Gå til innhold
Hundesonen.no

Spørsmål om afghaner - myndefolk!?


Maria
 Share

Recommended Posts

  • Svar 97
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Men en ting er i alle fall sikkert, de er hinsides all fornuft vakre!

No offence, men de er kanskje ikke FULLT så majestetiske, høyreiste, elegante og vakre!

Ville bare skrive litt om min erfaring med papillon. Jeg har min fjerde papillon, og vi trener og konkurrerer i lydighet, agility, og blodspor. Nå som han er blitt voksen i hodet er han helt fantastis

Jeg ble mektig imponert over den salukien. Lurer veldig på hvilke linjer den har bak seg. Jeg ville iallefall ikke hatt sjans i havet til å få til det der med min. Jeg tror salukien har stor spredning i lærevillighet. Mi ligger nok på den nedre del av skalaen :cry::w00t: Med den rette forsterkningen (godis, godis, godis) til stede i hånda klarer vi litt lineføring, sitt og kontakt. Men jammen sitter det langt inne.

Whippet har jeg observert i hopp. De var raske og så ut som om de storkoste seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble mektig imponert over den salukien. Lurer veldig på hvilke linjer den har bak seg.

Jeg plukket den tilfeldig etter et søk på nettet, så kjenner naturligvis hverken hunden eller linjene. Mener jeg leste om en saluki i et Mynden-blad for ikke lenge siden, som gikk agility? I Sverige kanskje?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Hm, ikke dra fram enkeltindivider, da :icecream: Vel, nå vet jeg tilfeldigvis at det er flere papilloner som konkurrerer på svært høyt nivå i LP (Maren, hjelp meg!) Lille phalene her trener til hun stuper om det blir forlangt av henne. Farten hennes er det heller ikke noe å utsette på. Jeg har hatt bedlington, så jeg vet hva fart er. Problemet med trening av så små hunder, er jo at de er så lave. Du kan ikke bare sende et lite skråblikk på dem for å se at de går, står, sitter korrekt, (for du må selv endre på hodestillingen din for å se dem) eller bruke tommelen for å markere hvor du vil ha snuten etc. Utholdenhet eller fart, ser jeg ingen problem med. Ei heller førermykhet. Nei, jeg kan ikke tro at lille Tinka er alene om å være så fantastisk (for Ia) å jobbe med.

Nå er det du som drar frem enkeltindivider da... Men, det jeg skulle si; Jeg tror hva folk ser på som en bra arbeidshund er veldig avhengig av hva du forventer og hva du trener mot. Jeg har møtt en hel drøss av hunder som eierne sier er så lettlærte og interesserte i å jobbe og krever masse mental trening. Det er ikke nødvendigvis det jeg ser. Men de har helt andre mål på hva som er en lettlært og treningsvillig hund enn det jeg har. På den andre siden passer tydligvis hunden eiern da :) Jeg vil ikke si en hund som noen dager ikke gidder å jobbe er en god arbeidshund (om vi nå ikke tar hensyn til hvor god trener eiern er). Samme med en hund som gir opp og ikke gidder å jobbe mer når det blir slitsomt eller vanskelig.

Når det gjelder papillon har jeg møtt noen kule saker som gjerne leker og trener, men jeg har også møtt ganske mange sære små saker som bare gidder når det passer dem (og en del som er berørte av omgivelsene). At de kan løpe like kjapt som en bedlington har veldig liten betydning når det kommer til om de er gode treningshunder eller ikke. Men, skulle jeg hatt en så liten hund som konkurransehund kan jeg ikke komme på noe bedre alternativ enn papillon :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det du som drar frem enkeltindivider da... Men, det jeg skulle si; Jeg tror hva folk ser på som en bra arbeidshund er veldig avhengig av hva du forventer og hva du trener mot. Jeg har møtt en hel drøss av hunder som eierne sier er så lettlærte og interesserte i å jobbe og krever masse mental trening. Det er ikke nødvendigvis det jeg ser. Men de har helt andre mål på hva som er en lettlært og treningsvillig hund enn det jeg har. På den andre siden passer tydligvis hunden eiern da :) Jeg vil ikke si en hund som noen dager ikke gidder å jobbe er en god arbeidshund (om vi nå ikke tar hensyn til hvor god trener eiern er). Samme med en hund som gir opp og ikke gidder å jobbe mer når det blir slitsomt eller vanskelig.

Når det gjelder papillon har jeg møtt noen kule saker som gjerne leker og trener, men jeg har også møtt ganske mange sære små saker som bare gidder når det passer dem (og en del som er berørte av omgivelsene). At de kan løpe like kjapt som en bedlington har veldig liten betydning når det kommer til om de er gode treningshunder eller ikke. Men, skulle jeg hatt en så liten hund som konkurransehund kan jeg ikke komme på noe bedre alternativ enn papillon :)

En slik papillon som du skisserer/forteller om, altså av den treningsvillige sorten, er jo definitivt det jeg ønsker meg til tross for at mine ambisjoner med den hunden eventuelt ikke ville vært skyhøye. Da hadde jeg som sagt ikke kjøpt den rasen. Men jeg skal sannelig si det er vanskelig å vite hvor man skal lete etter disse når man hverken kjenner linjer, foreldre eller får muligheten til å møte hundene i virkeligheten. Jobben med å finne den rette kombinasjonen føles som en helt annen enn det jeg er vant til med vannhunden. Veldig skremmende følelse egentlig, for det siste jeg har lyst på en en liten drittbikkje som er redd, usikker og overhode ikke liker å trene.. Skikkelig jungel der ute. Man merker godt at rasen avles som selskapshunder, og at det er enkeltindivider som stikker seg ut med gode egenskaper til f.eks. agility. De kan like gjerne komme fra fullt utstillingsmeritterte foreldre som selv aldri har vært prøvd i noe annet. Jeg føler man nesten må ha litt flaks?!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var ikke jeg trakk frem hverken Tinka eller Blondie! Alvorlig talt..

Nei, men det var ikke så vanskelig for Marie å forstå at Blondie var blandt de papillonene du hadde møtt og da går det vel for det samme. Det blir bare dumt å late som noe annet. :icon_confused: ikke noe å krangle om dette, vel.

Ja, det var jo jeg som brukte Tinka som eksempel på en phalene som virker. Ikke en gang i blandt, ikke en liten stund ikke halvveis på noen måte, men som en lovende LPhund, med stor kapasitet. Plager ikke meg å snakke om henne i diskusjoner der det er relevant. Det var ikke jeg som plutselig ikke ville trekke frem enkeltindivider :twitch:

.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble mektig imponert over den salukien. Lurer veldig på hvilke linjer den har bak seg. Jeg ville iallefall ikke hatt sjans i havet til å få til det der med min. Jeg tror salukien har stor spredning i lærevillighet. Mi ligger nok på den nedre del av skalaen :cry::w00t: Med den rette forsterkningen (godis, godis, godis) til stede i hånda klarer vi litt lineføring, sitt og kontakt. Men jammen sitter det langt inne.

:lol: Vi har lukiser av samme kaliber. Trening kan man gjøre når man venter på mat, eller inne på tunet, på tur så er han mann, og da kan han kun ha en tanke i hodet av gangen. :lol: Og digget lukisen, kjempeflink jo!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble mektig imponert over den salukien. Lurer veldig på hvilke linjer den har bak seg.

Pip var engelsk eid og oppdrettet. Linjer: Nefisa, Lusaki, litt Burydown, Mabrooka (er vel egentlig skotsk), Yazid og Sedeki. Så mye bra og solid fra "øya" der ja :)

Jeg plukket den tilfeldig etter et søk på nettet, så kjenner naturligvis hverken hunden eller linjene. Mener jeg leste om en saluki i et Mynden-blad for ikke lenge siden, som gikk agility? I Sverige kanskje?

Etter et kjapt søk i hard disken min, dvs bakerst i hjernen, minns jeg å huske noen artikler i Mynden om både viltsporchampionater og bronsemerket til lydighet, men ingenting om agility de siste årene. Kanskje det var i svenske salukbladet? Men jeg vet at det er flere saluki-eiere, både norske og svenske, som har trent ag med sine hunder :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter et kjapt søk i hard disken min, dvs bakerst i hjernen, minns jeg å huske noen artikler i Mynden om både viltsporchampionater og bronsemerket til lydighet, men ingenting om agility de siste årene. Kanskje det var i svenske salukbladet? Men jeg vet at det er flere saluki-eiere, både norske og svenske, som har trent ag med sine hunder :)

Var sikkert det lydighetsmerket jeg hadde i tankene da. Husker også viltspormesteren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Men hvis man vil ha en garanti på hunder som funker i treningssammenheng bør man vel egentlig skaffe seg en malle eller bc.. Og selv ikke alle bc'er dør for å få lov til å trene, egen erfaring der :)

Det finnes aldri noen garanti, uansett rase, men noen raser og linjer gir større sjangs for å få en god arbeidshund. Og jeg er ikke enig i at du trenger malle eller bc. Folk kan ønske seg en hund som funker til å trene med uten at de vil ha det mest ekstreme av det ekstreme og bli verdensmester. Det finnes noe mellom å ha en hund som ikke gidder å trene eller bare gidder sånn innimellom, og å trene mot landslaget... Og selv om man ikke ønsker en ekstremhund må man da få diskutere og lete etter en brukbar hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville bare skrive litt om min erfaring med papillon. Jeg har min fjerde papillon, og vi trener og konkurrerer i lydighet, agility, og blodspor. Nå som han er blitt voksen i hodet er han helt fantastisk å trene med. Han syns alt er gøy, og han kan repetere og repetere i det uendelige uten å bli lei eller miste fokus. Uansett hva slags kurs jeg har drasset han med på (alt fra blodspor til freestyle til feltsøk) så er han helt med. Bare han får jobbe så er han fornøyd. Han elsker både mat og drakamp/jaktlek så han er veldig enkel å belønne. Han jeg har nå er en utrolig enkel hund å ha i hverdagen, han kan stort sett gå løs overalt, bryr seg lite om miljøet rundt, og er utrolig førerorientert. Ikke noe gneldring og kan være med overalt uten problemer. Jeg har gått mange mange lpkurs med han og jeg ser ikke at han står noe tilbake for de andre rasene som vi har vært på kurs med, hverken i arbeidskapasitet eller læringsevne.

Ellers er han med på både ski, fjell og sykkelturer og jeg har aldri sett han fysisk sliten. Problemer med å ta seg fram i terrenget har han heller ikke, han klatrer, hopper over og kryper under.

Noe av det jeg syns er greiest med rasen er at de kan trenes med men de ikke. Så jeg slipper dårlig samvittighet hvis det blir et par dager uten trening. Ikke minst så syns jeg de er noen personligheter, de har mye sjarm.

Ang resultater, så er det såvidt jeg husker en svensk og to danske papillon som er lydighetschampion. I sverige har de flere som er svensk viltsporchampion og her i Norge er det et par agilitychampions. Jeg tror det absolutt er en veldig brukandes rase, men det er få som skal ha konkurransehund som kjøper papillon, så da får de ikke vist at de kan.

Jeg ville vært nøye med oppdretter og helst truffet både tispe og hannhund, det er endel dårlig avl på rasen.

Edit: Legger ved et par agilityvideoer.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, men det var ikke så vanskelig for Marie å forstå at Blondie var blandt de papillonene du hadde møtt og da går det vel for det samme. Det blir bare dumt å late som noe annet. :icon_confused: ikke noe å krangle om dette, vel.

Ja, det var jo jeg som brukte Tinka som eksempel på en phalene som virker. Ikke en gang i blandt, ikke en liten stund ikke halvveis på noen måte, men som en lovende LPhund, med stor kapasitet. Plager ikke meg å snakke om henne i diskusjoner der det er relevant. Det var ikke jeg som plutselig ikke ville trekke frem enkeltindivider :twitch:

.

Så om man har sett en bekjent sin hund, så kan man ikke diskutere en rase på det generelle? Isåfall blir det ikke mange diskusjoner her inne...

Om Marie ønsker å diskutere Blondie som individ kan hun starte en tråd om det eller sende meg en pm :)

Det finnes aldri noen garanti, uansett rase, men noen raser og linjer gir større sjangs for å få en god arbeidshund. Og jeg er ikke enig i at du trenger malle eller bc. Folk kan ønske seg en hund som funker til å trene med uten at de vil ha det mest ekstreme av det ekstreme og bli verdensmester. Det finnes noe mellom å ha en hund som ikke gidder å trene eller bare gidder sånn innimellom, og å trene mot landslaget... Og selv om man ikke ønsker en ekstremhund må man da få diskutere og lete etter en brukbar hund.

Kan ikke si meg mer enig! :)

Jeg har vært inne å tittet litt i agipro, der er det registrert 19 papillon, fordelt på alle tre klasser. Der kunne man dele de inn i 2 grupper:

1: de som bare hadde DISK som resultat

2: de som har tidsfeil på minst 1, og stort sett flere løp.

Samarbeidsvillig og rask? Nei, det synes jeg ikke.

Endret av *mokken*
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke helt hva som diskuteres her jeg nå. Det må jo gå an å ha såpass med skjønn at man klarer å skille på en såkalt arbeidsom og rask hund fra miniatyrhundgruppen og tilsvarende fra f.eks. gjeterhundgruppen? Det er neppe noen som forventer det samme av en papillon som av en sheltie på agilitybanen. Men allikevel kan man beskrive papillonen som rask og samarbeidsvillig i forhold til sin egen standard? Så sorry, jeg skjønner ikke helt at det er noe problem å enes om at noen raser er potensielt bedre egnet i satsning i ulike hundesporter enn andre. Men man må ikke glemme at hunder er en hel pakke.

Selv om jeg har aldri så mye lyst til å gjøre det bra i agility vil jeg aldri verden ha en gjeterhund. Ikke fordi de ikke er bra å trene, men fordi de mangler de øvrige egenskapene jeg vil ha i min hund. Så at noen ikke synes en papillon er rask og arbeidsom betyr ikke at andre ikke ser det på en annen måte avhengig av ens ambisjoner.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel agilitylaget "sommerfuglene" kom på 2. plass i lag NM i fjord, og det er stort sett disse papillonene som trener så hvor du har fått statistikken din fra Mokken, undres jeg. Kan bla nevne Mie til Nina Hansen som til tross sin unge alder er blitt NACH, Line sin Zigzag og Gro Ellen sin Lea som også konkurrerer i klasse 3. Linda Kjeksrud var i VM og fikk 5 plass med laget sitt og har titler i NM. Så at de papillonene jeg trener med er trege og usamarbeidsvillige vet de tydligvis ikke selv... Har sett MANGE flere sheltier som daffer rundt på banen enn papillon.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så om man har sett en bekjent sin hund, så kan man ikke diskutere en rase på det generelle? Isåfall blir det ikke mange diskusjoner her inne...

Jo det kan man, men i det øyeblikket man sier man har møtt noen og gir sin karakteristikk av rasen utfra sine møter, diskuterer man ikke rasen på det generelle, men ut fra disse hundene. Når en av de du har møtt i tillegg er her inne, blir din beskrivelse av rasens kvaliteter eller mangel på sådanne enda mindre generelle. At du i etterkant ikke vil snakke om enkeltindivider, er fint det, men litt for seint.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke helt hva som diskuteres her jeg nå. Det må jo gå an å ha såpass med skjønn at man klarer å skille på en såkalt arbeidsom og rask hund fra miniatyrhundgruppen og tilsvarende fra f.eks. gjeterhundgruppen? Det er neppe noen som forventer det samme av en papillon som av en sheltie på agilitybanen. Men allikevel kan man beskrive papillonen som rask og samarbeidsvillig i forhold til sin egen standard? Så sorry, jeg skjønner ikke helt at det er noe problem å enes om at noen raser er potensielt bedre egnet i satsning i ulike hundesporter enn andre. Men man må ikke glemme at hunder er en hel pakke.

Selv om jeg har aldri så mye lyst til å gjøre det bra i agility vil jeg aldri verden ha en gjeterhund. Ikke fordi de ikke er bra å trene, men fordi de mangler de øvrige egenskapene jeg vil ha i min hund. Så at noen ikke synes en papillon er rask og arbeidsom betyr ikke at andre ikke ser det på en annen måte avhengig av ens ambisjoner.

Se ned *peke* :)

Når jeg leser "intressert i LP/ AG" så tenker jeg at man har noen mål og ambisjoner. Og i såfall ville jeg personlig ha valgt et sikrere kort enn papillon/phalene.

Skjønner ikke hvorfor ikke flere som er interessert i LP, AG og generellt en vakker livsglad kompis velger papillion eller phalene. Makan til kvikk og ukomplisert hund, har jeg aldri sett. Ja, nå har vi bare èn og jeg kjenner ingen andre, men herligheten for en hund :)

Vel agilitylaget "sommerfuglene" kom på 2. plass i lag NM i fjord, og det er stort sett disse papillonene som trener så hvor du har fått statistikken din fra Mokken, undres jeg. Kan bla nevne Mie til Nina Hansen som til tross sin unge alder er blitt NACH, Line sin Zigzag og Gro Ellen sin Lea som også konkurrerer i klasse 3. Linda Kjeksrud var i VM og fikk 5 plass med laget sitt og har titler i NM. Så at de papillonene jeg trener med er trege og usamarbeidsvillige vet de tydligvis ikke selv... Har sett MANGE flere sheltier som daffer rundt på banen enn papillon.

Som jeg allerede har skrevet, agipro sin raseoversikt for papillon :)

Og ja, jeg har lest gjennom resultatene til alle 19 hundene! :lol:

Jo det kan man, men i det øyeblikket man sier man har møtt noen og gir sin karakteristikk av rasen utfra sine møter, diskuterer man ikke rasen på det generelle, men ut fra disse hundene. Når en av de du har møtt i tillegg er her inne, blir din beskrivelse av rasens kvaliteter eller mangel på sådanne enda mindre generelle. At du i etterkant ikke vil snakke om enkeltindivider, er fint det, men litt for seint.

Mulig jeg er litt treg *full fart jobbehelg*, men mener du altså at ingen her inne skal kunne uttale seg om en rase som en bekjent er eier av? Jeg skrev da virkelig hundene, i flertall. Jeg har møtt (og sett) flere enn 2 papilloner altså :P

TS; Lykke til med ny hund, håper du blir fornøyd med oppdretter og rase :)

Endret av *mokken*
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror jeg sa ganske tidlig at dette ikke var noe å krangle om, Mokken :) Sagt eller ikke sagt, så sier det seg vel nesten selv at en liten hund har mindre utholdenhet og styrke enn en stor. Som med alt annet kan dette trenes og verken LP programmene eller en AG bane er mer krevende enn at en hund av miniatyrstørrelse kan klare det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror jeg sa ganske tidlig at dette ikke var noe å krangle om, Mokken :) Sagt eller ikke sagt, så sier det seg vel nesten selv at en liten hund har mindre utholdenhet og styrke enn en stor. Som med alt annet kan dette trenes og verken LP programmene eller en AG bane er mer krevende enn at en hund av miniatyrstørrelse kan klare det.

Mulig jeg har uttrykt meg utydelig, men det handler vel ikke bare om det fysike.

Det som sitter i hode til hunden er jo minst like viktig, om ikke mer viktig. Det at man har en hund som vil og alltid gir 110%, uavhengig av vær og vind. Jeg har sett mange gode småhunder i agility, men andre raser. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv om jeg har aldri så mye lyst til å gjøre det bra i agility vil jeg aldri verden ha en gjeterhund. Ikke fordi de ikke er bra å trene, men fordi de mangler de øvrige egenskapene jeg vil ha i min hund.

Av ren nysgjerrighet, hvilke øvrige egenskaper mangler en gjeterhund (i forhold til en papillon? Hvis det var det du mente...)?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av ren nysgjerrighet, hvilke øvrige egenskaper mangler en gjeterhund (i forhold til en papillon? Hvis det var det du mente...)?

Det blir kanskje misvisende å si manglende egenskaper, men jeg kan heller omformulere meg og si at mange gjeterhunder har en del "egenskaper" som jeg hverken liker eller trenger i min hund.

Det er et spørsmål om preferanse. Og jeg har helt seriøst aldri hatt sansen for gjeterhunder (nå skal jeg ikke generalisere og si at det gjelder alle individer av ulike raser i gruppe 1). Og hvorfor det er slik kan jeg ikke nødvendig vis forklare. Men jeg er ikke interessert i å ha en hund som er 110 % klar for å jobbe hele veien. For meg er hundehold mye mer enn det. Jeg vil ha en hund med personlighet. En som får meg til å le, en som kan ha dårlige og gode dager osv. For meg blir gjeterhundene faktisk too much og opfe opplever jeg dem som litt "tomme"! Kanskje jeg har vært uheldig? Dessuten er det andre egenskaper jeg liker. Jeg har jo vannhund. Apporteringsevner, badeglede, dykkeregenskaper, pelsen, utseende osv. er ting ved den rasen jeg digger.

Det som slår meg som så rart er hvor ofte det i diskusjoner kommer opp som et tema nettopp dette. Hunder fra gruppe 1 foreslås ofte til folk med høye ambisjoner innenfor visse hundesporter. Men de er jo som alle andre raser - de passer ikke til alle. Og som sagt - for meg er det å ha hund mer sammensatt enn som så. Det hjelper ikke om bikkja er superflink om man ikke har den rette kjemien :). Også må jeg få nevne at jeg selvsagt ser at det er store forskjeller innad i gruppe 1 også. Men per dags dato er det ingen av hundene i den gruppen jeg selv kunne tenke meg å eie. Hvem vet - kanskje forandrer det seg med tiden.

Ga det svar på spm ditt? :)

Ikke meningen å være hissig eller noe sånt, men ærlig svar skal du få.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det blir kanskje misvisende å si manglende egenskaper, men jeg kan heller omformulere meg og si at mange gjeterhunder har en del "egenskaper" som jeg hverken liker eller trenger i min hund.

Det er et spørsmål om preferanse. Og jeg har helt seriøst aldri hatt sansen for gjeterhunder (nå skal jeg ikke generalisere og si at det gjelder alle individer av ulike raser i gruppe 1). Og hvorfor det er slik kan jeg ikke nødvendig vis forklare. Men jeg er ikke interessert i å ha en hund som er 110 % klar for å jobbe hele veien. For meg er hundehold mye mer enn det. Jeg vil ha en hund med personlighet. En som får meg til å le, en som kan ha dårlige og gode dager osv. For meg blir gjeterhundene faktisk too much og opfe opplever jeg dem som litt "tomme"! Kanskje jeg har vært uheldig? Dessuten er det andre egenskaper jeg liker. Jeg har jo vannhund. Apporteringsevner, badeglede, dykkeregenskaper, pelsen, utseende osv. er ting ved den rasen jeg digger.

Det som slår meg som så rart er hvor ofte det i diskusjoner kommer opp som et tema nettopp dette. Hunder fra gruppe 1 foreslås ofte til folk med høye ambisjoner innenfor visse hundesporter. Men de er jo som alle andre raser - de passer ikke til alle. Og som sagt - for meg er det å ha hund mer sammensatt enn som så. Det hjelper ikke om bikkja er superflink om man ikke har den rette kjemien :). Også må jeg få nevne at jeg selvsagt ser at det er store forskjeller innad i gruppe 1 også. Men per dags dato er det ingen av hundene i den gruppen jeg selv kunne tenke meg å eie. Hvem vet - kanskje forandrer det seg med tiden.

Det er jo en STOR variasjon av hunder i gr 1, og jeg tviler sterkt på at de alle er 110% klar for å jobbe hele veien. Når det gjelder hundetrening er det ikke bare hunden som må ha potensiale, uten en god fører/trener hjelper det lite å være 110% klar.

Jeg er sikker på at en god hundetrener klarer å få fram det beste/potensiale, med få unntak, i stort sett alle raser ;)

Og du, gjeterhunder har gode OG dårlige dager, I know :P

Men klart, noen raser og grupper tiltaler en mer enn andre, slik er det bare. Masse, masse lykke til i søken etter nettopp DIN drømmehund! :)

Edit: Så i startinnlegget at du spurte om afghaner, og det er så absolutt en av mine drømmeraser som jeg kunne tenkt meg en gang i fremtiden. De er vakre, vakre skapninger, men etter og skummet gjennom tråden tror jeg det får bli med drømmen mtp på alt pelsstellet :twitch:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo en STOR variasjon av hunder i gr 1, og jeg tviler sterkt på at de alle er 110% klar for å jobbe hele veien. Når det gjelder hundetrening er det ikke bare hunden som må ha potensiale, uten en god fører/trener hjelper det lite å være 110% klar.

Jeg er sikker på at en god hundetrener klarer å få fram det beste/potensiale, med få unntak, i stort sett alle raser ;)

Og du, gjeterhunder har gode OG dårlige dager, I know :P

Men klart, noen raser og grupper tiltaler en mer enn andre, slik er det bare. Masse, masse lykke til i søken etter nettopp DIN drømmehund! :)

Jeg er helt med på det du sier, så hvordan man skal forklare hva man tenker i forhold til å like/ikke like ulike raser er egentlig litt vanskelig. Mye går på magefølelse og følelser generelt.

Når det gjelder drømmehunden så må jeg jo si jeg egentlig har den allerede. Og det er kanskje nettopp det som gjør det ekstra vanskelig å finne en hund nummer to. Hun jeg har nå har alt jeg vil ha i en hund, og er det mest utrolige vesenet jeg vet om. Så en ny hund har en jobb å gjøre der :P Men man blir jo nysgjerrig og ønsker gjerne å prøve noe annet også, så vi får se hva tiden viser. Blir det ikke ny hund skal jeg ikke klage egentlig. For hun jeg har innehar så mye potensiale som jeg ikke bruker at det nesten er flaut :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...