det mest utrolige vesenet jeg vet om. Så en ny hund har en jobb å gjøre der :P Men man blir jo nysgjerrig og ønsker gjerne å prøve noe annet også, så vi får se hva tiden viser. Blir det ikke ny hund skal jeg ikke klage egentlig. For hun jeg har innehar så mye potensiale som jeg ikke bruker at det nesten er flaut :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...